Var kristenhetens metoder kristne?

HVA er det som er i veien med kristenheten? Hvorfor er den splittet i utallige sekter? Hvorfor er det så mange som slutter å gå i kirken? Hvorfor har «kristne» land til stadighet ført krig mot hverandre? Den sanne religion, Kristi religion, var ikke slik. Hva er det som har gått galt? Er det de metodene kristenheten benyttet for å omvende folk, som har skylden? Er kristenheten grunnlagt på sand eller på fjell? — Matteus 7: 24—27.

Å omvende seg vil si å vende om fra én kurs og begynne å følge en annen. I år 50 e. Kr. fikk for eksempel apostelen Paulus mange i Korint til å omvende seg til kristendommen. Byen hadde et så dårlig rykte på grunn av sin umoral at uttrykket «å leve på korintisk vis» betydde å «drive hor». Paulus skrev senere til sine brødre i Korint: «Verken de som lever i hor, avgudsdyrkere, ekteskapsbrytere eller menn som ligger med menn eller lar seg bruke til dette, verken tyver, pengegriske, drukkenbolter, spottere eller ransmenn skal arve Guds rike. Slik var noen av dere en gang.» — 1. Korinter 6: 9—11.

Hvordan gikk det til at Kristi opprinnelige, rene religion degenererte og ble til det religiøse system som kristenheten utgjør i vår tid? Det var en rekke faktorer som medvirket til det. Apostelen Peter forutsa at det skulle komme «vranglærere» som skulle øve en demoraliserende innflytelse og gjøre seg skyldige i «utskeielser» og ’fare med bedrag’. (2. Peter 2: 1—3) Jesus sa til sine disipler: «Dere er ikke av verden.» (Johannes 15: 19) Men i løpet av det annet og det tredje århundre fant det sted et frafall fra kristendommen som følge av at hedensk filosofi og verdslige tilbøyeligheter gjorde seg gjeldende. De metodene som ble benyttet for å omvende folk, ble også fordervet.

Konstantins omvendelse

I det fjerde århundre fant en av historiens mest omtalte «omvendelser» sted. Det var den romerske keiser Konstantin som da ble «omvendt». Det fortelles at han før et slag så et kors på himmelen med innskriften: «I dette tegn skal du seire.»

Ble Konstantin en sann kristen? Symbolet på den kristne omvendelse er dåpen, det at en blir fullstendig dukket under i vann. Konstantin utsatte dette viktige skrittet til han lå på dødsleiet. I sitt verk History of Europe sier historikeren H. Fisher at Konstantin ikke var noen kristen, og han tilføyer: «Han . . . drepte sin kone og sin sønn. . . . Han trodde på Kristus, men også på den uovervinnelige sol. [Det var Konstantin som innførte den skikk å helligholde søndagen (solens dag).] Han . . . beholdt stillingen som Pontifex maximus [øversteprest].»

Som følge av Konstantins støtte ble en fordervet form for kristendom den offisielle religion i Romerriket. Dette førte til at det plutselig var mange som omvendte seg, noe som kom til å danne mønster for den masseomvendelse som senere fant sted. Historikeren E. Gibbon sier: «De lavere samfunnslag følger de høyeres eksempel, og da de som på grunn av sin herkomst, sin makt eller sin rikdom innehadde fremtredende stillinger, omvendte seg, tok det ikke lang tid før også de underordnede massene gjorde det.»

Hedenske stammers omvendelse

I det femte århundre begynte Romerriket, som allerede var i forfall, å gå i oppløsning. Krigerske germanske stammer gikk over rikets grenser og trengte sørover. Den berømte pax romana (den romerske fred) opphørte, og Europa ble en krigsskueplass. Den frankiske kongen Chlodvig I seiret med tiden over sine rivaler og fikk herredømmet over en stor del av Vest-Europa. Frankerne var ikke kristne, men Chlodvig I giftet seg med en katolsk prinsesse som het Clotilda.

Noen beretninger forteller at Chlodvig I hadde omtrent den samme opplevelsen som Konstantin. Da kampen mot alemannerstammen ble hard, bad han Kristus om seier. Han vant slaget. Han ble døpt da han kom tilbake fra felttoget. Det var i 496. Charles Omans bok The Dark Ages sier: «Det var 3000 av hans krigere som fulgte ham til døpefonten.»

Ble de sanne kristne? Oman svarer: «Det kan ikke sies at kongens omvendelse førte til noen gunstig forandring i hans karakter eller hans oppførsel. . . . Frankerne . . . skyndte seg å følge ham til kirkens kve. . . . Men både i kongens og i folkets tilfelle var forandringen nesten fullstendig overfladisk.»

Omvendelser i Britannia

I det sjette århundre var Britannia stort sett et ikke-kristent rike. Det var blitt «kristnet» i en viss grad under Romerriket, men sakserne hadde invadert landet og drevet de britiske «kristne» vestover. Det var ingen bånd som bandt disse til pavestolen i Roma. I 596 sendte derfor pave Gregor I en munk som het Augustinus, til Britannia. Han gikk i land i nærheten av Ramsgate i Kent. Han fikk snart omvendt kongen på stedet, Ethelbert, og innbyggerne i Kent fulgte etter. Lignende masseomvendelser fant sted andre steder i England. Fisher skriver: «Her, som andre steder, skyldes ikke hedningenes omvendelse anger i hjertet, men press som monarken øver på en underdanig befolkning. . . . Kongens tro ble folkets tro.»

Men det viktigste oppdrag Augustinus hadde fått av paven, var å omvende de uavhengige britiske «kristne» til Roma. Augustinus holdt to møter med de lokale biskopene, men de var totalt mislykket. «Vil dere ikke ha fred av deres venner,» sa «helgenen», «skal dere få krig av deres fiender.» Denne krigerske holdningen gjenspeilte pave Gregor I’s politikk. The Encyclopaedia Britannica sier at pave Gregor «noen ganger gjorde seg til talsmann for angrepskrig mot hedningene for å kristne dem».

Omvendelser i Sachsen og andre land

Krig spilte en fremtredende rolle under omvendelsen av det ikke-kristne Europa. H. G. Wells sier om Karl den store, som var frankernes konge fra 768 til 814: «Han gjorde sine angrepskriger til religionskriger. . . . Hele nasjoner ble omvendt til kristendommen ved hjelp av sverdet.» I 782 massakrerte han 4500 fanger med kaldt blod i Verden. De hadde ledet et opprør og falt fra «kristendommen». The Encyclopaedia Britannica sier om erobringen av Sachsen: «De voldsmetoder som ble benyttet i denne misjonæroppgaven, var ukjent for den tidligere middelalder.»

Slaverne i Øst-Europa var uten tvil blitt skremt på grunn av Karl den stores grusomme rykte, og han hadde ingen større problemer med å undertvinge seg og omvende dem. I 988 giftet den russiske herskeren Vladimir seg med en bysantisk prinsesse som tilhørte den østlige ortodokse kirke, og i den politiske kontrakten som dermed ble inngått, gikk han med på å bli en «kristen». Han befalte deretter alle sine undersåtter å la seg døpe.

Historikeren Fisher skrev: «Europas omvendelse til kristendommen var etter den første heltemodige tid med fattigdom og begeistring hovedsakelig et resultat av politisk press og ønsket om å oppnå materielle fordeler. Goterne, frankerne, sakserne og skandinavene gikk ikke over til kristendommen som enkeltpersoner ledet av et indre lys, men som folk utsatt for massesuggestion og under ledelse av politiske høvdinger.»

Mange av prestene var blitt rike og umoralske og hadde fått stor politisk makt. Dette førte til at det framstod «kjetterske» sekter. I det 12. århundre var Languedoc eller Sør-Frankrike blitt et arnested for kjetteriet. La oss nå se hvordan kirken gikk fram der.

Omvendelse av kjettere i Sør-Frankrike

Det var to grupper kjettere i Languedoc — katarene eller albigenserne, som de også ble kalt, og valdenserne. De første var flest i antall, og deres tro inneholdt elementer fra kristendommen og fra østerlandske oppfatninger. Valdenserne var mer ortodokse, og de la stor nidkjærhet for dagen ved å forkynne Bibelens budskap blant folket.

Kirken prøvde først fredelige metoder for å omvende dem. Da de slo feil, erklærte pave Alexander III på et av laterankonsilene: «Kirken . . . må . . . be fyrstene om hjelp, slik at frykt for verdslig straff kan tvinge folk til å søke et åndelig botemiddel mot sine ufullkommenheter.»

Pave Innocens III prøvde imidlertid en annen forkynnelseskampanje. Den spanske presten Domingo de Guzman spilte en fremtredende rolle her. Men trass i den store nidkjærhet han la for dagen, var det få kjettere som ble omvendt. Ifølge en dominikansk forfatter skal han ha sagt: «En god, tykk stokk vil lykkes der hvor en velsignelse ikke gir resultater.» Hva var denne ’gode, tykke stokken’?

I juli 1209 drog en mektig hær som bestod av riddere, soldater og leiesoldater, ut fra Lyon med kurs for Languedoc. De drog ut på et korstog mot kjetterne på pave Innocens III’s befaling. Deres leder var en pavelig utsending. Den 21. juli slo denne styrken leir i nærheten av byen Béziers i Sørøst-Frankrike. Det ble foreslått at byens innbyggere skulle overgi en gruppe kjettere til korsfarerne, men det ville de ikke.

Dagen etter gikk korsfarerne til angrep, og de hadde snart overmannet den lille gruppen som forsvarte byen. Leiesoldatene, som var onde banditter, og ridderne, som var ivrige etter å plyndre, viste ingen skånsel. Mange flyktet til kirkene i den tro at de ville være trygge der. Historikeren Oldenbourg beskriver utfallet i boken Le Bucher De Montségur: «Kirkedørene ble brutt opp . . . alle som var innenfor, ble slaktet ned — kvinner, invalide, spedbarn og prester. . . . Etter noen få timer var den rike byen Béziers forvandlet til en by med blødende, lemlestede lik og intet annet.» Og de som begikk disse sjokkerende og brutale handlingene, var menn som ble ledet av en pavelig utsending. Han skrev triumferende til paven: «Nesten 20 000 av innbyggerne ble overgitt til sverdet, uansett alder og kjønn.»

Brakte denne ’tykke stokken’ resultater? Hundrevis av katarer og valdensere ble brent på bålet, men i 1229, 20 år senere, hadde disse kjetterske gruppene fremdeles stor støtte i Languedoc.

I 1233 fikk to dominikanermunker spesiell myndighet som inkvisitorer. De benyttet en annen metode. De kunngjorde en «tid med nåde», og i denne tiden kunne kjettere og de som sympatiserte med dem, komme og bekjenne. Men for å bevise at de virkelig hadde «omvendt seg», måtte de angi noen andre. Dette utspekulerte opplegget fikk mange til å samarbeide av frykt for å bli torturert eller brent på bålet. En mengde mennesker ble angitt, og det oppstod et terrorvelde. Bare på ett sted, i Moissac, ble 210 kjettere brent levende. Det lyktes inkvisisjonen å undertrykke katarene. Men valdenserne har overlevd helt til vår tid.

Noen få hundre år senere oppstod det stor strid i Frankrike mellom den katolske kirke og reformasjonsbevegelsen. Etter at kong Henrik VIII av England i 1534 hadde erklært at han var den engelske kirkes overhode, befant katolikker som nektet å la seg omvende til hans nye, politisk-religiøse system, seg i stor fare. «Kongens tro» måtte fortsatt være «folkets tro».

Under hans sønn, Edvard VI, hadde protestantismen fremgang, men pendelen svingte den andre veien da den katolske dronning Maria overtok styret. Sir Winston Churchill sier om dette i verket Historie — Sagaen om de engelsktalende nasjoner: «Først fikk . . . hele den masse av levende mennesker som utgjorde nasjonen i Edvard 6.s navn, ordre om å følge en bestemt vei til den evige salighet, og deretter fikk de under dronning Maria befaling om å marsjere tilbake i den motsatte retning. Alle som ikke ville marsjere etter den første ordren og gjøre helomvending etter den andre, måtte om nødvendig være rede til å bevise styrken av sin overbevisning i galgen eller på bålet.»

Kan du forestille deg at Jesus Kristus eller noen av hans sanne etterfølgere ville ha dømt folk til galgen eller til bålet for deres tros skyld?

[Uthevet tekst på side 19]

Hele nasjoner ble omvendt til kristendommen ved hjelp av sverdet

[Bilde på side 17]

Hundrevis av mennesker som nektet å omvende seg, ble brent på bålet

[Bilde på side 18]

Karl den store truet med å drepe dem som ikke ville la seg døpe