«Ditt Ord er sannhet»

«Lær oss å be»

DET er vanskelig å opprette og bevare et godt og hjertelig forhold til andre uten en eller annen form for kommunikasjon. En kan heller ikke bevare et nært forhold til Skaperen, Jehova Gud, uten å tale til ham i bønn. Kristne foreldre som forstår dette, er derfor interessert i å lære sine barn hvordan de skal be. Det de lærer dem, bør naturligvis være basert på Bibelen, Guds sannhetsord. Det eksempel Jesus Kristus satte da han lærte sine disipler å be, kan tjene som et mønster for foreldre, særlig for innvigde, kristne fedre.

Da Jesus Kristus ved en anledning hadde avsluttet en bønn, sa en av hans disipler til ham: «Herre! lær oss å be, liksom Johannes lærte sine disipler!» Da Jesus besvarte denne anmodningen, holdt han fram en mønsterbønn og sa: «Når I ber, skal I si: Fader . . . ! Helliget vorde ditt navn; komme ditt rike; . . . gi oss hver dag vårt daglige brød; og forlat oss våre synder, for også vi forlater hver den som er oss skyldig; og led oss ikke inn i fristelse.» — Luk. 11: 1—4.a

Da Jesus kom med denne mønsterbønnen, var det ikke hans hensikt at hans etterfølgere skulle lære den utenat og deretter regelmessig gjenta den. Dette framgår av den kjensgjerning at Jesus ved en tidligere anledning hadde ordlagt seg på en annen måte da han nevnte den samme mønsterbønnen. (Matt. 6: 9—13) Da hadde han forut for denne bønnen sagt: «Når I ber, skal I ikke ramse opp mange ord som hedningene; for de tror at de blir bønnhørt når de bruker mange ord. Gjør derfor ikke som de! for eders Fader vet hva I trenger til, før I ber ham.» — Matt. 6: 7, 8.

I samsvar med dette kan kristne foreldre som bruker Jesu mønsterbønn som grunnlag, hjelpe sine barn til å forstå hvilke ting det er rett å be om, nemlig helliggjørelsen av Guds navn, Guds rikes komme for å Ødelegge dets fiender, de daglige fornødenheter og tilgivelse for synder. Det finnes naturligvis mange andre bønner som er gjengitt i Bibelen, særlig i Salmene, og disse kan en også bruke i sin undervisning.

Etter at Jesus hadde lært sine disipler denne mønsterbønnen, kom han med en lignelse som viste at Jehova er villig til å besvare bønner. Da han anvendte denne lignelsen, sa han: «Dersom da I, som er onde, vet å gi eders barn gode gaver, hvor meget mer skal da Faderen, som er i himmelen, gi dem den Hellige Ånd som ber ham!» (Luk. 11: 13) Foreldre kan etterligne Jesu eksempel ved å hjelpe sine barn til å forstå at Jehova Gud virkelig hører og besvarer bønner. En god måte foreldrene kan gjøre dette på, er å fortelle hvordan Jehova har besvart deres egne bønner.

Hvis det barna lærer om bønn, skal nå deres hjerte, må de få anledning til å se at foreldrene selv stoler på Jehova Gud og søker hans veiledning i livets anliggender. Dybden av den hengivenhet og takknemlighet som faren gir uttrykk for når han ber på familiens vegne, kan ha en gagnlig innvirkning på barna. Den kan tilskynde dem til å vende seg til Jehova i bønn.

Barn bør også lære den rette måten å vende seg til Gud i bønn på. Hvor viktig dette er, kan bli vist ved et eksempel fra det virkelige liv. Når en skal besøke en venn, gjør en oppmerksom på at en har kommet; en går ikke bare rett inn i huset. I mange land gjør en oppmerksom på dette ved å banke på døren. Det finnes også en rett måte å vende seg til Gud, universets Overherre, på, og det er gjennom Jesus Kristus. Jesus sa til sine disipler: «Ingen kommer til Faderen uten ved meg. Dersom I ber meg om noe i mitt navn, så vil jeg gjøre det.» — Joh. 14: 6, 14.

Når barn hører andre be, vil de legge merke til at det ofte i begynnelsen av bønnen blir framsatt anmodninger og gitt uttrykk for takk i Jesu navn, og at bønnen blir avsluttet i Jesu navn. Når barn lærer at Guds Sønn har sagt at en skal be i hans navn, vil de også gjøre det.

Barn vil også legge merke til at bønner vanligvis blir avsluttet med ordet «amen». Det vil derfor være på sin plass å forklare dem betydningen av dette uttrykket. Det betyr «sannelig», «det skal skje». Med ordet «amen» gir en uttrykk for at en godkjenner bønnen, at en har tillit til Guds evne til å besvare den og oppriktig håper at han vil gjøre det.

Når en kristen familie er samlet, er det faren som ber på vegne av moren og barna. Men han bør forvisse seg om at barna også blir tilskyndt til selv å be. Det vil derfor være bra om faren gjør oppmerksom på at når det gjelder ham, er det ikke tilstrekkelig bare å be sammen med familien, for han har også personlige ting som han ønsker å be om. Han kan oppmuntre barna til å gjøre det samme, kanskje før de legger seg om kvelden, eller når de har stått opp om morgenen. Gjennom sine ord og ved sitt eksempel kan han dessuten vise barna at en bønn ikke bør være full av gjentagelser. Når barnas hjerte blir tilskyndt på rette måte, vil de kunne uttrykke seg fritt overfor sin himmelske Far.

Til å begynne med kan barns bønner være svært korte. Men hvis disse bønnene har sitt utspring i et takknemlig hjerte, har de stor verdi i Jehova Guds øyne. I en av sine lignelser beskrev Jesus en toller som ba med den rette ydmykhet og sa: «Gud! vær meg synder nådig!» (Luk. 18: 13) Denne oppriktige bønnen hadde, selv om den var kort, langt større verdi enn den bønnen som den stolte fariseeren ba. Han sa: «Gud! jeg takker deg fordi jeg ikke er som andre mennesker: røvere, urettferdige, horkarler, eller og som denne toller. Jeg faster to ganger om uken, jeg gir tiende av all min inntekt.» — Luk. 18: 11, 12.

Hvis det foreldrene lærer sine barn, er i harmoni med Guds Ord, behøver ikke foreldrene bekymre seg altfor mye om hva deres barn sier i sine personlige bønner til Jehova. Så lenge barnas hjerte blir tilskyndt på rette måte, vil de fortsette å gjøre framskritt i åndelig henseende. Foreldrene bør i virkeligheten passe på at de ikke hindrer barna i å uttrykke seg fritt, fra hjertet, når de selv ber. En jordisk far ville helt sikkert ikke sette pris på at hans hustru sørget for at alle barna uttrykte seg nøyaktig på samme måte når de takket ham eller ba ham om noe. Jehova Gud føler det på den samme måten, for han skapte mennesket i sitt bilde. Foreldre kan derfor glede seg når deres undervisning og gode eksempel tilskynder deres barn til selv å be til Gud og bruke sine egne ord.

Når foreldre således skal lære sine barn å be, bør de konsentrere seg om å framelske verdsettelse av Jehova Gud, han som hører bønner, hos barna. De bør også drøfte med dem hvorfor det er så viktig å be, og hvilke ting en kan be om. Bibelen bør være grunnlaget for denne undervisningen, ettersom den inneholder sannheten om slike spørsmål. Foreldrene bør også ved sitt eksempel vise dyp verdsettelse av Jehova Gud og av det å kunne be til ham. Det krever virkelig anstrengelse å undervise sine barn i dette både ved hjelp av ord og ved sitt eksempel, men det er anstrengelsene vel verdt.

[Fotnote]