Forutbestemmelse og Jehovas forutviten

«Kjent for Gud er alle hans gjerninger fra verdens begynnelse.» — Ap. gj. 15: 18, KJ.

 1. Hva er forskjellen mellom forutbestemmelse og forutviten?

JEHOVA har makt til å forutbestemme og evne til å ha forutviten. Det han forutbestemmer, finner sted uansett hva en hvilken som helst skapning i hele universet kan finne på å gjøre for å forhindre det eller få satt en stopper for det, fordi han på forhånd har besluttet at det skal skje. Det han har forutviten om, finner sted fordi hans evne til å skue inn i framtiden er ufeilbar, og når han gjør bruk av denne evnen, undertrykker han på ingen måte noen skapnings frie vilje. I alminnelighet har forutbestemmelsen å gjøre med klasser eller grupper og med begivenheter, uten at han forutbestemmer de spesielle enkeltpersoner som skal komme til å inngå i slike klasser eller begivenheter. Guds forutviten er på den annen side ikke begrenset til grupper eller begivenheter, men utpeker ofte bestemte personer som kommer til å ha med dem å gjøre.

 2. Hva var Israels folk?

² De greske skrifter taler om predestinasjon eller forutbestemmelse med hensyn til dem som skal regjere med Kristus i himmelen, og i forrige nummer av bladet ble det vist hvilket solid grunnlag man har for den oppfatning at de da henviser til dem som en klasse og ikke som enkeltpersoner. Det samme er tilfelle når Jehova gir til uttrykk at det er hans hensikt å ha et hellig folk. I fordums tid ble Israel det forbilledlige hellige folk, for Jehova sa til israelittene: «I skal være meg et kongerike av prester og et hellig folk.» Og videre: «Et hellig folk er du for [Jehova] din Gud; deg har [Jehova] din Gud utvalgt av alle de folk som er på jorden, til å være hans eiendomsfolk.» (2 Mos. 19: 6; 5 Mos. 7: 6) Det var et utvalgt folk som ble omtalt som ’Israel, min utvalgte’. — Es. 45: 4.

 3. Hvordan kunne enkelte israelitter komme til kort til tross for at Israel var et utvalgt folk?

³ Men det at folket var et utvalgt folk var ikke ensbetydende med at hver enkelt israelitt automatisk var endelig utvalgt. Jehova ødela selv mange av dem under vandringen i ørkenen og senere, og lot også fiender få gjøre innhogg i deres rekker på grunn av troløshet. Da Kristus kom, var det bare en levning av jødene som aksepterte ham, og ikke-israelitter fikk komme med for å gjøre det forutbestemte antall av «Guds Israel» fullstendig. (Gal. 6: 15, 16; Ef. 2: 11—22) Det var ikke nok å være jøde i det ytre, på en kjødelig måte. Medlemmene av «Guds Israel» må være jøder i det indre, på en åndelig måte. (Rom. 2: 28, 29; 9: 6, NW) Da det var for få av de naturlige israelitter som tok imot Messias, ’retter Gud for første gang sin oppmerksomhet mot folkeslagene for å ta ut fra dem et folk for sitt navn’. Da de naturlige israelitter viste seg å være grener som ikke ville bære frukt i gudfryktighet, ble de brutt av, og fra da av ble ville hedningegrener podet inn i deres sted. Så da sanseevnene hos mange i det naturlige Israel ble sløvet slik at de ikke forsto sin plikt, samlet Gud på denne måten inn hedninger for å fullstendiggjøre det forutbestemte antall av det åndelige Israel, «Guds Israel»: «Israels sanseevner [er delvis] blitt sløvet til det fullstendige antall av mennesker fra folkeslagene er kommet inn, og på denne måte vil hele Israel bli frelst.» — Joh. 15: 1—8; Ap. gj. 15: 14; Rom. 11: 17—21, 25, 26, NW.

 4. Hva viser at det åndelige Israel omfatter hedninger, og hvordan passer den ’store skare’ inn i forbildet og motbildet?

⁴ At Guds forbilledlige hellige folk, det naturlige Israel, var et bilde på det åndelige Israel, og at det sistnevnte delvis skulle bestå av hedninger, framgår av at Peter anvender 2 Mosebok 19: 6 og 5 Mosebok 7: 6 på Kristi legemes lemmer som består av både jøder og hedninger: «Dere [er] ’en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til særlig eiendom, forat dere vidt og bredt skulle forkynne hans dyder’ som kalte dere ut av mørke og inn til sitt underfulle lys. For dere var engang ikke et folk, men er nå Guds folk.» (1 Pet. 2: 9, 10, NW) Det fullstendige antall medregenter med Kristus er fastsatt til 144 000. (Åpb. 14: 1—4) I Åpenbaringen 7: 4—8 blir det samme antall fordelt på Israels tolv stammer, og etter som dette er det fullstendige antall og innbefatter hedninger, må det Israel som her er omtalt, være det åndelige Israel. Den store «skare, som intet menneske kunne telle, fra alle folkeslag og stammer og folk og tunger» som deretter ble sett, kunne ikke tilhøre den himmelske klasse, for da ville antallet bli langt større enn de forutbestemte 144 000. (Åpb. 7: 9, NW) I virkeligheten blir parallellen dermed fullstendig. Akkurat som det forbilledlige naturlige Israel var ledsaget av en «stor hop» av ikke-israelitter da de dro ut av Egypt, så blir også i motbildet det åndelige Israel, når det nå skiller seg ut fra den gamle Satans verden, ledsaget av en skare som i sammenligning med det åndelige Israel er en hedningeskare. Frelsen oppnår de gjennom Kristi gjenløsende blod. — Åpb. 7: 10, 14.

 5. Hva åpenbarer alt dette med hensyn til forutbestemmelse?

⁵ Hva åpenbarer alt dette med hensyn til forutbestemmelse? Det viser at selv om det naturlige Israel var utvalgt som folk betraktet, så var det mange i dette folket som falt fra, og bare en levning holdt seg trofast. Etter som dette er et forbilde på det åndelige Israel, viser det at det åndelige Israel er utvalgt som en klasse eller et hellig folk, men ikke med hensyn til de enkeltpersoner som skal utgjøre dets antall, for mange enkeltpersoner har falt fra, og det er bare en levning av det totale antall som engang er blitt kalt, helliget, rettferdiggjort, gjenløst og regnet blant de utvalgte, som holder seg trofaste. Det ovenstående viser dessuten at det utvalgte åndelige Israel som regjerer med Kristus i himmelen, ikke er de eneste som blir gjenløst av Kristi blod, men at også en stor skare som det ikke er noe fastsatt eller forutbestemt tall på, får gagn av løsepengen og blir frelst. Presbyterianerne, predestinasjonslærens fremste forkjempere, benekter dette. De sier: «Heller ikke blir noen andre gjenløst av Kristus . . . men bare de utvalgte.»a Når predestinasjonslærens tilhengere hevder at bare de utvalgte, de som regjerer med Kristus, blir frelst, skaper de et nytt dilemma for seg selv: Etter som de utvalgte blir en del av Abrahams ætt sammen med Kristus Jesus, hvem er da alle de jordens slekter og folk som skal bli velsignet av denne ætten? (1 Mos. 12: 3; 22: 18; Gal. 3: 16, 29) De er i virkeligheten en jordisk klasse som blir hentet ut fra alle folkeslag, og den del av den som blir samlet ut i vår tid, blir til den ’store skare’ som er omtalt i Åpenbaringen 7: 9.

Forutviten angående enkeltpersoner

 6. Blir predestinasjonslæren bekreftet av tilfellene med Samson, Jeremias og døperen Johannes?

⁶ Når denne lærens tilhengere vil forsøke å bevise sin oppfatning at menneskenes skjebne i sin alminnelighet er forutbestemt, bruker de som eksempler personer som Samson, Jeremias, Kyros, Esau og Jakob, døperen Johannes, Judas og også Jesus. Det er sant at Jehova før de ble født, hadde forutviten om at Samson skulle begynne å frelse Israel, at Jeremias skulle bli en profet for folkene og at døperen Johannes skulle berede folket til Messias’ komme og dermed utføre en gjerning som var lik Elias’ gjerning. (Dom. 13: 3—5; Jer. 1: 5; Luk. 1: 13—17) Disse tilfellene bekrefter imidlertid ikke predestinasjonslæren. Denne læren går ut på at de enkelte menneskers endelige skjebne er fastsatt og uavvendelig fra før Adams og Evas tid, men det er ikke noe i disse tilfellene som beviser det. Intet tyder på at Gud, hadde forutviten om disse spesielle enkeltpersonene svært lenge før de ble unnfanget. Dessuten ser det ut til at hans forutviten snarere gjaldt deres virksomhet enn deres endelige skjebne, mens predestinasjon har med den endelige skjebne å gjøre, og det «uten forutviten om tro eller gode gjerninger, eller vedholdenhet i noen av delene, eller noe annet angående selve skapningen».b Den guddommelige forutviten som kommer til uttrykk i disse tilfellene, er noe helt annet enn predestinasjon.

 7. Hvorfor blir ikke predestinasjonslæren bekreftet av tilfellet med Esau og Jakob, og hvorfor handlet Jehova som han gjorde?

⁷ Uttalelsen om tvillingene Esau og Jakob kom ikke før Adams og Evas skapelse, men da barna enda befant seg i sin mors liv. Den gjaldt heller ikke deres endelige skjebne, men gikk ut på at «den eldste skal tjene den yngste». Det ville si at den yngste stikk imot vanlig skikk og bruk skulle få den arverett som i alminnelighet tilfalt den førstefødte sønnen, og som ved farens død gjorde ham til overhode for hans fars hus og gjorde at hans andre brødre ble underlagt ham. Og alt dette skjedde «da de enda ikke var født og heller ikke hadde gjort noe godt eller ondt, forat Guds hensikt angående utvelgelsen fortsatt skulle være avhengig, ikke av gjerninger, men av Ham som kaller». En av disse tvillingguttene skulle ta arveretten, som i dette tilfelle medførte Abrahamsløftet. Etter som Jehova foretok utvelgelsen før fødselen, før noen av dem hadde gjort godt eller ondt, viste han at utvelgelsen av dem som skulle ha del i Abrahamsløftet, ikke avhang av gjerninger. Dette var en motsetning til lovpakten, som fikk jødene til å legge vekt på gjerninger. Det kastet skarpt lys over ufortjent godhet eller nåde, og over ånden. Det overlot helt og holdent utvelgelsen til ham som kaller aspiranter til disse velsignelser, nemlig Jehova Gud. I og med at han valgte den yngste sønnen og ikke den eldste, ble det enda med ettertrykkelig vist hvor fritt han sto i sitt valg i denne saken, og at han var fullstendig ubundet av vanlig skikk og bruk slik menneskene ventet seg det, for eksempel med hensyn til å gi arveretten til de førstefødte sønnene. Jehova klargjorde derfor sin hensikt i forbindelse med sin pakt da han handlet som han gjorde i tilfellet med Esau og Jakob, og fulgte ikke bare et innfall. — 1 Mos. 25: 23—26; 27: 29, 37; 28: 13, 14; Rom. 9: 11, NW.

 8. Hvorfor var ikke dette noen evig fordømmelse av Esau, men hvordan artet han seg likevel, som en bekreftelse av Jehovas forutviten?

⁸ Esau ble ikke forutbestemt til evig fordømmelse bare fordi Jehova besluttet å gi førstefødselsretten til Jakob eller for en tid lot den eldre Esau være en slave for den yngre, slik predestinasjonslærens tilhengere må mene. Esau var ikke forhindret fra å vinne Guds godkjennelse selv om han var i en underordnet stilling. Var det kanskje ikke så at noen av kana’anittene sluttet seg til Israel og oppnådde Jehovas velsignelse selv om de var under en inspirert forbannelse til å tjene Sems etterkommere? (1 Mos. 9: 25—27; Jos. 9: 27) Og hva førstefødselsretten angår, så er det ikke nødvendig å ha den for å bli frelst. Hvis det var tilfelle, ville bare de førstefødte sønner komme til å bli frelst, mens alle andre automatisk ville bli fordømt. Og hvordan forholder det seg med uttalelsen: «Jakob elsket jeg, men Esau hatet jeg»? (Mal. 1: 2, 3; Rom. 9: 13) Beretningen sier ikke uttrykkelig at denne dommen ble felt mens barna var i Rebekkas morsliv og før han hadde deres oppførsel senere i livet som et grunnlag for den. Men rent bortsett fra denne muligheten, kunne Jehovas makt til å ha forutviten fortelle ham hvilken retning enhver av tvillingene ville ta og gi ham hele det grunnlag han trengte for å elske den ene og hate den andre. Man kan ikke betvile hans makt til å tyde de arvelige anlegg hos ufødte barn. Esau hadde utvilsomt visse anlegg som gjorde seg gjeldende til tross for den gode religiøse opplæring han fikk av sine foreldre. Jakob var jo trofast, men Esau derimot en ansvarsløs jeger som søkte seg ut forbannede hedenske kvinner som hustruer, viste forakt for Abrahamsløftet ved å selge sin førstefødselsrett til Jakob, og prøvde senere attpå til å lure fra Jakob den førstefødselsretten han hadde både ved kjøp og fordi han hadde fått den i gave fra Gud. Alt dette gjorde Esau av egen fri vilje, og dermed fortjente han Jehovas hat. — 1 Mos. 25: 27—34; 26: 34, 35; 27: 34—36, 46; 1 Sam. 16: 7; Job 31: 15; Pred. 11: 5.

 9. Hvorfor kan ikke tilfellene med Judas, Peter og Kyros bevise predestinasjonslæren?

⁹ Jehova Gud profeterte at en av Jesu apostler skulle forråde Jesus, men vedkommende ble ikke navngitt. (Sl. 41: 10; 109: 8) Det foreligger ikke noe bevis for at Jesus visste at Judas Iskariot skulle bli forræderen da han valgte ham. Den kraft Jesus hadde fått fra Jehova, ga ham imidlertid evner til å fatte det menneskelige hjertes og sinns tanker og hensikter, og med en gang Judas begynte å komme på avveier, var Jesus klar over det. Han talte på forhånd om det forestående forræderiet for å bevise at han var Messias: «Fra dette øyeblikk av forteller jeg dere det før det skjer, forat dere skal kunne tro at jeg er ham når det virkelig skjer.» (Joh. 2: 24, 25; 6: 64, 70, 71; 13: 11, 18—30, NW; Åpb. 2: 23) De forutsigelser som identifiserte Judas personlig som forræderen, kom etterat han var blitt voksen, etterat han var blitt en apostel. Det samme gjelder de forutsigelser som angår Peter personlig med hensyn til at han skulle fornekte Kristus og reise seg igjen, og hvilken måte han skulle dø på. (Mark. 14: 30; Luk. 22: 31, 32, 34; Joh. 21: 17—19) Ikke noe av dette kan betegnes som predestinasjon eller fastsettelse av de enkelte individers skjebne før den opprinnelige verdens grunnleggelse. Med hensyn til Kyros var det ved Jehovas profetiske makt til å ha forutviten at han kunne navngis som den som skulle omstyrte Babylon og løslate de israelittiske fangene, og det et par hundre år før begivenheten inntraff. Men dette har ikke noe med presbyterianernes eller kalvinistenes predestinasjonslære å gjøre. Det bestemte ikke Kyros’ endelige skjebne. Han ble ikke en sann tilbeder av Jehova, men tjente mange falske guder og kom aldri til å tilhøre Jehovas utvalgte klasse. — Es. 45: 1—4.

10. Hva er å si om Jesu tilfelle, rent bortsett fra at det er høyst eksepsjonelt?

¹⁰ Hva Jesus angår, ble ikke hans jordiske løpebane og endelige skjebne som Guds kvinnes Ætt og den nye verdens Konge predestinert før den opprinnelige verden ble grunnlagt. Først etterat det første menneskepar falt, begynte det å komme profetier om Kristus Jesus. (1 Mos. 3: 15) De hebraiske skrifter identifiserer ham som Jehovas utvalgte. (Es. 42: 1) Gud hadde forutviten om ham før den nye verdens grunnvoll ble lagt i og med hans død, og han ble «forrådt etter Guds besluttede råd og forutviten». (Ap. gj. 2: 23; 1 Pet. 1: 20; Åpb. 13: 8) Uten å predestinere de spesielle personer som skulle motarbeide ham mens han var på jorden, forutsa profetiene mange av de begivenheter som inntraff: «I sannhet, i denne by samlet de seg mot din hellige tjener Jesus, som du salvet [gjorde til Kristus, NW], både Herodes og Pontius Pilatus med hedningene og Israels folk, for å gjøre det som din hånd og dit råd forut hadde besluttet skulle skje.» (Ap. gj. 4: 27, 28) Men enten man nå betegner Jesu tilfelle som predestinasjon eller forutviten, så var det høyst eksepsjonelt, og beviser ikke at individuell predestinasjon gjelder for alle mennesker fra før Adams og Evas tid.

11. Hvorfor kom Guds forutviten til anvendelse i de ovennevnte tilfellene?

¹¹ Alle de ovennevnte tilfellene hvor anvendelsen av guddommelig forutviten spiller inn med hensyn til enkeltpersoners løpebane, er i virkeligheten meget eksepsjonelle. Disse menneskene inngikk på en spesiell måte i Jehovas hensikter, idet de var forbilder eller mønster eller oppfyllelser av profetier eller på andre måter ble brukt til å bidra til å opplyse Jehovas folk eller vise Jehovas makt. Jehova kan tilpasse begivenhetene i deres liv slik at alt virker til oppfyllelsen av hans forutviten, og han gjør det også. Men det lar seg ikke gjøre å benytte disse få unntakstilfellene hvor Jehovas forutviten spilte inn, til å bevise at han har anvendt en lignende grad av forutviten overfor alle menneskeskapninger.

12. Hvorfor kan ikke predestinasjonslærens tilhengere finne støtte i Apostlenes gjerninger 15: 18 og Romerne 8: 28?

¹² Noen forsøker å bevise en slik gjennomgripende anvendelse av forutviten ved å sitere Apostlenes gjerninger 15: 18 (ifølge den utbredte King James-oversettelsen): «Kjent for Gud er alle hans gjerninger fra verdens begynnelse.» New World-oversettelsen gjengir versene 17 og 18 på følgende måte: «Jehova, som gjør disse ting som han har visst om fra gammelt av.» I en fotnote står det: «som har gjort disse ting kjent fra gammelt av.» Uansett hvilken oversettelse man bruker, er det klart at Jehova her viser at han har hatt forutviten om sine egne gjerninger. Det står ikke at han hadde forutviten om alle menneskers gjerninger. Heller ikke kan man med rette anvende Romerne 8: 28 som bevis for at Gud har forutviten om alle begivenheter eller handlinger som skyldes menneskene: «Vi vet at alle ting tjener dem til gode som elsker Gud.» En mer nøyaktig oversettelse viser at det er Guds gjerninger som er til beste for hans tjenere, og ikke gjerninger som skriver seg fra mennesker, som kanskje driver forfølgelse: «Vi [vet] at Gud lar alle sine gjerninger virke sammen til beste for dem som elsker Gud.» (NW) Jesus viste at man ikke med rette kan skylde på skjebne eller predestinasjon når folk blir offer for vold eller ulykker, men at det snarere er i samsvar med det faktum at «tid og hendelse møter dem alle». — Pred. 9: 11; Luk. 13: 1—5.

13. Hvorfor kan vi ikke si at Jehova hadde forutviten om at den salvede kjerub og Adam og Eva ville falle?

¹³ Kan man si at Jehova hadde forutviten om at den skjermende kjerub som ble satt over Adam og Eva i Eden, ville gjøre opprør? Eller at Jehova hadde forutviten om at Adam og Eva ville gi etter for denne opprørers fristelser? Det er hverken bibelsk eller logisk å påstå noe slikt. Bibelen viser at Jehovas forutviten gjelder hans egne gjerninger, men kjerubens opprør og Adams og Evas overtredelse var ikke Jehovas gjerninger. Han blandet seg ikke inn i disse skapningers anliggender med sin makt til å ha forutviten. Han er ikke en mistenksom Gud som alltid nærer mistanke til sine skapninger, prøver å finne mangler ved deres hjerte og sinn og speider etter vanskeligheter. Han venter og lar deres feil få komme til uttrykk. Et menneske kan holde seg på rett kjøl til det kommer ut for en spesiell fristelse, men da kommer brister i dets rettskaffenhet for dagen. Slik var det tydeligvis med kjeruben. Etterat han hadde fått sin stilling og etterat Adam og Eva var skapt, ble situasjonen en fristelse for ham. Dette var ikke en fristelse fra Jehova, men en fristelse som kjeruben skapte for seg selv ved urette tanker og ønsker. (Jak. 1: 13—15; 1 Joh. 2: 15—17) Han så menneskeparet, visste om deres evne til å formere seg og den guddommelige befaling de hadde fått om å gjøre det, og kunne forestille seg jorden fylt med menneskeskapninger. Han ønsket deres tilbedelse, og gikk i gang med å rive det første ektepar vekk fra tilbedelsen av Jehova. Men det eneste Jehova hadde forutbestemt i disse henseender, var at lydighet ville bety liv og at ulydighet ville bety død, og dette underrettet han Adam om, og gjennom ham også Eva. — 1 Mos. 2: 16, 17.

14. Hvorfor behøvde ikke Jehova å ha forutviten om deres opprør for å kunne beherske situasjonen?

¹⁴ Med hvilken begrunnelse kan man påstå at Jehova hadde forutviten om disse tre skapningers overtredelser, når det absolutt ikke finnes noe bibelsk bevis for at han hadde det? Ikke med noen fornuftig begrunnelse. Han behøvde ikke å ha forutviten om det opprør disse tre gjorde seg skyldig i for å kunne beherske situasjonen. Han behøver heller ikke å ha forutviten om demoners og menneskers gjerninger nå i tiden for å kunne fullføre sine hensikter — ikke mer enn en mann som har i sinne å slå alt ugresset på en jordlapp for å lage en hage, behøver å ha forutviten om hva de insektene som har sitt tilhold i dette villniset av ugress, kommer til å gjøre. Hva insektene enn kunne komme til å gjøre, kunne de like lite hindre mannen fra å slå ugresset som mennesket kan hindre Gud fra å fullføre de guddommelige gjerninger. Gud trenger like lite å ha forutviten om menneskenes motstandsforsøk som denne mannen trenger å ha forutviten om insektenes forsøk på å gjøre motstand. (Es. 40: 22) I begge tilfelle kan den fastsatte hensikt bli fullført uten hensyn til motstanden, for den er så ubetydelig og ynkelig sammenlignet med den makt som utøves av ham som vil gjennomføre sin hensikt. — Es. 46: 11; 55: 11.

[Fotnoter]