Gjenløsningen — et enestående uttrykk for kjærlighet og rettferdighet

1, 2. a) Hvilket løfte ga Jehova da stridsspørsmålet ble reist, og hva kan vi i den forbindelse spørre om? b) Hvorfor ble Guds enbårne Sønn utvalgt som den som i første rekke skulle rettferdiggjøre Gud?

I SAMSVAR med sin opphøyde stilling som universets Overherre løser Jehova tilsynelatende uløselige problemer på en enestående måte. Og etterpå sier vi: ’Det kunne ikke ha vært gjort på noen annen måte og samtidig vært så gjennomført, så rettferdig og så helt igjennom godt og riktig.’ (Es. 55: 9) Så snart stridsspørsmålet oppsto, kunngjorde derfor Gud, som på grunn av sin forutviten visste nøyaktig hva han ville gjøre: «Den [ætten] skal knuse ditt [Satans] hode.» — 1 Mos. 3: 15.

² Hvem ville bli utpekt av Gud til å være ’ætten’, ham hvis hæl ifølge profetien skulle bli knust? Jehovas enbårne Sønn! Han var den som ble utvalgt til i første rekke å avgjøre stridsspørsmålet med hensyn til hvorvidt Jehova med rette og på en rettferdig måte utøvde sitt overherredømme. Hvorfor nettopp han, som var så stor og sto Jehovas hjerte så nær? Da Satan kom med sin utfordring, førte det til at hver eneste skapning fikk en plett på sitt rykte. Det ville også innbefatte denne Guds Sønn.a Oppmerksomheten ville dessuten bli rettet mot ham i større utstrekning enn mot noen annen av Guds skapninger, ettersom han var den fremste av Jehovas skapninger og nest etter ham i universet. Han var den som de andre englene til enhver tid var underlagt. Han hadde vært Guds medarbeider da universet ble dannet. (Kol. 1: 15—17) En som utfordret Gud, kunne si: Hvis noen av skapningene skulle tjene Gud trofast, så burde det være han. Satans utfordring førte derfor til at søkelyset ble rettet mot denne mektige Sønn av Gud.

 3. Hvilken betydning hadde det navn Sønnen hadde i sin førmenneskelige tilværelse?

³ Navnet Mikael, den enbårne Sønns navn i hans førmenneskelige tilværelse, antyder også dette. (Dan. 12: 1; 1 Tess. 4: 16; Åpb. 12: 7) Dette navnet betyr «Hvem er lik Gud?» Navnet er i seg selv et spørsmål. Det er som om det skulle antyde at hvis noen skulle stå fram og utfordre Gud, ville Mikael være den som i første rekke hadde plikt til å stå fram og si: ’Hvem er det som utfordrer min Far? Jeg vil vise ham at det ikke finnes noen lik Jehova Gud.’ Hans navn viste derfor i virkeligheten at han var den som i første rekke ville opphøye Jehova og avgjøre stridsspørsmålet til hans fordel.b

4, 5. Hvorfor var den enbårne Sønn den beste som kunne utvelges, og ble han tvunget til å påta seg denne oppgaven?

⁴ Vi kan også se spørsmålet med hensyn til hvorfor han ble utvalgt, fra en annen synsvinkel. Han ble ikke tvunget til å tjene denne hensikt. Bibelen viser at da Jesus kom for å bli døpt, sa han: «Å gjøre din vilje, min Gud, er min lyst.» (Sl. 40: 9; Heb. 10: 5—7) Det er også skrevet om ham: «Du elsket rettferd og hatet urett.» (Heb. 1: 9) Vi ser således at Jesus var ivrig etter å gjøre Guds vilje, ja, at det var hans lyst. Han sa selv: «Jeg [gjør alltid] det som er ham til behag.» (Joh. 8: 29) Han var bedre kvalifisert enn noen andre. I Ordspråkene, kapittel 8, hvor han blir omtalt som den personifiserte visdom, sa han dessuten i forbindelse med Guds skaperverk: «Min lyst hadde jeg i menneskenes barn.» (vers 31) Han hadde dyp kjærlighet til menneskene, som Gud skapte. Han påtok seg med glede det oppdrag å opphøye sin Far, for det første på grunn av sin lojalitet overfor ham og for det annet på grunn av den dype kjærlighet han hadde til menneskene.

⁵ Hvis nå denne Guds Sønn villig påtok seg dette oppdraget, hvilken annen engel kunne da si: «Nei, la meg påta meg det oppdraget»? Hvem kunne gå forbi ham? Det var Mikael som hadde denne fremtredende stilling, som hadde det privilegium å tilby seg å samarbeide med Gud i denne saken. Han var Jehovas enbårne Sønn, den som sto Jehova Gud nærmest. — Joh. 1: 18.

Synd ikke tolerert

6, 7. Hvorfor kunne Jehova ikke se gjennom fingrene med Adams og Evas synd?

⁶ Gjenløsningen ble skaffet til veie av Jehova gjennom Jesus Kristus. Det var kjærlighet fra Jehova Guds og hans Sønns side som førte til at denne foranstaltningen kom i stand. (Joh. 3: 16) Det er en foranstaltning som gjør det mulig for menneskene å oppnå barmhjertighet, men er den også i samsvar med Jehovas rettferdighet? La oss se. Adam og Eva gjorde opprør mot Guds overherredømme, noe Gud visste var mulig, ettersom han hadde skapt dem med en fri vilje, slik at de selv kunne velge om de ønsket å tjene ham. De tjente ham ikke av tvang, men på grunn av de egenskaper de hadde, og på grunn av den evne de hadde til å verdsette og etterligne hans egenskaper. Jehova har materielle ting, for eksempel planetene, som tjener ham og til punkt og prikke gjør det han ønsker, og han har dyrene, som blir ledet av instinkter. Men fornuftutstyrte skapninger kan selv velge hvilken handlemåte de vil følge. Hvis det skulle oppstå synd i universet, kunne imidlertid Gud ikke se gjennom fingrene med det og si: ’Det får gå for denne gangen.’ Kunne han si til en som hadde syndet: ’Jeg ønsker å vise deg barmhjertighet, så jeg tilgir deg din synd’? Nei. Hans rettferdighet gjorde det umulig for ham å se gjennom fingrene med synd og la noen ustraffet gjøre det som var galt.

⁷ Slik forholder det seg imidlertid ikke med de forskjellige myndigheter på jorden i vår tid. De har sett gjennom fingrene med lovløshet, vært slappe og ikke virkelig gått inn for å sette en stopper for lovløse handlinger. Resultatet er blitt at folk har mistet tilliten til myndighetene, og alt er i ferd med å bryte sammen. Universets Lovgiver vil ikke la det skje når det gjelder hans lover.

 8. Hvordan betrakter Jehova synd og dem som synder?

⁸ Gud, universets Overherre, som har det ansvar å opprettholde lov og orden i universet, vil derfor ikke se gjennom fingrene med synd. «Gud lar seg ikke spotte.» (Galaterne 6: 7) I Habakuk 1: 13 sier profeten: «Du som er ren av øyne, så du ikke kan se på ondt og ikke er i stand til å skue på elendighet! Hvorfor ser du på troløse?» På grunn av det store stridsspørsmål tillater han imidlertid det onde for en tid. I Jehovas nærhet kan det ikke eksistere synd. I Esaias’ syn blir det vist at serafene sier: «Hellig, hellig, hellig er [Jehova], hærskarenes Gud.» (Es. 6: 3; Åpb. 4: 8) Den grunnleggende betydning av ordet «hellig» bringer tanken hen på renhet, både fysisk og moralsk renhet, og det at dette ordet blir uttalt tre ganger, viser at det er tale om den høyeste grad av renhet. Det finnes ingen i universet som er så ren, ren i den høyest mulige grad, og derfor kan ikke noe som er syndig, nærme seg ham direkte.

Et juridisk spørsmål

 9. Bare på hvilken måte kunne Gud handle med syndere?

⁹ For å kunne handle med dem som, riktignok uforskyldt, ble født i synd, måtte derfor Gud ha et eller annet juridisk grunnlag. (Salme 51: 7; Rom. 5: 12) Han måtte ha en hvis offer kunne utgjøre et juridisk grunnlag hvorigjennom det ble mulig for ham å handle med menneskene. På grunn av sin egen rettferdighet og sin opphøyde stilling kunne han ikke handle direkte med syndige mennesker. Han traff derfor bestemte tiltak.

10. Forandret Jehova sine grunnleggende lover da han traff foranstaltninger for å handle med menneskene?

¹⁰ I mellomtiden lot Gud menneskene få fortsette å sette barn til verden. Han holdt fast ved det som han selv hadde gitt uttrykk for var hensikten med dem. Han hadde gitt dem i oppdrag å sette barn til verden. (1 Mos. 1: 28) Ettersom han nå bestemte at menneskene skulle få spille en spesiell rolle i forbindelse med stridsspørsmålet, forandret han ikke sin lov og fratok dem ikke dette privilegium, og han grep heller ikke inn, men han lot menneskene få frambringe barn i sitt eget bilde, noe som nå betydde at barna ble ufullkomne. (1 Mos. 5: 3) Menneskene fikk det privilegium å oppdra sine barn slik at de kunne bli det som de ble opplært til. (Ordspr. 22: 6; 29: 15) Vi ser at dette prinsipp gjør seg gjeldende i vår tid, og mange vokser opp som mennesker som hater Gud. Men Gud tillot dette. Han respekterte sine egne lover med hensyn til menneskene, og han visste at de var rettferdige. Han visste at noen av de barn som ble født, ville stille seg på hans side i stridsspørsmålet. — Job 1: 8; 2: 3.

«Liv for liv»

11. Hva var nødvendig for å tilfredsstille rettferdigheten, og hvordan kom dette til uttrykk i forbindelse med den måten Gud handlet med Israel på?

¹¹ Det juridiske krav Gud stiller, nemlig fullkommen rettferdighet, kommer til uttrykk i hans lov til Israel: «Liv for liv, øye for øye, tann for tann, hånd for hånd, fot for fot!» (5 Mos. 19: 21) Guds strenge krav hva dette angår, kommer også til uttrykk i forbindelse med at han utvalgte en stamme blant israelittene som skulle gjøre tempeltjeneste for ham. De førstefødte tilhørte allerede utelukkende Jehova, ettersom Jehova hadde spart de førstefødte da den tiende plagen kom over Egypt. Men nå ønsket Jehova at Levi stamme skulle tjene i hans helligdom i stedet for de førstefødte. Nå viste imidlertid en mønstring at det var 273 flere israelittiske førstefødte enn det var levitter. For å løskjøpe disse 273 måtte israelittene derfor betale en løsepenge for hver enkelt av dem. Gud var meget nøye med dette. (4 Mos. 3: 39—51) Og hvis en person slo en annen i hjel, kunne en ikke ta imot løsepenger for ham. Han måtte dø. Han måtte gi liv for liv. (4 Mos. 35: 31—33) Det er derfor tydelig at hvis menneskene skulle bli gjenløst fra synd og død, var det nødvendig med et fullkomment menneskeliv som gjenløsningsbetaling.

12. Hvilke muligheter hadde menneskene til å frigjøre seg selv?

¹² Menneskenes hjelpeløshet kommer til uttrykk i Salme 49, versene 7—10: «De som setter sin lit til sitt gods og roser seg av sin store rikdom? En mann kan ikke utløse en bror, han kan ikke gi Gud løsepenger for ham — for deres livs utløsning er for dyr, og han må avstå derfra til evig tid — så han skulle bli ved å leve evinnelig og ikke se graven.» Prisen var for høy. Ingen mennesker kunne betale den. Menneskene kunne ikke selv tilveiebringe en utløsning. Situasjonen så ut til å være håpløs for dem til evig tid.

Rett og rettferdighet opprettholdt

13. Holdt Jehova seg like nøye til sine prinsipper da han skaffet til veie gjenløsningen? Forklar.

¹³ Hvis menneskene noensinne skulle bli utfridd, måtte derfor Gud gripe inn. Ville han være like nøye som i sin lov til Israel? Ville han opprettholde denne loven og holde fast ved sine klart uttrykte prinsipper? Han gjorde nettopp det, selv om det betydde at han måtte ofre sin enbårne Sønn. (Rom. 5: 6—8) For en enestående kjærlighet! Vi kan ha full tillit til Jehova, for vi vet at han aldri vil avvike det aller minste fra sine prinsipper. Han vil aldri på grunn av et eller annet innfall eller på grunn av spesielle omstendigheter gjøre noe som er ufornuftig eller i strid med de prinsipper han åpenbarer for oss. — Mal. 3: 6.

14. Hvordan var foranstaltningen med gjenløsningen helt og holdent i harmoni med rett og rettferdighet?

¹⁴ På den måten kunne Jehova fullt ut holde fast ved sine egne rettferdige prinsipper, samtidig som han kunne vise hvilke uhyre dårlige virkninger synden har. Apostelen Paulus uttrykker det på denne måten: «Alle har syndet og fattes Guds ære, og de blir rettferdiggjort uforskyldt av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus, som Gud stilte til skue i hans blod, som en nådestol ved troen, for å vise sin rettferdighet, fordi han i sin langmodighet hadde båret over med de synder som før var gjort — for å vise sin rettferdighet i den tid som nå er, så han kunne være rettferdig og gjøre den rettferdig som har troen på Jesus.» (Rom. 3: 23—26) Gud hadde derfor i Jesu Kristi gjenløsningsoffer et juridisk grunnlag som var i harmoni med hans rette og rettferdige prinsipper. Når han for cirka 3900 år siden handlet med Abraham og erklærte ham for rettferdig, kunne han således gjøre det med rette, ettersom han visste at han i framtiden ville tilveiebringe en gjenløsning. (Rom. 4: 9) Abraham var ikke fri for synd, selv om han viste tro. På grunn av denne juridiske ordning kunne Jehova imidlertid handle med Abraham og likevel være fullt ut ren og rettferdig.

15. a) Hvorfor ble Guds sønn sendt til jorden, og hvordan kunne han bli født som et fullkomment menneske? b) Hvordan vet vi at han bevarte sin ulastelighet og kom med et fullstendig svar på Djevelens bakvaskelse?

¹⁵ For at stridsspørsmålet skulle bli avgjort, og for å skaffe til veie gjenløsningen ble Guds enbårne Sønn sendt til jorden, hvor Djevelen kunne sette hans ulastelighet på prøve. Ved at han ble født på mirakuløst vis av jomfruen Maria, kunne han bli en jordisk sønn av Gud. Denne sønnen ble født av en ufullkommen kvinne, men han var selv fullkommen og lytefri. Engelen Gabriel hadde kunngjort for Maria: «Den Hellige Ånd skal komme over deg, og den Høyestes kraft skal overskygge deg; derfor skal også det hellige som fødes, kalles Guds Sønn.» (Luk. 1: 35) Den hellige ånds virksomme kraft beskyttet Maria, slik at ikke noe kunne skade det foster som utviklet seg i henne. Satan Djevelen ville sikkert ha ønsket å ødelegge denne Sønnen før han ble født, hvis det hadde vært mulig. Gjennom hele sitt jordiske liv bevarte Jesus sin fullkommenhet. Han var «hellig, uskyldig, ren, skilt fra syndere». (Heb. 7: 26) Jesu livsløp på jorden førte til at stridsspørsmålet ble avgjort uten skygge av tvil. Før sin offerdød sa Jesus: «Verdens fyrste kommer, og han har intet i meg,» og: «Nå holdes dom over denne verden; nå skal denne verdens fyrste kastes ut.» (Joh. 14: 30; 12: 31) Disse uttalelsene viser at han fullt ut hadde bevist at Satan er en løgner.

Jesu lidelser

16. Hva vil vi forstå bedre når vi tenker over hvordan Jesus led?

¹⁶ Vi kan i denne forbindelse nevne at det vil være meget vanskelig for oss fullt ut å forstå hvor stor Jesus var og er. For at stridsspørsmålet skulle bli avgjort på en fullkommen måte, måtte Jesus lide. Alle Guds tjenere har måttet utstå fryktelige ting fra Satans og hans håndlangeres side. Men Jesus ble utsatt for større lidelser enn noen andre av Guds tjenere noensinne er blitt utsatt for. Hvordan kan vi si det? Svaret på dette spørsmålet kan hjelpe oss til bedre å forstå hvilken enestående ting vår Herre Jesus Kristus gjorde for oss.

17. Hva gjorde Jesus sammen med sine disipler den siste kvelden han var på jorden, før han ble arrestert?

¹⁷ Tenk på hva som hendte den siste kvelden han var sammen med sine disipler. Beretningen sier: «Da kom Jesus med dem til et sted som heter Getsemane, og han sa til disiplene: Sett eder her, mens jeg går der bort og ber! Og han tok Peter og de to Sebedeus’ sønner med seg og begynte å bedrøves og engstes. Da sier han til dem: Min sjel er bedrøvet inntil døden; bli her og våk med meg! Og han gikk et lite stykke fram, falt på sitt ansikt og ba og sa: Min Fader! er det mulig, da la denne kalk gå meg forbi! Dog, ikke som jeg vil, men som du vil!» Tre ganger gjorde Jesus dette, og hver gang han vendte tilbake til sine disipler, sov de. Han sa til dem: «Så var I da ikke i stand til å våke én time med meg!» Disiplene var sløve. De så ikke det store stridsspørsmål som skulle avgjøres denne kvelden, og derfor kunne de ikke holde seg våkne. — Matt. 26: 36—44.

18. Betydde det Jesus ba Jehova om, at han ønsket å slippe å dø?

¹⁸ Hva mente Jesus da han ba til Jehova og sa: «Min Fader! er det mulig, da la denne kalk gå meg forbi!»? Mente han at han ønsket å trekke seg, at han hadde ombestemt seg og ikke ønsket å dø og skaffe til veie gjenløsningen? Nei, for han hadde gang på gang sagt til sine disipler at han skulle dø. Han hadde sagt at yppersteprestene og de skriftlærde skulle gripe ham, at han skulle bli henrettet, og at han skulle bli oppreist av Jehova på den tredje dag. (Mark. 8: 31; Luk. 9: 22) Bare den tanke at han skulle forsøke å unngå offerdøden, var avskyelig for ham. (Matt. 16: 21—23) Hebreerne viser at da han ved sin dåp begynte på det livsløp som ville føre til hans offerdød, sa han: «Et legeme laget du for meg», det vil si et fullkomment legeme som skulle utgjøre gjenløsningsbetalingen. Han var hele tiden fast besluttet på å fullføre dette livsløp. — Heb. 10: 5.

19, 20. a) Hva visste Jesus at han sto overfor, og hva ba han Gud om å gjøre hvis det var hans vilje? b) Hvorfor var det Jesus skulle gjennomgå, så vanskelig for ham?

¹⁹ Jesus ba ikke sin Far om å få slippe å dø. Men han visste at i løpet av noen timer ville han bli grepet og ført fram for Sanhedrinet. Der ville han komme til å bli anklaget for gudsbespottelse, den verste forbrytelse noen kunne bli anklaget for. (Joh. 10: 33; Matt. 26: 65) Husk at han var den som «elsket rettferd og hatet urett». Han hadde kommet ned fra himmelen som Guds Sønn for å opphøye sin Far, og så nektet de som skulle være Guds eget folk, å tro at han var Guds Sønn, det som var det vesentlige ved hans natur. (Joh. 19: 7) Men ikke nok med det — nå skulle de henge ham på en pel som den aller verste forbryter, som en som hadde spottet Gud, og som dessuten hadde vært en oppvigler. (Luk. 23: 2—4) For en vanære for Gud! Han kommer til jorden for å rettferdiggjøre sin Far og opphøye hans navn, og så blir han hengt som en gudsbespotter og blir til en forbannelse!

²⁰ Å få en slik anklage rettet mot seg og å se Guds utvalgte folk gjøre seg skyldig i å komme med en slik anklage var en fryktelig ting for Jesus Kristus, som hadde vært mer nidkjær enn noen annen i universet når det gjaldt å behage sin Far, å rettferdiggjøre ham og å unngå selv den minste ting som kunne stille hans Far i et uheldig lys. En gudsbespotter! Hvis en person i vår tid er en av Jehovas tjenere, men så faller fra troen og spotter Gud, er han avskyelig for hele Guds folk. Jesus Kristus med sitt fullkomne sinn og hjerte og med sin fullkomne forståelse ville ta dette langt alvorligere enn vi ville kunne gjøre. Ikke desto mindre sa han: «Dog, ikke som jeg vil, men som du vil!» — Matt. 26: 39.

21. Hvilken tung byrde hvilte på Jesu skuldrer den kvelden?

²¹ Alt dette gjorde at hans svette ble som blodsdråper da han ba. (Luk. 22: 44) Det var slik en tung byrde han hadde å bære; alt hvilte på hans skuldrer den kvelden. Han vendte seg til sin Far og ba «med sterkt skrik og tårer». (Heb. 5: 7) Han visste at han måtte være trofast, for hva ville skje hvis han ikke besto prøven? Hvilket slag i ansiktet på Jehova ville ikke det ha blitt! Hvilket slag i ansiktet ville det ikke på den annen side bli for Djevelen hvis Jesus forble trofast og derved rettferdiggjorde sin Far! Jehova hadde en slik tillit til sin Sønn at han hadde latt nedskrive i sitt Ord at han ville bevare sin lojalitet, ja, Jehova hadde i forveien kunngjort at han ville gjøre det. Jesus visste det. Men Jesus visste også at det var han som skulle bevare sin ulastelighet. Han kunne ha sviktet; han kunne ha syndet. Alt dette hvilte på Jesu skuldrer. Hans eget evige liv og hele menneskehetens liv sto på spill. Det var en fryktelig påkjenning.

22. Hva ropte Jesus like før han døde?

²² Da han hang på pelen like før han døde, ropte han: «Min Gud! Min Gud! hvorfor har du forlatt meg?» (Matt. 27: 46; Sl. 22: 2) Apostelen Paulus sa til sine medkristne: «Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse, idet han ble en forbannelse for oss — for det er skrevet: Forbannet er hver den som henger på et tre.» (Gal. 3: 13) Han måtte bli en forbannelse for å kunne løskjøpe dem som var under loven. Og Peter sa: «Han som bar våre synder på sitt legeme opp på treet.» — 1 Pet. 2: 24.

23. Hvilken mulighet som Jesus har gitt oss, hadde han ikke selv anledning til å benytte seg av?

²³ Hvis vi synder, kan vi derfor nå vende oss til Jehova Gud i bønn og si til ham: ’Jehova Gud, jeg bekjenner at jeg har syndet. På grunnlag av Kristi gjenløsningsoffer ber jeg om tilgivelse. Tilgi meg, Jehova!’ Da vil vi få Guds tilgivelse. (1 Joh. 1: 9) Men det kunne ikke Jesus gjøre. Han kunne ikke be om barmhjertighet ’på grunnlag av (en eller annens) offer’ hvis han ble svak og gjorde den aller minste feil. Det var en voldsom byrde som hvilte på ham den kvelden.

24. Hva sier Romerne 5: 18 om Jesus?

²⁴ Hvor takknemlige kan vi ikke være overfor Jehova Gud og Jesus Kristus for at Jesus ikke sviktet! Han tilveiebrakte et fullstendig svar på utfordringen. Apostelen sier: «Liksom én overtredelse førte til fordømmelse for alle slags mennesker, så fører også én rettferdiggjørende handling til at alle slags mennesker blir erklært rettferdige til liv.» (Rom. 5: 18, NW) Det som her ble omtalt som «én rettferdiggjørende handling», var Jesu ulastelige livsløp, som innbefattet hans offer. Ved dette ble det bevist at han var rettferdig. Han hadde naturligvis vært rettferdig hele tiden, men etter at han hadde klart denne prøven, kunne Gud virkelig si: ’Du er fullt ut rettferdig, rettferdig i enhver henseende.’

25. Vis forskjellen mellom Kristi rettferdighet og rettferdigheten til dem som viser tro på ham.

²⁵ Apostelen Paulus sa dessuten om Jesus: « [Han lærte] lydighet av det han led, og da han var fullendt, ble han opphav til evig frelse for alle dem som lyder ham.» (Heb. 5: 8, 9) Det var således på grunn av det Kristus selv hadde vist seg å være, at Gud erklærte ham rettferdig. Han behøvde ikke å gi Kristus rettferdighet som en gave. Det var derfor hans offer kunne tjene som et grunnlag som gjorde det mulig for andre mennesker å bli erklært rettferdige. Hvis andre blir erklært rettferdige, er det ikke på grunn av deres egen rettferdighet, men på grunn av det gjenløsningsoffer som Jesus Kristus tilveiebrakte; det er en gave til dem. — Rom. 5: 17.

Jehovas kjærlige godhet

26, 27. Hva gjorde Jehova for Kristus som et uttrykk for hans kjærlighet til og verdsettelse av ham?

²⁶ I alt dette kommer Jehovas kjærlige godhet til uttrykk, og den gjør det på enda en måte. Jesus visste at han skulle vende tilbake til sin Far i himmelen. Jehova elsket og verdsatte denne sin Sønn, som hadde rettferdiggjort hans navn under de hardeste prøver, så høyt at han ga ham langt mer enn det han noensinne hadde hatt. Han ga Kristus udødelighet og en langt høyere stilling enn han hadde hatt tidligere, slik at han kom til å stå langt over englene. (Fil. 2: 5—11; Heb. 7: 26) Og ikke bare det. Jesus fikk også noe annet.

²⁷ Vi vet at Guds fornuftutstyrte skapninger av natur er selskapelig anlagt. De liker å være sammen med andre. Jesus var nå, når vi ser bort fra Jehova, i en klasse helt for seg selv. Som et uttrykk for sin verdsettelse ga imidlertid Jehova ham nå enda en enestående belønning, nemlig en «brud». (Joh. 3: 28, 29; Åpb. 19: 7; 21: 9) Jesus kalte dem som tilhørte denne «brude»-klasse, for sine «brødre». (Heb. 2: 11) De erfarer de samme ting som Jesus erfarte da han var på jorden. Vi liker svært godt å være sammen med og samtale med slike som har gått igjennom de samme ting som vi, som har utført det samme arbeid og opplevd det samme som vi, akkurat som Jesus uten tvil gleder seg over å være sammen med sin «brud». Det at Gud ga Jesus denne «brud», vitner om hans store rikdom og er et uttrykk for hans dype verdsettelse av og kjærlighet til denne hans enestående Sønn.

Jesu gavmildhet

28, 29. Hvordan har Jesus på sin side vist kjærlig godhet og gavmildhet?

²⁸ Jesus Kristus la på sin side også kjærlig godhet og gavmildhet for dagen, og han viste at han hadde kjærlighet til rettferdigheten, for han var ikke selvisk. Han sa ikke: ’Det er jeg som har rettferdiggjort Gud. Hvorfor skulle andre dele denne herlighet med meg?’ Nei, han var glad, ja, lykkelig over at andre sammen med ham kunne rettferdiggjøre og herliggjøre Gud, og over at de kunne få del i hans herlighet og makt i himmelen. (Rom. 6: 4, 5) Han gledet seg over at Gud hadde andre på jorden som trass i at Djevelen forfulgte dem, bevarte sin trofasthet overfor Guds overherredømme og viste sin kjærlighet til det, akkurat som han gjorde.

²⁹ Det finnes dessuten en «stor skare» av «andre får». Jesus Kristus gleder seg over at disse kan bli samlet inn, og over at de også kan ha en liten andel i det å rettferdiggjøre Gud. (Åpb. 7: 9, 10; Joh. 10: 16) Han hjelper derfor alle Guds «får» til å stå fast for Jehovas overherredømme, slik at Djevelens påstand blir motbevist.

Den «siste Adam»

30. Hvordan blir Jesus Kristus den «siste Adam»?

³⁰ På grunn av sin trofaste handlemåte og sitt offer er Jesus i stand til å frelse mange mennesker. Da han var på jorden, hadde han evnen til på naturlig måte å frambringe en egen familie. Han frambrakte ikke noen slik familie, men ga avkall på denne mulighet i og med at han ofret sitt liv. Han ble derfor den «siste Adam». Adam frambrakte en familie, en ufullkommen familie, en familie med dårlige trekk. Jesus Kristus frambringer en familie som er i besittelse av rettferdighet. Enkeltindivider kan overflyttes fra Adams familie, gjenfødes ved Jesu Kristi rettferdighet og i samsvar med Guds lov for formeringen bli skapninger i hans bilde. De kan bli renset og bli sønner av den «siste Adam». — 1 Kor. 15: 45.

31. Hvordan frambringer Kristus «avkom»?

³¹ Esaias beskriver under inspirasjon noen av Kristi lidelser og sier: «Når hans sjel bar fram skyldofferet, skulle han se avkom.» (Es. 53: 10) Når en person benytter seg av det gjenløsningsoffer Jesus frambar da han ofret sitt fullkomne menneskeliv, og anerkjenner dette offer som et skyldoffer for sine synder, blir han Kristi «avkom». Kristus frambringer ikke avkom på naturlig måte, men som den ’evige fader’ frambringer han en familie med rettferdige trekk på den måten som profeten Esaias beskriver. — Es. 9: 6, 7.

De gagnlige virkningene av gjenløsningen gjør seg gjeldende nå

32, 33. Har noen på det nåværende tidspunkt fått del i gjenløsningens gagnlige virkninger? Forklar.

³² I forbindelse med disse ting vil kanskje noen si: ’Det har gått 1900 år siden gjenløsningen ble tilveiebrakt. Hvorfor ser vi ikke at noen høster gagn av dens virkninger?’ Vi gjør det. Like etter at gjenløsningsbetalingen var blitt frambåret i himmelen, bare 50 dager etter Kristi oppstandelse, ble den hellige ånd utgytt, og mennesker begynte å bli Guds barn. (Ap. gj. 2: 1, 33) Apostelen Johannes sier: «Nå er vi Guds barn.» (1 Joh. 3: 2) Disse høstet gagn av gjenløsningen. De ble født av ånden og fikk et himmelsk håp. I løpet av de 1900 år som har gått siden da, har Jehova Gud utvalgt dem som utgjør den gruppe på 144 000 som skal være konger og prester sammen med Kristus. (Åpb. 14: 1, 2; 5: 9, 10; 20: 6) Det å utvelge og prøve dem som tilhører denne gruppen, har tatt tid, for det er de som i all evighet skal håndheve Jehovas overherredømme i universet.

³³ I dag ser vi at de gagnlige virkningene av dette offer også kommer dem som tilhører den ’store skare’, til gode. De oppnår lykke og fred med Gud, de får et håp og ser en mening med livet, ja, hele deres liv blir forandret. De kan nærme seg Jehova Gud, og de oppnår hans velsignelse. De har også et gledebringende, oppbyggende arbeid å utføre til opphøyelse av Jehovas navn. I den nye ordning, som nå er nær, vil de oppnå menneskelig fullkommenhet som Guds barn. — Rom. 8: 21.

Gjenløsningens virkninger sterkere enn virkningene av synden

34. Hvordan er gjenløsningens virkninger sterkere enn virkningene av Adams synd?

³⁴ Som en oppsummering av det hele kan vi si at gjenløsningens virkninger er sterkere enn virkningene av Adams synd. Adams synd førte til at det gikk nedover med alle mennesker. Gjenløsningen fører naturligvis ikke til at hvert eneste menneske blir frelst, men likevel er den sterkere enn virkningene av vår medfødte synd. Hvordan det? Enhver som ønsker å bli fri for synd og ufullkommenhet, kan bli det og bli fullstendig ren. De som blir oppreist fra de døde, vil også få anledning til å benytte seg av gjenløsningens gagnlige virkninger. De som ikke oppnår liv, vil være slike som ikke ønsker å underordne seg under Jehovas overherredømme. De vil være slike som ikke elsker rettferd og hater urett. De vil bli dømt på grunn av sin egen handlemåte, ettersom de synder med vilje i tillegg til at de er syndige på grunn av arv. — Joh. 3: 17—21.

35. Hvordan vil virkningene av alt det Adam og Satan gjorde, bli fjernet?

³⁵ Kristi gjenløsning, hvis gagnlige virkninger vil bli menneskene til del under Rikets styre, vil således fullstendig fjerne virkningene av det Adam gjorde. Den siste fiende, døden (den død som ble ført over menneskene ved Adams synd), vil bli fjernet. Når døden er fjernet, vil alle virkninger av det Adam gjorde, av alt det han førte over menneskene, være fullstendig fjernet. Det vil ikke være noe igjen som vitner om Adams synd. (1 Kor. 15: 26, 56) Og det vil ikke være noe igjen som vitner om Djevelen. Som Bibelen sier: «Dertil er Guds Sønn åpenbart at han skal gjøre ende på djevelens gjerninger.» (1 Joh. 3: 8) Satan vil ha anstrengt seg fullstendig forgjeves og vil ha mistet sitt liv. Skampletten på Jehovas og hans skapningers navn vil være fullstendig fjernet. Guds navn vil være fullt ut rettferdiggjort for all framtid, og de som ønsker å underordne seg under hans overherredømme, vil kunne glede seg over livet, til Guds pris. — Sl. 150.

36. Hva kan vi si etter at vi har studert Jehovas foranstaltning i forbindelse med gjenløsningen?

³⁶ For en kjærlig og god Gud Jehova er! Og hvilken kjærlighet har ikke Herren Jesus Kristus lagt for dagen! Vi kan si med apostelen: «O dyp av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud! Hvor uransakelige hans dommer er, og hvor usporlige hans veier!» (Rom. 11: 33) Hvis vi har sann verdsettelse av disse ting, kan vi, hva verden enn måtte gjøre for å få oss til å tvile og miste troen, si: ’Er ikke dette nok til å dø for?’ — Ap. gj. 20: 24; 21: 13.

[Fotnoter]