Spørsmål fra leserne

● Jeg har forstått det slik at minnehøytiden alltid blir feiret en kveld da det er fullmåne. Men i 1977 ble minnehøytiden feiret 3. april, og ifølge min kalender var det fullmåne 4. april. Hva er grunnen til denne forskjellen?

Det hender ofte at feiringen av Herrens aftensmåltid faller sammen med en fullmåne, men ikke alltid. Det kan for eksempel være en dags forskjell alt etter hvor en bor, og hvilken kalender en bruker.

For å forstå dette må en kjenne den framgangsmåte Jehovas vitners styrende råd i dag benytter for å fastslå datoen for den årlige feiringen av minnehøytiden.

Det var den 14. dag i den jødiske måneden nisan den jødiske påskedag, at Jesus ga sine etterfølgere befaling om å feire minnet om hans død. (Luk. 22: 14—20) Datoen for feiringen av minnehøytiden blir derfor regnet ut på samme måte som jødene den gang regnet ut datoen for påsken. Måneden nisan begynte når de først kunne se den nymåne som inntraff nærmest vårjevndøgn. Påsken ble feiret 14 dager senere. — Es. 66: 23; 2 Mos. 12: 2, 6.a

Jehovas vitner følger nå denne gamle framgangsmåten når de fastsetter datoen for minnehøytiden. Legg merke til at det som først må fastslås, er når den nymåne som inntreffer nærmest vårjevndøgn (omkring 21. mars), vil være synlig i Jerusalem. Dette tidspunkt er ikke det samme som det som oppgis for nymånen på en kalender eller i en astronomisk tabell. Hvorfor ikke? Fordi den første smale sigd av nymånen ikke blir synlig før mellom 18 og 30 timer etter tidspunktet for den astronomiske nymåne.

La oss ta 1977 som et eksempel. For å kunne fastsette datoen noen måneder i forveien og underrette menighetene verden over om den måtte Jehovas vitners styrende råd regne ut når nymånen ville bli synlig i Jerusalem. Fra et astronomisk synspunkt ville det være nymåne kl. 20.33 i Jerusalem 19. mars 1977. Men da ville nymånen ikke være synlig. Den ville ikke være synlig på mange timer. Men ville den første smale sigd av nymånen være synlig ved solnedgang kvelden etter? På grunn av forskjellige faktorer virket det usannsynlig at månen skulle kunne skimtes på den forholdsvis lyse himmelen vest for Jerusalem ved solnedgang 20. mars 1977. Det styrende råd valgte derfor 21. mars 1977 som den dato da nymånen med sikkerhet ville kunne ses fra Jerusalem ved solnedgang. Den 14. nisan ville følgelig begynne ved solnedgang 3. april. Det er 14. nisan Jehovas vitner feirer Herrens aftensmåltid. Når var det så fullmåne i denne måneden?

Ifølge astronomiske tabeller var det fullmåne 4. april 1977 kl. 4.09 Greenwich middeltid. Men i andre tidssoner ville urene naturligvis vise et annet klokkeslett på det tidspunktet. Oslo og Roma ligger for eksempel i den nærmeste tidssonen øst for Greenwich. I disse byene var det derfor fullmåne 4. april kl. 5.09. New York i USA og Lima i Peru ligger derimot fem tidssoner vest for Greenwich, så i disse byene var det fullmåne 3. april kl. 23.09. På grunn av denne forskjellen som følge av tidssonene viste noen kalendere for 1977 at det var fullmåne 4. april, mens det ifølge andre var fullmåne 3. april.

Poenget er imidlertid at datoen for feiringen av Herrens aftensmåltid blir fastslått på grunnlag av nymånen (når den er synlig i Jerusalem) og ikke fullmånen. Men ettersom minnehøytiden inntreffer 14 dager etter at nymånen har vist seg, blir den alltid feiret omkring tidspunktet for fullmånen. Det kan være godt å vite dette. Hvis noen av Jehovas vitner skulle bli avskåret fra kontakten med det styrende råd og derfor ikke vet hvilken dato som er blitt fastsatt for minnehøytiden, kan de således feire den om kvelden den dagen som i kalenderen er angitt som første fullmånedag etter vårjevndøgn. Da vil de høyst sannsynlig feire høytiden på samme dato som sine brødre andre steder, eller i det minste svært nær denne datoen.

● Den første av de ti plager besto i at Moses gjorde alt vann i Egypt til blod. Det viste seg så at Egypts tegnsutleggere også kunne gjøre vann til blod. Men hvor kan de ha fått vann fra?

I forbindelse med den første plagen sa Jehova til Moses: «Si til Aron: Ta din stav og rekk ut din hånd over egypternes vann, over deres elver, over deres kanaler og over deres sjøer og over alle deres dammer, og de skal bli til blod, og det skal være blod i hele Egypts land, både i trekar og i steinkar.» Moses og Aron gjorde som Jehova hadde sagt, «og det var blod i hele Egypts land». — 2 Mos. 7: 19—21.

Beretningen sier så videre: «Men Egypts tegnsutleggere gjorde det samme med sine hemmelige kunster.» (2 Mos. 7: 22) Hvilket vann var det de gjorde til blod?

Noen kommentatorer har gått ut fra at den første plagen ikke berørte alt vannet i Egypt. (Se 2 Mosebok 9: 25; 10: 5.) De mener at når det tales om vannet i ’trekarene og steinkarene’, behøver ikke det å bety at alt vannet som allerede var i beholdere, ble til blod. Hvis det er tilfelle, vil de siste ordene i vers 19 bety at når Nilen og vannet i alle kanalene og dammene var blitt til blod, ville en ikke ha noe ubesmittet vann å fylle i beholderne når det vannet som var i dem, var blitt brukt opp. Hvis vi forstår det slik, kan tegnsutleggerne ha forvandlet vann som var blitt øst opp fra Nilen før plagen.

Det er imidlertid også en annen mulighet som vil harmonere med de faktiske forhold. I 2 Mosebok 7: 24 leser vi: «Men alle egypterne gravde rundt omkring elven etter drikkevann; for de kunne ikke drikke elvevannet.» De kunne tydeligvis finne ubesmittet vann ved å grave brønner i den fuktige jorden omkring Nilen. Tegnsutleggerne brukte kanskje litt av dette vannet da de utførte sine kunster, som førte til at Farao ikke ville la hebreerne fare.

● Hvorfor sa Jesus i Johannes 16: 5: «Ingen av eder spør meg: Hvor går du hen?», når Peter og Tomas nettopp hadde spurt om det?

Den siste kvelden Jesus var sammen med sine disipler, spurte Peter: «Herre! hvor går du hen?» (Joh. 13: 36) Litt senere sa Tomas: «Herre! vi vet ikke hvor du går hen; hvorledes skulle vi da vite veien?» (Joh. 14: 5) Det virker kanskje derfor litt inkonsekvent at Jesus i Johannes 16: 5) sier: «Ingen av eder spør meg: Hvor går du hen?»

Det ser imidlertid ut til at det var et spesielt poeng Jesus hadde i tankene. Sammenhengen tyder på at Peter var litt selvopptatt da han stilte dette spørsmålet, og Tomas’ bemerkning kan ha vært et uttrykk for at han var usikker på om disiplene hadde fått tilstrekkelig veiledning. Men etter å ha gjengitt deres spørsmål tar beretningen med Jesu advarende ord om den forfølgelse som skulle komme. Som det framgår av Johannes 16: 6, ble disiplene urolige på grunn av disse ordene og ble fylt av sorg på grunn av at de skulle bli utsatt for forfølgelse, og fordi de skulle miste Jesus. Så da Jesus sa: «Ingen av eder spør meg: Hvor går du hen?», siktet han tydeligvis ikke til Peters og Tomas’ tidligere bemerkninger. Han brukte presens («spør meg») og siktet til den måten de reagerte på da han drøftet dette punktet. Jesus rettet således oppmerksomheten mot det faktum at disiplene var så opptatt av sin egen sorg at de ikke stilte Jesus noen flere spørsmål for å få vite mer om den herlighet han skulle gå til, hva det ville bety for de sanne tilbedere, og hvordan det harmonerte med gjennomføringen av Guds hensikt.

[Fotnote]