Et blikk på mormonismen

JESU Kristi kirke av siste dagers hellige er langt fra noen ubetydelig religiøs organisasjon. I 1960 hadde den over en og en halv million medlemmer, og den er derfor stor nok til å gjøre seg gjeldende i vår moderne verden. Den nidkjære virksomhet som blir drevet av 6000 heltidsmisjonærer og over 7000 deltidsmisjonærer, har ført til at mennesker i mange land som har liten eller ingen kjennskap til mormonismen, har kommet i kontakt med den. La oss derfor se litt nærmere på den.

Ettersom mormonene hevder at de utgjør en religiøs organisasjon som er fullstendig forskjellig fra alle andre, understreker de at de ikke har noen forbindelse med katolisismen og protestantismen. Deres grunnlegger Joseph Smith var overbevist om at det ikke fantes noen sannhet i noen av disse store religionssamfunnene i kristenheten. Mormonene er stolte over at de er forskjellig fra andre kirkesamfunn, og de betrakter sitt kirkesamfunn som en gjenopprettelse av Kristi kirke, som de tror ble ødelagt da apostlene døde. Ettersom de glemmer at Kristus er hovedhjørnesteinen i sin kirke eller menighet, trekker de den slutning at den ikke kunne eksistere uten levende apostler som grunnvoll. De tror at gjenopprettelsen av Kristi kirke begynte da Joseph Smith fikk forskjellige syn av himmelske budbærere.

Det var i 1820 Joseph Smith fikk sitt første syn. Han påsto at mens han var alene i en skog, fikk han et syn av to strålende personer som sto over ham i luften, og som sa at han ikke skulle slutte seg til noe kirkesamfunn. Mormonene hevder at disse personene var den himmelske Far og hans Sønn, Jesus Kristus. Tre år senere sa han at han hadde fått et annet syn. Denne gangen fortalte et himmelsk sendebud som kalte seg selv Moroni, om en skjult bok som var skrevet på gullplater. Smith sa at han i overensstemmelse med sendebudets befaling tok platene bort fra deres skjulested etter at han hadde ventet i fire år. Det påstås at denne gullboken er Mormons bok.

Joseph Smith hevdet at han fikk et nytt syn i 1829, og at døperen Johannes da åpenbarte seg for ham som et himmelsk sendebud og overga Arons prestedømme til ham og hans trosfelle Oliver Cowdery. Deretter døpte de hverandre i all hemmelighet. Denne påstanden ble framsatt til tross for at Bibelen sier at det aronittiske prestedømme ble omskiftet da Jesus Kristus satte Moseloven ut av kraft. Mormonene tror at dette synet og et senere syn av tre apostler ga disse to mennene myndighet til å gjenopprette Kristi kirke. — Heb. 7: 11, 12, 18.

Deres syn på Bibelen

Mormonene innrømmer at de godtar Bibelen som Guds inspirerte Ord, men de er snare til å tilføye: «Vi tror at Bibelen er Guds ord for så vidt som den er riktig oversatt.» Dette smutthullet gjør det mulig for dem å forkaste alle uttalelser i Bibelen som er i strid med mormonenes lære. Mormonenes lære og skrifter blir således gjort til målestokk for hva som er sannhet.

I den tiden som har gått fra King James Version, den autoriserte engelske oversettelsen av Bibelen, kom ut, har man fått mye større kunnskap om Bibelens språk og funnet tusener av gamle manuskripter av Bibelen. Dette har gjort det mulig å lage nye oversettelser av Bibelen som meget nøyaktig gjengir de originale skrifters tekst. Bibelen er en pålitelig veileder, og man trenger hverken den katolske kirkes apokryfiske skrifter eller Mormons bok for å gjøre den fullstendig. — 2 Tim. 3: 16, 17.

I likhet med den katolske kirke som nekter å godta Bibelen som den eneste autoritet når det gjelder religiøse lærespørsmål, hevder mormonene at det finnes andre autoriteter som er likeverdige med Bibelen. Denne holdning må alle innta som har en religion hvis læresetninger ikke har støtte i Bibelen. I boken Why I Am a Mormon gir Wallace F. Bennett uttrykk for mormonenes syn når han sier: «Vi er klar over både Bibelens verdi og dens begrensninger. Vi tilskriver ikke noen av dens uttalelser endelig autoritet, for vi tror at Gud på nytt har gitt rettferdige mennesker myndighet til å tale i hans navn.» Joseph Smith jr. kom med følgende uttalelse angående dette spørsmålet i Documentary History of the Church: «Jeg fortalte brødrene at Mormons bok var mer korrekt enn noen annen bok på jorden og grunnlaget for vår tro, og at et menneske vil komme i et nærmere forhold til Gud ved å holde seg til dens forskrifter enn ved å holde seg til en hvilken som helst annen bok.» Er det ikke Bibelen som bør være grunnlaget for den kristne tro?

Mormonene benytter skriftstedet i Esekiel 37: 16, 17 som bevis for sin påstand om at Bibelen og Mormons bok ble forutsagt i profetiene. De hevder at de to stavene som profeten Esekiel omtaler, representerer disse to bøkene. Stavene i Esekiels profeti har imidlertid ikke noe med bøker å gjøre, og det viser også Esekiel. Han valgte ut en stav for Juda og en annen «stav for Efra’im». Efra’ims stamme nedstammet fra Josef og ble den viktigste av de ti stammer som rev seg løs fra de andre stammene på kong Rehabeams tid. På grunn av at Efra’im var den viktigste stammen, ble tistammeriket kalt Efra’im. Etter at israelittene ble løslatt fra fangenskapet i Babylon, ble de ti stammene forent med de to andre stammene og levittene igjen. Det var denne gjenforening av Israels nordlige og sørlige rike Esekiel forutsa da han sa at de to stavene skulle bli til en stav. Bibelen støtter derfor ikke påstanden om at noen andre religiøse bøker har like stor autoritet som den.

Læren om Faderen og Sønnen

I Johannes 4: 24 sa Jesus Kristus følgende angående sin Far: «Gud er ånd.» Mormonene hevder at Gud ikke er en ånd, men en person av bein og kjøtt. «Det jeg ønsker å innprente dere,» sier Joseph Smith i Logan Journal for 14. mars 1911, «er at Gud er virkelig, at han er en person av kjøtt og bein akkurat som du og jeg. Kristus er også det, men den Hellige Ånd er en person av ånd.» Mormonene tror at disse tre utgjør en treenighet eller en guddom, men ikke på samme måte som den treenigheten kristenheten tror på. Mormonenes treenighet består av tre atskilte personer som er forent i samme hensikt. De omtaler de tre som Gud Fader, Gud Sønn og Gud den Hellige Ånd.

Som bevis for sin påstand om at Gud har et legeme av kjøtt og bein, henviser mormonene til Bibelens uttalelse om at mennesket ble skapt i Guds bilde, men deres slutning er ikke i samsvar med Bibelen. Det at menneskene er skapt i Guds bilde, betyr ikke at de og Gud har samme slags legemer. Legemer av kjøtt er bestemt for liv på jorden og ikke for liv i åndeverdenen. Av den grunn sa Paulus: «Én herlighet har de himmelske legemer, en annen de jordiske.» (1 Kor. 15: 40) Mennesket er skapt i Guds bilde i den forstand at det er utstyrt med Guds egenskaper, og det er det som gjør mennesket til en skapning som står over dyrene.

Det gjør ikke saken bedre å påstå at Guds og Kristi himmelske legemer er av kjøtt og bein og ikke av kjøtt og blod. Et legeme av kjøtt og bein kan ikke eksistere uten blod, for Bibelen sier: «Kjøttets sjel [liv, AS] er i blodet.» (3 Mos. 17: 11) Et legeme av kjøtt og bein kan derfor bare være livløst. Det er like umulig for et legeme av kjøtt og bein å være i himmelen som det er for et legeme av kjøtt og blod å være der. Apostelen Paulus viser dette tydelig når han uttrykkelig sier at kjøtt ikke kan komme dit. «Kjød og blod kan ikke arve Guds rike.» — 1 Kor. 15: 50.

Den oppstandne Jesus Kristus hadde ikke et kjødelig legeme da han trådte fram for Gud etter sin himmelfart. Peter viser at Kristus ble oppreist med et åndelig legeme og ikke med et materielt legeme av kjøtt og bein uten blod. «Kristus led én gang for synder, en rettferdig for urettferdige, for å føre oss fram til Gud, han som led døden i kjødet, men ble levendegjort i ånden.» (1 Pet. 3: 18) Tenk også over hva Paulus sa: «Den siste Adam er blitt til en levendegjørende ånd.» (1 Kor. 15: 45) De kjødelige legemer Jesus hadde mens han var på jorden etter sin oppstandelse, var materialiserte legemer, i likhet med de legemer engler hadde vist seg i ved mange anledninger i tiden forut for det første århundre. Jesus hadde makt til å materialisere seg ved å ikle seg et kjødelig legeme.

Som følge av at mormonene har den ubibelske oppfatning at Gud har et legeme av kjøtt og bein, påstår de at Gud engang har vært et menneske. Joseph Smith jr. kom med følgende uttalelse i Times and Seasons for 15. august 1844: «Evangeliets første grunnsetning er å vite for sikkert hva som er Guds karakter, og å vite at vi kan samtale med ham på samme måte som et menneske samtaler med et annet menneske, og at han engang var et menneske i likhet med oss, ja, at Gud selv, vår Far, bodde på jorden slik Jesus Kristus gjorde.» Mormonene kan ikke finne noen støtte for denne oppfatningen i Bibelen, og er derfor nødt til å vende seg til sine egne skrifter for å finne støtte for den.

Den oppfatningen at det finnes en guddom som består av tre Guder, nemlig Faderen, Sønnen og den Hellige Ånd, har heller ikke noen støtte i Bibelen. Den lærer at det er bare en Gud, og at det hverken nå er eller noen gang kommer til å bli noen som er likestilt med ham. «Så er det dog for oss bare én Gud, Faderen, av hvem alt er, og vi til ham, og én Herre, Jesus Kristus, ved hvem alt er, og vi ved ham.» (1 Kor. 8: 6) Jesus Kristus er ikke en del av en guddom, og han ser ikke fram til å bli likestilt med sin Far, men han betrakter Faderen som sin Gud og kommer alltid til å være ham underlagt. Av den grunn sa han til Maria: «Jeg farer opp til min Fader og eders Fader, og til min Gud og eders Gud!» — Joh. 20: 17; 1 Kor. 15: 28.

Liv og død

Mormonene tror i likhet med hinduene og buddhistene at menneskene har hatt en tilværelse før de blir født, og at de fortsetter å leve etter døden. De baserer dette på den oppfatning at menneskets ånd er udødelig. En av mormonenes presidenter, Stephen L. Richards, sa i denne forbindelse: «De tror ikke bare at menneskets ånd aldri dør, men også at den lever gjennom forskjellige stadier av evig utvikling. Alt man lærer eller erverver seg i livet, tar man med seg til et etterfølgende liv. Fordømmelse fører bare til at utviklingen blir hemmet. Godhet påskynder utviklingen — ondskap hemmer den. Det finnes ikke noen tenkelig grense for det de gode kan oppnå. Gjennom utvikling kan de til slutt bli like intelligente og allmektige som Gud selv.» En annen av mormonenes talsmenn, James E. Talmage, sa: «I mennesket er det en udødelig ånd som har levd som et intelligent vesen før legemet ble dannet, og som skal fortsette å leve som den samme udødelige person etter at legemet har gått i forråtnelse.»

Bibelen sier klart og tydelig at Jesus Kristus hadde en tilværelse i åndeverdenen før han ble menneske. Hvis det samme hadde vært tilfelle med alle mennesker, skulle vi ikke da tro at Bibelen også hadde sagt dette klart og tydelig? Hvis en slik lære var sann, ville den være så viktig at Bibelen helt sikkert ville ha omtalt den, men Bibelen sier ikke noe om at menneskene har hatt en foruttilværelse.

Mormonene prøver å bevise at menneskene har hatt en foruttilværelse, ved å henvise til et spørsmål disiplene stilte Jesus angående en blind mann. Det skriftstedet de benytter som bevis, er Johannes 9: 1—3, hvor det står: «Og da han gikk videre, så han en mann som var født blind. Og hans disipler spurte ham: Rabbi! hvem er det som har syndet, han eller hans foreldre, siden han skulle fødes blind? Jesus svarte: Hverken han har syndet eller hans foreldre, men det var for at Guds gjerninger skulle åpenbares på ham.» Jesus sa imidlertid ikke at disiplene hadde den rette oppfatning. Han viste dem tvert imot hva som var den rette oppfatning, da han sa at hverken mannen eller hans foreldre hadde syndet. Det er mulig at disse disiplene trodde det samme som noen rabbinere, nemlig at et menneske kan synde i sin mors liv før det blir født. Ettersom de hadde en gal oppfatning, er ikke deres spørsmål noe bevis for læren om foruttilværelse.

Da Paulus talte om Esau og Jakob, støttet han det bibelske syn at et menneskes liv begynner når det blir født, og ikke i en åndeverden før det blir født. Paulus sa: «For da de ennå var ufødte og ennå ikke hadde gjort hverken godt eller ondt.» (Rom. 9: 11) Hvis de hadde hatt en foruttilværelse, kunne ikke Paulus ha sagt dette. Jesus viste at menneskene ikke kommer ovenfra, fra åndeverdenen i likhet med ham selv. Han sa til jødene: «I er nedenfra, jeg er ovenfra; I er av denne verden, jeg er ikke av denne verden.» — Joh. 8: 23.

Mormonene tror at menneskets ånd forlater legemet ved døden og fortsetter å leve på et sted de kaller «paradis», hvor den får anledning til å høre evangeliet og angre sine synder, men Guds Ord støtter heller ikke denne læren. Bibelen sier at de døde hverken kan tenke eller treffe avgjørelser. Legg merke til det som står i Salme 146: 4: «Farer hans ånd ut, så vender han tilbake til sin jord; på den samme dag er det forbi med hans tankes råd.» Ettersom han slutter å tenke, kan ikke hans ånd være noe som fortsetter hans bevisste tilværelse, men den er en upersonlig livskraft. Et annet skriftsted sier: «De døde vet ikke noen ting.» (Pred. 9: 5) Håpet for de døde er en oppstandelse, å komme tilbake fra døden til livet.

Peters ord i 1 Peter 4: 6 støtter heller ikke mormonenes oppfatning. Han snakket ikke om døde menneskers ånder da han sa: «Derfor ble evangeliet forkynt også for døde at de visstnok skulle dømmes som mennesker i kjødet.» Ettersom de som bokstavelig talt er døde, ’ikke vet noen ting’, er de døde som Peter omtaler her, den slags døde som Jesus omtalte da han sa: «La de døde begrave sine døde,» og som Paulus omtalte da han sa: «Også eder har han gjort levende, I som var døde ved eders overtredelser og synder.» Levende mennesker som er døde i Guds øyne på grunn av sine synder, er i stand til å høre evangeliet, til å tenke og angre. «Åndene som var i varetekt,» som Jesus forkynte for, var falne engler og ikke døde menneskers ånder. — Matt. 8: 22; Ef. 2: 1; 1 Pet. 3: 18, 19.

Ekteskap

Som følge av at mormonene tror at menneskene fortsetter en bevisst tilværelse etter døden, tror de også at ekteskapet fortsetter etter døden. Wallace Bennett sier: «Mormonene tror at når en seremoni blir utført i et tempel av en som har den nødvendige myndighet, er foreningen evigvarende og fortsetter etter døden.» Det er ikke noe i Bibelen som støtter denne læren.

Bibelen viser tvert imot at døden oppløser ekteskapet. I Romerne 7: 2 står det: «Den gifte kvinne er jo ved loven bundet til sin mann så lenge han lever; men dersom mannen dør, er hun løst fra loven som bandt henne til mannen.» Hun er ikke lenger bundet til ham med de ekteskapelige bånd. Legg også merke til hva Jesus Kristus sa: «I oppstandelsen hverken tar de til ekte eller gis de til ekte, men de er som Guds engler i himmelen.» (Matt. 22: 30) Ettersom de blir lik englene hva ekteskap angår, kommer de til å være enslige. Brigham Young innrømte at englene er enslige da han sa: «De er enslige, uten familier eller riker til å herske over.» Sannheten er at døden oppløser de ekteskapelige bånd.

Misjonsvirksomhet

Mormonene utfører mye misjonsarbeid for å utbre sin lære, men det er ikke noen av dem som tilhører mormonkirken, som gjør misjonsarbeidet til sin livsgjerning i likhet med Jesus Kristus og apostelen Paulus. Misjonærene er vanligvis unge menn i begynnelsen av 20-årene som tilbringer to år i engelsktalende land og to og et halvt år i land hvor folk snakker et annet språk. Etter dette korte oppholdet reiser de hjem igjen for å leve som før i sitt samfunn.

Under sitt opphold i et fremmed land arbeider misjonærene sammen to og to fra hus til hus. Når noen ber dem inn, gir de på en vennlig måte en rekke leksjoner i sin kirkes lære i den hensikt å omvende dem de snakker med, til sin religion. Selv om de som de besøker, setter pris på deres vennlighet og henvender seg til dem for å få åndelig veiledning og ledelse, er ikke mormonene så interessert i dem at de fortsetter å være i landet mer enn de to eller to og et halvt år det kreves at de skal være der. Når de reiser, blir de som har vist interesse, tatt hånd om av to nye misjonærer, såfremt det kommer noen nye.

Mormonene er utvilsomt oppriktige i sin tro, men det at de er oppriktige, betyr ikke at deres tro er rett. Personlig overbevisning er ikke noe bevis for at noe er sannhet. Siden apostlenes tid har mange mennesker påstått at de har hatt syner og gitt seg ut for å være Guds profeter. Den faste overbevisning deres tilhengere hadde, gjorde ikke disse menneskenes lære til sannhet. Vanligvis måtte disse selvbestaltede profeter utgi sine skrifter for å være hellige skrifter, for å finne en støtte for sine læresetninger som Bibelen ikke gir dem. Den beste beskyttelse mot slike bedrag er å sammenligne religiøse læresetninger med Bibelen. Bruk Bibelen som målestokk for hva som er sannhet. Følg Johannes’ råd: «Mine elskede, tro ikke enhver inspirert uttalelse, men prøv de inspirerte uttalelser for å se om de skriver seg fra Gud, for mange falske profeter er gått ut i verden.» — 1 Joh. 4: 1, NW.