La deg ikke bedra av vår tids judaister!

FOR 1900 år siden var det en gruppe mennesker som forsøkte å leve i fortiden. Ved å gjøre det berøvet de seg selv store velsignelser. Hvem var disse?

Det var mennesker som hevdet at de var kristne, men som i virkeligheten forsøkte å frembringe en frafallen religion ved å smelte sammen kristendommen og jødedommen. De var judaister. De lærte at hedninger som ble kristne, skulle omskjæres ’ifølge Moses’ skikk’, ellers kunne de ikke bli frelst. De mente at det var nødvendig å lære nye troende å holde Moseloven. — Apg. 15: 1—5.

Judaistene var overdrevent opptatt av at Gud i over 1500 år utelukkende hadde handlet med det jødiske folk. I løpet av den tiden måtte enhver som tilhørte et annet folk, men som ønsket å tilbe Jehova, bli proselytt, det vil si omvende seg til jødedommen. Han måtte «omskjæres og pålegges å holde Moseloven», og det var nettopp dette disse jødekristne som holdt fast ved de jødiske skikker, ønsket når det gjaldt nye kristne disipler.

Da den kristne menighet ble opprettet, inntrådte det imidlertid en forandring. Det var ikke lenger nødvendig å være jøde eller jødisk proselytt for å kunne tjene Gud. Dette burde ikke ha overrasket noen. Som den kristne apostelen Paulus pekte på, hadde Jehova forutsagt dette gjennom de gamle profetene. «Slik sier han det hos Hosea,» sier Paulus, «dem som ikke er mitt folk, vil jeg kalle mitt folk.» — Rom. 9: 25; Hos. 2: 23.

Det krevde tro av en jøde i det første århundre å bli kristen — tro på det Jehovas profetier sa om hvordan han skulle samle sammen folk fra nasjonene så vel som kjødelige jøder. Det krevde ydmykhet fra de jødekristnes side å erkjenne at det å være født jøde ikke lenger automatisk gjorde en til et medlem av Guds folk. Judaistene hadde ikke en slik tro eller ydmykhet. De forsøkte å klynge seg til fortiden og gikk derved glipp av enestående velsignelser. På hvilken måte?

De overvurderte betydningen av å være en kjødelig jøde og miskjente derved hva det betydde å være en åndelig jøde. På det tidspunkt hadde mennesker anledning til å bli medlemmer av «Guds Israel» — det åndelige Israel. (Gal. 6: 15, 16) Guds Israel består av 144 000 personer som Bibelen viser vil oppnå den storslåtte mulighet å få være sammen med Jesus Kristus i himmelen. — Åp. 7: 1—8; 14: 1—5.

ER ALLE «KRISTNE» ÅNDELIGE ISRAELITTER’?

I dag er det ikke lenger vanskelig for folk å forestille seg at kristne kommer til himmelen for å være der sammen med Kristus Jesus. I mange hundre år har kristenhetens kirkesamfunn lært at alle gode kirkemedlemmer kommer til himmelen. De lærer derfor i dag at alle kristne er åndelige israelitter.

En slik lære resulterer imidlertid i at en rekke grunnleggende bibelske spørsmål forblir ubesvart. Paulus sa for eksempel til medlemmer av det åndelige Israel at «hører dere Kristus til, er dere Abrahams ætt og arvinger ifølge løftet». (Gal. 3: 29) Hvilket løfte var det? Det var det løfte Gud hadde gitt Abraham for lenge siden om at han skulle få en «ætt». Han sa: «I din ætt skal alle folk på jorden bli velsignet fordi du lød mitt ord.» — 1. Mos. 22: 18.

Det oppstår derfor følgende spørsmål: Hvis de åndelige israelitter utgjør Abrahams «ætt», hvem er da de «folk» som skal bli velsignet? Det er ingen tvil om at disse «folk» vil innbefatte oppstandne mennesker som levde før Kristus. Men er det alt? Viser Bibelen at alle de kristne som lever på den tid da løftene blir oppfylt, vil være åndelige israelitter? Nei, den viser i stedet det motsatte!

Legg merke til det som blir forutsagt i den profetiske boken Åpenbaringen, kapittel 7. De første åtte versene i dette kapitlet beskriver beseglingen av de 144 000, som representerer «alle stammene i Israels folk». Det er ingen tvil om at dette er åndelige israelitter. Hva skjer så?

«Deretter så jeg en skare så stor at ingen kunne telle den, av alle nasjoner og stammer, av alle folk og tungemål. De stod foran tronen og Lammet, kledd i hvite kapper og med palmegrener i hendene. Og de ropte med høy røst: Frelsen er fra vår Gud, han som sitter på tronen, og Lammet.» — Åp. 7: 9, 10.

Er disse sistnevnte kristne? Det er de tydeligvis, ettersom Gud godkjenner dem, og de skylder Lammet, Jesus Kristus, sin frelse.

Er de åndelige israelitter? Det er tydelig at de ikke er det, ettersom Johannes omtaler disse, som kommer fra alle nasjoner og stammer, folk og tungemål, etter at han har omtalt beseglingen av de 144 000 medlemmer av det åndelige Israel. Det er derfor tydelig at ikke alle kristne i dag er åndelige israelitter.

FORUTSAGT AV JESUS

At det finnes mange kristne som ikke er åndelige israelitter, bør ikke overraske noen. Jesus forutsa selv en slik utvikling i sin velkjente lignelse om den gode hyrde. I denne lignelsen talte Jesus om en sti eller kve for en liten hjord og om en mye større hjord, som bestod av denne lille hjord og også av hans «andre får».

Etter en utførlig omtale av fårene som ’går inn og ut’ av kveen, sa Jesus videre: «Jeg har også andre får, som ikke hører til denne sti; også dem skal jeg føre fram, og de skal høre min røst, og det skal bli en hjord, én hyrde.» (Joh. 10: 8, 16, EN) Hva mente Jesus med «andre får, som ikke hører til denne sti»?

Jesus beskrev en stor hjord, hvorav noen befant seg i ’stien’ eller ’kveen’, mens andre ikke gjorde det. Alle fårene tilhørte den samme utvidede hjorden, men ikke alle befant seg i kveen. Hjorden kunne bli nokså stor — størrelsen var ubestemt — men bare et begrenset antall av fårene fikk plass inne i kveen, noe som var typisk for en fårekve med steinmurer av en bestemt lengde og høyde. — Joh. 10: 1—9.

VÅR TIDS JUDAISTER

Det er mange i dag som tror at alle kristne må være åndelige israelitter, akkurat som det i den første kristne tid var noen som mente at alle kristne måtte være kjødelige jøder eller proselytter. De større kirkesamfunn i kristenheten lærer alle dette. De sier derfor at Jesu lignelse betyr at de første kristne disipler kom fra den «sti» eller ’kve’ som jødedommen utgjorde, og at senere disipler, de «andre får», ble vunnet blant menneskene utenfor denne ’kveen’, ettersom de var hedninger. Ifølge kristenhetens kirkesamfunn ble både de ’fårene’ som var inne i ’kveen’, og de «andre får» åndelige israelitter, som har et himmelsk håp.

Dette kan tilsynelatende høres riktig ut, men et viktig trekk i Jesu lignelse blir oversett. Jesus viste at det ville fortsette å være får inne i ’stien’ så vel som «får» utenfor den i hans store hjord. Det er ikke noe i lignelsen som viser at de «andre får» blir ført inn i den lille ’stien’ eller fårekveen. Lignelsen viser heller ikke at kveen ble ødelagt, slik at det ikke lenger ville være forskjell mellom de får som tidligere var inne i den, og de «andre får». Jesus sier at fårene skulle gå «inn og ut» av kveen og «finne beite», noe som viser at ordningen med kveen var en permanent ordning. Den representerer ordningen med Abrahamspakten, som fortsatte, og ikke ordningen med lovpakten, som Gud ’fjernet ved å nagle den til torturpelen’. (Kol. 2: 14, NW) Men ikke hele hjorden ville ha adgang til kveen. Som det sies ifølge Today’s English Version: «Det er andre får som tilhører meg, som ikke er i denne fårekve,» selv om de også ’blir velsignet’ ved å vise tro og lydighet.

Hvis stien eller kveen representerer et fortsatt skille mellom to klasser kristne, kan den ikke representere forskjellen mellom jøder og hedninger, for dette skillet er blitt avskaffet i den åndsavlede «lille hjord». (Luk. 12: 32) Som Paulus sa: «Her er det ikke jøde eller greker, slave eller fri, mann og kvinne. Dere er alle én, i Kristus Jesus.» — Gal. 3: 28; Ef. 2: 15.

Det eneste fortsatte skille mellom to klasser kristne ville være skillet mellom de åndelige jøder og dem som ikke er åndelige jøder. Dette er det samme som skillet mellom Abrahams «ætt» og de «folk» som skulle bli velsignet ved den. Det er det samme som skillet mellom de 144 000 medlemmer av det åndelige Israel, som er nevnt i Åpenbaringen, kapittel 7, og den ’store skare’ som «ingen kunne telle», av alle nasjoner og stammer, som blir nevnt like etterpå.

Akkurat som det på de første kristnes tid var noen som ikke ønsket å innrømme at en kunne tjene Gud uten å være jøde eller proselytt, er det i dag noen som ikke ønsker å innrømme at en kan tjene Gud uten å være en åndelig jøde. De sier at alle kristne må være salvede arvinger til Riket. Siden 1935 er det imidlertid millioner av «andre får» som har tjent Gud trofast, til tross for at de er blitt hånt og undertiden forfulgt av vår tids judaister, deriblant medlemmer av kristenheten og dens presteskap.

Disse «andre får» er kristne. De tror helt og fullt på Kristi gjenløsningsoffer og følger i Kristi fotspor. Men de har ikke noe ønske om å komme til himmelen. Bibelen viser at Guds ånd gir medlemmene av det åndelige Israel det vitnesbyrd at de har et himmelsk håp, men den gjør ikke det når det gjelder de «andre får». (Rom. 8: 15—17) Det at det finnes slike trofaste kristne, som ikke har noe himmelsk håp, kan ikke forklares hvis alle kristne kommer til himmelen, slik kristenheten hevder. Men de eksisterer. Det finnes over to millioner av dem, og de frembringer Guds hellige ånds frukt i rikelig mål, til tross for at den samme ånd ikke forteller dem at de kommer til himmelen. — Gal. 5: 22, 23.

I det første århundre krevde det virkelig mot å godta apostelen Paulus’ lære og innrømme at en som ikke var jøde eller proselytt, kunne være en kristen. Det var få som trodde det Paulus trodde. Inntil år 70 e. Kr. kunne jødene peke på templet i Jerusalem for å «bevise» at de fortsatt utgjorde Guds organisasjon. Hvis ikke dette førte til at folk ble overbevist, kunne de ty til forfølgelse, noe de ofte gjorde. — Apg. 9: 23; 14: 19; 20: 3; 23: 12—15.

I dag er det bare Jehovas vitner som ut fra Bibelen peker på at en kan være en kristen uten å være en åndelig jøde. Disse kristne er forholdsvis få i antall, slik tilfellet var i det første århundre, og de er ofte upopulære. Kristenheten, som hevder at alle dens medlemmer er åndelige jøder, kan skryte av sin størrelse, sin rikdom og sine mange templer og så forsøke å bevise at den er Guds organisasjon. Når ikke dette lykkes, kan den ty til direkte forfølgelse av Jehovas vitner, slik den ofte har gjort.

Hvis du er blitt oppdratt til å tro at du vil komme til himmelen fordi du tilhører et av kristenhetens kirkesamfunn, befinner du deg i en stilling som ligner den en jøde som hadde hørt apostelen Paulus’ forkynnelse, var i. Men har du den ydmykhet og tro som må til for å kunne tenke nærmere over det Jehovas vitner peker på ut fra Bibelen? Det vil si, er du ydmyk nok til å tjene Gud selv om du ikke tilhører den «lille hjord» av åndelige israelitter? Hvis du er det, har du mulighet for å oppnå de vidunderlige velsignelser som «alle folk på jorden» om kort tid vil få del i gjennom Jesus Kristus og den «lille hjord»! — 1. Mos. 22: 18.