verden, hadde han ikke fått sin egen nasjon, det jødiske folk, til å godta ham som sin lovte Messias, som Guds Salvede. Femtién dager etter at han hadde lidt en vanærende død, var det bare omkring 120 jøder i Jerusalem som holdt seg til ham som Messias, som den som hadde oppfylt Bibelens profetier. (Ap. gj. 1: 15) Med hvilken rett kunne så Jesus Kristus si at han hadde seiret over verden? På hvilken måte kunne den seier han hevdet at han hadde vunnet, bli til gagn for oss som lever nå? La oss se.

 5. a) Hvilken følelse hadde romerne og jødene overfor Jesus? b) Hvor mange ville, ifølge det Jesus sa til sine disipler, hate ham?

⁵ Forsøk å se ham for deg fredagen den 14. nisan i år 33 e. Kr., naglet til en pel, slik som de hedenske romere pelfestet slaver som var dømt til døden, ja, se ham for deg der han hang mellom to beryktede ugjerningsmenn! Denne situasjonen stemplet ham som en hatet mann, en mann som var hatet både av romerne og av jødene, som hadde overgitt ham til romerne for at han skulle henrettes på denne høyst vanærende måte. Bare noen timer før Jesus Kristus ble henrettet på Golgata utenfor byen Jerusalem, innrømmet han at han var en hatet mann. Det er ille nok å bli hatet uten grunn av en enkelt person, men hvor mange var Jesus Kristus hatet av? Til de 11 trofaste som var igjen av de 12 som opprinnelig hadde vært hans apostler, sa han: «Når verden hater eder, da skal I vite at den har hatet meg før eder. Var I av verden, da ville verden elske sitt eget; men fordi I ikke er av verden, men jeg har utvalgt eder av verden, derfor hater verden eder.» — Joh. 15: 18, 19.

 6. Hva måtte apostlene gjøre i betraktning av at verden hatet dem?

⁶ Jesus lot således sine apostler forstå at verden hatet ham, og at den likeledes ville hate dem. Hva måtte de gjøre med dette? Når hele verden hater en person, har en slik person hele verden å kjempe med, og han må vinne seier over hele verden. En person som blir hatet verden over, må enten beseire verden eller bli beseiret av den. Hvordan ville en person kunne vise at han har rett, og at han er trofast og lojal, hvis han ikke seiret?

Hvorfor ble han hatet av verden?

7, 8. a) Var Jesus forbauset over at verden hatet ham? b) Hvilken samtale hadde han med sine halvbrødre kort tid før løvsalenes høytid i år 32 e. Kr.?

⁷ For å forstå hvordan Jesus Kristus seiret over verden, må vi forstå hvorfor verden hatet ham. Hvorfor måtte han holde stand mot hele verden? Var det fordi han var det han var, eller fordi han gjorde det han gjorde? Han var ikke forbauset over at verden hatet ham. Han forsto hvorfor den hatet ham, og derfor kunne han utholde det. Han pekte på årsaken til den holdning verden inntok til ham, etter at han i omkring tre år hadde utført en offentlig tjeneste i landet Palestina. Dette skjedde i den siste halvdel av år 32 e. Kr. i byen Nasaret i den romerske provinsen Galilea, hvor Jesus hadde vært tømmermann inntil han var 30 år gammel. Han hadde flere yngre halvbrødre, sønner av hans mor, Maria, og disse ga ham uoppfordret en del råd i forbindelse med hans offentlige tjeneste. Allerede på dette tidspunkt ventet de fiendtlig innstilte jødene; fylt av hat, på en anledning til å drepe ham. Spørsmålet var derfor: Ville han vise seg offentlig for dem i Jerusalem ved løvsalenes høytid, som ble feiret om høsten, og som nå nærmet seg? Ettersom Jesus var jøde og underlagt Guds lov, som jødene hadde fått ved profeten Moses, var han forpliktet til å være til stede. Angående den samtale som utspant seg mellom ham og hans halvbrødre, leser vi:

⁸ «Jødene sto ham etter livet. Og jødenes høytid, løvsalenes fest, var nær. Hans brødre sa da til ham: Dra bort herfra og gå til Judea, for at også dine disipler kan få se de gjerninger som du gjør! for ingen gjør noe i lønndom og attrår dog selv å være alminnelig kjent; gjør du sådanne ting, da åpenbar deg for verden! For heller ikke hans brødre trodde på ham. Jesus sier til dem: Min tid er ennå ikke kommet; men eders tid er alltid for hånden. Verden kan ikke hate eder; men meg hater den fordi jeg vitner om den at dens gjerninger er onde.» — Joh. 7: 1—7.

 9. Unnlot Jesus å feire løvsalenes høytid, og hvilken seier vant han i templet?

⁹ Gikk Jesus Kristus trofast opp til Jerusalem, hvor de som hatet ham, ville samles for å feire løvsalenes høytid? Ja, det gjorde han, men han handlet ikke på en dumdristig måte. Vi leser angående dette: «Men da hans brødre hadde dratt opp til høytiden, da dro også han der opp, dog ikke åpenbart, men som i lønndom.» På et beleilig tidspunkt talte han åpent til dem som hadde kommet sammen for å feire høytiden der i templet. De jødiske myndigheter sendte ut ordre om at han skulle arresteres, men de tjenerne som var blitt sendt ut, gjorde ikke som de hadde fått beskjed om. (Joh. 7: 10, 32—48) Var ikke det en seier for Jesus Kristus?

10. a) Hva sa Jesus til sine halvbrødre var grunnen til at verden hatet ham? b) Hvordan kunne Jesu uttalelse om verdens gjerninger være sann, ettersom Jesus hadde begrenset sin forkynnelse til jødedommens område?

¹⁰ Hva sa han grunnen var til at verden hatet ham? Grunnen, som han fortalte sine halvbrødre, var: «Meg hater den fordi jeg vitner om den at dens gjerninger er onde.» (Joh. 7: 7) Hvis de gjerninger som ble gjort av jødene, som Jesus hadde begrenset sin forkynnelse til, var «onde», hva kunne så sies om de gjerninger som ble gjort i den hedenske verden, utenfor jødedommens område? De kan ikke ha vært mindre onde enn de gjerninger som ble gjort av de jøder som var fiendtlig innstilt til Jesus Kristus. Om hele menneskeverdenen, både den jødiske og den hedenske del av den, kunne det derfor med rette sies at dens gjerninger var «onde». Ville ikke det være nok til å få verden til å hate ham?

11. a) Hvordan vitnet Jesus om at verdens gjerninger var onde? b) Hvordan viste Jesu handling i templet i begynnelsen av hans offentlige tjeneste at verdens gjerninger var onde?

¹¹ Hvordan vitnet så Jesus om verden og viste at dens gjerninger var «onde»? Både ved sine ord og ved sine gjerninger. Han måtte ikke selv kunne anklages for å gjøre onde gjerninger. Hvem kunne med rette anklage ham for å ha gjort en eneste ond gjerning mens han var her på jorden? Han utfordret til og med de vantro jøder ved å stille dem spørsmålet: «Hvem av eder kan overbevise meg om synd?» (Joh. 8: 46) Da han i begynnelsen av sin offentlige tjeneste gikk inn i templet i Jerusalem og drev ut pengevekslerne og kremmerne, sa han: «Ta dette bort herfra! gjør ikke min Faders hus til en handelsbod!» Han vitnet på den måten om dem som vanhelliget templet, og om de jødiske myndigheter, som tillot at de gjorde slike «onde» gjerninger. — Joh. 2: 13—17.

12. Hvordan vitnet Jesus om at hans motstanderes og verdens gjerninger var onde, da han helbredet på sabbaten, drev ut demoner, ikke ga noe tegn fra himmelen og ikke gjorde seg selv til en del av verden?

¹² Da det på den jødiske sabbatsdag ble mulig for ham å gjøre gode gjerninger ved å helbrede og han utførte slike helbredelser til tross for at han visste at han ville bli kritisert og fordømt for det, vitnet han om at kritikernes gjerninger var «onde». (Matt. 12: 9—16) Da han drev ut demoner av besatte mennesker og ble anklaget for å stå i ledtog med Be’elsebul, demonenes fyrste, viste han tydelig at det var hans motstanderes gjerninger som var onde. (Matt. 12: 22—37) Da de vantro jøder ba om et tegn fra himmelen som et bevis for at han var Messias, og han nektet å gjøre tegn, vitnet han om at deres onde gjerninger viste at de tilhørte «en ond og utro slekt». (Matt. 16: 1—4; 12: 38—45) Det at Jesus nektet å etterligne denne verden og gjøre seg selv lik den eller til en del av den, var i seg selv et vitnesbyrd om at verdens gjerninger var «onde».

13, 14. a) På hvilke to måter vitnet Jesus om at verdens gjerninger var onde? b) Hvordan stemte Jesu forkynnelse overens med det han sa i Johannes 3: 17?

¹³ Det var imidlertid ikke bare ved å la sitt liv tale for seg selv at Jesus vitnet mot denne verden, slik at han ble gjenstand for dens hat. Han gjorde det også direkte, ved det talte ord. Hvordan gjorde han det?

¹⁴ Jesus sa selv til den jødiske rådsherren Nikodemus: «Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden,» det vil si for å fordømme den, for å dømme menneskeslekten til tilintetgjørelse. (Joh. 3: 17) Jesus gikk derfor ikke hele tiden omkring i landet og fordømte alt det han så; han forkynte ikke bare «hevnens dag fra vår Gud». Nei, han hadde et positivt budskap, et budskap som frigjorde menneskene fra fordømmelse. Det var budskapet om Riket. — Es. 61: 1, 2; Luk. 4: 16—41.

15, 16. a) Hvordan vitnet de innledende ord i Jesu budskap om at verdens gjerninger var onde? b) Hvordan vitnet også hele innholdet av Rikets budskap om dette?

¹⁵ Men kunne et slikt positivt budskap vitne om at verdens gjerninger var onde? Ja! Det framgår av den måten dette budskapet ble innledet på. Matteus forteller i sin beretning om hvordan døperen Johannes innledet Rikets budskap, og så om hvordan Jesus Kristus selv gjorde det. Etter at døperen Johannes var blitt kastet i fengsel, tok Jesus Kristus opp forkynnelsen av Johannes’ budskap og utvidet den. Matteus 4: 17 sier om dette: «Fra den tid begynte Jesus å forkynne og si: Omvend eder; for himlenes rike er kommet nær!»

¹⁶ Selve det innledende ordet i budskapet, «omvend», viste at de gjerninger de som hørte Rikets budskap, gjorde, var onde. De trengte å omvende seg fra slike onde gjerninger og forberede seg med tanke på Rikets komme. Hvorfor det? Fordi denne guddommelige regjering ikke ville la sine undersåtter praktisere onde gjerninger. Slike som praktiserte onde gjerninger, ville ikke få stillinger som herskere i dette riket. (1 Kor. 6: 9, 10) Dette riket skulle være en rettferdig regjering, og den kjensgjerning at himmelens Gud fant det nødvendig å opprette et slikt rike, fordømte alle denne verdens riker som onde. Det vitnet om at alle disse verdslige regjeringssystemer var onde, og at de en dag, til Guds fastsatte tid, ville bli tilintetgjort. Det var grunnen til at de som forkynte «himlenes rike» og gjorde seg til talsmenn for det, ikke kunne la seg engasjere i denne verdens politikk, ikke kunne ha politiske stillinger i noen menneskelaget regjering og ikke kunne delta i noen væpnet strid for å opprettholde slike verdslige regjeringssystemer. Som ambassadører og envoyéer for Guds rike avholder de seg fra å delta i menneskenes urene politikk.

17. Hvorfor hatet verdens herskere og de som støttet dem, Jesus fordi han forkynte Rikets budskap?

¹⁷ Hatet verden Jesus fordi han forkynte det gode budskap om «himlenes rike»? Kjensgjerningene viser at verden hatet ham av den grunn. De verdslige herskere og de som støttet dem, hadde sine egne idéer og planer med hensyn til hvordan jorden og dens folk skulle styres. De hatet et budskap som gikk ut på at Jehova Gud hadde i sinne å tilintetgjøre deres riker og regjeringssystemer til sin fastsatte tid. De foretrakk et budskap som framstilte Gud som en som sto bak deres menneskelagde regjeringer, og som godkjente dem og hadde til hensikt å forbedre dem og bevare deres makt. Et budskap som dreide seg om et rike som ikke ville samarbeide med deres regjeringssystemer og virke gjennom dem, var følgelig noe de politiske elementer i denne verden ikke syntes om. De hatet både det og dem som forkynte det. De hatet den Salvede, som Gud hadde til hensikt å gi regjeringsmakt i «himlenes rike».

Han overvant verdens hat

18, 19. a) Hva var det som fikk verden til å hate Jesus fordi han forkynte Rikets budskap? b) Hvordan viste Jesus sine apostler at verden hatet ham uten grunn?

¹⁸ Fortjente Jesus å bli gjenstand for verdens hat fordi han forkynte om Guds messianske rike? Forkynte han derved noe som ville være til skade for menneskeheten? Nei, det var noe som ville bringe den varige goder. Det var stolthet og selviskhet som fikk verden til å hate Jesus fordi han forkynte Rikets budskap, som i virkeligheten var et evangelium, et godt budskap. At verden i virkeligheten hatet Jesus uten grunn, viste Jesus sine trofaste apostler da han sa:

¹⁹ «Var jeg ikke kommet og hadde talt til dem, da hadde de ikke synd; men nå har de ingen unnskyldning for sin synd. Den som hater meg, han hater også min Fader. Hadde jeg ikke gjort de gjerninger blant dem som ingen annen har gjort, da hadde de ikke synd; men nå har de sett dem og allikevel hatet både meg og min Fader. Men dette er skjedd for at det ord skal oppfylles som er skrevet i deres lov: De hatet meg uten årsak.» — Joh. 15: 22—25; Sl. 35: 19; 69: 5.

20. Hvordan viste jødene, da Jesus sto foran landshøvdingen Pilatus, at han ble hatet fordi han forkynte Rikets budskap?

²⁰ Noe som viser at verden hatet Jesus fordi han forkynte om sin himmelske Fars rettferdige rike, er det at Jesu fiender benyttet seg av et politisk knep for å få ham henrettet av romerne, som ikke var interessert i religiøse spørsmål. De benyttet det at Jesus forkynte om en fullkommen regjering for menneskeheten, som en anklage mot ham og hevdet at han hadde gjort seg skyldig i en politisk forbrytelse mot Romerriket, datidens verdensmakt. Da den romerske landshøvdingen i Judea, Pontius Pilatus, ønsket at Jesu anklagere skulle behandle saken som et helt og holdent religiøst spørsmål, et spørsmål som berørte deres religiøse lov, og sa til dem: «Ta I og døm ham etter eders lov», svarte de: «Vi har ikke rett til [under keiserens lov] å avlive noen.» (Joh. 18: 31) For å gjøre det Jesus forkynte, til et politisk stridsspørsmål sa hans anklagere til Pilatus: «Denne mann har vi funnet villeder vårt folk og forbyr å gi keiseren skatt, og sier om seg selv at han er Messias, en konge. . . . Han oppvigler folket, han lærer over hele Jødeland, fra Galilea av, hvor han begynte, og like hit.» — Luk. 23: 1—5.

21. Hvordan fikk Jesu anklagere Pilatus til å føle seg personlig berørt av saken?

²¹ For så å få landshøvdingen Pilatus til å føle seg personlig berørt av saken sa Jesu anklagere: «Gir du denne fri, da er du ikke keiserens venn; hver den som gjør seg selv til konge, setter seg opp imot keiseren. . . . Vi har ingen annen konge enn keiseren.» — Joh. 19: 12—15.

22, 23. a) Hvordan ble Jesus på en direkte måte gjort til gjenstand for «verdens» hat? b) Hvordan pekte Jesu disipler senere på dette i en bønn?

²² Ved på den måten å tvinge de hedenske romere til å rydde denne forkynner av «himlenes rike» av veien fikk de jødiske anklagerne Romerriket til å gjøre seg skyldig i en hatefull handling mot Jesus. Før de romerske soldater ledet Jesus til retterstedet på Golgata utenfor Jerusalem, behandlet de ham på en vanærende måte, som en forbryter og oppvigler. At Jesus på den måten direkte ble gjenstand for verdens hat, pekte hans egne disipler senere på da de i en bønn til Gud sa:

²³ «Herre! du som gjorde himmelen og jorden og havet og alt det som i dem er, du som ved din tjener Davids munn sa: Hvorfor fnyste hedningene og grunnet folkene på det som fåfengt er? Jordens konger steg fram, og høvdingene samlet seg sammen mot Herren og mot hans salvede — ja i sannhet, i denne by samlet de seg mot din hellige tjener Jesus, som du salvet, både Herodes og Pontius Pilatus med hedningene og Israels folk, for å gjøre det som din hånd og ditt råd forut hadde besluttet skulle skje.» — Ap. gj. 4: 24—28.

24. Hvorfor måtte verdens hat mot Jesus bli beseiret?

²⁴ Ingen kan dra i tvil at Jesus Kristus var gjenstand for verdens hat. Men det betydningsfulle spørsmålet var: Lot han verdens hat seire over ham? Led han til slutt nederlag ved å bøye seg for det? Hva forsøkte verden ved sitt hat å tvinge Jesus Kristus til å gjøre? Det var Satan Djevelen som forsøkte å skremme ham til å underordne seg ved å få verden til å hate ham. Hensikten var å få ham til å slutte å gjøre mirakuløse, kraftige gjerninger, som vitnet om at han var den lovte Messias som var sendt av Jehova Gud. Meningen var å få ham til ikke lenger å forkynne det gode budskap om Guds messianske rike, å bringe ham til taushet som lærer og forkynner. Hensikten var å få ham til å gjøre opprør mot Jehova Gud, som hadde salvet ham og gjort ham til Messias. Ja, denne verdens hat ble rettet mot Jesus Kristus for å få ham til å hevne seg på folket og hate dem og avbryte den selvoppofrende kurs som han hadde begynt å følge, og som ville ende med at han ofret sitt fullkomne, menneskelige liv for at de skulle vinne evig liv under Guds lovte, messianske rike. Verdens hat ble rettet mot ham for å ødelegge ham ved å få ham til å forsøke å redde sitt jordiske, menneskelige liv, slik at han ville miste sin sjel, sitt håp om en oppstandelse til evig liv.

25. Fikk det hat Jesus var gjenstand for fra verdens side, ham til å slutte å gjøre mirakuløse gjerninger?

²⁵ Fikk det hat Jesus Kristus var gjenstand for fra verdens side, ham til å gjøre dette? Innrømmet han at han hadde lidt nederlag, og sluttet han å gjøre mirakler og gode gjerninger, slike gjerninger som den lovte Messias hadde fått i oppdrag å utføre? Nei! Bare noen timer før han ble dømt til døden, utførte han et mirakel for å vise at han var imot enhver væpnet strid. Da han ble forrådt i Getsemane hage i nærheten av Jerusalem, dro apostelen Peter sitt sverd og hogg øret av en mann som tilhørte den væpnede flokken som kom for å arrestere ham i ly av mørket. Men Jesus ga uttrykk for at det mishaget ham at sverdet var blitt brukt, og leget mannens øre, slik at det ble avlagt et vitnesbyrd for jødenes yppersteprest, for denne mannen som var blitt leget, og som het Malkus, var yppersteprestens tjener. — Matt. 26: 48—54; Luk. 22: 47—51; Joh. 18: 10, 11.

26. Lot Jesus verdens hat hindre ham i å utvide forkynnelsen av Riket fram til det siste halve året av sin offentlige tjeneste?

²⁶ Fikk så det vedvarende hat Jesus Kristus var gjenstand for fra verdens side, ham til å underordne seg? Fikk det ham til å lukke sin munn og ikke lenger forkynne det gode budskap om Riket? Øyenvitners vitnesbyrd svarer nei! Jesus, som var alene om å ta ledelsen i kunngjøringen av at Riket var kommet nær, etter at døperen Johannes var blitt fengslet, samlet disipler om seg og valgte ut 12 som skulle være sammen med ham hele tiden, og som han kalte apostler. Da tiden for den tredje påskefeiringen under hans offentlige tjeneste nærmet seg, sendte han ut disse 12 apostler to og to for å forkynne det samme budskap som han hadde vært opptatt med å forkynne, for han sa til dem: «Og når I går av sted, da forkynn dette budskap: Himlenes rike er kommet nær!» (Matt. 10: 1—7) Etter den tredje feiringen av den jødiske løvsalenes høytid under Jesu offentlige tjeneste sendte Jesus ut 70 andre disipler eller evangelister, også to og to, og sa til dem: «Hvor I kommer inn i en by og de tar imot eder, der skal I ete hva de setter fram for eder, og helbred de syke som er der, og si til dem: Guds rike er kommet nær til eder!» (Luk. 10: 1—9) Dette gjorde han i løpet av det siste halve året av sitt liv som menneske.

27, 28. a) Hvordan brakte Jesus den landsomfattende forkynnelsen av Riket til en dramatisk avslutning? b) Hvorfor satte ikke Jesus en stopper for kunngjøringen av Riket da han ble oppfordret til det?

²⁷ Nå nærmet den fjerde og siste påske under hans offentlige tjeneste seg. En dag da folket skulle bli oppildnet, og da byen Jerusalem skulle bli rystet religiøst sett, opprant. Det var søndag den 9. nisan i år 33 e. Kr., fem dager før Jesus led en vanærende død. Den dagen brakte Jesus sin landsomfattende forkynnelse av Guds rike til en dramatisk avslutning. På Oljeberget, øst for Jerusalem, satte han seg på en eselfole og red som den messianske konge mot den kongelige byen. Han var ikke ledsaget av en imponerende gruppe kavalerister væpnet med spyd, en skvadron raslende krigsvogner eller en bataljon fullt væpnede infanterister, nei, han var ikke ledsaget av en mektig militærstyrke som ville ha fått de romerske soldater til å strømme ut fra sine kaserner i Antoniaborgen i det nordvestlige hjørnet av tempelområdet for å forhindre at byen ble inntatt. Som en oppfyllelse av profetien i Sakarias 9: 9 red han i et fredelig triumftog, fulgt av en jublende skare ubevæpnede menn, kvinner og barn som han lot overta kunngjøringen av Riket.

²⁸ Blant de utrop som den marsjerende skaren kom med, var disse: «Velsignet være vår far Davids rike som kommer!» «Velsignet være kongen som kommer i Herrens [Jehovas, NW] navn!» «Hosianna! Velsignet være han som kommer i Herrens [Jehovas, NW] navn, Israels konge!» Da de hatefulle fiendene kom med innvendinger mot at folket på denne måten hilste Jesus som Messias, viste Jesus at profetien måtte bli oppfylt, ved å si: «Jeg sier eder: Om disse tier, skal steinene rope.» — Matt. 21: 6—16; Mark. 11: 4—11; Luk. 19: 32—40; Joh. 12: 12—16.

29. Hvordan oppfylte Jesus således profetien, og hva viste han profetisk?

²⁹ Det var således ikke forgjeves følgende profeti i Sakarias 9: 9 (UGT) var blitt uttalt 500 år tidligere: «Gled deg stort, du Sions datter, rop av fryd, Jerusalem! Se din konge kommer til deg! Rettferdig er han og seierrik; ydmyk rir han på et esel, på den unge eselfolen.» Ikke for å gjøre blest av sin egen person, men i lydighet mot Guds pålitelige profeti møtte Jesus modig verdens hat og vitnet på en oppsiktsvekkende måte om Guds messianske rike. På den måten viste han profetisk hvordan han etter at hedningenes tid hadde endt i 1914 e. Kr., og etter at krigen i himmelen var avsluttet, seierrik skulle komme ridende og framstille seg for Jehovas teokratiske organisasjon som dens rettmessige konge. — Luk. 21: 24; Åpb. 12: 5—10.

En berettiget påstand om seier over verden

30. a) Hva er det som viser at Jesus ikke lot seg påvirke av verdens hat? b) Hvordan fordømte han religiøst hykleri?

³⁰ Verdens hat hindret ikke Jesus, hverken i å utføre mirakler som et bevis for at han var Messias, eller i hans forkynnelse av det gode budskap om Guds messianske rike. Det fikk ham heller ikke til å bli besmittet av verdens ånd og bli fylt med ondsinnet hat til menneskeheten, som han hadde kommet for å gjenløse, og det fikk ham heller ikke til å gjøre opprør mot Gud og mot hans vilje. Da han ved en anledning var i templet, ga han uttrykk for at han følte medynk med det bedratte, undertrykte folket, og fordømte åpent de religiøse ledernes hykleri, idet han sa: «Ve eder, I skriftlærde og fariseere, I hyklere, I som lukker himlenes rike for menneskene! for selv går I ikke der inn, og dem som er i ferd med å gå der inn, tillater I ikke å gå inn.» (Matt. 23: 1—13) Tre dager senere feiret Jesus den jødiske påske i Jerusalem sammen med sine apostler uten å legge noen opprørsk ånd for dagen overfor Gud. Like etterpå innførte han noe nytt, et nytt aftensmåltid, til minne om sin død, da han ga sitt liv som et menneskelig offer.

31. Hvorfor var ikke Jesu ord om vinen og hans uttalelse om Riket i strid med det han senere sa om seier over verden?

³¹ Da han forklarte betydningen av det beger med vin som skulle drikkes ved dette minnemåltidet, sa han til sine trofaste apostler: «Drikk alle derav! For dette er [betyr, NW] mitt blod, den nye pakts blod, som utgytes for mange til syndenes forlatelse.» (Matt. 26: 26—28) Disse ordene ga ikke uttrykk for noe hat til menneskeslekten og heller ikke for noen opprørskhet mot det som var Guds vilje med ham, og som innbefattet at han måtte lide en offerdød. I løpet av den samtale som fulgte, sa Jesus til apostlene: «I er de som har holdt ut hos meg i mine prøvelser, og jeg tilsier eder riket, liksom min Fader har tilsagt meg det, så I skal ete og drikke ved mitt bord i mitt rike, og sitte på troner og dømme Israels tolv stammer.» (Luk. 22: 28—30) Senere, mot slutten av samtalen, og før han ba en siste bønn til Gud, sa han til dem: «I verden har dere trengsel, men fatt mot! Jeg har seiret over verden.» — Joh. 16: 33, NW.

32. a) Hvorfor kunne Jesus på det tidspunkt med rette hevde at han hadde seiret over verden? b) Hvordan støttet det vitnesbyrd han avla overfor Pilatus, denne påstanden?

³² Kunne Jesus på dette tidspunkt om kvelden den 14. nisan med rette hevde at han hadde seiret over hele verden? I betraktning av den trofaste, kjærlige kurs han hadde fulgt inntil da, kan vi svare Ja! Jesus ønsket ikke å framheve eller forherlige seg selv. Hans urokkelige lydighet mot Gud i de timene som fulgte, beviste det. Da han sto foran landshøvdingen Pontius Pilatus, den høyeste representant for Romerrikets keiser på stedet, ønsket han ikke å benekte at han var Guds salvede Konge, men sa: «Mitt rike er ikke av denne verden; var mitt rike av denne verden, da hadde mine tjenere stridd for at jeg ikke skulle bli overgitt til jødene; men nå er mitt rike ikke av denne verden. . . . Du sier det; jeg er konge. Jeg er dertil født og dertil kommet til verden at jeg skal vitne for sannheten.» Selv om det at han hevdet at han var den messianske konge, ble brukt mot ham av dem som hatet ham, som en grunn som romerne kunne benytte for å henrette ham, fornektet han ikke Guds rike. — Joh. 18: 36, 37.

33. a) Hvordan fullendte Jesus sin seier da han hang på torturpelen, og hvordan ble dette bevist mindre enn tre dager senere? b) Hvilken seier over denne verden hører fremdeles framtiden til for den herliggjorte Jesus?

³³ Da Jesus en stund senere hang naglet til torturpelen på Golgata og de som hatet ham, gikk forbi ham og spottet ham, gjorde han seg ikke lik dem og betalte med samme mynt. Omkring kl. 3 om ettermiddagen sa han: «Det er fullbrakt», bøyde hodet og utåndet. Han hadde i sannhet seiret over verden og det uten noen væpnet strid. (Joh. 19: 30; 1 Pet. 2: 22—24) Verden hadde drept ham som menneske, men han døde uten å ha lidt nederlag. Den hatefulle verden fikk ingen tilfredsstillelse av hans død. Den kunne ikke forhindre at han fikk en herlig belønning på grunn av at han hadde seiret over verden. Før det hadde gått tre dager, oppreiste den allmektige Gud ham fra de døde og lot ham på den måten vinne en storslagen seier over døden, og deretter opphøyde han ham og lot ham få en plass ved sin høyre hånd, ved sin himmelske Fars trone, langt utenfor rekkevidde av den hatefulle verden, som befant seg på jorden, Guds fotskammel. (Fil. 2: 5—11; 1 Pet. 3: 22) Nå venter ham en annen slags seier, en seier som han vil få del i sammen med sine hellige, himmelske hærstyrker i den forestående «krigen på Guds, den allmektiges, store dag», Harmageddon. — Åpb. 16: 14, 16; 19: 11—21.

Andre som seirer over verden

 1. For hvem tjener Jesu seier over verden som et mønster, og hvordan var apostelen Johannes et eksempel hva dette angår?

DET at Jesus seiret over verden uten å delta i noen strid med den ved å gjøre bruk av krigsvåpen, tjener som et mønster for hans disipler. Hans trofaste apostler i det første århundre fulgte dette mønstret. Alt det hat de var gjenstand for fra verdens side i løpet av flere tiår, fikk dem ikke til å bryte sin urokkelige hengivenhet overfor Guds messianske rike og brakte ikke deres verdensomfattende forkynnelse til taushet. Bare noen år før dette århundret endte, skrev den kristne apostelen Johannes, som sannsynligvis var den av apostlene som levde lengst, til sine medkristne og sa: «Jeg, Johannes, som er eders bror og har del med eder i trengselen og riket og tålmodigheten i Jesus, jeg var på den øy som kalles Patmos, for Guds ords og Jesu vitnesbyrds skyld.» (Åpb. 1: 9) I likhet med disse trofaste apostlene etterligner Jesu sanne disipler nå i det 20. århundre det eksempel Jesus satte med hensyn til å vinne seier over verden.

 2. Hvordan er Jesus i samsvar med sin profet gjenstand for verdens hat?

² Selv om Jesus Kristus ikke lenger befinner seg på den jordiske skueplass, er han den dag i dag gjenstand for verdens hat. En slik uttalelse vil sikkert kristenhetens nesten en milliard kirkemedlemmer komme med innvendinger mot og si: «Vi hater ham ikke!» Det finnes imidlertid noe vi kan gjøre for å finne ut hvorvidt vi som lever nå, hater Jesus. I en profeti om det hans disipler skulle bli utsatt for, sa Jesus for å advare dem: «I skal hates av alle for mitt navns skyld; men den som holder ut til enden, han skal bli frelst.» «Da skal de overgi eder til trengsel og slå eder i hjel, og I skal hates av alle folkeslag for mitt navns skyld.:’ (Matt. 10: 22; 24: 9) Det å hate Kristi disipler for Kristi navns skyld er naturligvis ensbetydende med å hate Kristus selv.

 3. Hvilken seier må en vinne for å være en sann etterfølger av Kristus, og hvilken belønning vil en da oppnå?

³ Den nakne sannhet blir ikke skjult: Jesu Kristi sanne disipler vil bli gjenstand for verdens hat, akkurat som han gjorde, og vil i likhet med ham måtte utholde det. Hvis en disippel skal fortsette å være en virkelig disippel, betyr det derfor at han må seire over verden, ikke ved å gjøre bruk av vold, men uten noen væpnet strid, akkurat som Jesus gjorde. Det spørsmål en disippel blir stilt overfor, er om verden vil seire over ham, eller om han vil seire over den. Hvis han lider nederlag, må han også ta de sørgelige følgene av nederlaget. Men hvis han seirer over verden, vil han bli belønnet med å få en storslagen seierspris av Gud.

 4. Hva er det som viser at det at en i vår tid bllr hatet av alle folkeslag for Kristi navns skyld, ikke betyr at en blir hatet bare fordi en blir kalt en kristen?

⁴ Hva betyr det å bli hatet av alle folkeslag for Kristi navns skyld? Betyr det at en blir hatet av alle folkeslag bare fordi en blir kalt en kristen? Nei, ikke i vår tid. I vår tid finnes det mange hundre millioner religiøse mennesker som blir kalt kristne, og som har et godt omdømme blant menneskene i verden for øvrig og står i et godt forhold til dem. Hvem er disse såkalte kristne som står på vennskapelig fot med verden, og som ikke blir hatet av den? Alle iakttagelser viser at det er medlemmene av kristenhetens religionssamfunn. Disse blir ikke forfulgt som gruppe betraktet, blir de vel? Blir deres virksomhet forbudt, og blir de tvunget til å arbeide under jorden? De strides riktignok innen sine egne rekker, ikke på grunn av at de blir kalt kristne, men på grunn av at de tilhører forskjellige religionssamfunn i kristenheten. Det spørsmålet dreier seg om, er hvilken religiøs myndighet de skal underordne seg.

 5. Hva betyr derfor Jesu uttalelse «for mitt navns skyld»?

⁵ Jesu uttalelse «for mitt navns skyld» sikter til det å bli hatet fordi en holder seg til Jesus på grunn av det han offisielt er, Jehova Guds utnevnte messianske Konge. Det betyr å bli hatet fordi en bekjenner at en tror på ham, og fordi en adlyder ham som den virkelige Herre, som ens himmelske Herre hvis befalinger en utfører og setter foran enhver jordisk herskers befalinger. Det betyr å bli hatet fordi en holder seg til det messianske styre, som han representerer, og ikke er delt i sin lojalitet overfor det ved å blande seg opp i jordiske, menneskelagde regjeringers anliggender. Det betyr at en blir hatet fordi en betrakter seg selv som en Jesu Kristi slave og handler som en slik slave, som en som ikke tilhører- seg selv, men eies av Jesus Kristus og er blitt kjøpt med hans eget livsblod. Ja, det betyr også å bli hatet fordi en er et vitne for Jesu Kristi Gud og Far, Jehova, det messianske rikes Opphav.

 6. Hva innebærer det derfor å bli kalt med Kristi navn, og hva forplikter det å leve opp til hans navn, oss til?

⁶ Det å bli kalt med Kristi navn innebærer derfor noe langt mer enn det å leve et rent liv. Det betyr at en må vise at en ikke tilhører den verdensomfattende tingenes ordning som kristenheten er den mektigste og mest fremtredende del av, men at en tilhører Guds rene, nye ordning, som han har i beredskap for jordens innbyggere. Det gjør en til en fremmed og utlending i denne verdslige tingenes ordning, som skal forgå. (1 Pet. 2: 11) Dette gjør det utelukket at en sann kristen kan gjøre seg til ett med menneskene i verden og følge deres veier og la seg bli følelsesmessig påvirket og ledet av verdslig nasjonalisme, av stolthet over det land en bor i. Jesus sa om seg selv til de nasjonalistiske jøder: «I er nedenfra, jeg er ovenfra; I er av denne verden, jeg er ikke av denne verden.» (Joh. 8: 23) Jesus gjorde seg ikke til noen del av denne verden med dens selviske forhåpninger. Hans disipler, som ønsker å leve opp til hans navn, er likeledes forpliktet til ikke å være noen del av denne verden. — Joh. 17: 14, 16.

 7. Hva er en vanlig reaksjon fra verdslige menneskers side på det at sanne kristne ikke deltar i denne verdens anliggender, og hvordan forklarte Jesus dette?

⁷ Vekker en slik holdning harme eller sterk indignasjon hos en person som er vennlig innstilt til denne verden? Slike fiendtlige følelser er en vanlig reaksjon på det at en sann Kristi disippel ikke deltar i denne verdens anliggender. Verdslige mennesker liker ikke en slik kristen holdning. Som Jesus sa til sine apostler: «Var I av verden, da ville verden elske sitt eget; men fordi I ikke er av verden, men jeg har utvalgt eder av verden, derfor hater verden eder.» (Joh. 15: 19) Den som bærer Kristi navn, må skille seg ut fra denne verden. Det å bli hatet for Kristi navns skyld innebærer å bli hatet fordi en ikke er noen del av denne verden, ettersom Kristus har utvalgt de kristne av denne verden.

Hatet på grunn av det de forkynner

 8. Hvilken holdning vil verden innta til dem som forkynner budskapet om Guds rike ved Kristus og hvorfor?

⁸ Da Jesus sto foran landshøvdingen Pontius Pilatus, sa han: «Mitt rike er ikke av denne verden; . . . men nå er mitt rike ikke av denne verden.» (Joh. 18: 36) Hvordan kan så en som er en virkelig kristen, være en del av denne verden og samtidig være for Guds rike med Kristus som konge, som ikke er noen del av denne verden? En sann