Hvor avhengige er vi av Jesus Kristus?
JEHOVA GUD er «Faderen, han som gitt navn til alt som heter far og barn i himmel og på jord». Han er universets suverene Herre og den eneste som vi bør tilbe. — Ef. 3: 14, 15; Apg. 4: 24; Luk. 4:8.
Ikke desto mindre er vi fullstendig avhengige av Jesus Kristus i vår tilbedelse av Jehova. Vårt håp om evig liv avhenger også av ham. Hvorfor er det slik?
Det er fordi menneskeslekten fra begynnelsen av ble fremmedgjort for Gud. Slektens far, Adam, solgte i virkeligheten sine etterkommere til synden. (Rom. 7: 14) Den pris han mottok for «salget», var det å gjøre hva han selv ønsket, i stedet for å adlyde sin Skapers forskrifter. Sammen med sin hustru, Eva, begynte han å leve for sine selviske lyster. Hva dette ville bety for deres avkom, må ha betydd lite for ham.
Vi ser en tilsvarende holdning hos noen mennesker i dag. De ønsker å nyte livet ved å bruke farlige narkotiske stoffer og begå umoralske handlinger som kan påføre deres barn skader i form av fysiske og mentale abnormiteter og avskyelige sykdommer. Men nuets «nytelse» er alt som teller for dem. Andre igjen er lite interessert i å forsøke å forbedre forholdene for den kommende generasjon. Det eneste de trakter etter, er å kunne nyte livet nå.
MENNESKESLEKTENS BEHOV FOR HJELP FRA GUD
Fra Adams tid og fram til i dag har menneskene altså befunnet seg i en dårlig tilstand. Fra denne opprinnelige far har de arvet synden, som har gjennomsyret dem og tiltatt på jorden. (Rom. 5: 12, 16) Deres fortvilte situasjon ble godt uttrykt av salmisten: «Ingen kan løse ut sin bror og gi Gud løsepenger for ham, — det ble for dyrt å frikjøpe hans liv.» — Sal. 49: 8—10.
Men Gud var ikke rådløs i denne situasjonen. Han visste hvordan han skulle muliggjøre frelse for menneskeheten, og han hadde det middel som skulle til. Jehova fortjener følgelig ære og pris, ettersom han er opphavsmann til den ordning som gjør det mulig for oss å få liv. Men i denne ordning har Gud lagt oss under sin Sønn, Jesus Kristus. Alt vi får, mottar vi av Gud gjennom hans Sønn. Selv våre bønner til Gud må framsies i Kristi navn. (Joh. 15: 16; 16: 23, 24) Han har det fulle ansvar for hele menneskeheten. Avgjørelser med tanke på liv og død er overlatt ham. Jesus sa selv: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg.» — Joh. 14: 6.
JESU KRISTI OPPHØYDE STILLING
Vi er avhengige av Jesus Kristus for å kunne kjenne og tjene Gud. Med tanke på dette sa Jesus: «Alt har min Far overgitt til meg. Ingen kjenner Sønnen uten Faderen; heller ikke kjenner noen Faderen uten Sønnen og den som Sønnen vil åpenbare det for.» (Matt. 11: 27) Like før han steg opp til himmelen, fortalte han sine disipler: «Meg er gitt all makt i himmel og på jord.» (Matt. 28: 18) Siden den tiden har han sittet på sin Fars trone. — Åp. 3: 21.
Kristus er også vår store Øversteprest, skjønt ikke en prest av det jødiske, aronittiske prestedømme. Om det sistnevnte, jordiske prestedømme leser vi: «Dessuten har det vært flere av disse prestene; for døden hindret dem i å fortsette. Men Jesus har et prestedømme som ikke tar slutt, fordi han er og blir til evig tid. Derfor kan han også fullt og helt frelse dem som kommer til Gud ved ham, fordi han alltid lever og går i forbønn for dem.» — Hebr. 7: 23—25.
Nå i denne tiden er Jesus Kristus den som dømmer oss. Han sa: «Faderen dømmer ingen, men han har overgitt all dom til Sønnen.» (Joh. 5: 22) Dette gjør han selvsagt fordi han er utnevnt til det av sin Far, og han gjør det også i full harmoni med sin Fars vilje og lover. Han er stadig i forbindelse med sin Far, og, som han sa: «Sønnen kan ikke gjøre noe av seg selv, men bare det han ser Faderen gjøre. Det Faderen gjør, det gjør også Sønnen.» — Joh. 5: 19.
I tillegg til at Jesus Kristus er de levendes dommer, har han fått makt til å dømme de døde. Den kristne apostelen Paulus fortalte atenerne: «[Gud] har fastsatt en dag da han skal dømme verden med rettferdighet, og har til dette bestemt en mann. Det har han gjort troverdig for alle ved å oppreise ham fra de døde.» (Apg. 17: 31) For at Jesus Kristus skal kunne dømme de døde, må han være i stand til å kalle dem fram for seg, og dette gjør han ved å gi dem en oppstandelse. Han sa selv: «Dere må ikke undre dere over dette, for den time kommer da alle de som er i gravene, skal høre hans røst. De skal komme fram.» — Joh. 5: 28, 29.
Når vil dette finne sted? Det vil være etter at de onde er ødelagt i «krigen på Guds, Den Allmektiges store dag», etter at Satan og hans demoner er bundet og kastet i avgrunnen, og etter at Kristi tusenårige styre har begynt. (Åp. 16: 14; 19: 11—21; 20: 1—3) Under dette styret er menneskeslekten i Jesu Kristi varetekt. Han dømmer da menneskene verdig til liv — noe som innebærer at de oppnår fullkommenhet — eller skyldig til døden — som følge av at de fortjener døden fordi de har unnlatt å benytte seg av foranstaltningene for liv. Apostelen Paulus sier at «han skal herske som konge inntil Gud ’har lagt alle fiender under hans føtter’. Den siste fiende som tilintetgjøres, er døden». (1. Kor. 15: 25, 26) Kristus har myndighet til å dømme og makt til å tilintetgjøre dem som er ulydige mot Guds lover, og som nekter å respektere det kongelige herredømme som Gud har gitt ham. Han fjerner til og med døden. Fordi synden forårsaker døden, fjerner han all adamittisk synd fra dem som er lydige mot ham. (Rom. 6: 23; 1. Kor. 15: 56) Han bringer dem fram til fullkommenhet, og når han erklærer dem fullkomne, vil de være like fullkomne som det første menneske, Adam, var da han ble skapt. Kristus utfører alt dette arbeidet i løpet av de 1000 år. Allerede nå er han overgitt hele dommen. — Joh. 5: 30.
Kristus gjør imidlertid ikke dette for å ære seg selv. Han gjør alt sammen for å kunne fremstille den fullkommengjorte menneskeslekt for Jehova som rettferdige medlemmer av hans universelle familie. For alt tilhører i virkeligheten Gud, Skaperen. (Åp. 4: 11; Jes. 40: 25, 26; Sal. 50: 10—12) Beretningen om Kristi tusenårige styre sier: «Så kommer enden, når han overgir sin kongemakt til Gud, Faderen, etter at han har tilintetgjort all makt, myndighet og velde,» og «når så alt er underlagt ham, skal også Sønnen selv underordne seg under Gud som har lagt alt under ham, og Gud skal være alt i alle». (1. Kor. 15: 24, 28) For en glede Kristus må føle når han ser fram til denne begivenheten!
Jesus Kristus vil således ikke ha noe å skamme seg over når han overgir Riket til Gud, han som egentlig underlegger seg alt. Men selv etter at Jesus har fullført sitt tusenårige styre med dets domsavgjørelser, vil det fortsatt være sant at «Gud er den som rettferdiggjør». (Rom. 8: 33, EN) I harmoni med denne grunnleggende kjensgjerning setter Jehova da de fullkomne mennesker som Jesus Kristus overgir ham, på en endelig prøve. For å gjennomføre denne avgjørende prøven blir Satan og hans demoner løslatt fra avgrunnen, hvor de har vært fengslet i de 1000 år. De som på en selvisk måte gir etter under den prøve som disse demonene fører over dem, vil da bli tilintetgjort i «den annen død», som det ikke er noen oppstandelse fra. (Åp. 20: 7—15) De som på den annen side bevarer sin ulastelighet og lojalt forsvarer Jehovas universelle overherredømme, vil bli belønnet. Han vil rettferdiggjøre dem eller erklære dem rettferdige, og han vil skjenke dem den gave som består i evig liv som fullkomne mennesker på en paradisisk jord.
NØDVENDIGHETEN AV Å ANERKJENNE KRISTI STILLING NÅ
I tillegg til at Kristus er Øversteprest, er han nå hode for den kristne menighet. (Kol. 1: 18) Selv om det er eldste og «gaver i form av mennesker» som er til stor hjelp for medlemmene av menigheten, er disse bare tjenere som er med på å dekke behovene i den familielignende menighet. (Ef. 4: 8, NW; Luk. 22: 26; 1. Kor. 3: 5) Det er viktig å huske at de ikke er hodet, slike som vil ’herske over vår tro’. Det er ikke dem den åndelige føde kommer fra. De er bare medarbeidere under Kristus. (2. Kor. 1: 24) Apostelen Paulus sa: «For så mange som Guds løfter er, har de fått sitt ja [stadfestelse, oppfyllelse, virkeliggjørelse] i ham.» (2. Kor. 1: 20) Dessuten er Kristus «blitt vår visdom fra Gud, vår rettferdighet, helliggjørelse og forløsning». — 1. Kor. 1: 30.
Vi må derfor erkjenne at Kristus er virkelig, ikke en som står i bakgrunnen, men en som er nær hos oss. Han er Guds fremste representant, som tar seg av, styrker og beskytter oss til enhver tid. Vi bør være klar over at han er nær hos oss. Han vil hjelpe oss når vi må treffe vanskelige avgjørelser. Når vi møter hard motstand, vil han «gi [oss] ord og visdom som ingen av [våre] motstandere skal kunne motstå eller motsi». — Luk. 21: 15.
I Johannes 6: 51 påpeker Jesus ved de ordene han talte til jødene, at menneskeverdenen er avhengig av ham: «Jeg er det levende brød som er kommet ned fra himmelen. Den som spiser av dette brød, skal leve til evig tid. Og det brød jeg vil gi, er mitt legeme som jeg gir til liv for verden.»
I løpet av Kristi tusenårige styre vil alle hans jordiske undersåtter — de som overlever den kommende «store trengsel», og de som blir oppreist fra de døde — få det privilegium å ta til seg av denne himmelske manna ved å vise tro på Kristi fullkomne, menneskelige offer. De vil da ha utsikter til å oppnå evig liv. — Åp. 7: 14, 15; Joh. 5: 28.
Vi bør følgelig huske den stilling Jehova har gitt sin Sønn. Vi bør studere hans ord i Bibelen og nøye følge hans ledelse. En som er en eldste, bør alltid se hen til Kristi lederskap, hans eksempel, hans veiledning og hans ord som hode for menigheten. — Kol. 1: 18.
Vi husker alltid at Jehova er den vi skal tilbe, men at Gud har valgt å ære sin Sønn. (Joh. 5: 23) Selve hensikten med det offer Jesus frembar og det arbeid han utførte, var å vende menneskeheten til den sanne tilbedelse av Jehova og føre den tilbake til fullkommenhet, alt til Guds ære. Alt dette vil bringe menneskeheten lykke. Gud og hans Sønn elsker menneskeheten, og Gud gav sin Sønn for den. Sønnen samarbeidet villig ved å lide, slik at vi kan få leve. — Joh. 3:16.