Den elskede apostel skriver det fjerde evangelium
DE FIRE beretninger om det gode budskap, evangeliene, er ikke avskrifter, og de er heller ikke oppdiktede historier eller fantasiprodukter. Jo mer vi gjør oss kjent med dem, jo mer lærer vi å verdsette deres særtrekk og å forstå at de i virkeligheten er fire uavhengige, men likevel samstemmige vitner når det gjelder fakta om den jordiske tjeneste Jesus Kristus utførte, han som var Messias og Guds sønn.
Hvert enkelt av de fire evangelier har sitt eget tema, sitt eget formål, sin egen stil og sine karakteristiske særtrekk, og det ser også ut til at de ble skrevet på forskjellige steder. Matteus skrev i Palestina, Markus i Roma, Lukas i Caesarea og Johannes i eller omkring Efesos. Ja, de er så forskjellig skrevet at visse verdsligsinnede «kristne» i de første århundrer brukte det som påskudd for å danne særegne sekter, for eksempel ebjonittene, doketene, markionittene og valentinianerne, som støttet seg på henholdsvis Matteus’, Markus’, Lukas’ og Johannes’ evangelier.
Selv om det bare er sju prosent av innholdet i Markus’ evangelium som man ikke finner igjen i de andre evangeliene, er de nevnte sju prosent av innholdet så jevnt fordelt på hele evangeliet, og dette forholdet sammen med dets tydelige tema og klare og friske stil og flittige bruk av latinske uttrykk gjør det til et selvstendig vitnesbyrd. På den annen side er det fjerde evangelium, hvor hele 92 prosent av innholdet ikke blir behandlet av de andre, forbløffende likt de tre andre evangeliene hva angår dets grunnsannheter, dets skildrede personer, dets ånd og det inntrykk det gjør.
Et eksempel på dette er de fire evangelienes omtale av apostelen Peter. De tre første evangeliene viser at Peter var impulsiv både i ord og gjerning, og det gjør også det fjerde evangelium. Det viser at Peter var den som kom med innvendinger mot at Jesus vasket hans føtter, og det viser også at det var Peter som kastet seg i Gennesaretsjøen for å svømme inn til stranden, da han forsto at den fremmede som, sto der inne, var ingen ringere enn hans Herre, den oppstandne Jesus. — Joh. 13: 4—10; 21: 7.
Et utfyllende evangelium
Johannes hadde utvilsomt de tre første evangeliene foran seg da han skrev sitt evangelium, og han skrev derfor dette for å utfylle de andre. At det er så, framgår både av hva han forteller, og av hva han unnlater å fortelle. De tre første evangeliene, som kalles de synoptiske evangelier fordi de har så mye felles stoff, forteller om Jesu mirakuløse fødsel. Johannes’ evangelium derimot forteller oss om Jesu førmenneskelige tilværelse som Logos, og at «Ordet ble kjød». Lukas forteller om Jesu lydighet som barn, mens Johannes forteller at Jesus som voksen viste sin selvstendighet blant annet ved å si: «Hva har jeg med deg å gjøre, kvinne?» — Joh. 1: 14; 2: 4.
Synoptikerne skrev ned det som hendte ved Jesu dåp, mens Johannes gjengir hva døperen Johannes ved en senere anledning sa om denne begivenheten: «Jeg har sett Ånden komme ned som en due fra himmelen, og han ble over ham.» Synoptikerne begynner sine beretninger om Jesu jordiske tjeneste med å fortelle om døperen Johannes’ fengsling, og utelater dermed den første del av hans tjeneste. Johannes’ evangelium beretter om den første del av Jesu jordiske tjeneste og om hans første mirakel, nemlig da han forvandlet vann til vin. — Joh. 1: 32.
De tre første evangelieskriverne forteller om Jesu forkynnelse i Galilea, mens Johannes forteller om Jesu forkynnelse i Judea. De forteller om Jesu lignelser, ja, selv Markus omtaler fire av dem, men Johannes nevner ikke en eneste av dem. På den annen side er det bare Johannes som gjengir Jesu samtaler med Nikodemus, med den samaritanske kvinnen ved brønnen i Sykar og med Pilatus. Han gjengir også mange sammenligninger som Jesus benyttet seg av, men som ikke blir nevnt av de andre, for eksempel at Jesus sammenlignet seg selv med den slangen som ble løftet opp av Moses, med den gode hyrde og med et vintre. De tre evangelieskriverne forteller om at Jesus ropte ve over de skriftlærde og fariseerne, mens Johannes forteller om at Jesus sammenlignet jødene med deres far, Djevelen. De forteller om at Jesus renset templet ved slutten av sin jordiske tjeneste, mens Johannes forteller om at Jesus renset templet ved dens begynnelse. De forteller om at Jesus innstiftet høytiden til minne om sin død, mens Johannes forteller om at Jesus vasket sine apostlers føtter ved denne anledningen, og om de fortrolige samtaler han hadde med dem, og om at han ba for dem denne minneverdige natten.
Synoptikerne nevner at Jesus besøkte Jerusalem bare ved slutten av sin forkynnervirksomhet, og man kunne på grunnlag av deres beretninger trekke den slutning at Jesu forkynnervirksomhet varte bare ett år. Johannes forteller oss imidlertid at Jesus besøkte Jerusalem ved flere påskehøytider, og han gir oss derved et holdepunkt for å regne ut hvor lenge Jesu forkynnervirksomhet varte, nemlig tre og et halvt år. Dette stemmer med Daniels profeti om de 70 årsuker, hvor det blir vist at Messias skulle stå fram etter at 69 uker var utløpt, og at han skulle bli drept i midten av den 70. uken, det vil si etter tre og et halvt år. — Dan. 9: 24—27; Joh. 2: 13; 5: 1; 6: 4; 12: 1 og 13: 1.
Johannes’ evangelium viser seg også å være utfyllende hva angår Jesu mirakler. Det er bare Johannes som forteller om Jesu første mirakel, forvandlingen av vann til vin, og om hans siste mirakel, den fiskefangsten som ble gjort etter hans oppstandelse. Det er også bare Johannes som forteller’ om at Jesus helbredet en mann som var født blind, og om at han oppvekte Lasarus som hadde vært død i fire dager.
Skribenten apostelen Johannes
På grunn av at man manglet visse gamle avskrifter, ble det lenge hevdet av noen at det fjerde evangelium umulig kunne ha blitt skrevet av apostelen Johannes. Men da man i Egypt fant et fragment av Johannes’ evangelium, ble det gjort klart at det ble skrevet mens Johannes levde. Dette fragmentet, som nå er kjent som Rylands Papyrus 457 (P52), består av Johannes’ evangelium 18: 31—33, 37, 38, og blir oppbevart i John Rylands bibliotek i Manchester. Avdøde Sir Frederick Kenyon fra London sier følgende om dette i sin bok The Bible and Modem Scholarship, som ble utgitt i 1948: «Selv så lite det er, er det tilstrekkelig til å bevise at et avskrift av dette evangelium var i omløp i tiden omkring 130—150 e. Kr., og da antagelig i Egypt hvor det også ble funnet. Når man så regner med at utbredelsen fra det sted hvor det ble til, har tatt litt tid, vil man kunne sette datoen for dets opprinnelse så nær den dato tradisjonen oppgir — det siste tiår av det første århundre — at det ikke lenger vil være grunn til å betvile tradisjonens holdbarhet.»
Det at Johannes’ evangelium legger slik vekt på kjærlighet, kan ikke tas som et bevis på at det ikke ble skrevet av Johannes, som ble omtalt av Jesus som ’tordensønnen’. Det at han som ung mann ble omtalt på denne måten, motbeviser ikke at han, som 90-åring for eksempel, kunne være blitt mer ømhjertet. Det er meget sannsynlig at Johannes var den yngste av de 12 apostler, og han kunne derfor godt ha vært den mest idealistiske av dem. Hvis det er tilfelle, vil det hjelpe oss til å forstå hvorfor han hadde så stor hengivenhet for sin Herre, og hvorfor Jesus holdt særlig av ham. Det er helt og holdent uberettiget å si at grunnen til at Jesus hadde så stor hengivenhet for Johannes, var at Johannes hadde en usedvanlig saktmodig, veik eller til og med bløtaktig natur.
I likhet med Jesus, som renset templet og fordømte presteskapet på sin tid, hadde Johannes og hans bror, Jakob, en brennende nidkjærhet for det som var rett. Det er derfor de blir kalt Boanerges, som betyr «tordensønner». Da noen samaritanere nektet deres Herre å passere gjennom byen deres da han var på vei til Jerusalem, ble Jakob og Johannes så fylt av rettferdig harme at de ville byde ild å fare ned fra himmelen, noe som viser at de hadde en sterk tro! — Mark. 3: 17; Luk. 9: 54.
Johannes’ evangelium gir uttrykk for den samme hengivne lojalitet, den samme brennende kjærlighet og den samme rettferdige harme. Johannes skåner ikke Nikodemus, men forteller oss rett ut at han kom til Jesus i ly av nattens mørke fordi han var redd for hva andre kunne tenke om ham, og han skåner heller ikke Josef fra Arimatea, som i likhet med Nikodemus var et medlem av jødenes råd. Tolleren Matteus, som forsto pengers verdi, kunne ikke unngå å legge merke til at foruten å være Jesu disippel var Josef også rik. Markus, som skrev for romerne, forteller oss at Josef var en høyt aktet rådsherre, og at han ventet på Guds rike. Lukas gir oss flere detaljer og sier blant annet at Josef var rådsherre, at han var en god og rettferdig mann, at han ikke samtykket i de andres ord og gjerninger, og at han ventet på Guds rike. Men Johannes’ lojalitet mot Jesus, hans sterke rettferdighetssans og medfødte idealistiske innstilling tillot ham ikke å overse denne alvorlige feil, menneskefrykt, hos Josef fra Arimatea, akkurat som det ikke tillot ham å overse den samme feilen hos Nikodemus. Johannes sier: «Josef fra Arimatea, som var en av Jesu disipler, dog lønnlig, av frykt for jødene.» — Matt. 27: 57; Mark. 15: 43; Luk. 23: 50, 51; Joh. 19: 38.
Johannes kunne rett og slett ikke forstå at det gikk an at en som bekjente seg for å være hans Herres disippel, kunne skamme seg over det! Vi bør derfor ikke bli overrasket over å legge merke til at Johannes var den av evangelieskriverne som reagerte sterkest mot Judas, forræderen. Johannes kommer med følgende bemerkninger lenge før han forteller at Judas forrådte sin Herre: «Jesus visste fra først av hvem det var som ikke trodde, og hvem det var som skulle forråde ham.» «Jesus svarte dem: Har ikke jeg utvalgt eder tolv? Og én av eder er en djevel. Men han talte om Judas, Simon Iskariots sønn; for det var han som skulle forråde ham, enda han var en av de tolv.» Ja, forråde ham, enda han var en av de tolv! — Joh. 6: 64, 70, 71.
De andre evangelieskriverne forteller at det ble klaget over at Maria brukte en kostbar salve til å salve Jesu føtter like før hans død, men det er bare Johannes som forteller hvem som klaget, og hvorfor han gjorde det. Johannes sier: «En av hans disipler, Judas Iskariot, han som skulle forråde ham,» klaget. «Dette sa han, ikke fordi de fattige lå ham på hjerte, men fordi han var en tyv og hadde pungen og tok det som ble lagt i den.» Igjen kan vi se at ’tordensønnen’ gir uttrykk for sin rettferdige harme. Det er også verdt å merke seg at hadde det ikke vært for det Johannes forteller om Judas, ville det ha vært vanskelig å forstå grunnen til at Judas handlet som han gjorde. — Joh. 12: 4—6.
Andre ting som viser hvem skribenten er
Selve skrivemåten i det fjerde evangelium er et indisiebevis for at en ’ulærd og lek’ mann, som Johannes var, må være skribenten. (Ap. gj. 4: 13) Johannes’ skrivemåte er ytterst enkel. Han benytter enkle ord og setninger, og han har et langt mindre ordforråd enn de fleste av de andre skribenter av de kristne greske skrifter. Men hans ordforråd ligger likevel på et høyt nivå. Westcott, en kjent bibelforsker fra det forrige århundre, sa følgende angående dette: «Johannes’ evangelium er det mest fullendte kunstverk i kraft av den mest fullendte enkelhet. . . . Intet litterært verk . . . har større enkelhet med større dybde.» Det bør derfor ikke overraske oss at Johannes 7: 53 til 8: 11, et avsnitt som man betviler at Johannes har skrevet, «ikke er skrevet i Johannes’ lett gjenkjennelige stil». — The Four Gospels av Dom J. Chapman.
Noe som kanskje mer enn noe annet utpeker apostelen Johannes som det fjerde evangeliums skribent, er hans bruk av navn. Det forekommer flere navn i Johannes’ evangelium enn i de andre evangeliene. Johannes’ evangelium er det eneste som forteller at det var Filip og Andreas, Peters bror, som snakket med Jesus om å bespise de 5000 menn, og at det var Malkus Peter hogg øret av. Enda Peter blir nevnt 33 ganger i dette evangeliet, blir aldri brødrene Johannes og Jakob omtalt ved navn, men bare én gang som «Sebedeus’ sønner». Johannes foretrekker å være anonym under den betegnelsen som han satte mest pris på, nemlig «han som Jesus elsket». — Joh. 6: 5—8; 18: 10; 13: 23.
Men det er ikke alt. Det sterkeste bevis for at Johannes skrev dette evangeliet, er at navnet «Johannes» som forekommer gang på gang i hans evangelium, alltid henviser til døperen Johannes og aldri til apostelen Johannes. Selv om Johannes er mer tilbøyelig til å oppgi personers fulle navn enn de andre evangelieskriverne, anser han det ikke for å være nødvendig å omtale døperen Johannes med hans fulle navn, men kaller ham bare «Johannes», trass i at han selv heter det samme. De andre viser denne forskjellen, for hvordan kunne vi ellers vite hvilken Johannes de snakket om, døperen Johannes eller apostelen Johannes? Men apostelen Johannes fant det ikke nødvendig å gjøre noen forskjell, for når han snakket om «Johannes», så snakket han ikke om seg selv, men om døperen. Ingen annen enn apostelen Johannes selv ville unnlate å opplyse om hvilken Johannes han snakket om.
Den elskede apostel
Det er ganske betegnende at det var den elskede apostel, Johannes, som sto nærmest sin Herre Jesus Kristus i vanskelige situasjoner. Da Jesus inntok sitt siste måltid, satt Johannes ved hans side. Johannes var kjent med ypperstepresten, men fulgte likevel med Jesus inn i yppersteprestens gård. Det var også apostelen Johannes som ble sett sammen med Jesus på Golgata, og som ble overdratt ansvaret for å forsørge Jesu mor. — Joh. 13: 23; 18: 15; 19: 27.
Det fjerde evangelium røper at dets skribent hadde en klar forståelse av at Jesus hadde hatt en førmenneskelig tilværelse. I begynnelsen var Ordet . . . Alt er blitt til ved ham.» Det er bare Johannes som gjengir Jesu mange henvisninger til sin førmenneskelige tilværelse, som for eksempel Jesu uttalelse om at han hadde «steget ned fra himmelen». Andre eksempler er: «Jeg er det brød som er kommet ned fra himmelen.» «Før Abraham ble til, er jeg.» «Herliggjør du meg, Fader, hos deg selv med den herlighet jeg hadde hos deg før verden var til!» — Joh. 1: 1—3; 3: 13; 6: 41; 8: 58; 17: 5.
Johannes har i sitt evangelium gitt oss et storslagent innblikk i de guddommelige sannheter. Han har bidratt til å gi oss forståelse av Jesus som Ordet, som den gode hyrde, som verdens lys, som livets brød og som veien, sannheten og livet. Han snakker mer om kjærlighet enn de tre andre evangelieskriverne til sammen. Kan vi tenke oss at noen annen enn en disippel som sto i et nært forhold til Jesus, ville være i stand til å gi en slik levende skildring av ham?
Av de 12 apostler sto Jesus i et spesielt fortrolig forhold til Peter, Jakob og Johannes. Det var bare disse tre som fulgte Jesus inn i synagogeforstanderens hus, hvor de var vitne til at Jesus oppvekte synagogeforstanderens unge datter fra de døde. Det var bare disse tre som fulgte med Jesus opp på forklarelsens berg, og det var bare de som ble med Jesus inn i Getsemane. Det er derfor rimelig å vente at det var en av disse tre som ville gi oss den beste skildringen av Jesus. Peter og Jakob døde lenge før det fjerde evangelium ble skrevet. Ettersom den Jesus særlig elsket, var en av disse tre, må det derfor ha vært Johannes.
Det er noen som hevder at Johannes’ evangeliums 21. kapittel, som forteller om at Jesus tre ganger oppfordret Peter til å fø hans lam og får, er skrevet av en annen enn den som skrev resten av evangeliet; fordi det siste vers i det foregående kapittel (20) er skrevet som en avslutning. Men dette er en uholdbar påstand. Selve skrivemåten i kapittel 21 er Johannes’, og han har utvilsomt føyd det til senere.
Ja, for en stor skatt vi har i det fjerde evangelium! Det tjener på en utmerket måte formålet med at det ble skrevet, nemlig: «Men disse er skrevet for at I skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn, og for at I ved troen skal ha liv i hans navn.» — Joh. 20: 31.