«Ditt Ord er sannhet»

Er den hellige ånd en person?

DA JESUS var på jorden sammen med sine etterfølgere, underviste han dem og ga dem hjelp og veiledning. Men hvordan ville det gå etter hans død? Ville de ikke få noen åndelig hjelp?

Natten før han ble henrettet, ga han dem et sikkert løfte. Han sa: «Jeg vil be Faderen, og han skal gi eder en annen talsmann [gresk: pa·raʹkle·tos], for at han kan være hos eder evinnelig, sannhetens Ånd, som verden ikke kan få, for den ser ham ikke og kjenner ham ikke.» (Joh. 14: 16, 17) Mange mennesker trekker den slutning at Jesus her lovte sine etterfølgere at en guddommelig person skulle hjelpe dem. De mener med andre ord at den hellige ånd er en person.

Men er det Bibelen sier om «talsmannen», et bevis for at den hellige ånd er en person?

Både det hebraiske og det greske ordet for «ånd» blir også oversatt med «vind». Vi kan ikke se vinden, og vi kan heller ikke se den hellige ånd. Den hellige ånd er imidlertid en virksom kraft som frambringer virkninger. Det at den blir omtalt som «Guds Ånd» eller «Herrens Ånd», viser at den er et redskap for Gud. — 1 Mos. 1: 2; Dom. 15: 14.

Noe som viser at den hellige ånd ikke er en person, er at den i Bibelen omtales i tilknytning til andre upersonlige ting, for eksempel ild og vann. Døperen Johannes døpte med vann, og Jesus skulle døpe med hellig ånd og ild. (Matt. 3: 11; Mark. 1: 8; Ap. gj. 1: 5) En person kan bli døpt med vann og ild ved å bli nedsenket i disse ting, men en person kan ikke bli døpt med en annen person. Den hellige ånd må derfor være noe upersonlig, på samme måte som ilden og vannet er det. Bibelen sier også at mennesker ble «fylt av» hellig ånd, og at ånden ble ’utgytt’, noe som tydelig viser at den ikke er en guddommelig person, en del av en treenig Gud. — Ef. 5: 18; Luk. 1: 67; Ap. gj. 2: 33.

Hvordan skal vi så forstå det at den hellige ånd blir omtalt som talsmannen, som om den var en person? Og hvorfor bruker Bibelen slike personlige pronomener som «han» og «seg» når den taler om «sannhetens Ånd»? (Joh. 14: 16, 26; 15: 26; 16: 7, 13) Ettersom hele Skriften er sann og inspirert av Gud, må det finnes en fornuftig forklaring på det. — 2 Tim. 3: 16, 17.

Det Jesus lovte, var en annen pa·raʹkle·tos. I ikke-bibelsk gresk litteratur blir dette ordet brukt om en person som tjente som «en juridisk rådgiver eller hjelper eller advokat ved en domstol». Men i Bibelen ser det ut til at ordet «har den omfattende og alminnelige betydning ’hjelper’». (Theological Dictionary of the New Testament, redigert av G. Friedrich, bind V, sidene 803, 804) Ordet blir i noen bibeloversettelser oversatt med «trøster», «forsvarer» eller «rådgiver», men mange moderne bibeloversettelser gjengir pa·raʹkle·tos med «hjelper».

Selv om pa·raʹkle·tos var et ord som ble brukt om en person som utførte en spesiell oppgave, beviser ikke det nødvendigvis at den hellige ånd også er en person. En kan se det slik at dette ordet i Johannes’ evangelium blir brukt i den hensikt å personifisere. I Matteus 11: 19 personifiserte Jesus «visdommen» og sa at den hadde «barn». «Visdommen» er likevel ikke en person med en individuell tilværelse. Romerne 5: 14, 21 personifiserer også «døden» og «synden» ved å omtale dem som herskende konger. (Se LB, NW.) Men de er ikke levende personer. Jesus gjorde tydeligvis det samme i forbindelse med ånden; han personifiserte noe som i virkeligheten ikke var en person.

Men hvorfor omtaler Bibelen «hjelperen» eller «talsmannen» som «han» i stedet for «den», hvis ånden ikke er en person? Pa·raʹkle·tos, slik ordet blir brukt i Bibelen, står i hankjønn. Hunkjønnsformen av ordet er pa·ra·kleʹtri·a. Hvis en bruker et av disse ordene når en snakker eller skriver gresk, må det pronomenet en bruker, svare til kjønnet. En må bruke «han» og «ham» om pa·raʹkle·tos og «hun» og «henne» om hunkjønnsformen. Det kan sammenlignes med de norske ordene «keiser» og «keiserinne». Om «keiser» bruker du «han», og om «keiserinne» bruker du «hun», men du bruker ikke «den» om noen av dem. Når Johannes gjengir Jesu ord om «hjelperen», følger han således ganske enkelt en grammatikalsk regel ved å bruke det personlige pronomen «han» i stedet for «den».

Det er imidlertid verdt å legge merke til at Johannes i samme forbindelse bruker det greske ordet pneuʹma (ånd), som er et intetkjønnsord. I samsvar med gresk grammatikk bruker Johannes det tilsvarende pronomenet i intetkjønn, au·toʹ (den), slik som i Johannes 14: 17. Mange bibeloversettelser, også den vanlige norske oversettelsen, skjuler denne kjensgjerningen ved å benytte det personlige pronomenet «han». En romersk-katolsk bibeloversettelse av 1970 som heter «The New American Bible», kommer ikke desto mindre med følgende innrømmelse i en fotnote til Johannes 14: 17: «Det greske ordet for ’ånd’ er et intetkjønnsord, og de fleste greske håndskrifter bruker ’den’, mens vi [i denne oversettelsen] bruker personlige pronomener på engelsk (’han’, ’hans’, ’ham’).

Pa·raʹkle·tos, som er et substantiv, kan bli brukt om noe som ikke er en levende person. Dette kan illustreres ved den måten ordet kan brukes på om solen. Det greske ordet for «sol» er heʹli·os. Alle vil være enig i at solen ikke er en person; den hverken tenker eller lever. Solen er livløs på samme måte som vinden, aʹne·mos.

Ikke desto mindre kan solen bli personifisert som en «hjelper», akkurat som den hellige ånd ble det. Jesus sa at Jehova «lar sin sol gå opp over onde og gode». (Matt. 5: 45) Solen gjør gode ting. Den bevirker blant annet at jorden frambringer vegetasjon. Vitenskapsmenn mener også at når solen skinner på en persons hud, hjelper den kroppen hans til å produsere D-vitaminer, som er blitt kalt «solskinnsvitaminer». Hvis en person merker at det foregår forandringer i knoklene på grunn av mangel på D-vitaminer, vil legen sannsynligvis råde ham til å sole seg mer. Legen kunne da omtale solen (heʹli·os) som sin «hjelper» (pa·raʹkle·tos), fordi den hjelper ham til å helbrede pasienten. Men solen er likevel ikke en person. Det er heller ikke den hellige ånd (pneuʹma, intetkjønn), som også tjener som en «hjelper».

Det som står om pa·raʹkle·tos (talsmann, trøster eller hjelper) i Johannes, kapitlene 14 til 16, er derfor i harmoni med det resten av Bibelen sier om den hellige ånd. Gjennom Jesus Kristus benyttet Jehova den hellige ånd for å hjelpe de kristne i det første århundre av vår tidsregning. Som følge av at den tjente som en «hjelper», oppnådde de kristne større forståelse av Guds hensikter og profetiske Ord. (Ap. gj. 2: 33; 1 Kor. 2: 10—16; Heb. 9: 8—10 ) Mennesker som fikk mirakuløs hjelp av ånden, talte på fremmede språk, idet de forklarte hva som var Guds vilje, og profeterte. (Joh. 14: 26; Ap. gj. 2: 4; 21: 4, 11; 1 Kor. 12: 4—11; 14: 1—4, 26) Selv om den hellige ånd ikke er en person, brukte Gud den til å hjelpe de kristne ved å undervise, veilede og oppbygge dem.