Hyrder for en hjord som har én herre

 1. Hvem er den «gode hyrde», og hvordan er hans forhold til «fårene»?

DA HERREN Jesus Kristus var på jorden, omtalte han seg selv som den «gode hyrde». De som hørte hans røst og fulgte ham, var hans «får». Han sa at han ga sin sjel eller sitt liv for dem. (Joh. 10: 1—15) Kristus Jesus sammenlignet altså dem som følger ham og utgjør menigheten, med får i en hjord. I Lukas 12: 32 omtalte han en ’liten hjord’ som skulle få Riket, og i Johannes 10: 16 henviste han til noen «andre får» som også skulle høre hans røst og bli en del av den forente hjord som skulle ha ham til hyrde.

 2. Hvorfor må underhyrdene behandle hjorden som noe dyrebart?

² Kristne bibelskribenter brukte senere lignende uttrykk når de henvendte seg til kristne tilsynsmenn som var satt til å tjene som hyrder under Herren Jesus Kristus. Paulus sa følgende til tilsynsmennene i Efesos: «Gi da akt på eder selv, og på hele den hjord som den Hellige Ånd satte eder til tilsynsmenn i, for å vokte Guds menighet, som han vant seg ved sitt eget blod [med blodet til sin egen Sønn, NW]!» (Ap. gj. 20: 28) Her la Paulus vekt på at disse hyrdene må være klar over at menigheten tilhører Gud, og at den ble kjøpt med hans egen Sønns blod, som er meget dyrebart i Guds øyne. Hyrdene må derfor behandle hjorden som noe både Gud og Kristus, hjordens eiere, betrakter som en dyrebar skatt.

 3. a) Hva ble ventet av alle hjordens medlemmer i det første århundre? b) Hvordan ble enheten bygd opp i menigheten?

³ På den tiden da Paulus ga denne veiledning, var ikke Kristi menighets får-lignende medlemmer samlet på ett sted eller i en by, men de befant seg i menigheter som var spredt omkring i mange byer i det romerske rike. De befant seg på mange forskjellige steder, men de utgjorde likevel én hjord, som var underlagt én hyrde, Kristus Jesus, og det ble ventet av alle hjordens medlemmer at de levde i enhet med hverandre, i samsvar med den bønnen Jesus ba før sin død: «Jeg ber ikke for disse alene, men også for dem som ved deres ord kommer til å tro på meg, at de alle må være ett, liksom du, Fader, i meg, og jeg i deg, at også de må være ett i oss, forat verden skal tro at du har utsendt meg.» (Joh. 17: 20, 21) De som ble utnevnt til å tjene menighetene i det første århundre, skulle arbeide for å bygge opp enheten ved å henlede oppmerksomheten på menighetens utnevnte Hode, Jesus Kristus, og ved å oppmuntre alle til å etterligne ham i å holde seg til sannheten og legge sann kjærlighet for dagen. Som det står i Efeserne 4: 15, 16 (NTN): «Vi skal være tro mot sannheten i kjærlighet og i ett og alt vokse opp til ham som er hodet, Kristus. Fra ham kommer hele legemets vekst; det sammenføyes og holdes sammen av hvert støttende bånd, alt etter den oppgave som er tilmålt hver enkelt del, og slik vokser legemet og blir bygd opp i kjærlighet.» Selv om det var mange slags arbeid som skulle utføres, utgjorde altså alle de som utførte arbeidet, ett legeme med mange lemmer, og de var alle underlagt ett Hode, Jesus Kristus.

 4. Hva understreket Jesus overfor Peter? b) Hva minnet Peter de eldste om?

⁴ Peter var en av dem som deltok i hyrdegjerningen under ledelse av Overhyrden, Jesus Kristus. Etter sin oppstandelse påpekte Jesus ifølge Johannes 21: 15—17 overfor Peter at kjærlighet til Kristus var noe han måtte gi uttrykk for ved å fø eller røkte ’fårene’. Mange år senere skrev Peter til noen av sine medkristne som også var blitt innsatt som eldste i den kristne menighet. Vi siterer 1 Peter 5: 1—4 (NTN): «Og nå ber jeg de eldste blant dere, jeg som selv er en eldste og et vitne om Kristi lidelser og har del i herligheten som skal åpenbares: Vær hyrder for den Guds hjord som dere har hos dere! Ha tilsyn med den, ikke av tvang, men av fri vilje, slik Gud vil. Gjør det ikke for vinnings skyld, men med et villig sinn. Dere skal ikke herske over menigheten som er betrodd dere [spille herrer over dem som er Guds arv, NW], men være et eksempel for hjorden. Når så overhyrden åpenbarer seg, skal dere få herlighetens krans som aldri visner.» På denne måten ble disse eldste, disse Kristi Jesu underhyrder, minnet om at hjorden tilhører Gud, at den trenger omsorg, og at de i egenskap av eldste må være sterkt interessert i den.

 5. Hva innebærer kristent tilsyn? b) Hvordan understreket Jesus dette?

⁵ En kristen hyrde er en tilsynsmann, men dette ordet skal ikke oppfattes slik som det ofte blir oppfattet i verden. I den kristne menighet er det ingen som skal spille herrer over dem som er Guds arv. At noen har et tilsynsverv, betyr ikke at de skal opphøyes. Dette hadde Peter grundig fått lære mange år tidligere, da Jesus inntok det siste aftensmåltid sammen med sine apostler. Beretningen om dette i Lukas 22: 24—27 lyder slik: «Det ble også en trette mellom dem om hvem av dem skulle gjelde for å være størst. Da sa han til dem: Kongene hersker [spiller herrer, NW] over sine folk, og de som bruker makt over dem, kalles deres velgjørere. Så er det ikke med eder; men den største blant eder skal være som den yngste, og den øverste som den som tjener. For hvem er størst, den som sitter til bords, eller den som tjener? Er det ikke den som sitter til bords? Men jeg er som en tjener iblant eder.» Det var galt av disiplene å trette om dette, men Jesus irettesatte dem med stor vennlighet.

6, 7. a) Hvordan var Jesus et utmerket eksempel for de vordende hyrder? b) Hvilken egenskap la Peter også vekt på? c) Hvordan er denne egenskapen til gagn for menigheten?

⁶ Overhyrden var et utmerket eksempel for disse vordende hyrder. Johannes’ beretning om det aftensmåltid Jesus den gang inntok sammen med sine disipler, omtaler en episode som viser dette: «Og mens de holdt måltid, . . . så står han opp fra måltidet og legger sine klær av seg og tar et linklede og binder om seg. Deretter slår han vann i et fat, og så begynte han å vaske disiplenes føtter og å tørke dem med linkledet som han var ombundet med.» (Joh. 13: 2—5) Jesus var en god lærer, og han forklarte derfor etterpå hvorfor han hadde vasket føttene deres: «Skjønner I hva jeg har gjort med eder? I kaller meg mester og herre, og I sier det med rette, for jeg er det. Har nå jeg, eders herre og mester, vasket eders føtter, så er også I skyldig å vaske hverandres føtter. For jeg har gitt eder et forbilde, for at I skal gjøre som jeg har gjort med eder.» — Joh. 13: 12—15.

⁷ Peter tok lærdom av Kristi Jesu eksempel og forsto hvor viktig det er at en hyrde behandler hjorden med ydmykhet og alltid er rede til å tjene den. Han skrev derfor: «Dere skal ikke herske over menigheten som er betrodd dere [spille herrer over dem som er Guds arv, NW], men være et eksempel for hjorden.» En slik ydmykhet er en egenskap Kristus Jesus ønsker å finne hos dem som arbeider som hyrder i Guds hjord. Peter sa derfor videre: «Likeså skal I yngre underordne eder under de eldre, og I alle skal ikle eder ydmykhet mot hverandre; for Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde. Ydmyk eder derfor under Guds veldige hånd, for at han kan opphøye eder i sin tid.» (1 Pet. 5: 5, 6) En fordel ved å være ydmyk er at andre da har lett for å komme til en for å få løst sine problemer, og en slik ånd knytter hele menigheten sammen i kjærlighet. Den som tjener i kjærlighet og ydmykhet, kommer ikke til å handle autoritært eller egenmektig eller spille herre over andre som er Guds arv. En sann hyrde er opptatt av å være et eksempel for hjorden.

 8. a) Hva innebærer det greske ordet epískopos tanken om? b) Hvorfor passer dette ordet bedre på kristne tilsynsmenn enn det greske ordet kýrios?

⁸ Ordet «tilsynsmann», som er oversatt fra det greske ordet epískopos, betyr en som vokter eller våker over noe. Ordet epískopos innebærer tanken om beskyttelse og omsorg. En kristen tilsynsmann er derfor en som har omsorg for Guds hjord og tar seg av den slik som en hyrde ville ta seg av bokstavelige får. Som tilsynsmann skal han ikke spille herre over Guds hjord. Ordet «herre» er en gjengivelse av det greske ordet kýrios, og det betyr en som har makt og myndighet over andre, for eksempel husets herre eller familieoverhodet. Det blir også oversatt med «husbond» og med «eier». En slaveeier ville komme inn under en slik betegnelse, men slaveeiere er sjeldne i vår tid. Uttrykket kýrios eller «herre» ville imidlertid også passe på våre dagers arbeidsgivere eller sjefer. Men de eldste må ikke oppfatte sitt forhold til sine brødre som noe tilsvarende forholdet mellom arbeidsgivere og arbeidstagere. De eldste er hyrder, og hyrder veileder og leder fårene til gode beiter og vanningssteder i tillegg til at de beskytter dem og prøver å helbrede dem når de kommer til skade eller blir syke. I den kristne menighet oppmuntrer hyrdene sine brødre i Herrens gjerning ved å samarbeide med dem, og de er klar over at vi alle har én himmelsk Herre og Mester som vi tjener, og som vi vil bli krevd til regnskap av.

9, 10. a) Hvordan var Peter et fint eksempel på ydmykhet? b) Hvilken egenskap hos sanne hyrder bidrar til enhet, og hvordan la Jesus vekt på dette, i motsetning til det vi kan se i falsk religion?

⁹ Peter var selv et fint eksempel hva dette angår. Han opphøyde ikke seg selv. Da han skrev det som står i 1 Peter 5: 1, til de eldste, omtalte han seg selv som en «medeldste». Dette er noe helt annet enn det syn verdslige religiøse mennesker har på Peter, for de prøver å opphøye ham til primas eller pave. Det er ikke i samsvar med Peters eget eksempel.

¹⁰ Det er ingen tvil om at Peter tydelig husket hva Jesus sa om de skriftlærde og fariseerne, som opphøyde seg selv, og den uttalelsen han videre kom med ifølge Matteus 23: 8—12: «Men I skal ikke la eder kalle rabbi: for én er eders mester, men I er alle brødre. . . . Heller ikke skal I la eder kalle lærere [ledere, NW], for én er eders lærer [Leder, NW], Kristus. Men den største blant eder skal være eders tjener. Den seg selv opphøyer, skal fornedres, og den seg selv fornedrer, skal opphøyes.» Når de hyrder som tjener under Kristus Jesus, legger kristen ydmykhet for dagen, fremmer det enheten i hjorden, og det fører også til Jehovas velsignelse.

11. Hvordan var Paulus og Barnabas et godt eksempel for våre dagers tilsynsmenn?

¹¹ Ved en anledning ble Paulus og Barnabas i egenskap av reisende tilsynsmenn stilt overfor det problem at noen lærte at det var nødvendig med omskjærelse for å bli frelst. Av Apostlenes gjerninger 15: 2 ser det ut til at Paulus og Barnabas ikke var enig i denne læren, men prøvde å tilbakevise den. Men av hensyn til hele organisasjonens enhet la de spørsmålet fram for det styrende råd, som besto av apostlene og de eldste i Jerusalem. Da saken var blitt nøye overveid og det styrende råd hadde truffet sin avgjørelse, sluttet Paulus og andre reisende tilsynsmenn helhjertet opp om denne avgjørelsen, og de gjorde menighetene kjent med denne viktige åndelige rettledning. Apostlenes gjerninger 16: 4, 5 sier: «Etter som de nå dro fra by til by, påla de brødrene å holde de bud som var vedtatt av apostlene og de eldste i Jerusalem. Så ble da menighetene styrket i troen, og vokste i tall for hver dag.» Virkningen av dette var altså at enheten ble styrket blant alle i hjorden, og at de fikk en mer ensartet tenkemåte, og dette var tydeligvis noe som behaget Jehova, for han velsignet menighetene og ga dem økning. Ved den respekt Paulus og Barnabas viste for den måten den kristne menighet ble styrt på, var de et godt eksempel for tilsynsmennene i vår tid.

12. a) Hvem var det Paulus alltid ga æren til? b) Hvordan behandlet Paulus tilsynsmennene i menigheten?

¹² Selv om Paulus var delaktig i å utbre sannheten og opplevde at arbeidet hadde framgang, viste han en eksemplarisk holdning ved å gi Jehova æren for dette og trekke oppmerksomheten vekk fra seg selv og andre tjenere for Gud. Han sa: «Derfor er hverken den noe som planter, eller den som vanner, men Gud som gir vekst.» (1 Kor. 3: 7) Dette brevet til korintierne avslører også at det var behov for å minne tilsynsmennene i menigheten i Korint om visse krav i Guds lov som de forsømte å opprettholde respekten for. Kapittel 5 viser at det hadde forekommet utukt i menigheten, men at det ikke var tatt forholdsregler i den anledning. Det er ikke noe som tyder på at Paulus ønsket å få kjent tilsynsmennene uverdige, eller at han ville ha dem løst fra sine oppgaver i menigheten på grunn av at de kom til kort. Nei, Paulus påla dem at de ikke skulle ha noe å gjøre med en som utga seg for å være en bror, men som krenket Guds lov, og at de måtte fjerne den onde fra sin krets. Paulus var tålmodig med dem og ga dem anledning til å forbedre seg som hyrder og rette på sine feil. Dette betyr imidlertid ikke at en tilsynsmann eller en menighetstjener aldri vil kunne miste et tjenesteprivilegium. En som viser tydelige tegn på å være troløs eller klanderverdig, vil bli fratatt sin oppgave.

En tjeneste som forener

13. Hvordan bør en tilsynsmann betrakte sitt ansvar?

¹³ En tilsynsmann har et tungt ansvar. Men det er et gledebringende ansvar — et stort privilegium! Ved at han betrakter det på denne måten, blir hans byrde lettere å bære. Husk hva den «gode hyrde» har sagt: «Mitt åk er gagnlig, og min byrde er lett.» (Matt. 11: 30) Det var slik Jesus så på det. Hans underhyrder, som trekker i åk med Jesus for å gjøre Jehovas vilje i overensstemmelse med hans eksempel, bør betrakte det på samme måte. Det gjelder å la det viktigste komme i første rekke. — Matt. 6: 33.

14. Hva var Jesu hovedbeskjeftigelse, og hva lærte han sine disipler opp til?

¹⁴ La oss se nærmere på Jesu eksempel. Hva var det hans store arbeid på jorden dreide seg om? Da døperen Johannes ble arrestert og fengslet, dro Jesus til Galilea og begynte sin tjeneste der. «Fra den tid begynte Jesus å forkynne og si: Omvend eder; for himlenes rike er kommet nær!» (Matt. 4: 17) Det å forkynne Riket var Jesu hovedbeskjeftigelse. Og det var også først og fremst dette han lærte opp sine disipler til å gjøre. (Luk. 8: 1; 9: 1, 2; 10: 1, 8, 9) Ved slutten av sin tjeneste på jorden sa han til Pilatus: «Jeg er dertil født og dertil kommet til verden at jeg skal vitne for sannheten.» (Joh. 18: 37) Bør de underhyrder som trekker i åk med Jesus, ha et lavere mål?

15, 16. a) Hvilke problemer som en tilsynsmann har, bør alle vise forståelse for? b) Hvilke velsignelser bringer det at tilsynsmennene finner den rette balanse i sine oppgaver som evangelister, hyrder og lærere?

¹⁵ Dette kan imidlertid utgjøre et problem for mange tilsynsmenn, og det er forståelig nok. De trenger så mye tid til å ta seg av sine forpliktelser overfor familien og til å foreta hyrdebesøk at det er vanskelig å finne anledning til nidkjært å ta ledelsen i arbeidet fra hus til hus og annen felttjeneste. Men skulle det ikke likevel være mulig å skape en rimelig balanse mellom evangeliseringsarbeidet, hyrdegjerningen og undervisningsvirksomheten? (Ef. 4: 11) Når en tilsynsmann planlegger å delta regelmessig i evangeliseringsarbeidet sammen med en gruppe, kan han være oppmerksom på andre virksomheter som lar seg kombinere med dette: En tilsynsmann vil ofte kunne planlegge å ta med seg sin egen familie i denne tjenesten og gi familiemedlemmene praktisk opplæring sammen med andre i gruppen. Det er stor glede å hente ved at familiemedlemmene deltar regelmessig sammen i tjenesten, og dette kan være et eksempel for andre når det gjelder å finne glede.

¹⁶ Hva med hyrdebesøk? Når en tilsynsmann skal hjem fra tjenesten, kan han gjøre det til en regel å legge veien om en person eller familie, og det vil uten tvil virke stimulerende at han forteller ferske opplevelser fra felttjenesten. Noen har også foretatt korte besøk når de har vært på vei hjem fra sitt verdslige arbeid. Hvis slike besøk planlegges godt, behøver de ikke ta så meget tid fra evangeliseringsarbeidet. Tilsynsmennene i vår tid kan si som apostelen Paulus: «For om jeg forkynner evangeliet, er det ikke noe å rose meg av; det er en nødvendighet som påligger meg; for ve meg om jeg ikke forkynner evangeliet!» (1 Kor. 9: 16) Hvor stimulerende er det ikke for en kristen å fortsette å forkynne det gode budskap, og hvor høyt verdsetter ikke hjorden at tilsynsmannen foregår med et slikt godt eksempel!

17. Hvordan utførte Jesus sin tjeneste?

¹⁷ Alle som tjener som ’evangelister, hyrder og lærere’, kan lære meget av den måten Jesus utførte sin tjeneste på. Han forkynte Riket overalt hvor han kunne finne mennesker. I vår tid gjør vi det hovedsakelig fra dør til dør. Men legg merke til hvordan Jesus kombinerte sin offentlige forkynnelse med privat opplæring av sine disipler. Ved en anledning gikk han om bord i en båt og talte til store menneskemengder som samlet seg på stranden. «Han talte meget til dem i lignelser.» Etter at han hadde fortalt lignelsen om såmannen, spurte disiplene hvorfor han talte i lignelser. Da besvarte han deres spørsmål i den engere krets. Deretter talte han videre «i lignelser til folket». Senere gikk han «inn i huset», og da kom disiplene på nytt til ham og fikk ham til å ’tyde’ sin lære. — Matt. 13: 1—3, 10, 11, 34—36, 51.

18. Hvilke fordeler har det at feltarbeidet står i sentrum for tilsynsmennenes tjeneste?

¹⁸ Feltarbeidet sto altså i sentrum for Jesu tjeneste. Mange tilsynsmenn i vår tid burde kunne følge et lignende mønster. Når de arbeider med en gruppe i felttjenesten, kan de gå sammen med forskjellige forkynnere og snakke med folk ved dørene. Dette kan være til stor oppmuntring for gruppen. Når tilsynsmennene samarbeider med de forskjellige, kan de være våkne for å analysere og forklare situasjoner de må ta seg av ved dørene, og vise hvordan lokale problemer kan overvinnes. Det blir kanskje også anledning til å drøfte spørsmål som de enkelte måtte ønske å bringe på bane, spesielt når de er ferdig med tjenesten. På denne måten kan tilsynsmennene samtidig med at de bygger opp gruppens begeistring for evangeliseringsarbeidet, også ta seg av sin oppgave som hyrder og lærere.

19. Hvordan satte Jesus et enestående eksempel som den «gode hyrde»?

¹⁹ I Johannes 10: 3, 4 kan vi lese følgende om den «gode hyrde»: «Han kaller sine får ved navn og fører dem ut. . . . han [går] foran dem, og fårene følger ham, fordi de kjenner hans røst.» Våre dagers underhyrder kan likeledes gi høyst verdifull oppmuntring når de leder hjorden ut i Rikets tjeneste og kjærlig tar hensyn til de behov som er til stede hos de enkelte i tjenestegruppen, og viser varm interesse for å bygge opp hver enkelt slik at alle kan forbedre sine evner til å forkynne og undervise andre i det gode budskap. Det var Jesus selv som foregikk med et enestående eksempel når det gjelder en slik tjeneste for hjorden. — Sl. 40: 10.

20. a) Hvorfor bør ikke hjorden være kritisk innstilt til tilsynsmennene? b) Hvordan kan hjordens medlemmer støtte lojalt opp om tilsynsmennenes kjærlighetsgjerninger?

²⁰ Det kan forekomme at en tilsynsmann må bruke mye tid på problemer som ikke kan skyves til side. Ingen bør kritisere tilsynsmennene hvis slike problemer av og til hindrer dem i å hjelpe andre ut i tjenesten for Riket. Hele hjorden setter pris på deres kjærlighetsgjerninger. De setter pris på at tilsynsmennene prøver å finne den rette likevekt i sin gjerning som evangelister, hyrder og lærere. Når forholdene tillater at tilsynsmennene regelmessig samarbeider med dem i evangeliseringsarbeidet, gleder de seg over det. Ofte kan menighetstjenere og andre i menigheten lette byrden for tilsynsmennene ved å ta seg av detaljer eller forpliktelser som ikke spesielt krever en tilsynsmanns oppmerksomhet. Menighetstjenere og andre assistenter som tjener lojalt sammen med tilsynsmennene, og som hjelper til når det er mulig, er en stor velsignelse i menigheten. — Sl. 149: 1, NW.

21. Hva vil resultatet bli når alle samarbeider om å ’tale sannhet’?

²¹ Når tilsynsmenn, menighetstjenere og alle andre i menigheten i enhet og nidkjærhet ’taler sannhet’ (NW) i Rikets tjeneste og med hverandre, og når hele menigheten samarbeider for å fremme forkynnelsen av Riket og gjøre disipler, vil det føre til at alle ’i ett og alt vokser opp til ham som er hodet’. — Ef. 4: 15, NTN.