Den «gode hyrde» og hans «andre får»
«Jeg har også andre får, som ikke hører til denne sti; også dem skal jeg føre fram.» — Joh. 10: 16, EN.
1. Hva er forskjellen mellom den «gode hyrde» og en «leiekar»?
EN GOD hyrde skiller seg ut fra en leiekar, som bare er interessert i den betalingen han skal få. Jesus sa: «Jeg er den gode hyrde. Den gode hyrde gir sitt liv for sauene. Men den som er leiekar og ikke hyrde, og som selv ikke eier sauene, han forlater dem og flykter når han ser ulven komme, og ulven kaster seg over dem og sprer flokken. For han er bare leiekar og har ingen omsorg for sauene.» — Joh. 10: 11—13.
2. a) Hva siktet Jesus til da han sa at den «gode hyrde gir sitt liv for sauene»? b) For hvem generelt var det Jesus gav sitt menneskeliv?
2 Det kunne være forbundet med visse farer å gjete sauer i Midtøsten. Vi husker hvordan hyrdegutten David en gang måtte drepe en bjørn og en løve for å redde sin fars, Isais, sauer. (1. Sam. 17: 34—36) Jesus talte om ulver som jager sauene. Hyrden kunne risikere å bli skadd når han skulle jage bort en ulv. En god hyrde ville ikke være lik en leiekar og løpe sin vei for å redde seg selv, men ville beskytte sauene mot rovdyr. En ’god hyrde’ ville være villig til å ’gi sitt liv for sauene’ for ikke å miste en eneste en av dem. Ved å henlede oppmerksomheten på dette forutsa Jesus at han selv skulle dø som menneske til gagn for Jehovas «får». Men Jesus var villig til å oppfylle dette krav til en ’god hyrde’. Hans himmelske Far, Jehova Gud, som eier de jordiske ’fårene’, var villig til å la sin Sønn gi sitt menneskeliv til gagn for de ’fårene’ som hans Far elsket så høyt. Jesus gav sitt menneskeliv som et gjenløsningsoffer for å gjenkjøpe menneskeheten fra døden, som den hadde arvet fra den syndige Adam.
3. a) Hva sammenlignet Jesus seg selv med ifølge Johannes 10: 14, 15? b) Hva var Jesus villig til å gjøre for å få del i løftet til Abraham sammen med den «lille hjord»?
3 En ’god hyrde’ blir også personlig kjent med hver enkelt sau i hjorden og gir den et spesielt navn som han bruker når han roper på den, og han kjærtegner den og sørger for at den har det den trenger. Jesus hadde dette trekk ved hyrdene i Midtøsten i tankene da han videre sa: «Jeg er den gode hyrde. Jeg kjenner mine, og mine kjenner meg, likesom Faderen kjenner meg og jeg kjenner Faderen. Jeg gir mitt liv for sauene.» (Joh. 10: 14, 15) Jesus betraktet seg selv som et får-lignende menneske. Han var «Guds lam, som bærer verdens synd». (Joh. 1: 29) I den siste boken i Bibelen, Åpenbaringen, blir han omtalt som «Lammet» 28 ganger (ifølge grunnteksten). Jesus betraktet seg selv som et motbilde til den væren som patriarken Abraham ofret i stedet for sin sønn Isak, som Abraham hadde vist at han var villig til å frembære som et offer på Jehovas befaling. (1. Mos. 22: 1—13) Isak mottok Abrahamsløftet og gav det videre til Jakob. I likhet med Isak arvet Jesus Abrahamsløftet, og han var villig til å bli ofret for å kunne dele løftet med sin «lille hjord».
4. ’Rev’ Jesus den «lille hjord» ut av sin Fars hånd? Hvordan betraktet Jesus denne hjorden?
4 Jesus var oppriktig interessert i å frelse den «lille hjord» i «fårekveen», ordningen med Abrahamspakten. Han betraktet dem som tilhørte denne hjord, som en svært verdifull gave fra hans himmelske Far. Han sa: «Det min Far har gitt meg, er større enn alt annet, og ingen kan rive dem ut av Faderens hånd.» — Joh. 10: 29, NW.
«ANDRE FÅR»
5. Hva er det som viser at Jesus var interessert i å frelse flere enn får-lignende mennesker som skulle arve himmelsk liv?
5 Selv om kristenhetens kirkesamfunn ikke mener og ikke lærer det, er Jesus interessert i mer enn å frelse mennesker til himmelsk liv. Jesus sa: «Jeg har også andre får, som ikke hører til denne sti; også dem skal jeg føre fram, og de skal høre min røst, og det skal bli én hjord, én hyrde.» (Joh. 10: 16, EN) Hvem er så disse «andre får»?
6. a) Hva lærer kristenhetens kirkesamfunn om «denne sti» og de «andre får»? b) Hva viser Jesu omtale av paradiset i Lukas 23: 43 og lignelsen om sauene og geitene?
6 Kristenhetens kirkesamfunn hevder at den sti eller kve som Jesus her taler om, bare skulle inneholde jødiske kristne, mens de «andre får» er mennesker blant hedenske eller ikke-jødiske folkeslag som blir kristne; både troende jøder og troende hedninger blir så «én hjord» under den ene hyrde’ i den ene åndelige kve. Men en slik lære er ikke i harmoni med det andre skriftsteder sier om emnet. Apostelen Johannes nevner det riktignok ikke i sin evangelieberetning, men Jesus snakket om et jordisk paradis under sitt rike og om «andre får» i tillegg til den «lille hjord» av hans medarvinger til det himmelske rike. Da Jesus kom med sin profeti om «tegnet» på sitt framtidige nærvær og avslutningen på tingenes ordning, avsluttet han den med lignelsen om sauene og geitene, ifølge Matteus’ beretning. De som her blir omtalt som ’sauer’, var ikke de samme som Kristi åndelige «brødre», som de gjorde godt mot. — Luk. 23: 43; Matt. 24: 3, NW; 25: 31—46.
7. Hvorfor er det trolig at Johannes husket Jesu lignelse om sauene og geitene og forstod at det bare var et visst antall som tilhørte «denne sti»?
7 Apostelen Johannes kjente denne lignelsen, for det var han og hans bror Jakob og også Peter og Andreas som fikk Jesus til å komme med sin profeti ved å spørre ham om «tegnet» en gang de var alene med ham. Johannes hørte hele profetien. (Mark. 13: 3, 4) Da han skrev ned Jesu ord om de «andre får», kan han godt ha gjenkalt Jesu lignelse om sauene og geitene i erindringen. Han var den gamle apostelen som fikk Åpenbaringen, hvor det ble åpenbart at det åndelige Israels 12 stammer skulle bestå av bare 144 000. Han visste derfor at den «fårekveen» hvor den «lille hjord» befant seg, bare ville ta imot et begrenset antall av alle dem som skulle bli frelst.
8. Hva sammenligner apostelen Paulus det åndelige Israels 12 stammer med, og hva ble de viktigste delene av treet forbilledlig fremstilt ved?
8 I Romerne, kapittel 11, sammenligner apostelen Paulus det åndelige Israels 12 stammer med grenene på et dyrket oljetre. Roten på dette symbolske oljetreet ble forbilledlig fremstilt ved patriarken Abraham, Israels folks stamfar etter kjødet. Stammen på treet var derfor et bilde på de etterfølgende patriarker, Isak, Jakob og de 12 patriarkalske overhoder for det kjødelige Israels 12 stammer. (Apg. 7: 8) De grenene som vokste ut fra denne stammen, var et bilde på de jødiske medlemmer av det kjødelige, omskårne Israels 12 stammer. De var av naturen arvinger til det løftet som ble gitt Abraham om en «ætt» som skulle være til velsignelse for alle jordens folk og slekter og gjøre det mulig for dem å oppnå evig liv. De kjødelige, omskårne jøder var derfor de første som fikk mulighet til å utgjøre «Abrahams ætt».
9. Hvem var den virkelige «roten» og stammen på dette treet?
9 Vi vet nå at ’ætten’ er en åndelig ætt, en ætt hvis medlemmer blir avlet av Jehova Gud for å være hans åndelige sønner. Han var det åndelige oljetreets virkelige ’rot’. Hans Sønn, Jesus Kristus, var det fremste og viktigste medlem av den større Abrahams, Jehova Guds, «ætt». Stammen på dette symbolske oljetreet var derfor et bilde på Jesus Kristus. «Grenene» på treet ville følgelig være et bilde på de trofaste disipler som blir hans medarvinger som underordnede medlemmer av den åndelige «Abrahams ætt». Hadde så treet et ubegrenset antall ’grener’?
10. Hvordan viser Paulus i Romerne 11: 11—32 at det symbolske oljetreet bare ville ha et begrenset antall ’grener’?
10 Apostelen Paulus viser at det åndelige oljetreet bare skulle ha et begrenset antall ’grener’. Hvordan? Han viser at når en av de naturlige grenene blir brukket av, ville det ikke vokse ut en ny gren. Nei, en gren fra et vilt oljetre ville bli podet inn i stedet. Denne innpodede grenen fra det ville oljetreet ville følgelig ikke øke grenenes antall. Tallet på grener på stammen på treet ville være det samme. Når de kjødelige, omskårne jøder ble «brukket av» det åndelige treet fordi de var vantro og forkastet Jesus Kristus som den større Abrahams viktigste Ætt, ble hedninger eller ikke-jøder «podet inn» i stedet for dem. — Rom. 11: 11—32.
11. Hvordan viser Paulus i Galaterne 3: 26—29 at de som tilhører det åndelige Israel, ikke skulle klassifiseres som jøder og hedninger?
11 Disse grenene på Abrahamspaktens tre skal følgelig ikke betraktes som kjødelige jøder og fremmede hedninger. Alle skal betraktes som åndelige israelitter. Det er apostelen Paulus som understreker nettopp dette. Etter å ha snakket om løftet til Abraham og Abrahams ætt sier han: «For dere er alle Guds barn i kraft av troen på Kristus Jesus. Alle dere som er døpt til Kristus, har kledd dere i Kristus. Her er det ikke jøde eller greker, slave eller fri, mann og kvinne. Dere er alle én, i Kristus Jesus. Og hører dere Kristus til, er dere Abrahams ætt og arvinger ifølge løftet.» — Gal. 3: 8, 16, 26—29.
12—14. a) Hvilken åndelig mor omtaler Paulus i brevet til galaterne? b) Kan vi på bakgrunn av dette hevde at Paulus legger vekt på noe jødisk element i den «lille hjord» i «denne sti»?
12 Apostelen Paulus skrev brevet til galaterne omkring årene 50—52 e. Kr. Dette var minst 17 år etter at Jehova hadde naglet lovpakten til det treet som hans Sønn, Jesus Kristus, ble pelfestet på. Men noen av de kristne i menigheten i Galatia ønsket seg tilbake til trelldommen under loven og den lovpakten som var blitt inngått med Moses som mellommann ved Sinai-fjellet i Arabia. De ville samarbeide med de antikristne jøder som holdt seg til det jordiske Jerusalem og det bokstavelige tempel som var blitt bygd der av kong Herodes den store, den kongen som hadde prøvd å drepe barnet Jesus. Dette Jerusalem var blitt forbilledlig fremstilt ved Hagar, Abrahams trellkvinne. Denne byen var som en mor for de jøder som fremdeles ønsket å trelle under Moseloven framfor å godta Jesus Kristus som den større Moses. Paulus skrev følgelig i den forbindelse:
13 «Men det Jerusalem som er der oppe, er fritt, og det er vår mor. . . . Og dere, brødre, er barn i kraft av løftet slik som Isak. . . . Altså, brødre, er vi ikke barn av trellkvinnen, men av den frie kvinnen. Til frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast og la dere ikke igjen tvinge inn under trelldommens åk.» — Gal. 4: 21 til 5: 1.
14 Isak, Abrahams sønn, var ikke jøde eller israelitt. Som sønn av Abrahams frie kvinne, Sara, var han far til Jakob, som fikk navnet Israel og ble far til Juda. De av de kristne som tilhører den «lille hjord» i «denne sti», er i likhet med Isak arvinger til det løftet som ble gitt Abraham. Det himmelske Jerusalem er deres åndelige mor og ble forbilledlig fremstilt ved Sara, som var mor til hebreeren Isak.
15, 16. Sier Jesus i Johannes 10: 16—18 at han skal føre de «andre får» inn i den ene «sti» for at det skal kunne være «en hyrde»?
15 Etter å ha snakket om den «sti» eller ’fårekve’ hvor medlemmene av den sammensatte «Abrahams ætt» befinner seg, slår Jesus inn på et annet emne og sier: «Jeg har også andre får, som ikke hører til denne sti; også dem skal jeg føre fram, og de skal høre min røst, og det skal bli én hjord, én hyrde. Faderen elsker meg fordi jeg gir mitt liv for siden å ta [få, NW] det tilbake. Ingen har tatt mitt liv; jeg gir det frivillig, for jeg har makt til å gi mitt liv og makt til å ta [få, NW] det igjen. Dette er det oppdrag jeg har fått av min Far.» — Joh. 10: 16—18, vers 16 fra EN.
16 Vi merker oss at Jesus ikke sier at han ’skal føre’ disse «andre får» inn i «denne sti». Nei, han sier at «det skal bli én hjord», fordi det bare kommer til å være «én hyrde».
17. Hva vil noen kanskje hevde på bakgrunn av at Jesus går lett og uten avbrekk over fra å snakke om «denne sti» til å snakke om de «andre får», men er det nødvendigvis riktig?
17 Fordi Jesus går så lett over fra å snakke om «denne sti» til å introdusere de «andre får», kan leseren kanskje trekke den slutning at det dreier seg om to ting som følger rett etter hverandre, uten noe større tidsintervall imellom, i hvert fall ikke med flere hundre års mellomrom. På bakgrunn av hvordan den kristne menighet vokste på apostlenes tid, trekker noen kanskje også den slutning at Jesus sikter til at hedninger eller ikke-jøder ble ført inn i «denne sti». De tror ikke at Jesus kom med en profeti om noe som lå langt fram i tiden. Men en slik slutning er ikke nødvendigvis riktig. Den tar ikke hensyn til at det er forskjell mellom «denne sti» og den ’ene hjord’. — Jevnfør Åpenbaringen 7: 8, 9.
18. Var Jesus i stand til å komme med en profeti som ville gå i oppfyllelse langt inn i framtiden? Hva måtte skje før alle jordens slekter kunne velsigne seg?
18 Jesus hadde profetisk gave. Han kunne derfor fortelle den profetiske lignelsen om sauene og geitene, selv om den ikke ville få sin oppfyllelse før 1900 år senere. Han var det viktigste medlem av den lovte «Abrahams ætt» og var derfor sterkt interessert i hvordan alle jordens folk og slekter skulle bli frelst ved å velsigne seg for all evighet gjennom denne ætten. Disse velsignelsene ville ikke komme før den sammensatte «Abrahams ætt» på 144 000 medlemmer var blitt fulltallig. Det vil komme til å ta 1900 år, noe de historiske kjensgjerninger viser. De som skulle velsigne seg, ville riktignok være får-lignende mennesker av alle folk og slekter, men de ville være «andre får», for de ville ikke tilhøre «denne sti» av arvinger til det løftet som ble gitt Abraham. De kunne derfor ikke være åndelige israelitter, men kunne omtales som hedninger.
19. Hvem utgjør den ’store skare’ som er omtalt i Åpenbaringen 7: 9—17, i lys av det som står tidligere i dette kapitlet?
19 I Åpenbaringen 7: 1—8 leser vi således at etter at apostelen Johannes hadde sett det åndelige Israels 12 stammer bli beseglet, fikk han se den talløse ’store skare’ av mennesker som ikke er åndelige israelitter, og som derfor er «andre får». Han så dem stå foran Guds trone og hørte dem rope: «Frelsen er fra vår Gud, han som sitter på tronen, og Lammet.» Det sies at de overlever den «store trengsel», og at de tjener Jehova Gud dag og natt i hans tempel. Den «gode hyrde» viser disse «andre får» kjærlig omsorg, for vi leser: «Lammet . . . skal være deres hyrde og føre dem til kilder med livets vann.» — Åp. 7: 9—17.
20. Når og hvor begynte oppfyllelsen av det profetiske synet av den ’store skare’, og hva skjedde dagen etter?
20 I samsvar med begivenhetenes rekkefølge i Åpenbaringen, kapittel 7, var det 20 år etter 1914, da «avslutningen på tingenes ordning» begynte, nemlig om våren i år 1935, at synet av den ’store skare’ i Åpenbaringen ble forklart. Dette fant sted 31. mai det året på et stevne som ble holdt i De forente staters hovedstad. J. F. Rutherford, Selskapet Vakttårnets daværende president, holdt da sitt foredrag over emnet «Den store skare» og forklarte at den ikke utgjorde en sekundær himmelsk klasse, men en jordisk klasse, den ’gode hyrdes’ «andre får». Disse opplysningene ble senere offentliggjort i bladet Vakttårnet. På dette tidspunkt begynte den «gode hyrde» å samle sine «andre får», og de begynte å høre stemmen hans og følge ham. Dagen etter at Åpenbaringen 7: 9—15 var blitt forklart, var det nemlig 840 som symboliserte sin innvielse til Gud gjennom Kristus ved å bli døpt i vann. Det store flertall av disse bekjente at de tilhørte den ’store skare’ av Kristi «andre får».
21. a) For hvem gav den «gode hyrde» sitt liv, i tillegg til den «lille hjord»? b) Hvordan fikk denne hyrde sitt liv igjen, og som et uttrykk for hvis kjærlighet?
21 Den «gode hyrde» gav også sitt liv for disse «andre får», som ikke tilhører den «sti» hvor arvingene til Abrahamsløftet befinner seg. Apostelen Johannes, som tilhørte den klasse som utgjør Abrahams «ætt», skrev: «Han [Jesus Kristus] er en soning for våre synder, ja, ikke bare for våre, men for hele verdens.» (1. Joh. 2: 1, 2) Jehova Gud, den himmelske Far, elsket Sønnen fordi han brakte et slikt offer. Jesus, den «gode hyrde», kunne derfor si til de jøder som hatet ham: «Faderen elsker meg fordi jeg gir mitt liv for siden å ta [få, NW] det tilbake.» (Joh. 10: 17) Faderen viste at han elsket den selvoppofrende «gode hyrde», ved å oppreise ham fra de døde på den tredje dag. på denne måten fikk Guds Sønn sitt liv igjen, men denne gang på et himmelsk plan.
22. Hvorfor hadde ikke noe menneske tatt Jesu liv fram til det tidspunkt da han sa det som står i Johannes 10: 18?
22 Fram til den tid da Jesus talte om de «andre får», var det blitt gjort flere forsøk på å ta hans liv. Men den «gode hyrde» gjorde aldri noe som førte til at han fortjente å dø for menneskers hånd. Det forklarer hvorfor han kunne si: «Ingen har tatt mitt liv; jeg gir det frivillig, for jeg har makt til å gi mitt liv og makt til å ta [få, NW] det igjen. Dette er det oppdrag jeg har fått av min Far.» — Joh. 10: 18.
23. Når gav Jesus frivillig sitt eget liv, og hvorfor?
23 Noen måneder senere ble denne uttalelsen bevist. Den natten i Getsemane hage da Jesus ble forrådt og disippelen Peter prøvde å beskytte ham med sverdet sitt, sa Jesus: «Mener du at jeg ikke kan be min Far, og han ville straks sende meg mer enn tolv legioner engler? Men hvordan skulle da skriftene bli oppfylt, de som sier at dette må skje?» (Matt. 26: 53, 54) Etter at Jesus hadde latt apostlene flykte, overgav han seg frivillig til den store flokken som kom for å arrestere ham og gjøre et siste forsøk på å få tatt livet av ham. Jesus forspilte ikke sitt liv ved å gjøre det.
24. Hvilken makt med hensyn til sitt liv hadde Jesus fått av sin Far, og hvordan slo det endelige forsøk på å hindre ham i å utøve denne makt, feil?
24 Jesus hadde fått makt fra sin himmelske Far til å følge en slik handlemåte, men han gjorde det frivillig. Hans makt til å få sitt liv igjen i oppstandelsen avhang av at han var villig til å gi det. Fordi han gav sitt liv i døden, gav hans himmelske Far ham makt til å få det igjen fra den eneste som kunne oppreise ham fra de døde. Ingen makt i himmel eller på jord kunne ta fra Jesus denne makt til å få sitt liv tilbake. Verken landshøvdingens segl, som ble satt på den store steinen som stengte inngangen til graven, eller soldatene som holdt vakt ved graven for å forhindre at disiplene kom og stjal Jesu legeme, kunne hindre Jesus i å utøve sin gudgitte makt på den tredje dag. — Matt. 27: 62 til 28: 15.
25. Hvordan gikk det til at Jesus ble i stand til å bruke sitt liv til gagn for menneskeheten?
25 Jesus hadde fått i oppdrag av sin himmelske Far å gjøre alt dette. På den tredje dag gav Jehova Gud derfor sin lydige Sønn befaling om å stå opp fra de døde og få liv igjen, i åndeverdenen sammen med sin himmelske Far. Ettersom han ikke hadde vært ulydig mot Gud og dermed forspilt sitt menneskeliv, fikk han også retten til fullkomment menneskelig liv, slik at han kunne fremstille den for Jehova Gud i hans himmelske tempel og gjøre soning for hele verdens synd.
26. a) Hva ble derved åpnet for alle jordens slekter? b) Når begynte spesielt den ’store skare’ av Jesu «andre får» å velsigne seg selv?
26 På denne måten ble veien åpnet for alle jordens folk og slekter, slik at de kunne «velsigne seg» ved hjelp av Ham som i første rekke utgjorde «Abrahams ætt». (1. Mos. 12: 1—3; 22: 15—18) Den ’store skare’ av den gode Hyrdes «andre får» begynner å «velsigne seg» ved hjelp av ham når de innvier seg til Jehova Gud gjennom ham og symboliserer sin innvielse ved å bli døpt i vann. Deretter hører de den gode Hyrdes stemme og følger ham sammen med den salvede levning av Abrahams ætt. Dette begynte særlig på stevnet i Washington (D.C.) i 1935. Siden da har den salvede levning ønsket de «andre får» velkommen, og akkurat som Jesus forutsa, er det blitt «én hjord» under den ’ene hyrde’.
27. Hvem foruten den ’store skare’, som overlever den «store trengsel», kommer til å utgjøre den gode Hyrdes «andre får», og når?
27 Under den ’ene hyrdes’, kongen Jesu Kristi, tusenårige styre vil alle de gjenløste døde bli oppreist fra dødens søvn og få mulighet til å «velsigne seg» ved å slutte seg til den gode Hyrdes «andre får». En av disse kommer til å være den tidligere «vaktmannen» for den ’fårekve’ som var et bilde på ordningen med Abrahamspakten, nemlig døperen Johannes. (Joh. 10: 1—3) Jesus vil lede de lydige til «kilder med livets vann». Den ’store skare’ av dem som overlever den kommende «store trengsel», vil være til velsignelse for de milliarder som kommer opp i_oppstandelsen, og hjelpe dem til å drikke av ’kildene med livets vann’. (Åp. 7: 9—17) Alle får-lignende mennesker vil da kunne slutte seg til den ’store skare’ og si: «Frelsen er fra vår Gud, han som sitter på tronen, og Lammet.» — Åp. 7: 10; 20: 11—14.
[Illustrasjon på side 28]
(Se den trykte publikasjonen)
Jehovas ordning for fårene
1) Den «gode hyrde»: Jesus Kristus, som gir sitt liv for fårene
2) «Vaktmannen» eller «dørvokteren»: Døperen Johannes, som presenterer «hyrden» for fårene
3) «Fårekveen»: Rikets kve under ordningen med Abrahamspakten
4) «Sauene» i denne kveen: Den «lille hjord» av jøder og hedninger
5) «Døren inn til sauene»: Jesus
6) Den ’fremmede’, ’tyven’, ’leiekaren’: Frafalne og falske hyrder
7) De «andre får»: Den ’store skare’ og andre som arver Rikets jordiske område