Har Gud et navn?

MANGE sier kanskje: ’Spiller det noen rolle hva som er Guds navn? Vi har bare en Gud.’ En prest i Canada sa for eksempel en gang: «Det navn folk gir Gud, er uten betydning.» Denne presten hevdet at det ikke ville spille noen rolle om en sa «Allah», slik muslimene gjør, eller om en sa «Manitou», slik enkelte nordamerikanske indianere gjør. Mange andre prester mener det samme.

Men tenk over dette: Hvorfor bruker vi navn? Hva er et navn?

Navn blir i første rekke brukt for å identifisere noen. Et navn blir også nært knyttet til det den som bærer navnet, har oppnådd, eller det han er kjent for. Slike navn som Alexander den store eller Ghandi får millioner av mennesker til å tenke på det disse mennene har utrettet.

Men hvorfor er det nødvendig å kjenne Guds navn? Jo, for selv om mange tror på bare en sann Gud, finnes det utallige andre som tilber mange guder. Hinduene har millioner av guder. Millioner av andre i Asia og i Afrika tilber sine forfedre. Mange tilber staten, politiske ledere, idoler eller filmstjerner. Og om andre sies det at «de har magen til gud». — Fil. 3: 19.

Den Høyeste har et personlig navn som skiller ham ut fra disse myriader av guder. Og som vi skal se, er dette navnet ikke bare av betydning når vi skal identifisere ham, men det er uløselig knyttet til hans ry. Han har skapt seg et navn.

HVA ER SÅ GUDS NAVN?

Kan det være at «Allah» er Guds navn? Hvis du ser etter i et oppslagsverk, vil du finne at «Allah» er en forkortet form av det arabiske uttrykket som betyr «guden». Dette er derfor ikke et navn.

Hva med «Herren»? Det er heller ikke et navn. «Det er jo mange ’guder’ og mange ’herrer’,» sier Bibelen. (1. Kor. 8: 5) Det spanske ordet for «herre» som blir brukt i stor utstrekning i spanske utgaver av Bibelen, er Señor, som vanligvis betyr «min herre» eller «herr». Hvordan skulle det kunne være et personlig navn på den Høyeste, et navn som skilte ham ut fra alle andre?

Noen vil kanskje si: ’Er ikke Jesus Guds navn?’ Det himmelske sendebud eller den engel som kunngjorde for Maria at Jesus skulle bli født, sa til henne: «Du skal gi ham navnet Jesus. Han skal være stor og kalles Den Høyestes Sønn.» (Luk. 1: 30—32) Jesus er altså Guds Sønns navn, ikke den Høyeste Guds navn. Jesus sa selv: ’Faderen er større enn jeg.’ — Joh. 14: 28; jevnfør Ordspråkene 30: 4.

Ettersom Jesus er Guds Sønn, står han i et meget nært forhold til sin Far. Og Jesus gjorde det klart at hans Far har et navn. Da Kristus lærte sine disipler den kjente mønsterbønnen som ofte kalles Fadervår, sa han aller først: «Fader vår, du som er i himmelen! La ditt navn holdes hellig.» (Matt. 6: 9) I en bønn som Jesus frembar for sin Far ved en senere anledning, sa han: «Jeg har åpenbart ditt navn for de mennesker du gav meg . . . Jeg har kunngjort dem ditt navn og skal gjøre det igjen.» (Joh. 17: 6, 26) Følgelig åpenbarte Jesus den fulle betydning av Faderens navn for dem.

Det er interessant å legge merke til at navnet «Jesus» på hebraisk uttales «Jehoshua», en forkortet form av «Jehovajeshua», som betyr «Jehova er frelse». Her har vi det altså — Faderens, den Høyestes, navn er JEHOVA. Og hvor godt passer det ikke at Jesus, som Jehova bruker for å frelse menneskene, er oppkalt etter sin Far!

HVOR FINNER VI NAVNET?

Vi finner navnet «Jehova» i utallige skrifter og i form av inskripsjoner mange steder. Men der vi først og fremst finner navnet, er i gamle hebraiske skrifter som nå er en del av Bibelen. Du sier kanskje: ’Men jeg har aldri sett dette navnet i min bibel.’ Det er riktig at Guds navn ikke forekommer i den vanlige norske bibeloversettelsen. Men husk at de utgaver av Bibelen som vi har, er oversettelser, og forskjellige oversettere gjengir originalteksten på forskjellige måter. Dette skjer ikke bare når Bibelen blir oversatt. Dette er tilfelle med en hvilken som helst bok eller en hvilken som helst artikkel som blir oversatt av forskjellige oversettere.

Det er for eksempel interessant å merke seg at minst en norsk oversettelse, pastor Storjohanns oversettelse av Salmene, bruker navneformen «Jehova». Denne navneformen forekommer også i en fotnote til 2. Mosebok 3: 15 i den norske bibeloversettelsen av 1904. I mange engelske oversettelser av Bibelen forekommer også navnet «Jehova», for eksempel i den kjente King James Version. Den moderne oversettelsen New World Translation of the Holy Scriptures bruker Guds navn, Jehova, konsekvent. En annen moderne engelsk bibeloversettelse, The New English Bible, bruker navneformen «Jehova» noen få ganger. Ifølge denne oversettelsen står det i 2. Mosebok, kapittel 6, vers 3: «Jeg trådte fram for Abraham, Isak og Jakob som Gud den allmektige. Men jeg gjorde meg ikke kjent for dem ved mitt navn JEHOVA.»

Men kanskje du har anledning til å undersøke dette i den norske oversettelsen av de hebraiske skrifter som er utarbeidet av Michelet, Mowinckel og Messel. I denne oversettelsen vil du finne navneformen «Jahve» eller «Jahvæ». Hva er grunnen til dette?

HVORFOR «JAHVE»?

Bruken av navneformen «Jahve» er ganske enkelt et forsøk på å gjengi Guds navn i en form som ligger nærmere den opprinnelige hebraiske formen. Det gamle hebraiske skriftspråk bestod bare av konsonanter. Ingen vokaler ble brukt. I gamle hebraiske håndskrifter fremtrer Guds navn som יהוה (JHWH eller JHVH), og bibelkommentatorer omtaler ofte disse bokstavene som «tetragrammet», som betyr «fire bokstaver».

I århundrenes løp gikk den korrekte uttale av Guds navn på hebraisk tapt. Det er derfor usikkert hvilke vokaler en skal bruke sammen med konsonantene. Uttalen Je.ho.wah’ framkom ved at en kombinerte vokaltegnene for de to hebraiske ordene A.do.naj’ (Herre) og El.o.him’ (Gud) med tetragrammet. Til slutt ble dette til den latiniserte formen «Jehova». Ikke desto mindre sier mange hebraiskkyndige at «Jahve» er mer riktig. Men Rudolph Kittel, utgiveren av Biblia Hebraica, vokaliserer det hebraiske tetragrammet slik at det leses «Jehwah» i alle hans utgaver.

«JEHOVA» ER LANGT BEDRE KJENT

Navnet «Jehova» er imidlertid brukt i langt større utstrekning og er langt mer kjent. I flere hundre år har det forekommet i bibeloversettelser og i litteratur av alle slag.a Det forekommer også i en rekke inskripsjoner. Den engelske byen Plymouth har for eksempel et våpenskjold med denne inskripsjonen på latin: Turris Fortissima Est Nomen Jehova, som betyr: «Navnet Jehova er det sterkeste tårn.» (Se Ordspråkene 18: 10.) Navnet «Jehova» forekommer således til og med på bussene der i byen.

La oss nå avlegge et kort «besøk» på øya Menorca utenfor spanskekysten i Middelhavet. Her forekommer tetragrammet på muren på et offentlig grønnsaktorg som tidligere har vært et kloster, i øyas største by, Mahon. I den lille byen San Luis i nærheten er de hebraiske bokstavene som utgjør Jehovas navn på hebraisk, blitt innhogd på kirketårnet på stedet.

La oss nå ta en titt inn i den berømte katedralen i Toledo, et gammelt religiøst senter i Spania. Legg merke til den vakre fresken i taket i hovedskipet. Den er utført av Luca Giordano, en berømt italiensk maler på 1600-tallet. På et iøynefallende sted i maleriet ser vi de fire hebraiske bokstavene som utgjør Guds navn.

Kanskje den mest berømte av alle kristenhetens kirkebygninger er Peterskirken i Vatikanet. I denne kirken finner vi Pave Pius X’s grav (1835—1914). Denne graven prydes av et maleri som fremstiller øverstepresten i Israel med tetragrammet på sin lue. Tetragrammet finner vi også på et pannebånd på en statue som pryder pave Clemens XIII’s grav (1693—1769).

Har du noen gang hørt om «Flavit Jehovah»-medaljen? Den ble laget som en minnemedalje om den engelske flåtes seier over den spanske armada i 1588 — da en voldsom storm gjorde ende på fienden. Medaljen har denne inskripsjonen på latin og hebraisk: Flavit יהוה et dissipati sunt, som betyr «Jehova blåste, og de ble atspredt».

De som er glad i seriøs musikk, er godt kjent med det mektige Hallelujakoret i Händels berømte oratorium, Messias. Det er blitt sunget for millioner av mennesker siden det ble oppført første gang, i 1743. Men hvor mange har vært klar over at «Halleluja» betyr «lovpris Jehova»?b

En annen kjent komponist, Franz Schubert, skrev musikken til en sang med tittelen «Die Allmacht». Sangens tema er: «Stor er Jehova, Herren!»

Guds personlige navn forekommer utallige andre steder. En smule forskning lar oss ikke være i den minste tvil om at JHVH (JHWH) er den Høyestes NAVN, som det fremgår av den hebraiske Bibelen. Hvor ofte forekommer dette hellige navn der? SEKS TUSEN NI HUNDRE OG SEKSTI GANGER! Er det ikke innlysende at det IKKE VAR MENINGEN AT GUDS NAVN SKULLE UTELATES?

Likevel har mange bibeloversettelser utelatt Guds navn. Hvorfor? La oss undersøke litt om bruken av Guds navn opp gjennom historien før vi besvarer dette spørsmålet.

[Fotnoter]

[Bilder på side 7]

Kirketårn på den spanske øya Menorca

Busser i byen Plymouth i Storbritannia

Statue på pave Clemens XIII’s grav