folk; for hele jorden hører meg til. Og I skal være meg et kongerike av prester og et hellig folk.» (2 Mos. 19: 5, 6) Ved å holde lovpakten ville jødene således ikke bare vinne evig liv som mennesker, men de ville også bli «et kongerike av prester» som Gud kunne bruke for å velsigne hele den øvrige del av menneskeslekten.

17. a) Hvilken forbindelse hadde Jesus med lovpakten, og hva viste den at han var? b) Hvorfor var det meget passende at Jesus sammenlignet sin himmelske Far med en vingårdsmann?

¹⁷ Jesus, Guds himmelske Sønn, ble født i den jødiske nasjon og var derfor underlagt lovpakten. Han var den eneste jøde som holdt loven til fullkommenhet. Han ble derfor ikke fordømt av den, slik som alle andre jøder ble; den viste i stedet at han var en fullkommen mann, som var absolutt fri for synd, og som ikke hadde forspilt retten til evig liv. Ettersom han holdt loven til fullkommenhet, fortjente han å bli konge og prest på jorden. På grunn av at han av fødsel tilhørte den jødiske «vingård» som Jehova Gud hadde plantet, var det meget passende at han sammenlignet sin Far, Jehova Gud, med en vingårdsmann og sa til sine apostler: «Jeg er det sanne vintre, og min Fader er vingårdsmannen. Hver grein på meg som ikke bærer frukt, den tar han bort, og hver den som bærer frukt, den renser han for at den skal bære mer frukt. Jeg er vintreet, I er greinene.» (Joh. 15: 1, 2, 5) I motsetning til de ufullkomne jødene under lovpakten er imidlertid Jesus og hans ’greiner’ et åndelig vintre som ikke unnlater å bære mye frukt, noe som fører til at den store Vingårdsmannen, Jehova Gud, blir æret.

18—20. a) Levde de arbeidere som ble leid «tidlig om morgenen», på Moses’ tid? Begrunn svaret. b) Hvem var det som ble leid først, og hvilke ord av Jesus viser at de betraktet seg selv som «de første»?

¹⁸ Jødene på Jesu tid var underlagt lovpakten fordi den var blitt inngått med deres forfedre, som Jehova Gud førte ut av Egypt og inn i Palestina. Ettersom Jesu lignelse om arbeiderne i vingården først fikk sin anvendelse på Jesu 12 apostlers tid, kan den ikke ha noe å gjøre med disse forfedrene, som lovpakten ble inngått med ved Moses. De arbeiderne som den store Vingårdsmannen leide «tidlig om morgenen» for at de skulle arbeide 12 timer i hans «vingård», kan således ikke være disse jødiske forfedrene i det 16. århundre f. Kr. De som ble leid ved soloppgang eller om lag kl. 6 om morgenen, var derfor et bilde på noen av jødene på apostlenes tid.

¹⁹ Det at de arbeidet 12 timer om dagen, betydde at de var heltidsarbeidere for Gud, i motsetning til for eksempel apostlene Peter, Andreas, Jakob og Johannes som hadde vært fiskere fram til våren i år 30 e. Kr. Disse heltidsarbeiderne er derfor et bilde på de religiøse lederne i Israels nasjon, slike som yppersteprestene Annas og Kaifas, underprestene, levittene, de skriftlærde, fariseerne og sadduseerne og dem som var vel bevandret i Moseloven. Ettersom de hele tiden var opptatt i den jødiske religiøse tjeneste i Israel, var de de første som ble leid. De var også de mest betydningsfulle eller de mest fremtredende blant folket. At de betraktet seg selv som meget viktige personer, framgår tydelig av Jesu ord:

²⁰ «På Mose stol sitter de skriftlærde og fariseerne. Og de vil gjerne sitte øverst ved gjestebudene og ha de øverste seter i synagogene og få hilsninger på torgene og kalles rabbi av menneskene.» — Matt. 23: 2, 6, 7.

21, 22. a) Hvem var deltidsarbeiderne? b) Hvordan framgår det av Jesu lignelse at det var usikkert hvor mye de skulle få som betaling?

²¹ De ventet full betaling for en full dags arbeid, og på dette grunnlag gikk de med på å arbeide i Jehovas «vingård», Israels nasjon. Alle andre som begynte i tjenesten for Jehova Gud etter dem, eller som tilhørte en lavere klasse enn heltidsarbeiderne, ville bare bli deltidsarbeidere. Det var derfor ikke sikkert at de ville få full betaling. Det er grunnen til at det i Jesu lignelse om arbeiderne i vingården sies om husbonden:

²² «Og han gikk ut ved den tredje time og så andre stå ledige på torget, og til dem sa han: Gå også I bort til vingården, og hva rett er, vil jeg gi eder. Og de gikk av sted. Atter gikk han ut ved den sjette og den niende time og gjorde likeså. Og han gikk ut ved den ellevte time og fant andre stående der, og han sa til dem: Hvorfor står I her ledige hele dagen? De sa til ham: Fordi ingen har leid oss. Han sa til dem: Gå også I bort til vingården!» — Matt. 20: 3—7.

De som ble leid ved den 11. time

23. Hvem var de som ble leid ved den 11. time, og hva var grunnen til at ingen hadde leid dem før den tid?

²³ De som ble leid ved den 11. time eller om lag kl. 5 om ettermiddagen (en time før solnedgang), var de siste som ble leid. De religiøse lederne i Israel betraktet de mennesker som ble billedlig framstilt ved de arbeiderne som ble leid ved den 11. time, som de siste som Gud ville ta i sin tjeneste, som mennesker som sist av alle ville bli kalt til å tjene Gud. Helt fram til den 11. time betraktet de religiøse lederne dem som mennesker som ’ingen hadde leid’. Den foraktelige holdning de religiøse lederne inntok til de ringe blant folket, kom tydelig til uttrykk da de sa: «Har vel noen av rådsherrene trodd på ham [Jesus], eller noen av fariseerne? Men denne hop som ikke kjenner loven, er forbannet.» (Joh. 7: 48, 49) Disse menneskene var villige til å arbeide i Guds tjeneste, men på grunn av at de religiøse lederne var forblindet, var de ikke blitt fortalt de rette ting, og de visste ikke hva de skulle gjøre. Etter at de hadde kastet bort praktisk talt hele dagen, måtte de forsøke å finne noen som forsto hvordan de kunne brukes i tjenesten for Gud, og som ville gi dem en eller annen oppgave i Guds «vingård».

24, 25. a) Når og hvordan kalte den store Husbond disse siste arbeiderne til å tjene i «vingården»? b) Hvordan ble Guds forvalter brukt til å sende arbeidere ut i «vingården», og hvor lenge arbeidet de i den?

²⁴ Arbeidsdagen i Israels «vingård» på de betingelser som gjaldt under Moseloven, var snart slutt. Jehova Gud, den store Husbond og «vingårdens» Herre, visste dette, og gjennom representanter som han sendte til Israel, kalte han ved den 11. time disse arbeiderne til å tjene i «vingården». Om våren i år 29 e. Kr. sendte han døperen Johannes «for å berede Herren [Jehova, NW] et velskikket folk». (Luk. 1: 13—17) Om lag seks måneder senere ga den store Husbond sin Sønn Jesus i oppdrag å være formann eller «forvalter» i sin «vingård».

²⁵ De disipler som døperen Johannes hadde samlet, sluttet seg til Jesus, og han samlet også selv disipler som han satte i arbeid i den israelittiske «vingården». Foruten de 12 apostlene sendte han for eksempel ut 70 evangelister som skulle utføre arbeid i «vingården». Han ga dem alle sammen i oppdrag å forkynne om Guds himmelske rike og si til menneskene: «Guds rike er ’kommet nær til eder!» (Luk. 9: 1—6; 10: 1—11) Også kvinner var med Jesus og hans apostler når de forkynte, og tilbød seg å hjelpe dem ved å ’tjene dem med det de eide’. (Luk. 8: 1—3) Alle disse brukte på den måten en del tid i tjenesten for Jehovas rike mens den israelittiske nasjon av kjødelige, omskårne jøder fremdeles var Jehova Guds «vingård». De var de siste arbeidere som ble leid av Husbonden, og de arbeidet i Israel inntil Jesu død, i år 33 e. Kr.

26. a) Hva var ifølge Guds lov tiden inne til da arbeidsdagen var slutt? b) Hva ville deltidsarbeiderne under alle omstendigheter få?

²⁶ Arbeidet under lovpakten i den «vingård» som det kjødelige Israel utgjorde, kom til en ende, i likhet med arbeidet i løpet av en 12 timer lang arbeidsdag. Så kom den tid da arbeiderne skulle få sin lønn. For at det alminnelige folk hele tiden skulle få sitt daglige behov dekket, påbød Guds lov under den gamle lovpakten at arbeiderne skulle få sin lønn når arbeidsdagen var slutt, og ikke når uken eller måneden var slutt. (3 Mos. 19: 13; 5 Mos. 24: 15) De som hadde arbeidet full tid, 12 timer, i den symbolske vingården, kunne derfor være sikre på å få en «penning», slik som de var blitt enig med den store Husbond om. Men hva skulle de som hadde begynt senere, deltidsarbeiderne, få? Hva det enn ville bli, ville det bli «hva rett er», slik som Husbonden hadde sagt til de arbeiderne som han leide ved den tredje time på dagen. Vanligvis kunne de arbeiderne som bare ble leid for den 12. time på dagen, vente å få svært liten betaling.

27. I hvilken rekkefølge fikk arbeiderne i lignelsen utbetalt sin lønn, hvor mye fikk de, og hvordan reagerte noen på dette?

²⁷ Den tid på dagen da arbeiderne skulle få sin lønn, skulle vise seg å være en overraskelsenes tid, en tid da Jesu ord om at de siste skulle bli de første og de første de siste, skulle få sin oppfyllelse. Legg merke til dette i det som Jesus videre sa i lignelsen: «Men da det var blitt aften, sa vingårdens herre til sin forvalter: Kall arbeiderne fram og gi dem deres lønn; begynn med de siste og end med de første! Så kom de som var leid ved den ellevte time, og de fikk hver sin penning. Men da de første kom, tenkte de at de skulle få mer; men de fikk hver sin penning de også. Men da de fikk den, knurret de mot husbonden og sa: Disse siste har bare vært her én time, og du har gjort dem like med oss som har båret dagens byrde og hete. Men han svarte en av dem og sa: Min venn! jeg gjør deg ikke urett, ble du ikke enig med meg om en penning? Ta ditt og gå! Men jeg vil gi denne siste like så meget som deg. Eller har jeg ikke lov til å gjøre med mitt hva jeg vil? eller er ditt øye ondt fordi jeg er god? Således skal de siste bli de første, og de første de siste.» — Matt. 20: 8—16.a

Aftenen og den tid da lønnen ble utbetalt

28. Når kom aftenen, arbeidsdagens slutt, i den første oppfyllelse av den profetiske lignelsen?

²⁸ I den første oppfyllelse av den profetiske lignelsen kom aftenen, arbeidsdagens slutt, da Jesus Kristus ble grepet om aftenen den 14. nisan i år 33 og døde på torturpelen på Golgata den følgende ettermiddag. Jesus hadde forutsagt dette da han seks måneder før sin død sa til sine apostler: «Det var for at Guds gjerninger skulle åpenbares på ham. Jeg må gjøre hans gjerninger som har sendt meg, så lenge det er dag; natten kommer da ingen kan arbeide. Mens jeg er i verden, er jeg verdens lys.» (Joh. 9: 3—5) Da Jesus var død, i deler av tre dager (fra den 14. til den 16. nisan i år 33), kunne han ikke arbeide i Guds «vingård», Israel. (Pred. 9: 5, 10) Hans 11 trofaste apostler kunne heller ikke arbeide, for de var atspredt lik får som ikke har hyrde. Når de kom sammen, var det bak lukkede dører, av frykt for fiendtlige jøder. (Joh. 16: 32; Matt. 26: 31; Mark. 14: 27; Sak. 13: 7; Joh. 20: 19, 26) De gjenopptok ikke arbeidet blant offentligheten før på pinsedagen.

29. a) Hva opphørte det kjødelige Israel med å være da Jesus døde, og hvorfor? b) Hva hadde «vingårdens» Herre nå begynt å gjøre, trass i at han fortsatte å vise det kjødelige Israel sin gunst i tre og et halvt år etter Jesu død?

²⁹ Jesus ble henrettet på tilskyndelse av de religiøse lederne, de «første» blant det jødiske folk. Da opphørte Israel å være Guds «vingård». Jesu død på torturpelen var det middel Gud brukte til å gjøre ende på lovpakten med Israels folk. Da Jesus døde som et gjenløsningsoffer, ble «den lov som kom med bud og forskrifter», avskaffet. «Skyldbrevet mot oss, som var skrevet med bud,» ble utslettet. Det ble tatt bort ved at det, for å si det slik, ble naglet til torturpelen som et tegn på at det ikke lenger var gyldig. (Ef. 2: 15; Kol. 2: 14) Jehova Gud fortsatte riktignok å vise det kjødelige Israel sin spesielle gunst i tre og et halvt år etter den tiden ved å la israelittene være de første som ble tilbudt å bli medlemmer av Riket, men nasjonen opphørte å være hans «vingård». Gud hadde nå begynt å plante en annen «vingård», hvor hans Sønn Jesus Kristus var «vintreet» og hans disipler «greinene». (Joh. 15: 1—8) Ja, da Jesus døde på Golgata, endte den 12 timer lange arbeidsdagen i den Guds «vingård» som det kjødelige Israel utgjorde.

30. Når kom den tid da lønnen skulle utbetales, og hvordan brukte Gud sin forvalter til å dele ut lønnen?

³⁰ Når kom så den tid da lønnen ble utbetalt? Var det da Jesus ble oppreist fra de døde på den tredje dag, den 16. nisan i år 33? Nei, selv om Jesus viste seg utelukkende for sine disipler i 40 dager deretter og det derfor bare var de som var vitne til at han var blitt oppreist, var det ikke på dette tidspunkt at lønnen ble utbetalt. (Ap. gj. 1: 1—8; 10: 40—42) Det var ikke før ti dager etter at Jesus hadde fart opp til himmelen, at det ble gitt offentlig til kjenne at disse Jesu disipler hadde Guds gunst. Da, på pinsefestens dag i år 33, var tiden inne til at lønnen skulle utbetales. Det var da «husbonden» eller «vingårdens herre», Jehova Gud, sa til sin formann, sin «forvalter», at han skulle gi arbeiderne deres lønn. Gud brukte den herliggjorte Jesus Kristus i himmelen som sin formann eller «forvalter» ved å la ham utgyte den hellige ånd over arbeiderne på pinsedagen. (Joh. 1: 32—34; 14: 16, 17; 15: 26; 16: 7; Luk. 24: 49; Ap. gj. 1: 4—8; 2: 32, 33) Da Jesus Kristus oppe i himmelen ga arbeiderne deres lønn, handlet han i samsvar med den regel han hadde framsatt mens han var på jorden, nemlig at de første skulle bli de siste og de siste de første.

31. Hvem var de første som fikk lønnen, og hvordan var de inntil da blitt betraktet?

³¹ Hvem var så de første som fikk lønnen? Det var dem som den hellige ånd ble utgytt over i Jerusalem på pinsedagen, den dagen da førstegrøden av hvetehøsten ble frambåret som offer. De var «de siste» som var blitt sendt til «vingården», det kjødelige Israel, og som hadde arbeidet sammen med ’forvalteren’, Jesus Kristus. De var også de «siste» som de religiøse lederne i Israel ventet skulle få en full dags lønn, «en penning», av «vingårdens» store Husbond og Herre, Jehova Gud.

32. Hvordan ble det tilkjennegitt hvem av arbeiderne som først fikk utbetalt sin lønn, og hvem var vitne til dette?

³² Stikk i strid med det jødene hadde ventet, var Jesu Kristi foraktede apostler og resten av menigheten på 120 disipler, som hadde kommet sammen i stillhet i en sal et sted i Jerusalem, atskilt fra den store mengden av jøder og proselytter som feiret pinsen i templet, de første som fikk sin lønn. Ved et mirakel ble det tydelig tilkjennegitt hvem av arbeiderne i Guds «vingård» Jehova Gud først utbetalte lønnen til. Dette mirakel fant sted i forbindelse med at den hellige ånd ble utgytt over de 120 disiplene, og over 3000 jøder og proselytter strømmet til og var vitne til dette forunderlige fenomen. — Ap. gj. 1: 5; 2: 1—13, 41.

33. Hvordan forklarte Peter det som fant sted, og hvor mange tok imot den hellige ånds gave?

³³ Noen av dem som var til stede, «sa spottende: De er fulle av søt vin!» Apostelen Peter sto derfor fram og forklarte at Kristi disipler ikke var drukne, men fylt av ånden, og at det som fant sted, var en oppfyllelse av Joels profeti. (3: 1, 2) Han forklarte dem at den oppstandne Jesus Kristus var blitt opphøyd ved Guds høyre hånd i himmelen, at han hadde fått den lovte hellige ånd, og at han nå, som en oppfyllelse av Joel 3: 1 og 2, hadde utgytt den over sine disipler på jorden. Alle apostlene forklarte så at denne lovte gave, den hellige ånd, også var tilgjengelig for resten av jødene hvis de angret, ble døpt i Jesu Kristi navn og ble Jesu disipler. Om lag 3000 av dem som så og hørte det som fant sted, fulgte denne oppfordringen og ble en del av det åndelige Israels menighet, Guds nye «vingård». — Ap. gj. 2: 37—42.

34. Hva var så ’penningen’, og når og hvor skulle de som fikk den, gjøre bruk av den?

³⁴ Den symbolske penningen var imidlertid ikke den hellige ånds gave. ’Penningen’ var det privilegium som fulgte med det å motta den hellige ånd, nemlig det privilegium å bli et medlem av det åndelige Israel og dermed bli salvet eller bemyndiget til å profetere som en oppfyllelse av Joel 3: 1 og 2, til å forkynne det gode budskap om Guds messianske rike. De ville på den måten bli fruktbærende greiner på Jehovas åndelige vintre, Herren Jesus Kristus. De ble tatt med i den nye pakt, som Jehova Gud ved mellommannen Jesus Kristus opprettet med greinene på det symbolske vintreet. (Jer. 31: 31—34; 1 Tim. 2: 5, 6; Heb. 8: 6—9: 15) Den symbolske penningen var noe som deres evige liv i Guds nye ordning var avhengig av. Den var noe de skulle gjøre bruk av her på jorden, ikke oppe i himmelen.

35. Hva hørte og så de som var blitt leid «tidlig om morgenen», og hva kunne også de ha fått?

³⁵ Men hva så med dem som ble leid først, «tidlig om morgenen», for å arbeide i Guds «vingård», det kjødelige Israel? Disse, som var «de første», de jødiske yppersteprestene, underprestene, levittene, de skriftlærde og de som var vel bevandret i Moseloven, hørte og så snart at Jesu disipler hadde fått utbetalt lønnen for det arbeid de hadde utført sent på dagen i Guds «vingård». De så at disiplene brukte den symbolske penningen. De kunne imidlertid også ha fått utbetalt en full dags lønn, særlig i betraktning av at Jehova Gud fortsatte å handle utelukkende med Israels nasjon i om lag tre og et halvt år etter den tiden.

36. a) Hvem måtte de imidlertid motta ’penningen’ gjennom? b) Hva måtte de gi avkall på for å få den?

³⁶ For å få det måtte imidlertid disse religiøse lederne motta ’penningen’, lønnen for en full dags arbeid, gjennom Guds Forvalter, den herliggjorte Jesus Kristus. Det betydde at de måtte følge Jesu Kristi oppfordring til den rike, unge rådsherren. (Matt. 19: 21) De måtte gi avkall på sine ærefulle stillinger, sin makt og sine materielle inntekter i templet i Jerusalem, i synagogene og i sanhedrinene. De kunne ikke lenger sitte på «Mose stol» og bli kalt rabbi av folket, og de ville ikke lenger ha en posisjon som var anerkjent av den romerske regjering. Alle disse ting var noe som var blitt dem til del som en god lønn for deres tjenester i Israel, Guds «vingård», fram til pinsen i år 33 e. Kr. De var riktignok blitt enig med den store Husbond, «vingårdens» Herre, om å ta imot den hellige ånds gave som en oppfyllelse av Joel 3: 1, 2, men det kostet dem altfor mye å gi avkall på alle de religiøse fordeler de inntil da hadde hatt i Israel, og motta den hellige ånd, som ble utgytt av Jesus Kristus, og på den måten bli salvet til å gjøre mennesker til hans disipler sammen med apostlene, som tilhørte den «siste» gruppen, de arbeiderne som ble leid ved den 11. time.

37. Var de tilfreds med bare en «penning», og hvordan ga de uttrykk for sin innstilling overfor de «siste» arbeiderne?

³⁷ De ønsket noe mer av Gud enn den hellige ånd og dens mirakuløse gaver, og de var ikke tilfreds med privilegiene i forbindelse med Riket. De ønsket noe mer enn den symbolske penningen. Ja, disse «første» arbeiderne knurret mot «vingårdens» Herre og var ikke villige til å la seg nøye med «en penning». De lignet ikke på Peter, men på den rike, unge rådsherren, som utvilsomt fulgte en lignende handlemåte. De ikke bare knurret og kom med innvendinger, men de gikk så langt at de forfulgte Kristi disipler, de «siste» arbeiderne som ble leid til å utføre arbeid i «vingården». — Matt. 20: 10—12.

38. a) Avslo alle de «første» arbeiderne å ta imot ’penningen’? Begrunn svaret. b) Hva fortsatte noen av dem å gjøre?

³⁸ Det var selvfølgelig noen av levittene som tok imot ’penningen’. Josef Barnabas fra Kypros var en av dem. (Ap. gj. 4: 36) Ja, til og med etter at de 12 apostlene var blitt kastet i fengsel og ført fram for Sanhedrinet i Jerusalem fordi de hadde gjort bruk av ’penningen’ i tjenesten for Gud, hadde ifølge Apostlenes gjerninger 6: 7 «Guds ord . . . framgang, og tallet på disiplene i Jerusalem økte sterkt, og en stor mengde av prestene ble lydige mot troen». Selv Saulus fra Tarsus, en personlig venn av den jødiske ypperstepresten, tok imot ’penningen’, til tross for at han hadde vært en fariseer. (Ap. gj. 9: 1—22; Fil. 3: 4—6) De fleste av disse «første» arbeiderne, jødedommens religiøse ledere, fortsatte imidlertid å utføre de religiøse plikter de inntil da hadde hatt i det kjødelige Israel, og mottok regelmessig betaling for dette, slik som det var foreskrevet i Moseloven, og nektet således å ta imot ’penningen’.

39. Hvor lenge fortsatte de å utføre denne religiøse tjeneste, men hva fortsatte Jesu disipler å gjøre bruk av?

³⁹ De fortsatte å utføre denne religiøse tjeneste til år 70 e. Kr. Da ble deres tempel i Jerusalem tatt fra dem. De mistet sin stilling der, og romerne kom og tok både deres sted og deres folk. Dette skjedde ikke fordi de hadde godtatt Jesus Kristus, men fordi de hadde forkastet ham og nektet å ta imot ’penningen’. (Joh. 11: 47, 48) Deres øye var ondt fordi Jehova Gud var god mot Jesu Kristi disipler. Disse disiplene, apostelen Johannes innbefattet, fortsatte imidlertid trass i at de ble forfulgt, å gjøre bruk av ’penningen’ for derved å kunne fullføre sin tjeneste for Guds rike og vinne det evige liv. — Mark. 10: 29, 30; Åpb. 1: 9.

Oppfyllelsen i vår tid

 1. Hvorfor må den profetiske lignelsen om ’penningen’ få en endelig oppfyllelse på bakgrunn av det som fant sted på pinsedagen i år 33 e. Kr.?

NOE som tilsvarer det som fant sted i forbindelse med arbeiderne i «vingården» i det gamle Israel for 1900 år siden, har funnet sted nå i de siste dager i forbindelse med kristenheten. Den gamle «vingården», Israels nasjon under Moseloven, var et bilde på noe som skulle komme, ja, mange av de ting som fant sted der, var profetiske ’skygger’ av ting som skulle finne sted i framtiden. (1 Kor. 10: 1—6, 11; Kol. 2: 16, 17; Heb. 10: 1) Vi bør dessuten merke oss at profetien i Joel 3: 1—5, som apostelen Peter siterte på pinsedagen, da den symbolske penningen ble utbetalt, ikke ble fullstendig oppfylt for 1900 år siden. Joel 3: 1—5 måtte derfor få en større og endelig oppfyllelse. Dette betyr at Jesu profetiske lignelse om ’penningen’ også ville få en større og endelig oppfyllelse i disse «siste dager» av denne tingenes ordning. (Ap. gj. 2: 17, 18; 1 Tim. 3: 1—5) Kjensgjerninger viser at den har fått det.

 2, 3. a) Hva skjedde etter apostlenes død hva bruken av den symbolske penningen angår? b) Hva har kristenheten hevdet at den er, og hvilken tjeneste har presteskapet hevdet at det er i, og hvorfor?

² Slik det var blitt forutsagt i profetien i Esaias 5: 1—7, forkastet Jehova Gud for 1900 år siden sin forbilledlige «vingård» av kjødelige, omskårne israelitter. Han har siden da hatt en annen «vingård», hvor Jesus Kristus er «vintreet», selve stammen, og hans sanne etterfølgere er «greinene». (Joh. 15: 1—8) Han har nå et åndelig «Guds Israel», som ikke er under lovpakten, den pakt som ble opphevet da Jesus døde, men under den nye pakt med Jesus Kristus, Guds himmelske Sønn, som mellommann. (Matt. 26: 26—28; Luk. 22: 19, 20; 1 Tim. 2: 5, 6) Etter Kristi apostlers død, ved slutten av det første århundre etter Kristus, var det stadig færre som gjorde bruk av den symbolske penningen som ble utbetalt på pinsedagen. I den første halvdel av det fjerde århundre etter Kristus ble kristenheten til. Den har siden den tiden vokst verden over, slik at den nå omfatter mange religionssamfunn som har sine religiøse ledere eller prester, både katolske og protestantiske.

³ Kristenheten er i likhet med Israel på Jesu Kristi og hans apostlers tid oppdelt i en presteklasse og en lekmannsklasse og splittet i mange religiøse sekter. Den har imidlertid hevdet at den er Guds åndelige Israel og derfor delaktig i den nye pakt som Gud har opprettet med Jesus Kristus som mellommann. Den har hevdet at den er Guds «vingård», og har omtalt sine mange religiøse kirkesamfunn som «greinene» på «vintreet», Jesus Kristus. Kristenhetens ordinerte prester og predikanter hevder således at de arbeider i Guds, den Høyestes, «vingård». De er av sine respektive kirkesamfunn blitt ordinert til å tjene som prester for lekfolket. Prestegjerningen er deres yrke, et heltidsarbeid for dem, og de har derfor hevdet at de bruker hele sin tid i tjenesten for Gud. Når de en gang er blitt ordinert, har