De første kristnes lojalitet overfor Gud ble satt på prøve
VI MENNESKER har et naturlig ønske om å bli elsket. Derfor er det ikke lett for oss å holde ut hvis vi stadig blir utsatt for falske beskyldninger, dårlig behandling, og hat. De første kristne ble utsatt for nettopp dette, men de klarte å holde ut.
Deres motstandere prøvde å sette en stopper for deres virksomhet ved å hisse opp pøbelen mot dem og ved å få myndigheten’ til å gripe inn overfor dem. Disse motstanderne stilte også deres arbeid i et falskt lys og fikk det til å fortone seg som om bare uerfarne og uvitende mennesker ville være dumme nok til å ta imot kristendommen. En motstander ved navn Celsus uttalte følgende:
«Når de privat får tak i barn og sammen med dem noen dumme kvinner, slipper de fra seg noen forbløffende uttalelser, for eksempel at barna ikke skal høre på sin far og sine skolelærere, men at de skal adlyde dem; de sier at disse prater tøv og ikke har noen forståelse, og at de i virkeligheten ikke kjenner til og heller ikke kan gjøre noe godt, men bare er opptatt med tomt prat. Men de alene, sier de, kjenner til den rette levemåte, og hvis barna vil tro på dem, kommer de til å bli lykkelige og vil dessuten gjøre sine hjem lykkelige. Og hvis det treffer seg slik når de står der og snakker, at en av skolelærerne kommer, eller et eller annet intelligent menneske, eller kanskje faren selv, rømmer de forsiktigste av dem i alle retninger, mens de mer lettsindige fortsetter med å oppmuntre barna til opprør.»
Hvorfor fortsatte de første kristne trass i slike meningsløse, falske beskyldninger å forkynne og gjøre disipler? Hvorfor holdt de seg ikke bare i ro og ventet til andre henvendte seg til dem, i stedet for å ta initiativet til å få utbredt sin tro? De første kristne var klar over at de hadde fått i oppdrag av Herren Jesus Kristus å forkynne sannheten for andre og gjøre disipler. (Matt. 28: 19, 20) De ønsket å følge dette oppdraget trofast selv om det førte til at de ble forfulgt.
En annen omstendighet som gjorde sitt til at de kristne ble hatet, var at de holdt seg atskilt fra verden. (Joh. 15: 19) De deltok ikke i politisk virksomhet og tjenstgjorde heller ikke i de romerske hærstyrker. Derfor ble de kristne stemplet som upatriotiske, og deres standpunkt ble ansett for å være tåpelig, ja, farlig for statens sikkerhet.
Hvorfor ga ikke de kristne etter for påtrykk til å gjøre militærtjeneste til forsvar for Romerriket? De var klar over det prinsipp som kommer til uttrykk i Esaias 2: 4: «De skal smi sine sverd om til hakker og sine spyd til vingårdskniver; et folk skal ikke lenger løfte sverd mot et annet, og de skal ikke mer lære å føre krig.» Under tydelig henvisning til denne profetien skriver Justinus martyr, en av de tidligste kristne forfattere:
«Vi som var oppfylt av krig og gjensidig drap og all slags ondskap, vi har hver for oss over hele jorden forandret våre krigsvåpen — våre sverd til plogskjær og våre spyd til jordbruksredskaper.»
Dessuten oppfattet de kristne seg som medlemmer av et internasjonalt brorskap. Selv om motstanderne ikke kunne forstå de kristnes kjærlighet, måtte de erkjenne at den eksisterte. Følgende ble sagt om de kristne: «De elsker hverandre nesten før de kjenner hverandre . . . og de kaller hverandre uten forskjell brødre og søstre.» På grunn av den dype kjærlighet de første kristne hadde til hverandre, lot de ikke verdens hat og splid få ødelegge deres enhet. — Joh. 13: 35; 1 Pet. 5: 9.
De nektet også å delta i en hvilken som helst virksomhet som var forbundet med avgudsdyrkelse. Følgende er hentet fra boken A History of Christianity [En historisk beretning om kristendommen]:
«På grunn av at de kristne nektet å delta i hedenske seremonier, ble de stemplet som ateister. De ble spottet som hatere av menneskeslekten fordi de holdt seg borte fra mye av det som foregikk i samfunnet — de hedenske festene, de offentlige fornøyelsene som i de kristnes øyne var gjennomsyret av hedensk tro, sedvane og umoral. De ble stadig beskyldt for å begå de mest umoralske handlinger.»
Hvorfor var de første kristne så ubøyelige når det gjaldt å unngå avgudsdyrkelse? De betraktet avgudsdyrkelse som troløshet mot Gud, som en både ufornuftig og avskyelig handling. Justinus martyr hevdet:
’Vi er klar over at disse avgudene er døde og ikke har Guds skikkelse. Håndverkerne lager noe de kaller en gud, og dette betrakter vi ikke bare som ufornuftig, men også som en forhånelse mot Gud, som derved får sitt navn knyttet til ting som er forgjengelige, og som krever stadig tilsyn. De som lager dem, er både umåteholdne og lastefulle. De forderver til og med sine egne piker, som arbeider sammen med dem.’
Ettersom de kristne pådro seg verdens hat fordi de forkynte så iherdig og holdt seg atskilt fra verdens konflikter, politikk og avgudsdyrkelse, ble de ofte ført fram for myndighetene og straffet. Myndighetene ga dem gjerne anledning til å fraskrive seg kristendommen og derved unngå straff, kanskje til og med dødsstraff. Plinius den yngre skrev følgende til keiser Trajan om den framgangsmåten han fulgte overfor de kristne:
«Jeg spurte dem om de var kristne. Hvis de innrømmet det, gjentok jeg spørsmålet to ganger, og truet dem med straff . . . Jeg fikk en anonym opplysning med en beskyldning mot flere personer som da de ble forhørt, nektet for at de var kristne eller noen gang hadde vært det. De gjentok etter meg en bønn til gudene og deltok i religiøse ritualer med ofring av vin og røkelse foran statuen av deg (som jeg i denne hensikt hadde latt bringe sammen med gudebildene), og de spottet endog Kristi navn, mens det sies at det er ugjørlig å tvinge virkelige kristne til å gå med på noe av dette. Jeg fant det derfor på sin plass å løslate dem.»
Alt som skulle til for å unngå straff, var å delta i religiøse ritualer en enkelt gang. Men de som virkelig var hengivne kristne, forble lojale mot Gud. De inngikk ikke noe kompromiss. De tenkte ikke som så at det bare dreide seg om en bagatell som de kunne be Gud om tilgivelse for. — Se til sammenligning Lukas 4: 6—8.
Det ettermæle som mange av de første kristne skapte seg, går ut på at de viste en enestående lojalitet, også når de sto overfor å måtte dø under de verste pinsler. Historikeren Tacitus forteller om den grufulle forfølgelse som kom over dem i keiser Neros regjeringstid i forbindelse med at keiseren ga dem skylden for den brannen som ødela store deler av Roma:
«Først ble alle som erklærte seg skyldige, arrestert, og etter de opplysninger disse ga, ble en umåtelig mengde mennesker dømt, ikke så meget for den forbrytelse å ha stukket ild på byen, men først og fremst for å ha nært hat til menneskeheten. Det ble sørget for at de døde på mange slags vanærende måter. De ble dekket med dyrehuder og revet i hjel av hunder, eller de ble naglet til kors, eller de ble dømt til å brennes, og måtte tjene som lysende fakler om natten etter at dagslyset var forsvunnet.»
Det finnes kristne i vår tid som har lagt for dagen like stor lojalitet overfor Gud når de har stått overfor døden. Også de kaller hverandre «brødre» og «søstre» og nærer en dyp og ekte kjærlighet til hverandre, og de unngår all befatning med denne verdens stridigheter og politikk. De forkynner iherdig sannheten til tross for at de blir utsatt for falske beskyldninger. Er du en av dem? Har du den slags tro som en må ha for å kunne vise en slik lojalitet overfor Gud? Hvis du virkelig ønsker å ha en slik tro, vil Jehovas vitner med glede hjelpe deg til å få det.
Hvem vil skille oss fra Kristi kjærlighet? Trengsel eller angst eller forfølgelse eller hunger eller nakenhet eller fare eller sverd? . . . jeg er viss på at hverken død eller liv, hverken engler eller krefter, hverken det som nå er eller det som komme skal, eller noen makt, hverken høyde eller dybde eller noen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre — Rom. 8: 35, 38, 39.