’Hvem er Jehova’, at alle skulle tilbe ham?
«Hvem er [Jehova] som jeg skal lyde?» — 2 Mos. 5: 2.
1. Hvilket spørsmål vedrørende tilbedelse er høyst aktuelt i vår tid, og hvorfor?
FRA gammel tid av og fram til vårt 20. århundre er politiske statsoverhoder blitt tilbedt som guder. Alle som har lest litt historie, er klar over at det forholder seg slik. Faraonene i det gamle Egypt ble sett på som guder, og den herskende farao ble betraktet som sønn av solguden. Augustus, den første romerske keiser, ble opphøyd til gud etter sin død. Det samme var tilfelle med hans etterfølgere. Keiserne ble offisielt kalt «gud» til og med mens de levde. Etter den annen verdenskrig i 1945, nesten 2000 år etter keisernes tid, kunngjorde Japans keiser, Hirohito, at han ikke var guddommelig og følgelig ikke sønn av solgudinnen Amaterasu. Noen få konservative holder imidlertid fremdeles fast ved keiserdyrkelsen i «den oppgående sols land». I betraktning av hvor mange guder og gudinner nasjonene har hatt og fremdeles har, er følgende spørsmål stadig aktuelt: Hvem er den gud som fortjener å bli tilbedt?
2. Hva slags tilbedelse har de fleste mennesker utøvd helt siden de første politiske stater ble opprettet?
2 Etter hvert som tiden har gått, er den ene nasjonale guden etter den andre blitt detronisert. Du husker sikkert hvordan Nikita Krusjtsjov detroniserte den avdøde diktatoren Josef Stalin som Sovjetunionens «gud». Selve detroniseringsprosessen blir noen ganger nesten komisk. Men det har fått alvorlige følger at menneskene har tilbedt politiske statsoverhoder. Mange mener kanskje at de er altfor intelligente og altfor moderne til å tilbe politiske guder. Men hva med tilbedelsen av den politiske stat? Hva med tilbedelsen av det verdensomfattende politiske regjeringssystem? Helt siden menneskene opprettet de første politiske stater for tusener av år siden, har det store flertall av dem tilbedt staten. Det er ingen overdrivelse å si det.
3, 4. a) Hvem står bak den politiske stat, og hvorfor kan det sies å være en ubestridelig kjensgjerning? b) Hvordan beskriver Johannes dette i Åpenbaringen?
3 En mann som levde for 1900 år siden, og hvis skrifter er blitt lest av millioner helt fram til vår tid, beskrev i et billedlig språk hvordan den verdensomfattende tilbedelse av et jordisk politisk system fikk sin begynnelse. Denne mannen var Johannes, Sebedeus’ sønn, og han sammenligner den som fikk denne tilbedelsen i stand, med en ildrød drage. Johannes tillegger ikke denne dragen den betydning som kineserne tillegger sin populære, etthodete drage. Johannes bruker dragen som et passende symbol på en overmenneskelig person. Han identifiserer denne person med ordene: «Dragen, den gamle slange, som er djevelen og Satan.» (Åpb. 20: 2; 12: 3, 9) Er en slik person bare et fantasifoster? Er det naivt å tro at en slik person står bak det jordiske, politiske system? Når vi tenker over hvordan de politiske systemer fra gammel tid av har gått fram, skulle det ikke være så vanskelig å tro at Dragen, Satan Djevelen, står bak hele det politiske system. Legg merke til hvordan Johannes beskriver dette:
4 Han sammenligner den urolige, misfornøyde, selviske menneskehet i sin alminnelighet med det opprørte havet og sier: «Og den [det vil si den ildrøde dragen] stod på sanden ved havet. Og jeg så et dyr stige opp av havet, som hadde ti horn og sju hoder og på sine horn ti kroner, og på sine hoder bespottelses-navn. Og dyret som jeg så, var likt en leopard, og dets føtter som på en bjørn, og dets munn som en løvemunn; og dragen ga det sin kraft og sin trone og stor makt. Og jeg så et av dets hoder liksom såret til døden, og dets dødssår ble legt, og all jorden undret seg og fulgte etter dyret, og de tilba dragen, fordi den hadde gitt dyret makt, og de tilba dyret og sa: Hvem er lik dyret? og hvem kan stride mot det? . . . og der ble gitt det makt over hver stamme og folk og tunge og ætt. Og alle som bor på jorden, skal tilbe det.» — Åpb. 12: 18, NTM; 13: 1—8.
5, 6 Hva er i lys av Daniels drøm dette merkelige dyret et bilde på?
5 Folk spurte: «Hvem er lik dyret?» Vi spør derfor: Hva er dyret et bilde på? På bakgrunn av den beskrivelse Johannes gir av dette dyret og av det som skjer med det, kan det ikke være noen tvil om hva det er et bilde på.
6 Den rolle dyret spiller i Åpenbaringen, viser hva det symboliserer, nemlig det verdensomfattende system for politisk herredømme over hele menneskeheten. Det er nokså betegnende at dyret så ut som en leopard, men hadde bjørneføtter og løvemunn, i betraktning av at det verdensomfattende politiske system har utøvd sin makt gjennom forskjellige styreformer til forskjellige tider og på forskjellige steder. Johannes tenkte sannsynligvis på det profeten Daniel så i en profetisk drøm mange hundre år tidligere: Først steg et dyr som lignet en løve, opp av det urolige havet, deretter et dyr som lignet en bjørn, og så ett som lignet en leopard. Daniel fikk dessuten vite at disse dyrene symboliserte politiske herredømmer som skulle oppstå og herske som supermakter over jorden. (Dan. 7: 1—18) Det merkelige dyret som Johannes så, var således et bilde på det verdensomfattende politiske system som har utøvd sin makt gjennom en rekke forskjellige styreformer.
Tilbedelse av staten
7, 8. a) Hva er det å tilbe det symbolske dyret ensbetydende med? b) Hvorfor bør de som sier at de ikke tilber noe som helst, tenke over sitt forhold til den politiske stat?
7 Det er ikke nødvendig at vi nå drøfter alle detaljer ved det Johannes under inspirasjon fikk se i sitt syn. Det vi først og fremst vil feste oss ved, er at dette «dyret» som steg opp av havet, ble tilbedt av hele menneskeverdenen; det ble behandlet som en uovervinnelig gud. Tilbedelsen av den politiske stat, som ble skildret i Johannes’ syn, innbefattet tilbedelsen av en som er høyere enn den politiske stat. Hvem var det? Det var Dragen, Satan Djevelen, for det sies at han ga den politiske stat dens kraft og makt og dens trone eller regjeringssete.
8 Det er derfor ikke rart at den Mester som Johannes var en disippel av, omtalte Satan Djevelen som «denne verdens fyrste». (Joh. 14: 30; 16: 11) Og Paulus, en annen disippel, kalte Satan Djevelen «denne verdens gud». (2 Kor. 4: 4) Dette er noe å tenke over for alle dem som hevder at de ikke tilber noe som helst. Tilber de den politiske stat i likhet med de ateistiske kommunister? De benekter kanskje at de gjør det, men hva gjør de når det oppstår et alvorlig nasjonalt stridsspørsmål, når det bryter ut internasjonal krig, eller når landets suverenitet blir truet? Ja, hva er det da de tilber? Deres handlemåte viser hvordan det virkelig forholder seg; hva de sier, er av mindre betydning.
9. Hvilket spørsmål vedrørende tilbedelse bør hver og en av oss stille seg selv, og hvilket utfordrende spørsmål kan politikerne komme til å stille i avgjørelsens time?
9 Nasjonalismen gjør seg sterkt gjeldende på jorden i vår tid. Enten en kaller seg religiøs eller ikke, kan en ikke komme utenom spørsmålet: Hvem eller hva tilber jeg? Den usynlige makt som står bak det verdensomfattende politiske system, Dragen, Satan Djevelen, ønsker på en listig måte å tvinge alle som bor på jorden, til å tilbe ham gjennom hans protegé, den politiske stat. Men det lønner seg ikke å tilbe ham, for om ikke lenge kommer også han til å bli detronisert. Men det vil være umulig å detronisere universets sanne Gud. Har vi et oppriktig ønske om å tilbe Ham? Vi kan ikke vente stort lenger med å treffe en avgjørelse i dette spørsmålet. Spesielt de politiske elementer i denne verden vil måtte treffe en endelig avgjørelse hva dette angår. Det vil få de sørgeligste konsekvenser for dem hvis de i avgjørelsens time på en utfordrende måte stiller spørsmålet: ’Hvem er Han [Han som blir nevnt for oss ved navn], at alle mennesker, også vi politikere, skulle tilbe Ham?’
10, 11. Når ble et lignende spørsmål stilt av en farao i det gamle Egypt, og hvorfor?
10 Historien vil kunne hjelpe oss til å treffe en rett avgjørelse. De politiske herskere og deres patriotiske tilhengere gjør vel i å tenke over hva som skjedde med overhodet for en politisk stat i gammel tid som stilte et slikt spørsmål, nemlig den farao som hersket i det 16. århundre før vår tidsregning. To brødre, Moses og Aron, trådte fram for ham og sammen med dem andre eldste blant israelittene, som var slaver i Egypt. Snart oppsto spørsmålet om hvem som er den sanne Gud. Moses sa til Farao, idet han brukte Aron som sitt talerør: «Så sier [Jehova], Israels Gud: La mitt folk fare, så de kan holde høytid for meg i ørkenen!» Hvis denne farao betraktet seg selv som en gud, slik faraonene pleide å gjøre, var det lite sannsynlig at han ville fraskrive seg sin guddommelighet og adlyde Guden til det folk som han med urette holdt som slaver. Hans svar rommet derfor et utfordrende spørsmål:
11 «Hvem er [Jehova] som jeg skal lyde og la Israel fare? Jeg kjenner ikke [Jehova], og heller ikke vil jeg la Israel fare.» — 2 Mos. 5: 1, 2; 3: 18, 19.
12, 13. a) Hvem kom det til en konfrontasjon mellom og hvem var den seirende part? b) Hvilken befaling kunne Israels Befrier med full rett komme med i De ti bud?
12 Dette betydde at det kom til en konfrontasjon mellom israelittenes Gud og Egypts Farao, som kanskje hadde et gudebilde av seg selv blant alle de andre gudebildene i Egypt, den daværende supermakt. Den pålitelige historie viser hvem som var den seirende part i denne konfrontasjon. Alle Egypts guder ble detronisert, og israelittenes seierrike Gud førte dem ut av Egypt, av trellehuset, tvers over Rødehavet og fram til Sinai berg i Arabia, hvor han ga dem De ti bud og hundrevis av andre lover som skulle gjelde for dem som nasjon. I de første av De ti bud kunne Gud med rette si til sitt frigjorte folk i egenskap av deres Befrier:
13 «Jeg er [Jehova] din Gud, som førte deg ut av Egypts land, av trellehuset. Du skal ikke ha andre guder foruten meg. Du skal ikke gjøre deg noe utskåret bilde eller noen avbildning av det som er oppe i himmelen, eller av det som er nede på jorden, eller av det som er i vannet nedenfor jorden. Du skal ikke tilbe dem og ikke tjene dem; for jeg, [Jehova] din Gud, er en nidkjær Gud [en Gud som fordrer udelt hengivenhet, NW], som hjemsøker fedres misgjerninger på barn inntil tredje og fjerde ledd, på dem som hater meg, og som gjør miskunnhet mot tusen ledd, mot dem som elsker meg og holder mine bud.» — 2 Mos. 20: 1—6.
14. Hvordan skiller Jehova Gud seg ut fra «denne verdens gud» når det gjelder synet på gudebilder, og hvorfor?
14 Disse to første av De ti bud oppgir navnet på en Gud som er uten like, en Gud som ingen av de såkalte guder, ikke engang Satan Djevelen, «denne verdens gud», kan måle seg med. Satan Djevelen lar sine tilhengere lage gudebilder av ham og av andre avguder. Men den Gud hvis navn er Jehova, har på det strengeste forbudt sine tilbedere å lage noe bilde av ham eller å bruke noe gudebilde i tilbedelsen av ham. Han kan ikke sammenlignes med noe som er skapt, med noe menneskelaget bilde. Gjennom en profet som kom etter Moses, sa han: «Jeg er [Jehova], det er mitt navn, og jeg gir ikke noen annen min ære eller de utskårne bilder min pris.» — Es. 42: 8.
15. Hvorfor kan Jehova sies å være «en nidkjær Gud», og hvilket spørsmål kan de som innehar politisk makt stille i denne forbindelse?
15 Ved denne kunngjøringen viser Jehova Gud at han fordrer udelt hengivenhet, og at han ikke har behag i at menneskelagde bilder blir gjenstand for relativ tilbedelse. Fordi han er usynlig, vil noen kanskje mene at hans tilbedere trenger bilder som en hjelp til å rette oppmerksomheten mot ham. Men slike bilder ville bare være uriktige framstillinger. De ville ikke kunne gi noe bilde av ham slik han virkelig er. De ville bare lede tilbedernes tanker inn i et galt spor og få Gud til å synke i deres aktelse. Et livløst, menneskelaget bilde vil aldri kunne gi en riktig framstilling av den eneste levende og sanne Gud. Han har ikke behag i noen forbindelse mellom ham selv og selvlagde guder, og hans sanne tilbedere må ikke ’ha andre guder foruten ham’. Han fordrer udelt hengivenhet av sine tilbedere, og han kan derfor sies å være «en nidkjær Gud». Alle hans fornuftutstyrte skapninger vil, enten de liker det eller ikke, måtte vise ham udelt hengivenhet hvis de ønsker å oppnå evig liv. De som innehar politisk makt i vår tid, kan derfor gjøre Faraos ord til sine og spørre: «’Hvem er Jehova’, at alle skulle tilbe ham?»
Materialismen tilbedt som gud
16, 17. a) Hvilke ting foruten staten blir tilbedt i dag? b) Hvordan gjør mange materialismen til en gud?
16 Det store flertall av menneskene tilber uten å være klar over det det symbolske «dyret», den politiske stat, som i en eller annen form regjerer «over hver stamme og folk og tunge og ætt». (Åpb. 13: 7) Men det finnes også andre ting som selviske, ufullkomne mennesker kan gjøre til guder. Vår tids vitenskap er blitt gjort til en «hellig ku»; mange tror at vitenskapsmennene kan gjøre alt og løse alle problemer. Og innen underholdningsverdenen blir mange skuespillere og filmstjerner og kjente personer i radio og fjernsyn gjort til idoler. Kjønnslig umoral får stadig flere tilhengere, etter hvert som gamle normer for moral og sømmelighet bryter sammen.
17 Verden har aldri før sett en slik overflod som nå av de såkalte «livets bekvemmeligheter», av arbeidsbesparende midler, hurtiggående transportmidler og alle slags forskjellige fødemidler, og noen kan kanskje bli besnæret av dette og gå inn for å skaffe seg en mengde av disse tingene. På grunn av inflasjonen og de økende økonomiske problemene føler noen seg kanskje presset til å legge størst vekt på å skaffe seg materielle ting. I begge disse tilfellene kan folk bli materialistiske, ettersom de ikke får tid til eller interesse for åndelige ting. Materialismen blir en gud for dem, selv om de ikke liker å se det på den måten.
18. Er det forstandig å tilbe materialismen? Hvorfor ønsket ikke Agur, Jakes sønn, å få stor materiell rikdom?
18 Det er ikke forstandig å tilbe materialismen. Det vil få alvorlige følger for ens åndelighet. Agur, Jakes sønn, en mann i gammel tid som ikke ville tilbe falske guder, var klar over hvilken fare materialismen innebar. Han sa, henvendt til Skaperen av jorden, vinden og regnet: «To ting ber jeg deg om, nekt meg dem ikke, før jeg dør: La falskhet og løgnens ord være langt borte fra meg! Gi meg ikke armod og heller ikke rikdom! La meg ete mitt tilmålte brød, for at jeg ikke når jeg blir mett, skal fornekte deg og si: Hvem er [Jehova]? og ikke når jeg blir fattig, stjele og forbanne min Guds navn!» — Ordspr. 30: 1, 7—9.
19. Hvilken holdning til Gud frambringer materialismen hos en som er grisk, og hvorfor vil ikke en som er materialistisk, få liv av Gud?
19 I en verden hvor den største rikdom og den ytterste fattigdom eksisterer side om side, bør vi være lik Agur, Jakes sønn, og følge en forstandig handlemåte. Vi må unngå de to ytterligheter som kan få oss til å slutte å tilbe den sanne Gud. Hvis vi trakter etter materiell overflod for å tilfredsstille vår egen griskhet, kan vi komme i samme stilling som herskere som tviholder på sin politiske makt og gjør Faraos ord, «Hvem er [Jehova]?», til sine. Hvis det er en slik holdning politisk makt og griskhet etter materiell rikdom frambringer, må det ikke da sies at en som trakter etter en overflod av jordiske rikdommer, gjør materialismen til sin gud i stedet for å tilbe Jehova? Ettersom Jehova er en nidkjær Gud, en Gud som fordrer udelt hengivenhet av sine tilbedere, kan en ikke tjene både materialismen og Jehova og samtidig gjøre seg håp om at den sanne Gud skal gi en evig liv.
20. Hva sa en som var visere enn Agur, om mulighetene for å tjene Gud og mammon samtidig?
20 En som var langt visere enn Agur, Jakes sønn, sa: «Ingen kan tjene to herrer; for han vil enten hate den ene og elske den andre, eller holde seg til den ene og forakte den andre; I kan ikke tjene Gud og mammon.» — Matt. 6: 24.
21. Hva slags tilbedelse gjør de som hevder at de ikke tror på noen personlig Gud, seg likevel skyldig i?
21 Både nasjonalismen og materialismen øver et voldsomt press på folk i sin alminnelighet. Mange begynner å tilbe begge deler. Andre, som ikke er spesielt interessert i politikk, begynner å tilbe materialismen. Finnes det noen på jorden i vår tid som kan si at de ikke tilber noe som helst? Noen vil kanskje mene at de ikke gjør det, ettersom de skryter av at de ikke tror på noen personlig Gud. Men hvis de er ærlige overfor seg selv, vil de uten tvil finne at de har gjort nasjonalismen, materialismen, sport, sex, buken eller andre selviske ting til guder, og at de tjener dem. Når de tilber slike selviske ting, tilber de dessuten uten å vite det den personifiserte selviskhet, Satan Djevelen, «denne verdens gud». Det har ikke noen hensikt å føre seg selv bak lyset. La oss være ærlige overfor oss selv og se kjensgjerningene i øynene.
22. Hvilken slutning burde folk trekke i betraktning av hva tilbedelsen av slike guder har fått til?
22 Det er tilbedelsen av alle disse falske gudene som har brakt menneskeverdenen i den sørgelige tilstand den befinner seg i i vår tid. Denne tilbedelsen har ikke skapt fred, lykke og gode forhold i sin alminnelighet for menneskene. Ethvert fornuftig menneske vil være enig i at folk for lengst burde ha begynt å lure på om det virkelig er tilrådelig å fortsette å tjene de guder som har skapt så store vanskeligheter for dem. De burde forstå at det må finnes en sann Gud, en Gud som kan bringe virkelige og varige velsignelser til sine tilbedere. Hvem kan det være?
23, 24. Hvem er den Gud som skiller seg fullstendig ut fra alle falske guder, og på hvilken måte er han Bibelens Gud?
23 Det finnes bare én Gud som skiller seg fullstendig ut fra alle disse falske og skadelige gudene. Hans navn er ikke ukjent. Det er blitt forkynt vidt og bredt, spesielt siden den første verdenskrig endte i 1918. Hans navn er det mest fremtredende navn i den bok som har hatt større utbredelse enn noen annen, og det forekommer om lag 7000 ganger i denne bokens grunntekst. Denne boken er den eneste bok som er inspirert av Ham som bærer dette navnet. Den er derfor den mest angrepne bok i hele verden, og det har også ført til at det er svært mange som ikke tror på den. Denne boken er Bibelen, Den hellige skrift. Fra begynnelse til slutt blir Gud nevnt ved sitt navn, Jehova, i denne boken. Han er Bibelens Gud. Dette er en ubestridelig kjensgjerning. I Salme 83: 19 sier Bibelen:
24 «Og la dem kjenne at du alene har navnet [Jehova], den Høyeste over all jorden!»
25. Hvem er det som spesielt er blitt stilt overfor det utfordrende spørsmålet vedrørende tilbedelsen av Jehova, og hvilke spørsmål angående Ham skal vi nå la Bibelen svare på?
25 Spesielt siden 1919 har hans tilbedere, som er kjent verden over som Jehovas kristne vitner, forkynt og opphøyd hans navn jorden over i minst 207 land og øysamfunn. Det er naturligvis spesielt de som er blitt stilt overfor det utfordrende spørsmålet: «’Hvem er Jehova’, at alle skulle tilbe ham?» Det er et velbegrunnet spørsmål. Det fortjener et autoritativt svar. Det eneste autoritative svar som kan gis med den rette overbevisning, finnes i Bibelen, i Jehovas Bok. Hva sier Jehova der? Hva har han latt bli nedskrevet om det han har gjort til gagn for menneskeheten? På hvilke måter er han bedre enn alle andre guder som er blitt tilbedt opp gjennom historien? Hva har han til hensikt å gjøre med den tilstand verden nå befinner seg i? Hvordan vil han bevise at han alene fortjener å bli tilbedt som Gud? La oss vende oss til Bibelen og finne svarene på disse spørsmålene!