Det vintre som gir vin til glede for Gud og mennesker
«Min Far blir herliggjort ved dette at dere fortsetter å bære mye frukt og viser dere som mine disipler.» — Joh. 15: 8, NW.
1. Hvilken sammenligning forteller Johannes at en fremtredende mann kom med?
VI SOM lever nå, synes kanskje det ville være merkelig om en mann skulle sammenligne seg selv med et vintre. Men den mest fremtredende mann som noen gang har levd på jorden, gjorde nettopp det. Den kvelden da han drakk vin for siste gang sammen med 11 av sine trofaste ledsagere, uttalte han disse betydningsfulle ordene: «Jeg er det sanne vintre, og min Far er vingårdsmannen. Jeg er vintreet, dere er grenene.» En av hans ledsagere, Johannes, Sebedeus’ sønn, husket disse tankevekkende ordene og skrev dem ned til gagn for oss. — Joh 15: 1, 5.
2, 3. a) Hvilke trær avslo å bli hersker i den lignelsen Jotam fortalte? b) Hvem ble til slutt valgt til konge, og hva ville det føre til?
2 Mange hundre år før dette kom en mann i det samme landet med en lignelse eller en illustrasjon hvor han sammenlignet en mann med et vintre. Denne mannen var i livsfare. Hans siste ord før han flyktet, var denne lignelsen, som han fortalte for å vise at folket ville komme ut for en nasjonal katastrofe fordi de ikke valgte den rette mann til konge. Han sammenlignet folket med trær og viste at de som søkte en som kunne herske over dem, først spurte et oliventre og deretter et fikentre, men at disse fruktbare trærne avviste tilbudet.
3 Det var Jotam, den eneste gjenlevende sønn av dommeren Gideon i Israel, som kom med denne lignelsen. Han fortalte videre: «Så sa de til vintreet: ’Kom du og vær konge over oss!’ Vintreet svarte: ’Skulle jeg oppgi min druesaft [nye vin, NW], som gjør guder og mennesker glade, og gi meg til å svaie over skogen?’» Etter dette tredje avslaget gjorde de symbolske trærne en ufruktbar tornebusk til konge over seg. (Dom. 9: 3—14) Jotam viste at de på grunn av dette dårlige valg av hersker ikke ville få drikke den gledes vin som et fruktbart vintre ville ha gitt dem. — Dom. 9: 15—20.
4. Hva brukte Jesus «vintreets frukt» som et symbol på da han innstiftet en ny høytid, men hvordan viste han at vin også har en annen symbolsk betydning?
4 Jesus Kristus, som ble forkastet som konge over Israels folk, var således ikke den første som sammenlignet en mann, i hans tilfelle seg selv, med et vintre. Han hadde nettopp innstiftet en høytid til minne om sin forestående død, og i denne forbindelse brukte han vinen i begeret som et symbol på sitt blod, som skulle utgytes dagen etter. For å vise at vin også har en annen symbolsk betydning, sa han videre: «Det sier jeg dere: Fra nå av skal jeg ikke drikke av denne vintreets frukt før den dag jeg drikker den ny sammen med dere i min Fars rike.» (Matt. 26: 26—29) Ny vin virker spesielt oppkvikkende, og den «vin» som skulle drikkes ny i Jesu himmelske Fars rike, ville i sannhet være gledes vin.
5. Hva er det i lignelsen om vintreet som viser at Jesus ikke brukte vintreet som et bilde bare på seg selv?
5 Ettersom dette skjedde påskeaften, spilte vinen en fremtredende rolle. Det ble drukket minst fire begre med vin ved denne anledning, da Jesus og hans disipler for siste gang var samlet, i år 33 e. Kr. Han fortalte nå en ny lignelse om et vintre. I denne lignelsen brukte Jesus imidlertid vintreet som et hele som et symbol på mer enn seg selv. For å gjøre dette helt klart sa han til sine trofaste disipler: «Jeg er vintreet, dere er grenene.» — Joh. 15: 5.
6. Mente Jesus at ’vintreet’ bare skulle ha 11 grener ettersom det bare var 11 apostler til stede? Hvordan belyser hans ord i Matteus 21: 43 dette?
6 Med disse ordene mente ikke Jesus at dette kristne «vintre» bare skulle ha 11 grener, som skulle svare til de 11 trofaste apostlene, som lå rundt bordet sammen med ham. Det messianske «vintre» skulle ha mange flere grener, mange nok til at de kunne utgjøre et helt nytt kristent folk. Jesus siktet til dette nye folk da han sa til representanter for det vantro jødiske folk: «Guds rike skal bli tatt fra dere og gitt til et folk som bærer dets frukter.» — Matt. 21: 43.
7. Hvilket folk blir sammenlignet med et «vintre» i Salme 80: 9—16, og hvorfor blir Gud anmodet om å se til det?
7 Det var ikke noe nytt at et folk ble sammenlignet med et vintre. Jesu himmelske Far, Jehova, brukte også dette treet som et symbol på et folk. Han inspirerte for eksempel salmisten Asaf til å si: «Et vintre rykket du [Jehova] opp i Egypt [på Moses’ tid], du drev folkeslag bort [fra det lovte land] og plantet det. Du ryddet grunnen for det, så det slo rot og fylte landet. Skyggen av det dekket fjell . . . Vend deg hit igjen, Allhærs Gud, vend blikket ned fra himmelen og se! Ta deg av dette vintreet, vern om det som du har plantet med din høyre hånd!» (Sal. 80: 9—16) Fordi Jerusalem ble ødelagt i 607 f. Kr. og hedningenes tid da begynte, den tid da de verdslige nasjoner skulle utøve herredømme over hele jorden, måtte Israel ofte lide på grunn av innfall fra hedenske folk. Dette var bakgrunnen for salmistens rop til Gud om at han måtte se til dem.
8. Når plantet Jehova et nytt «vintre», og hvordan forklarer Jesaja 5: 3—7 hvorfor det var nødvendig?
8 Da Jehova Gud salvet Jesus med hellig ånd etter at han var blitt døpt i Jordan-elven, ble det plantet et nytt «vintre». Det var absolutt behov for det. Hvorfor? Profeten Jesaja hadde forutsagt hvorfor det var nødvendig, over 700 år tidligere. Jehova inspirerte ham til å si: «Og nå, Jerusalems borgere og dere menn i Juda: Døm i denne saken mellom meg og min vingård! Hva var det mer å gjøre med hagen som jeg ikke alt hadde gjort? Hvorfor bar den så besk en frukt, når jeg ventet meg gode druer? Nå skal jeg la dere få vite hva jeg vil gjøre med vingården min. Jeg tar bort gjerdet, så den beites av . . . Slik vil jeg legge den øde. Den skal ikke skjæres og hakkes mer, men torn og tistel skal gro. Og jeg vil befale skyene at de ikke skal sende regn over den. For vingården til [Jehova], Allhærs Gud, det er Israels hus, og folket i Juda er hagen som var hans lyst og glede. Han ventet rett — men se, det ble blodig urett! Han ventet rettferd — men hør, det ble skrik!» — Jes. 5: 3—7.
9. Hvilket spørsmål med hensyn til det nasjonale «vintre» stilte Jehova senere, på Jeremias tid?
9 Israels folk forandret seg ikke. Omkring 100 år senere kunne Jehova si til dette folket: «For lenge siden brøt jeg ditt åk [trelldommen i Egypt] i stykker; jeg rev dine bånd [som berøvet deg friheten] fra hverandre. Men du sa: ’Jeg kommer ikke til å tjene,’ for på hver høy bakke og under hvert frodig tre lå du utstrakt og drev utukt. Jeg plantet deg som et edelt vintre, en helt igjennom ekte plante. Hvordan er du da blitt forvandlet til villskudd, et uekte vintre?» — Jer. 2: 20, 21, vers 20 fra NW; Hos. 10: 1, 2.
10. Hva slags «vintre» sa 5. Mosebok 32: 28—33 at Israel ville bli?
10 Det var som Moses hadde forutsagt i 1473 f. Kr.: «De er et folk uten råd som duger, og de har ingen innsikt. . . . Deres vintre stammer fra Sodomas vintrær og fra Gomorras vinberg. Deres druer er giftige bær, drueklasene er beske. Deres vin er slangegift, grufull orme-eiter.» — 5. Mos. 32: 28—33.
BEHOVET FOR ET NYTT «VINTRE»
11. Hva slags behandling skulle Messias få av vindyrkerne da tiden var inne til å høste vintreets frukt, ifølge Jesu lignelse om vingården?
11 Da Jesus, Guds Sønn, kom som den Salvede eller Messias i år 29 e. Kr., var tiden inne til å høste dette symbolske, nasjonale «vintre». Hvilke frukter ville han som Guds representant høste fra dette «vintre»? Den 11. nisan i år 33, tre dager før han avsluttet sin tre og et halvt år lange offentlige tjeneste, illustrerte han hvordan han ville bli mottatt, ved å fortelle en lignelse. Han rettet sine ord til overprestene og de eldste i templet, som hadde kommet med innvendinger mot hans virksomhet og lære. Han sa:
«Hør en annen lignelse: En husbond plantet en vingård og satte opp et gjerde rundt den, gravde ut en vinpresse i den og bygde et vakttårn. Så forpaktet han vingården bort til noen vindyrkere og reiste ut av landet. Da det led mot frukttiden, sendte han sine tjenere til forpakterne for å få avlingen sin. Men de grep tjenerne og slo en av dem, drepte en annen og steinet en tredje. Han sendte da ut andre tjenere, flere enn første gangen, men de gjorde det samme med dem. Til slutt sendte han sin sønn til dem, for han tenkte: Min sønn vil de ha respekt for. Men da vindyrkerne fikk se sønnen, sa de til hverandre: Der har vi arvingen. Kom, la oss slå ham i hjel, så blir arven vår. Dermed grep de ham, kastet ham ut av vingården og slo ham i hjel. Når så vingårdens herre kommer, hva skal han da gjøre med disse vindyrkerne? . . .
Har dere aldri lest i skriftene: Den steinen bygningsmennene vraket, er blitt hjørnestein. Dette er Herrens eget verk, underfullt er det i våre øyne. Derfor sier jeg til dere: Guds rike skal bli tatt fra dere og gitt til et folk som bærer dets frukter. Og den som faller mot denne steinen, skal skade seg, men den som steinen faller på, skal bli knust.» — Matt. 21: 33—44.
12. Hvilke frukter hadde vindyrkerne i den forbilledlige nasjonale vingård ikke frambåret, og hvordan ville Gud derfor sikre seg at han fikk den rette slags frukt?
12 Hva slags frukt skulle de israelittiske vindyrkerne i Jehovas nasjonale «vingård» ha gitt Jehovas Sønn, Jesus Kristus? Jo, de burde ha kommet med frukt i form av tro på Sønnen som den sanne, lovte Messias og godtatt ham som Sønnen til Ham som hadde plantet den nasjonale «vingård», Israel, og som derfor eide den. Hvis de hadde gitt Guds Sønn slike frukter, ville det ha ført til at de var blitt tatt med i Guds sanne, messianske rike. Fordi de ikke bar de frukter som skulle ha kjennetegnet Guds forbilledlige rike i Israel, ble det privilegium å utgjøre Guds rike tatt fra dem som folk betraktet. Det måtte derfor komme et annet folk som kunne dyrke og forpakte «vingården». Dette nye folk ville bære frukter som passet for Guds rike. Disse vindyrkerne ville gi vingårdens Planter og Eier de frukter som tilkom ham.
13. a) Hva trodde de jødiske vindyrkerne at de kunne gjøre ved å tilrane seg Sønnens arv? b) Hva sa Jesus ville skje med den stein som bygningsmennene vraket?
13 Det Gud ser på når han avgjør hvem som skal få del i det messianske rikes privilegier, er ’frukten’. De jødiske vindyrkerne trodde at de ville få tak i arven ved å holde frukten tilbake og drepe Jesus, «arvingen» til Guds rike. De trodde at de kunne fortsette å være under Guds forbilledlige rikes herredømme, under Moselovens pakt. (Joh. 11: 47—53) Men det kunne de ikke, ifølge avslutningen på Jesu lignelse. (Matt. 21: 41) Hva sa Jesus om den kongelige stein som de som bygde på en bygning for Gud, hadde vraket så sent som dagen før, etter at han red inn i Jerusalem som konge? Den skulle bli hjørnesteinen i Guds nye byggverk, det himmelske «Guds rike».
14. Hvorfor tenkte ikke Jesus at det ville være bortkastet å fortelle lignelsen om vintreet og grenene kort tid før han ble arrestert i Getsemane?
14 Når det gjaldt «det sanne vintre», som Jehova Gud hadde plantet og stelt, visste Jesus at det ikke kunne tilintetgjøres, selv om de jødiske vindyrkerne av det forbilledlige nasjonale «vintre» fikk ta livet av ham senere på påskedagen. Jesus syntes derfor ikke at det var bortkastet å fortelle disiplene lignelsen om vintreet og grenene, selv om han gjorde det like før han gikk ut til Getsemane hage, hvor han ville bli arrestert.
15. Hvem er ifølge Johannes 15: 1—5 vingårdsmannen i forbindelse med det «sanne vintre», og hva gjør han med grenene, alt etter hvorvidt de bærer frukt eller ikke?
15 «Jeg er det sanne vintre,» sa Jesus, «og min Far er vingårdsmannen. Hver gren på meg som ikke bærer frukt, tar han bort, og hver gren som bærer frukt, renser han så den skal bære mer. Dere er alt rene på grunn av det ord jeg har talt til dere. Bli i meg, så blir jeg i dere. Likesom grenen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare hvis den blir på vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt hvis dere ikke blir i meg. Jeg er vintreet, dere er grenene. Den som blir i meg og jeg i ham, han bærer mye frukt, men uten meg kan dere intet gjøre.» — Joh. 15: 1—5.
PLANTING OG DYRKING
16, 17. a) Når plantet Jehova det «sanne vintre», og hvordan? b) I hvilken forstand var Jesus Kristus den større Jakob, og når ble «grenene» frambrakt på det «sanne vintre»?
16 Når var det den store Vindyrker plantet dette fruktbare vintreet? Det var i år 29 e. Kr., da han salvet den nydøpte Jesus med sin hellige ånd. (Jes. 61: 1, 2) På denne måten tilveiebrakte Jehova den sentrale stammen på det messianske rikes symbolske «vintre». Vi husker at det forbilledlige riket Israel stammet fra patriarken Jakob, som fikk tilnavnet Israel. Han ble far til 12 sønner, som Israels 12 stammer var etterkommere av. (Apg. 7: 8—14) Jesus Kristus svarte således til Jakob.
17 Jesus Kristus, den større Jakob, var den sentrale stammen på «vintreet». Han valgte ut 12 apostler, som ble framtidige ’grener’ på dette åndelige «vintre». (Joh. 15: 16; 6: 70) Det var derfor han kalte dem ’grener’ den bestemte kvelden i påsken. Men 51 dager senere, på pinsedagen, ble 12 trofaste apostler salvet med hellig ånd. På den måten ble de 12 sekundære grunnvoller for det åndelige Israel, det nye folket. Det himmelske nye Jerusalem blir bygd på dem. (Åp. 21: 14; Ef. 2: 20) Men på pinsedagen fikk de andre i gruppen på omkring 120 disipler den hellige ånd og talte i tunger, og derved ble de også gjort til ’grener’ på det åndelige «vintre», Jesus Kristus.
18. Hvilken anledning benyttet det kjødelige Israel seg ikke av, slik det framgår av 2 Mosebok 19: 6, 7, og hvem anvender Peter disse ordene på?
18 I og med dette ble det nye folket, det åndelige Israel, dannet. Det kjødelige Israel hadde som folk betraktet ikke benyttet den mulighet som Jehova hadde gitt det gjennom mellommannen Moses ifølge 2. Mosebok 19: 6, 7. Apostelen Peter anvendte ordene i denne guddommelige uttalelsen på dem som tilhørte det nye folket, det åndelige Israel. Hvor? Jo, i det første brevet han skrev under inspirasjon, i 1. Peter 2: 9, 10. Der står det: «Men dere er en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk som er Guds eiendom, for at dere skal forkynne hans storverk, han som kalte dere fra mørket til sitt underfulle lys. Før var dere ikke et folk, men nå er dere blitt Guds folk. Før hadde dere ikke fått barmhjertighet, men nå har dere funnet barmhjertighet.»
19. Hva skjedde med det åndelige Israel etter at Jesaja 5: 5—7 var blitt oppfylt, og hvorfor vigde ikke Jehova dette Israel mindre oppmerksomhet enn han vigde det forbilledlige Israels «vingård»?
19 Det kristne folk av åndelige israelitter fortsatte å ha framgang etter at Jehova hadde gått til handling mot den symbolske «vingård» som det kjødelige Israel utgjorde, i samsvar med den advarselen han hadde kommet med i Jesaja 5: 5—7. Jehova steller det han har plantet, og han vier følgelig «grenene» på det «sanne vintre», Jesus Kristus, den nødvendige oppmerksomhet, på samme måte som han tok seg av sin tidligere «vingård», det kjødelige Israel, fram til år 33 e. Kr. Han gjør det for å bevare et rent, produktivt sett med ’grener’ som er Jesu Kristi disipler. Villskudd og døde grener hører ikke hjemme blant disse «rene» grenene. Det var derfor Jesus i lignelsen sa til sine trofaste apostler: «Hver gren på meg som ikke bærer frukt, tar han bort, og hver gren som bærer frukt, renser han så den skal bære mer. Dere er alt rene på grunn av det ord jeg har talt til dere.» — Joh. 15: 2, 3.
20. Hvorfor kunne Jesus erklære de 11 trofaste apostlene for å være «rene», i harmoni med beretningen i Johannes 6: 67—69?
20 Den forræderske apostelen Judas Iskariot var ikke til stede da Jesus sa disse ordene. Jesus hadde allerede sendt ham bort, etter at de hadde avsluttet påskemåltidet. (Joh. 13: 26—30) De 11 trofaste apostlene hadde helhjertet godtatt hans ord eller messianske budskap, og han erklærte dem derfor for å være «rene». I Kapernaum hadde Jesus for eksempel spurt disse apostlene: «Vil også dere gå bort?» Simon Peter svarte: «Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige.» — Joh. 6: 67—69.
21. Hva var disse apostoliske «grenene» renset for, og hvilken virkning må de ord Jesus talte til dem privat, ha hatt på dem?
21 Det var følgelig ingen døde «kvister» av ufruktbar vantro på de trofaste apostlene. Det var ikke noen «villskudd» av ubibelsk jødedom på dem. De vigde «Guds Hellige» og hans sak sin udelte oppmerksomhet. De trodde på ham som «Messias, den levende Guds Sønn». (Matt. 16: 16) Ved en annen anledning sa Peter til ham: «Hva så med oss? Vi har forlatt alt og fulgt deg. Hva skal vi få?» (Matt. 19: 27) I betraktning av de avgjørelser apostlene hadde truffet, forstår vi at Jesu ord, særlig det han sa til dem privat, må ha hatt en rensende virkning og brakt dem i en åndelig tilstand som var ’ren’. Alle de «grenene» som fortsatte å være i en slik ’ren’ tilstand, kunne vie seg helt og fullt til det som var formålet med Jehovas «sanne vintre». Dette ville være til glede for både Gud og mennesker.