Hva Bibelen sier

Har de mirakuløse åndens gaver opphørt?

APOSTELEN Paulus skrev: «Enten det er profetiske gaver, da skal de få ende, eller det er tunger, da skal de opphøre, eller det er kunnskap [oppnådd på mirakuløst vis], da skal den få ende.» (1 Kor. 13: 8) Disse ordene viser at de mirakuløse åndens gaver som eksisterte på det tidspunkt, til slutt skulle opphøre. Men når skulle dette skje?

Vi skal først undersøke hva som var hensikten med disse mirakuløse gavene. I flere hundre år var israelittene eller jødene Guds utvalgte folk, og den tilbedelse som var antagelig for Gud, var knyttet til templet i Jerusalem. Hele denne ordning for tilbedelse var av guddommelig opprinnelse. Moses, som var det menneskelige redskap som den var blitt åpenbart gjennom, kunne peke på at Gud støttet ham. Da Jehova sendte ham tilbake til Egypt for å føre Israels folk ut av trelldommen, ga han ham for eksempel makt til å gjøre tre mirakuløse tegn. (2 Mos. 4: 1—9) Hvordan kunne det da bli bevist at en forandring i denne århundregamle form for tilbedelse var fra Gud? Det krevde store mirakler å bevise at i og med Jesu Kristi død og oppstandelse i år 33 var veien blitt åpnet for en ny måte å utøve en antagelig tilbedelse av Gud på.

Ved hjelp av mirakler ble det autoritativt slått fast at det middel for frelse som var blitt åpenbart gjennom Jesus Kristus, var av guddommelig opprinnelse. Bibelen sier: «Dersom det ord som var talt ved engler [som ble brukt til å overbringe Moseloven], sto fast, og hver overtredelse og ulydighet fikk sin fortjente lønn, hvorledes skal da vi unnfly om vi ikke akter så stor en frelse? — den som først ble forkynt ved Herren og deretter stadfestet for oss av dem som hadde hørt ham, idet Gud vitnet med, både ved tegn og under og mangehånde kraftige gjerninger og utdeling av den Hellige Ånd etter sin vilje.» — Heb. 2: 2—4.

Var det nødvendig med slike mirakler etter Kristi død? Ja, så lenge templet eksisterte i Jerusalem og de krav som Moseloven stilte med hensyn til tilbedelsen, kunne bli oppfylt, var det nødvendig at Gud fortsatte å vitne om at den gamle jødiske ordning for hellig tjeneste var blitt erstattet av den ordning hvor Jesus Kristus spilte en sentral rolle. Gjennom Kristus Jesus og den hellige ånd ga derfor den Høyeste apostlene og andre spesiell makt.

I dag er det imidlertid ikke nødvendig å fastslå ved hjelp av mirakuløse gaver at det har funnet sted en forandring hva tilbedelsen angår. Selv om templet fortsatt hadde eksistert i Jerusalem, ville ingen jøde kunne bevise at han tilhørte Arons slektslinje og var kvalifisert til å tjene i templet. Den tempeltjeneste som Moseloven foreskrev, kunne derfor ikke bli utført. Hvorfor ikke? Fordi det ifølge loven bare var dem som var av Arons ætt, som kunne utføre prestetjeneste. (4 Mos. 3: 10; 18: 7) Det var derfor noen av de menn som vendte tilbake fra fangenskapet i Babylon i det sjette århundre før Kristus, men som ikke kunne fastslå at de var etterkommere av Aron, ble utelukket fra å tjene som prester. — Esras 2: 61, 62.

Da Jerusalem ble ødelagt av romerske hærer i år 70 e. Kr., opphørte derfor den ordning for tilbedelse som var knyttet til templet, og den er aldri senere blitt gjenopprettet i samsvar med Moselovens spesielle krav. Det er simpelthen ikke nødvendig med mirakler for å bevise at den sanne tilbedelse ikke lenger er avhengig av et bokstavelig tempel i Jerusalem, og at den Høyeste ønsker å bli tilbedt gjennom Jesus Kristus «i ånd og sannhet». — Joh. 4: 23, 24; 14: 6.

Det er også verdt å merke seg at de mirakuløse åndens gaver ble gitt på en måte som viste at de bare var midlertidige. Bibelen viser at de mirakuløse gavene ble gitt enten i apostelen Paulus’ nærvær eller i én eller flere av de 12 apostlenes nærvær. — Ap. gj. 2: 1, 4, 14; 10: 44—46; 19: 6.

Et bemerkelsesverdig eksempel på dette finner vi i forbindelse med samaritanene, som evangelisten Filip «forkynte evangeliets ord» for. (Ap. gj. 8: 4, 5) Filip var en av de sju menn som apostlene hadde utnevnt til å føre tilsyn med utdelingen av mat til trengende enker. Menigheten i Jerusalem betraktet Filip som en mann som var ’full av ånd og visdom’, og han var tydeligvis en moden Jesu Kristi disippel. (Ap. gj. 6: 1—6) Han hadde selv fått den hellige ånd og kunne drive ut demoner og helbrede sykdommer. (Ap. gj. 8: 6, 7) Men Filip kunne ikke gi andre de mirakuløse åndens gaver. Det var nødvendig at apostlene Peter og Johannes kom til Samaria og ba for disse nye disiplene, «for at de skulle få den Hellige Ånd». — Ap. gj. 8: 14—17.

Guds ånd hadde naturligvis allerede vært i virksomhet overfor disse samaritanene gjennom evangelisten Filip. Hva var det da Peter og Johannes gjorde? De ba for de samaritanske disiplene for at de skulle få Guds ånd. Dette ble etterfulgt av spesielle tilkjennegivelser. Da den tidligere magiker Simon så disse tilkjennegivelsene, tilbød han penger for å få makt til å gi den hellige ånd videre, slik apostlene gjorde. Han sa: «Gi også meg denne makt at den som jeg legger mine hender på, må få den Hellige Ånd!» — Ap. gj. 8: 18—24.

I betraktning av de begrensninger som knyttet seg til overføringen av åndens gaver, er det logisk å trekke den slutning at da apostlene og de som gjennom dem hadde fått makt til å utføre mirakler, døde, opphørte disse gavene, slik apostelen Paulus sa at de ville. Det var imidlertid fortsatt mulig å bli klar over hvem som var Jesu Kristi sanne disipler i tiden deretter. Hvordan? Guds Sønn viste dette da han sa: «Derpå skal alle kjenne at I er mine disipler, om I har innbyrdes kjærlighet.» (Joh. 13: 35) Denne kjærligheten er en selvoppofrende kjærlighet, som innbefatter det å være villig til å dø for sine kristne brødre, akkurat som Kristus frivillig ofret sitt liv for menneskene. — Joh. 13: 34; 1 Joh. 3: 16.

Når noen derfor i dag hevder at de har de mirakuløse gaver, kan en med rette spørre: Viser de som hevder dette, selvoppofrende kjærlighet? Er de i besittelse av alle åndens frukter? (Gal. 5: 22) Eller viser de ved sine handlinger at de ikke skiller seg ut fra verden når det gjelder uoverensstemmelser og fordommer? (Gal. 5: 19—21) Det at noen tilsynelatende utfører kraftige gjerninger i Jesu navn, kan dessuten i virkeligheten være et bedrag som blir utført av en hykler. Jesus sa: «Mange skal si til meg . . . Herre! Herre! har vi ikke talt profetisk ved ditt navn, og utdrevet onde ånder ved ditt navn, og gjort mange kraftige gjerninger ved ditt navn? Og da skal jeg vitne for dem: Jeg har aldri kjent eder; vik bort fra meg, I som gjorde urett!» — Matt. 7: 22, 23.

Hva åpenbarer så det bibelske vitnesbyrd og historien angående åndens gaver? De mirakuløse gavene opphørte for lenge siden. De bidro fullt ut til å vise at Kristi disipler utgjorde «Guds Israel», og at det bare var de som utførte den hellige tjeneste som Gud godkjente. — Gal. 6: 16.