Hvordan kristenheten låner fra Platon
«GÅ DERFOR ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet I døper dem til Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn, og lærer dem å holde alt det jeg har befalt eder.» (Matt. 28: 19, 20) De kristne ønsker å forstå og oppfylle det oppdrag Jesus Kristus kom med her.
For å kunne gjøre det må en kjenne Guds, Faderens, forhold til sin Sønn, Jesus Kristus. Men for noen har dette vist seg å være vanskelig. Hvordan det?
Når de leser de kristne greske skrifter, støter de på skriftsteder som viser at Jesus har en meget opphøyd stilling. Apostelen Johannes omtaler for eksempel Jesus som «Ordet» eller Guds talerør. Han skriver: «I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham, og uten ham er ikke noe blitt til av alt som er blitt til.» (Joh. 1: 1—3) Jesus sa selv: «Jeg og Faderen, vi er ett.» (Joh. 10: 30) Apostelen Paulus skrev angående Jesus: «For i ham bor hele guddommens fylde legemlig.» — Kol. 2: 9.
På den annen side finnes det også steder i Bibelen hvor det blir vist at Jesus var underlagt Gud, Faderen. Vi leser for eksempel: «Jesus svarte da og sa til dem: Sannelig, sannelig sier jeg eder: Sønnen kan ikke gjøre noe av seg selv, men bare det han ser Faderen gjør.» (Joh. 5: 19) «Fader! om du vil, da la denne kalk gå meg forbi! Dog, skje ikke min vilje, men din!» (Luk. 22: 42) «Faderen er større enn jeg.» (Joh. 14: 28) «Men Jesus sa til ham: Hvorfor kaller du meg god? Ingen er god uten én, det er Gud.» — Mark. 10: 18.
Jesus blir erklært «evig» og «allmektig»
Det gikk ikke lang tid etter Jesu Kristi 12 apostlers død før det ble ført hissige diskusjoner om Faderens, Sønnens og den hellige ånds natur og forhold til hverandre. For å få avgjort slike spørsmål ble det laget en rekke trosbekjennelser, som til slutt resulterte i kristenhetens lære om treenigheten. Tror du på læren om en treenighet? Kanskje du alltid har hatt den oppfatning at den er basert på Bibelen. Men vet du egentlig hva denne læren går ut på? Den athanasianske trosbekjennelse lyder slik:
«Vi ærer én Gud i Treenigheten og Treenigheten i enheten, idet vi hverken blander sammen personene eller deler vesenet. For én person er Faderens, en annen Sønnens, en annen Den Hellige Ånds. Men Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds guddom er én, herligheten er like stor, majesteten like evig. . . . Evig er Faderen, evig er Sønnen, evig er Den Hellige Ånd. . . . På samme måte er Faderen allmektig, Sønnen allmektig, Den Hellige Ånd allmektig, og likevel er det ikke tre allmektige, men én allmektig. Slik er Faderen Gud, Sønnen Gud, Den Hellige Ånd Gud, og likevel er det ikke tre guder, men én Gud. . . . Og i denne Treenighet er ikke noe tidligere eller senere, ikke noe større eller mindre, men alle tre personer er seg imellom like evige og jevnbyrdige.»
Men hva med de skriftsteder som viser at Jesus er underlagt Gud? Den ovennevnte trosbekjennelse prøver å løse dette problemet ved å erklære at Jesus samtidig er både «fullkommen Gud» og «fullkomment menneske». Vi leser: «Det er altså den rette tro, at vi tror og bekjenner at vår Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, er Gud og menneske. . . . fullkommen Gud, fullkomment menneske, . . . lik med Faderen etter sin guddom, ringere enn Faderen etter sin manndom. Men enda han er Gud og menneske, er han likevel ikke to, men én Kristus.»
Er det dette du tror om Gud og Jesus Kristus? Du vil kanskje spørre: Hvordan kan Jesus Kristus være Guds «Sønn» hvis han har vært til like lenge som sin Far? Hvordan kunne Jesus på samme tid være både menneske og Gud, både, ’jevnbyrdig’ med og «ringere» enn Gud? Hvis «Faderen [er] allmektig, Sønnen allmektig, Den Hellige Ånd allmektig», kan det da bare være «én allmektig»?
Visste du at de inspirerte skrifter ikke inneholder ordet «treenighet»? De sier heller ikke noe om at Jesus er jevnbyrdig med Gud og like evig som han. Hvor har da denne tanken sin opprinnelse?
Den greske filosofis rolle
The Encyclopædia Britannica (1976-utgaven) sier: «Fra midten av. det annet århundre etter Kristus begynte de kristne som hadde kjennskap til gresk filosofi, å mene at det var nødvendig å gi uttrykk for sin tro i denne filosofiens vendinger, både for å tilfredsstille seg selv intellektuelt og for å kunne omvende velutdannede hedninger. Den filosofien som passet dem best, var platonismen.»
Med uttrykket «platonismen» siktes det til den greske filosofen Platons lære. Han ble født omkring år 428 f. Kr. The New Schaff-Herzog Encyclopedia of Religious Knowledge viser at det er en direkte forbindelse mellom treenighetslæren og Platons filosofi. Dette verket sier:
«Mange av de første kristne ble interessert i bestemte trekk ved Platons læresetninger og brukte dem som våpen for å forsvare kristendommen og utbre den, eller de kastet kristendommens sannheter i en platonisk støpeform. Læren om Logos [det greske uttrykk for «Ordet»] og treenigheten fikk sin form fra de greske kirkefedre, som, hvis ikke de var opplært på skolene, var sterkt påvirket, direkte eller indirekte, av den platoniske filosofi, særlig i dens jødisk-aleksandrinske form.»
På hvilken måte gjorde disse «første kristne» bruk av Platons filosofi da de utformet treenighetslæren? La oss ganske kort se på hva denne greske filosofen lærte.
Fra en «demiurg» til en hedensk «Logos»
Ifølge Platon er alt det folk kan se og føle, resultatet av evige «idéer» eller «former» som er preget i materie. Platon var av den oppfatning at akkurat som et vakkert billedhoggerarbeid representerer billedhoggerens idé preget i stein, er hele det fysiske univers blitt til som følge av den innflytelse en hel «verden av idéer» har hatt på materien. Den høyeste «idé» var «det Gode», som Platon undertiden identifiserte med Gud.
Av spesiell interesse er Platons oppfatning av verdens skapelse. Dr. philos. S. E. Frost jr. skriver i The Basic Teachings of the Great Philosophers:
«I en av Platons berømte dialoger, Timaios, forteller han hvordan den verden vi kan oppfatte med våre sanser, ble skapt. Det var en ’arkitekt’, en ’demiurg’, som brakte idéverdenen og materien sammen, akkurat som en billedhogger bringer sin idé og marmor sammen for å framstille en statue. Denne ’demiurgen’ hadde fullkomne idéer om alt, og han hadde en stor mengde materie. Platon forteller hverken hvor ’demiurgens’ idéer eller materien opprinnelig kom fra. De var bare der da det hele begynte. Når ’demiurgen’ brakte en idé i berøring med noe materie, ble noe skapt.»
En jødisk filosof som het Filon, og som ble født en gang mellom år 15 og år 10 f. Kr., knyttet denne teorien til Bibelen. Men det som Platon kalte en «demiurg», omtalte Filon som «Logos». Dr. Frost forklarer:
«Filon lærte at det var mange makter eller ånder som strømmet ut fra Gud, akkurat som lys strømmer ut fra en lampe. En av disse maktene, som han kaller ’Logos’, var verdens skaper. Denne Logos, sa han, arbeidet med materie, og av, den skapte han alt i universet. På denne måten skapte Gud universet gjennom Logos. Alt i universet er dessuten en legemliggjørelse av en idé i Guds sinn. Dette minner oss om Platons oppfatning av at verden, slik vi oppfatter den gjennom våre sanser, er en legemliggjørelse av idéene om den ideelle verden. Og det er tydelig at Filon her forsøkte å forene Platons filosofi med den jødiske religion.»
«Ordet» eller Logos er imidlertid ifølge Johannes helt forskjellig fra den Logos som Filon beskriver. Johannes omtaler «Ordet» som en ’person som «ble kjød». (Joh. 1: 14) Dette er ikke tilfelle med Platons «demiurg» eller Filons «Logos».
På et tidlig tidspunkt i det første århundre var det ikke desto mindre visse personer som tilla «Ordet» i Johannes’ evangelium visse trekk fra den «demiurg» og «Logos» som er omtalt i Platons og Filons ikke-bibelske skrifter. Ettersom den hedenske «demiurg» eller «Logos» alltid skulle ha eksistert ved siden av den høyeste Gud, ble det en del av den «ortodokse lære», å si at Jesus var like evig som Gud. Støtter Bibelen denne tanken?
Er Jesus og Gud «like evige»?
Kristenhetens prester siterer ofte visse skriftsteder for å vise at Jesus ikke hadde noen begynnelse. Et eksempel på dette er Johannes 8: 57, 58, hvor vi leser: «Jødene sa da til ham [Jesus]: Du er ennå ikke femti år og har sett Abraham? Jesus sa til dem: Sannelig, sannelig sier jeg eder: Før Abraham ble til, er jeg.»
Dette skriftstedet sier ikke noe om hvor lenge Jesus hadde vært til før Abraham. Men tilhengere av treenighetslæren trekker den slutning at det betyr at Jesus alltid har vært til. Et typisk eksempel på dette er følgende uttalelse av en kommentator: «Det er viktig å legge merke til forskjellen mellom de to verbene. Abrahams liv var underlagt tidens vilkår og hadde derfor en tidsbestemt begynnelse. Så Abraham ble til eller ble født [gresk: genésthai]. Jesu liv var fra og til evighet. Derfor brukes uttrykket for absolutt, tidløs eksistens, er jeg [gresk: egò eimí].»
Hva er den virkelige kilden til en slik tenkning? Hastings’ Encyclopædia of Religion and Ethics forklarer: «Kristenheten overtok fra gresk filosofi, og utviklet til en viss grad uavhengig av den, den dype og fruktbringende tanke å skille mellom tid og evighet og mellom det å bli til og det å være. Den ble først tydelig uttrykt av Parmenides, cirka år 500 f. Kr. . . ., senere utarbeidet i betydelige detaljer av Platon, cirka år 390 f. Kr., særlig i hans dialoger Faidros og Symposion.»
Bibelen sier imidlertid ikke en eneste gang at Jesus er like evig som Gud. Selv om Jesus hadde en førmenneskelig tilværelse av ikke nærmere angitt lengde i himmelen, viser Bibelen at hans tilværelse hadde en begynnelse. Han blir kalt «et bilde av Gud den usynlige, den førstefødte framfor enhver skapning» og «Guds skapnings begynnelse [gresk: arké]». — Kol. 1: 15; Åpb. 3: 14, LB.
I Ordspråkene, kapittel 8, sies det noe lignende om den personifiserte «visdommen». Visdommen omtaler seg selv som Guds «første verk» og sier videre: «Fra evighet [fra ubestemt tid, NW] er jeg blitt til, fra først av, før jorden var.» (Ordspr. 8: 22, 23) Betyr dette at den personifiserte visdom hadde eksistert i all evighet? Nei, for i begynnelsen av vers 22 sier visdommen: «Herren skapte meg.»
«Jevnbyrdige» — enda et lån fra Platon
Hva med den lære at Jesus er jevnbyrdig med Gud? Hvis du bare leser Bibelen, vil du aldri få en slik oppfatning. Det er nok så at Bibelen av og til bruker uttrykket «gud» om Jesus i hans førmenneskelige tilværelse og etter hans oppstandelse, men den bruker det samme uttrykket i forbindelse med engler, som ble skapt. Salmisten sier for eksempel at Gud gjorde menneskene «litt ringere enn de gudlignende». (Hebraisk: elohím, «guder»; Septuaginta: «engler».) — Sl. 8: 6, NW.
Mange prester forsøker imidlertid å forklare de skriftsteder som bruker uttrykket «gud» om Jesus, ved å si at de betyr at Jesus er fullstendig jevnbyrdig med Gud. Dette kommer tydelig fram i forbindelse med mange kommentarer angående Jesu uttalelse: «Jeg og Faderen, vi er ett.» (Joh. 10: 30) Bibelkommentatoren C. J. Ellicott sier for eksempel: «Disse ordene understreker Faderens og Sønnens enhet i makt og natur. . . . ’Sønnen er av samme vesen som Faderen.’»
En lignende forklaring blir gitt på apostelen Paulus’ uttalelse om at «hele guddommens fylde [bor] legemlig» i Jesus Kristus. (Kol. 2: 9) Den kjente bibelkommentatoren J. A. Bengel gir et eksempel på hvordan tilhengere av treenighetslæren kommenterer dette skriftstedet: «Den fullstendige guddom bor i Kristus, ikke bare de guddommelige egenskaper, men selve den guddommelige natur . . . det er som om hele guddommens vesen på en høyst direkte og virkelig måte bor i Kristus.»
Dette minner om ordlyden i «den nikenske trosbekjennelse» (325 e. Kr.), som sier at Jesus er «sann Gud av sann Gud, født, ikke skapt, av samme vesen som Faderen». Ifølge New Catholic Encyclopedia (1967) var det kirkemøtets hensikt med uttrykket «av samme vesen [gresk: homoousios] som Faderen» å «understreke hans fullstendige jevnbyrdighet med Faderen».
I sin utforming av denne læresetningen har kristenheten imidlertid enda en gang lånt noe fra Platon, denne gangen fra en filosofisk retning som kalles nyplatonismen. «Kristen teologi,» sier The Encyclopædia Britannica, «tok nyplatonismens metafysikk angående vesen og dens lære om [naturene] som utgangspunkt i sin fortolkning av ’Faderens’ forhold til ’Sønnen’.»
Hva mente Jesus da han sa: «Jeg og Faderen, vi er ett»? Dr. theol. J. H. Bernard sier i A Critical and Exegetical Commentary on the Gospel According to St. John:
«Et tema som ofte går igjen i de fire evangeliene, er en enhet i fellesskap, vilje og hensikt mellom Faderen og Sønnen . . ., og det blir klart og kraftfullt uttrykt her. Men å presse ordene for å få dem til å vise at de er identiske med ousia [det greske ordet for «vesen»], er å innføre tanker som var fremmede for teologene i det første århundre.» — Jevnfør Johannes 5: 18, 19; 14: 9, 23; 17: 11, 22.
Det finnes ikke noe grunnlag i de inspirerte skrifter for den læresetning at Jesus er jevnbyrdig med Gud og like evig som han. Den er fra ende til annen en læresetning som kristenheten har lånt fra den greske filosofen Platon.
[Bilde på side 18]
Fordi kristenheten ønsket å omvende «velutdannede hedninger», utformet den treenighetslæren i samsvar med Platons filosofi