mange «unge menneskers tanker om en bedre verden og ungdommelig misnøye med sosial urettferdighet». Men hvilken virkning har denne musikken?

Tenk deg om og spør deg selv: Hva har popmusikken utrettet for unge mennesker etter at den ble utviklet (i begynnelsen av 50-årene)? Hvilke løsninger på problemene har dens ideer brakt dem? Holder dens budskaper virkelig fram en klar, entydig løsning, eller kan det sies at de er like motstridende som verdens religiøse sekter, ettersom noen sanger anbefaler vold, og noen det motsatte? Tyder dens komponisters og musikers personlige liv på at de — bortsett fra å tjene penger — har funnet løsningen på livets problemer? Representerer dens budskap egentlig noe nytt? Er ikke slike ting som løsaktighet, manglende respekt for myndighet, flukten fra ansvar og bruk av narkotika noe som er av gammel dato, noe som aldri har brakt gode resultater, men alltid har ført til ulykke?

Hvis hensikten med slik musikk er å henlede oppmerksomheten på virkeligheten, hvorfor er da så mye av dens sanger narkotika-orientert, slik at noen av dem bare kan forstås av folk som bruker narkotika? Er det ikke heller slik at den appellerer til barnslige tendenser til å unndra seg ansvar, i stedet for å hjelpe unge mennesker til å forstå livet?

Ditt valg av musikk er altså ikke noen betydningsløs sak. Du kan la andre bestemme for deg ved ganske enkelt å følge mengden, ved å velge det som er populært. Eller du kan tenke selv og foreta et omhyggelig valg, idet du lar deg lede av den overlegne visdom som finnes i Guds Ord. (Ordspr. 14: 15) Predikeren 7: 5 sier: «Bedre er det å høre skjenn av en vis enn å høre sang av dårer.» Den ’dåraktighet’ Bibelen taler om, er ikke bare mental dumhet, men betyr moralsk dåraktighet, det å følge en handlemåte som bare kan bringe framtidige vanskeligheter. Ditt valg av musikk er derfor et spørsmål om hvorvidt du bare er interessert i å «ha det moro», eller om du ønsker å oppnå et lykkelig liv, et evig liv med Guds velsignelse.

Tenk også på at ditt valg har virkning på andre. Du mener kanskje at du kan lytte til sanger som inneholder noen ord som strider mot det som er sant og rett, eller som har et sanselig, vilt preg, og likevel ikke bli påvirket. Men hva slags innflytelse øver du da på andre? Føler du det slik som apostelen Paulus, som sa at han var villig til å avstå fra en slik lovlig ting som å spise kjøtt, hvis han på den måten kunne unngå å bli til anstøt for andre? (1 Kor. 8: 9—13; Rom. 14: 13, 21; 15: 2) Hva slags personer vil andre identifisere deg med på grunn av den musikken du velger?

Det finnes sanger som utgjør en del av den sanne tilbedelse av Kilden til musikkens gave, Jehova Gud. Det er nok så at det ikke kreves av oss at vi utelukkende skal synge eller lytte til slik musikk. Men vi må likevel alltid huske at den dagen kommer da de eneste som lever på jorden, vil være dem som synger Jehova Guds pris. (Sl. 148: 12, 13; 150: 1—6) Du gjør derfor klokt i å velge slik musikk som ikke vil lede ditt sinn eller hjerte bort fra dette målet.

Spørsmål fra leserne

● Hvilke beviser har vi for at de «andre får» som er omtalt i Johannes 10: 16, er mennesker som kommer til å leve på jorden i Guds nye ordning? — Italia.

Hvem de «andre får» er, kan vi finne ut ved å undersøke sammenhengen i lys av andre skriftsteder.

Jesus Kristus sa: «Jeg er den gode hyrde, og jeg kjenner mine og kjennes av mine, liksom Faderen kjenner meg, og jeg kjenner Faderen; og jeg setter mitt liv til for fårene. Jeg har også andre får, som ikke hører til denne sti; også dem skal jeg føre fram, og de skal høre min røst, og det skal bli én hjord, én hyrde.» — Joh. 10: 14—16.

Disse ordene viser at de eneste som Jesus betrakter som sine «får», er dem som kjenner hans røst, det vil si, som anerkjenner den myndighet han har over dem som deres hyrde. Dette viser tydelig at den ’fåresti’ som Jesus nevnte som en motsetning til de «andre får», ikke kan ha vært Israels folk, for det var bare en liten levning av dette folket som anerkjente Jesus Kristus som sin hyrde. Hvem var da de «fårene» som skulle utgjøre «én hjord» sammen med de «andre får»? Var det slik at de var de jødiske disiplene, mens de «andre får» var de hedninger som med tiden ble godtatt som salvede kristne? Kristenhetens bibelkommentatorer kommer ofte med denne forklaringen, men den er ikke i overensstemmelse med andre skriftsteder.

Alle de som tok imot Jesus som sin hyrde da han var her på jorden, kunne se fram til å få del i det himmelske rike. Jesus sa til sine disipler: «Frykt ikke, du lille hjord! for det har behaget eders Fader å gi eder riket.» (Luk. 12: 32) Andre ganger omtalte Jesus Kristus denne «lille hjord» av disipler som sine «brødre». (Matt. 12: 49; Mark. 3: 34; Luk. 8: 21; Joh. 20: 17) Da hedninger med tiden ble godtatt av Gud, salvet med hans hellige ånd og kalt til himmelsk liv, ble de også «Kristi medarvinger», hans «brødre». (Gal. 3: 27—29; Rom. 8: 17) Det er derfor logisk å trekke den slutning at de «andre får» er mennesker som ikke er Kristi «brødre., men som er nær knyttet til dem.

Jesu Kristi ord i forbindelse med hans komme i Rikets herlighet bekrefter dette. Vi leser:

«Når Menneskesønnen kommer i sin herlighet, og alle englene med ham, da skal han sitte på sin herlighets trone. Og alle folkeslag skal samles for hans åsyn, og han skal skille dem fra hverandre, liksom hyrden skiller fårene fra geitene, og han skal stille fårene ved sin høyre side, men geitene ved den venstre. Da skal kongen si til dem ved sin høyre side: Kom hit, I min Faders velsignede! arv det rike som er beredt eder fra verdens grunnvoll ble lagt! For jeg var hungrig, og I ga meg å ete; jeg var tørst, og I ga meg å drikke; jeg var fremmed, og I tok imot meg; jeg var naken, og I kledde meg; jeg var syk, og I så til meg; jeg var i fengsel, og I kom til meg. Da skal de rettferdige svare ham og si: Herre! når så vi deg hungrig og ga deg mat, eller tørst og ga deg drikke? Når så vi deg fremmed og tok imot deg, eller naken og kledde deg? Når så vi deg syk eller i fengsel og kom til deg? Og kongen skal svare og si til dem: Sannelig sier jeg eder: Hva I har gjort imot én av disse mine minste brødre, det har I gjort imot meg.» — Matt. 25: 31—40.

De «fårene» som er nevnt her, er ikke de samme som Kristi brødre. Men de anerkjenner Kristus som sin «herre» eller «hyrde», i likhet med Kristi brødre. Begge grupper underordner seg under ham og utgjør én hjord. De fårene som er nevnt her, samarbeider helt og fullt med Kristi brødre og støtter dem aktivt. Men på hvilken måte er de annerledes enn Kristi brødre?

Det som Kongen, Jesus Kristus, sa til dem, hjelper oss til å forstå at det dreier seg om to forskjellige klasser. Til «fårene» sa han: «Arv det rike som er beredt eder fra verdens grunnvoll ble lagt!» (Matt. 25: 34) Det er noe annet enn det som sies om Kristi «brødre». Det at disse «brødre» skulle

arve medlemskap i det himmelske rike, var noe som var kjent før «verdens grunnvoll ble lagt», det vil si, før menneskeverdenen ble til ved at det første menneskepar, Adam og Eva, fikk barn. Apostelen Paulus skrev til sine kristne brødre: «[Gud] utvalgte oss i [Kristus] før verdens grunnvoll ble lagt.» — Ef. 1: 4, 5.

Det at det blir nevnt to forskjellige tidspunkter for når det ble bestemt hvilken lønn som skal bli gitt, viser tydelig at det må være tale om to forskjellige framtidshåp. Angående den arv Jesu «brødre» får, skrev apostelen Peter: «Lovet være Gud og vår Herre Jesu Kristi Fader, han som etter sin store miskunn har gjenfødt oss til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde, til en uforgjengelig og usmittet og uvisnelig arv, som er gjemt i himlene for eder.» (1 Pet. 1: 3, 4) De som får del i den himmelske arv, skal også regjere, for Åpenbaringen 5: 10 sier: «[Kristus] gjorde dem til et kongerike og til prester for vår Gud, og de skal være konger på [over, UO] jorden!»

Men hvem skal Kristi «brødre» regjere over? Over menneskeheten på jorden. Dette er i samsvar med det som sies i Åpenbaringen 21: 3, 4.

Ettersom de «andre får» ikke er Kristi brødre, kommer de tydeligvis til å få del i de velsignelser som vil bli utøst på en jord hvor det ikke lenger finnes sorg og død. Det vil bli deres belønning under Jesu Kristi og hans medarvingers styre. Det er derfor det sies om dem at de skal ’arve det rike som er beredt dem fra verdens grunnvoll ble lagt’. Det greske ordet for «rike› betyr ikke bare en regjering, men kan også brukes om et «styre» eller «det å bli styrt av et rike». De ’andre fårs’ arv består i at de kommer inn i en tilstand hvor de blir styrt av Kongen Jesus Kristus og hans medregenter, hans «brødre». Så snart Adam og Eva begynte å få barn som kunne få anledning til å leve under Rikets styre, trådte Guds løfte om et slikt styre i kraft. I denne forstand ble ’riket’, den tilstand å bli styrt av riket, beredt menneskeheten «fra verdens grunnvoll ble lagt».

Det bibelske vitnesbyrd som et hele viser således at de «andre får» er mennesker som vil vinne liv på jorden under Guds rikes styre ved Kristus, enten de nå vil være blant den ’store skare’ som får overleve ’trengselen’, eller blant dem som blir oppreist fra de døde. — Ap. gj. 24: 15.