Religionsfrihet

 1. a) Hva sa Jesus om sine disipler og deres forhold til verden? b) Hva betyr det for de kristne at de ikke er en del av denne verden?

JESUS KRISTUS sa ikke bare at hans rike ikke var av denne verden, men han sa også at hans disipler ikke var det. I den siste bønn Jesus ba sammen med sine apostler, sa han: «Jeg har gitt dem ditt ord, og verden har hatet dem fordi de ikke er av verden, liksom jeg ikke er av verden.» (Joh. 17: 14, 16) Jesus hadde tidligere sagt til sine disipler: «Var I av verden, da ville verden elske sitt eget; men fordi I ikke er av verden, men jeg har utvalgt eder av verden, derfor hater verden eder.» (Joh. 15: 19) Den kjensgjerning at Jesu sanne disipler ikke er av verden, betyr noe mer enn bare det at de holder seg fullstendig nøytrale og ikke blander seg opp i nasjonenes uoverensstemmelser og stridigheter. Det betyr at de er frie og uavhengige av denne verden, og de er derfor ikke i trelldom under den. Den rene tilbedelse, som de er blitt ført inn i gjennom sannheten, har brakt dem frihet fra denne undertrykkende og fordervede verden.

 2. a) Betyr en slik kristen frihet at de kristne er fritatt for å underordne seg under de høyere myndigheter? Begrunn svaret. b) I hvilken grad kan de kristne underordne seg?

² Vi må imidlertid være oppmerksom på én ting: Det at de har fått denne friheten gjennom sannheten og denne tilbedelse, betyr ikke at de er fritatt for å underordne seg under de politiske «høyere myndigheter» i denne verden. Nei, Jesus sa: «Gi da keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er!» (Matt. 22: 21) Og i Romerne 13: 1—5 (NW) sier apostelen Paulus: «Hver sjel må underordne seg under de høyere myndigheter, for det er ingen myndighet uten av Gud; de bestående myndigheter er satt i sine relative stillinger av Gud. . . . Det er derfor tvingende grunn for dere til å underordne dere, ikke bare på grunn av denne vrede, men også av hensyn til deres samvittighet.» De kristne kan imidlertid bare underordne seg under de høyere myndigheter på en relativ måte. De kan ikke gå så langt i å underordne seg under de høyere myndigheter at de øver vold mot sin kristne samvittighet og handler i strid med Guds sannhet slik den kommer til uttrykk i Bibelen.

 3. a) Betyr det at de kristne er frigjort fra denne verden, at de har frihet fra forfølgelse? b) Når ble de kristne i Romerriket berøvet sin tilbedelsesfrihet?

³ Den kjensgjerning at de sanne kristne ikke er av verden, men at de er blitt frigjort fra verden, betyr ikke at de vil få ha religionsfrihet i denne verden. På grunn av jødenes religiøse motstand ble Jesus Kristus falskelig anklaget for oppvigleri, og han ble dømt til døden av den romerske landshøvding Pontius Pilatus. Apostelen Paulus ble også anklaget for oppvigleri og fengslet. Disse anklagene mot Jesus og Paulus var imidlertid av politisk karakter, og derfor reiste de romerske myndigheter ikke tiltale mot dem på grunn av deres religion. De ble således ikke berøvet sin religionsfrihet og sin tilbedelsesfrihet. Da kristendommen ble til, i årene 29—33 e. Kr., var det religionsfrihet i det romerske verdensrike. Det var først etter den store brannen i Roma i år 64 e. Kr. at de kristne ble berøvet religionsfriheten. Trofaste kristne nektet imidlertid å gå på akkord og tilbe den romerske stat eller den romerske keiser.

 4, 5. a) Hvordan betraktet myndighetene i slike land hvor det var en statsreligion, det at noen nektet å utføre forskjellige religiøse seremonier? b) Hvordan ble retten til å undervise i og utbre avvikende læresetninger betraktet, og hvorfor fryktet de styrende og presteskapet for et skille i religiøs henseende?

⁴ The Encyclopedia Americana, bind 17, 1929-utgaven, sier på side 346 under overskriften «FRIHET, religiøs»:

⁵ «Det er neppe mer enn 100 år siden myndighetene endelig innrømmet at religion ikke er et statsanliggende, men utelukkende et personlig anliggende. På det nåværende tidspunkt blir imidlertid ikke dette innrømmet i alle land. I uminnelige tider har det vært slik at staten har fastsatt landets religion ved lov ut fra den oppfatning at statens sikkerhet og velferd er avhengig av at statsreligionen blir utøvd på den rette måte. Å protestere mot eller nekte å utføre de forskjellige religiøse seremonier var ensbetydende med å være et forstyrrende og sannsynligvis også et opprørsk element innen staten. Dette førte til at det oppsto et motsetningsforhold mellom dem som hadde makten og holdt fast ved at det av hensyn til den offentlige orden og sikkerhet var nødvendig at alle utelukkende utøvde sin tilbedelse i samsvar med statsreligionen, og et stadig økende antall mennesker som gjorde krav på den guddommelige rett til fritt å utøve sin tilbedelse i samsvar med sin samvittighet. Dette innebærer imidlertid noe mer — og dette er den alvorligste side av saken — nemlig en persons rett til ikke bare å tilbe Gud, men også til å undervise i og utbre de læresetninger han mener er sanne, slik at andre kan tilbe Gud på den samme måte som han. Under den gamle ordning med en statsreligion betydde dette intet mindre enn retten til innen staten å danne organisasjoner som var i opposisjon til statsreligionen og det politiske styre. . . . De politiske herskerne fryktet derfor for de revolusjonære muligheter et slikt skille i religiøs henseende ville innebære, og de geistlige myndigheter fryktet for at friheten til å utbre kjetterske læresetninger ville føre menneskers sjel i fortapelse.»

 6. Overfor hvem har Portugal inntatt en slik holdning, og hva har det portugisiske politi gjort med dem for ikke så lenge siden?

⁶ Med disse ordene ga The Encyclopedia Americana i virkeligheten en beskrivelse av den holdning republikken Portugal har inntatt til Jehovas kristne vitner helt fram til dette år, 1967. Det Jehovas vitner har vært utsatt for i Portugal og i Angola, er alminnelig kjent verden over. Vi kan derfor fritt omtale Portugals opptreden i denne forbindelse, akkurat som andre tidligere har gjort. Det portugisiske politi arresterte og stilte for retten 49 Jehovas vitner. Påtalemyndighetene har framsatt sin anklage mot dem. Hver av de anklagede måtte stille en kausjon på flere tusen portugisiske escudos for å bli løslatt inntil deres sak skulle komme for retten og dommen avsies. Når du nå leser den anklage som ble rettet mot dem, bør du ha i tankene det som ble sagt i artikkelen i Americana angående religiøs frihet, og som du nettopp leste. Anklagen lød slik:

 7—12. Hvilken anklage har de portugisiske påtalemyndighetene rettet mot de arresterte Jehovas vitner?

⁷ «Alle de anklagede har i vesentlig grad gjort seg skyldig i en forbrytelse mot statens sikkerhet ved å oppfordre til kollektiv ulydighet, noe som er omtalt og betegnet som straffbart i straffelovens paragraf 174, og som paragraf 175 i samme straffelov utmåler straffen for. Dette kan sies ettersom rettsforhandlingene viser følgende:

⁸ «De anklagede er ’medlemmer’ av sekten ’Jehovas vitner’, som blir ledet av Watch Tower Bible & Tract Society [Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap] som har sitt hovedkontor i New York, og hvis befalinger de adlyder i minste detalj.

⁹ «De setter verden over i gang forskjellige tiltak med tanke på å tilskynde til kollektiv ulydighet mot de nasjonale lover hva offentlig ro og orden angår, og mot myndighetenes lovlige påbud. Fedrelandet, alle lovlige myndigheter og spesielt hæren blir sammen med falske religioner betraktet som de viktigste delene av Satans rike, som det er nødvendig å ødelegge. De regner seg selv som ambassadører for det teokratiske rike og hevder at de av den grunn ikke behøver å rette seg etter myndighetenes bestemmelser, delta i valg eller samarbeide med regjeringen.

¹⁰ «De hevder at det å hilse det nasjonale flagg er en avguderisk handling, og at soldaten som kjemper for fedrelandet, kjemper for Satan og derfor er en fiende av Gud.

¹¹ «De utgjør en politisk bevegelse, kommer fra forskjellige land og har som sitt mål å opphisse og forderve det brede lag av folket, særlig ungdommer som er i sin beste alder, og få dem til å vise ulydighet.

¹² «Watch Tower Bible & Tract Society forbyr alle som tilhører den religiøse sekten Jehovas vitner, å gjøre militærtjeneste. . . .»

Rettssaker som tilbakeviser anklagen

13. a) Hvordan kan vi si at hvis de portugisiske anklagere hadde levd i de første århundrer, ville de ha forfulgt de kristne den gangen? b) Hva ville det være ulovlig for Selskapet Vakttårnet å gjøre?

¹³ I betraktning av en slik anklage er det ikke noen overdrivelse å si at hvis Jehovas vitners portugisiske anklagere hadde levd i den sanne kristne menighets første tid, ville de ha vært blant dem som forfulgte de kristne den gangen. Hvordan kan vi si det? Fordi den verdslige historie fra den tiden forteller at de kristne i det første og annet århundre ble bannlyst, drevet under jorden i katakombene, fengslet og utsatt for grusom tortur på grunn av de samme anklager som de portugisiske myndigheter retter mot Jehovas vitner i vår tid. Ja, anerkjente, autentiske historiske beretninger viser at de portugisiske anklagene ikke er noe nytt. Og hva angår Watch Tower Bible and Tract Society, som ble dannet av pastor Charles Taze Russell i 1884 i samsvar med staten Pennsylvanias lover, ville det gjøre seg skyldig i noe ulovlig hvis det la hindringer i veien for eller motarbeidet De forente staters forsvarsprogram og de militære tiltak i landet, for ikke å snakke om hvis det oppfordret Jehovas vitner i andre land, for eksempel Portugal, til å gjøre noe slikt der hvor de bor.

14, 15. a) Hvordan ble Selskapet Vakttårnets president og andre av Selskapets representanter behandlet av myndighetene i De forente stater i 1918? b) Hva sa Americana om denne saken og om religionsfriheten?

¹⁴ Pastor Russell, Selskapet Vakttårnets første president, døde den 31. oktober 1916. Året etter ble Amerikas forente stater med i den første verdenskrig. Den etterfølgende presidenten og andre spesielle representanter for Selskapet Vakttårnet ble så i 1918 anklaget for å legge hindringer i veien for landets krigføring og for å utgjøre en trusel mot den nasjonale sikkerhet. De ble ført til et føderalt fengsel uten å få anledning til å appellere, og deres ansøkning om å bli løslatt mot kausjon ble avslått. Den ovennevnte artikkelen i The Encyclopedia Americana (side 349) sier angående denne berømte rettssaken:

¹⁵ «Den praksis å forfølge personer på grunn av avvikende meninger eller kjetteri gikk etter hvert av mote. Det ble stadig mer alminnelig at domstolene fastslo at loven ikke hadde rett til å forby en person å utøve sin religiøse tro så lenge den ikke, slik som Blackstone uttrykte det, utgjorde ’en trusel mot staten eller skapte uro i landet’. I den kjente rettssaken (1918) i forbindelse med pastor Russells etterfølgere gjorde domstolen det klart at religionsfriheten aldri kan strekkes så langt at det blir tillatt å begå forbrytelser.»

16. a) Hva unnlater artikkelen i Americana å fortelle om disse åtte anklagede representanter for Selskapet Vakttårnet? b) Hva ville De forente staters høyesterett aldri ha tillatt hvis presidenten, dommer Rutherford, hadde vært en forbryter?

¹⁶ Denne artikkelen i Americana unnlater å fortelle at pastor Russells medarbeidere ble holdt fengslet i ni måneder, og at de så ble frigitt mot kausjon i mars 1919, etter at det var blitt lovt at deres sak skulle bli prøvd på nytt. Året etter (1920) ble alle åtte renset for alle de falske anklager som lå til grunn for at de ble kastet i fengsel. Det ble bevist i retten at de ikke var forrædere, forbrytere som utgjorde en trusel mot statens fred og sikkerhet og forstyrret landets ro og orden.a Og den 25. april i krigsåret 1940 fikk Selskapet Vakttårnets daværende president, kjent som dommer Rutherford, som var sakfører i staten New York, og som hadde vært med blant dem som ble fengslet, anledning til å stå fram for De forente staters høyesterett i Washington, D.C., noe han aldri ville ha fått hvis han hadde vært en forbryter.

17, 18. a) Hva ga Høyesterett dommer Rutherford og hans ledsager anledning til? b) Hva sa han i avslutningen av sin tale til Høyesterett angående det å følge sin samvittighet og det å være vitner for Jehova?

¹⁷ Retten ga til og med ham og professor Gardner ved Harvard universitet ekstra tid, slik at de fikk anledning til å tale i retten i en og en halv time i den berømte flagghilsningssaken i forbindelse med at en sønn og en datter til et ektepar i Pennsylvania nektet å hilse det amerikanske flagg på skolen. I avslutningen av sin tale til Høyesterett sa dommer Rutherford:

¹⁸ «Dette er en sak som er hellig for enhver amerikaner som elsker Gud og hans Ord. Medlemmene av denne rett har respekt for Jehova Gud, og jeg antar at de ønsker å tjene ham, for det finnes ingen annen måte å vinne liv på. Staten Pennsylvania kan ikke gi noen liv. De forente stater kan ikke gi noen liv, for Jehova Gud er livets kilde. ’Jehova hører frelsen til.’ De anklagede i denne saken fulgte sin samvittighet og stolte på Bibelen. Deres samvittighet må ikke kontrolleres eller påvirkes av noen menneskelig makt, slik som staten Pennsylvanias egen forfatning uttrykker det. Underrettens og appellrettens avgjørelse bør derfor stadfestes, slik at medlemmene av denne rett blir vitner for ’den Høyeste, hvis navn alene er Jehova’, og om hans majestet og overhøyhet.»b

19. Hvordan behandlet Høyesterett flagghilsningssaken i 1940 og i 1943?

¹⁹ Samme år, i 1940, felte Høyesterett med åtte stemmer mot én en ugunstig dom. Flere år senere tok Høyesterett imidlertid igjen saken opp til overveielse, og på den nasjonale flaggdag, den 14. juni, i 1943, omgjorde Høyesterett sin egen dom. Den traff en beslutning som anerkjente de kristnes rett til å følge sin samvittighet, også når de mener at det å hilse en hvilken som helst nasjons flagg er en avguderisk handling og derfor en overtredelse av Guds lov, den høyeste lov. — 1 Joh. 5: 21; 2 Mos. 20: 1—5.c

En må først og fremst adlyde Guds lov

20, 21. a) Hva råder Salme 2: 10, 11 konger og dommere til å gjøre i dag? b) Hvorfor trenger Jehovas vitner ikke Selskapet Vakttårnet til å fortelle dem hva de skal gjøre hva dette angår, og hvilken apostel etterligner de?

²⁰ I Salme 2: 10, 11 leser vi: «Og nå, I konger, gå viselig fram! La eder advare, I dommere på jorden! Tjen [Jehova] med frykt og juble med beven!»

²¹ Denne salmen begynte å gå i oppfyllelse i 1914. Det er derfor på høy tid at konger, presidenter og diktatorer, ja, alle herskere og dommere på jorden anerkjenner at den Høyestes lov er over alle andre lover, og at Guds Sønns, Jesu Kristi, etterfølgere må anerkjenne Guds lov som den høyeste lov og adlyde den når menneskenes lover er i strid med det den sier. Jehovas kristne vitner i Portugal og i andre land trenger ikke Selskapet Vakttårnet til å fortelle dem hvilken handlemåte de bør følge; det er noe de selv har funnet fram til ved å lese Bibelen på portugisisk eller et av de andre språk som den er blitt utgitt på. Og de trenger ikke noen prest i kristenheten til å tolke den for seg. Apostelen Peter, som den romersk-katolske kirke hevder var dens første pave, sa til Jerusalems høyesterett: «En skal lyde Gud mer enn mennesker.» (Ap. gj. 5: 29) Jehovas vitner verden over følger apostelen Peters eksempel i denne henseende.

22, 23. a) Hva sier Britannica om den engelske juristen Blackstone? b) Hva sa Blackstone om «naturens lov . . . som Gud er opphav til» og menneskenes lover?

²² Det tidligere siterte avsnittet i Americana nevner den framstående engelske juristen Sir William Blackstone, som levde fra 1729 til 1780. Og The Encyclopædia Britannica (11. utgave), bind 4, side 26, sier i en artikkel om Blackstone: «Han betraktet gravitasjonsloven, naturens lov og Englands lov som forskjellige eksempler på det samme prinsipp — som regler for handlemåte eller oppførsel som en høyere makt pålegger sine undersåtter.» I avsnitt ni i forordet henviser dessuten Britannica til følgende uttalelse i Blackstones verk Commentaries of the Laws of England:

²³ «Naturens lov, som er like gammel som menneskeslekten, og som Gud er opphav til, er naturligvis mer forpliktende enn noen annen. Den er bindende over hele jorden, i alle land og til alle tider. Ingen menneskelige lover har noen gyldighet hvis de strider mot den, og de av dem som er gyldige, henter hele sin kraft og hele sin autoritet direkte eller indirekte fra denne opprinnelige lov.»d

24. a) Hva kan vi i betraktning av dette si angående Guds skrevne lov? b) Hvilken befaling som gjelder vår tid, følger Jehovas vitner, og hvorfor kan ikke det å gjøre det kalles oppvigleri?

²⁴ Hvis det Blackstone sier, er tilfelle med Guds lov i «naturen» eller i det fysiske skaperverk, hvor Guds lov ikke er nedskrevet, må det ikke da også være tilfelle med Guds lov som står nedskrevet i Bibelen, Guds inspirerte frihetens Bok? Jehovas døpte vitner har betingelsesløst innvigd sitt liv til Jehova for å vandre i hans Sønns, Jesu Kristi, fotspor ved å etterligne Jesu eksempel og adlyde hans befalinger. Dette innbefatter den befalingen som Jesus kom med i sin profeti angående «avslutningen på denne tingenes ordning» da han sa: «Dette gode budskap om riket skal bli forkynt på hele den bebodde jord til et vitnesbyrd for alle folkeslag; og så skal enden komme.» (Matt. 24: 14, NW) Da Jesus forutsa at dette rike skulle bli forkynt verden over, sa han ikke til sine disipler at de skulle foreta seg noe som et land med rette ville kunne kalle oppvigleri.

Hvem tjener Satan Djevelen?

25. Hvem er «denne verdens gud», og hvem tjener en hvilken som helst nasjon når den forfølger Jehovas kristne vitner?

²⁵ Jesus Kristus kalte Satan Djevelen «denne verdens fyrste». (Joh. 12: 31; 14: 30) Apostelen Paulus kalte Satan Djevelen «denne verdens gud». (2 Kor. 4: 4) Og i den siste boken i Bibelen viste Jesus Kristus apostelen Johannes at Satan Djevelen er den som står bak forfølgelsen av dem som holder Guds bud og har Jesu vitnesbyrd. (Åpb. 12: 13—17) Når en nasjon, innenfor eller utenfor kristenheten, forfølger Jehovas kristne vitner, hvem tjener så i virkeligheten en slik nasjon, Jehova Gud eller Satan Djevelen? Like før Jesus døde, sa han til sine disipler: «De skal utstøte eder av synagogene; ja, det kommer en tid da hver den som slår eder i hjel, skal tro at han viser Gud en dyrkelse.» (Joh. 16: 2) Det at en som slår i hjel en av de sanne kristne, har en slik feilaktig oppfatning, fritar ham imidlertid ikke for skyld.

26. a) Hvem er det som fyller fengslene i kristenheten, men hva gjør Jehovas vitner? b) Hvilken handlemåte legger Jehovas vitner for dagen overfor myndighetene, selv om de blir forfulgt av dem?

²⁶ Det er kristenhetens medlemmer som fyller fengslene til trengsel på grunn av at de har brutt både Guds og menneskers lover. Jehovas vitner derimot er opptatt i et fredelig arbeid. De forkynner det gode budskap om Guds rike, som menneskene så lenge har bedt om, og bestreber seg på den måten på å hjelpe alle mennesker til å vinne evig liv i Guds nye tingenes ordning. Selv når Jehovas vitner blir utsatt for forfølgelse fra myndighetenes side, gjør de ikke opprør, og de legger heller ikke i hemmelighet planer om å undergrave eller omstyrte det bestående politiske styre. For sin samvittighets skyld gir de fortsatt Gud hva Guds er, og så keiseren hva keiserens er. De ser på forfølgelsen som en prøve på deres trofasthet og lydighet overfor den høyeste Gud. De overlater til Gud å ta seg av dem som forfølger dem, for de vet at han i nær framtid vil tilintetgjøre Babylon den store, og at han skal ødelegge alle dens politiske elskere i Harmageddon, «krigen på Guds, den allmektiges, store dag». — Åpb. 16: 13—16; 17: 5.

27. a) I hvilken forstand er Jehovas vitner et frigjort folk, selv om de ikke overalt har religionsfrihet? b) Hvordan bevarer de den frihet de har fått?

²⁷ Selv om Jehovas kristne vitner ikke overalt har religionsfrihet, er de likevel et frigjort folk. De bestreber seg på å bevare den frihet som det å utøve den sanne tilbedelse gir dem. (Jak. 1: 27) De er bestemt på å bevare den frihet som Kristus har frigjort dem til. De vet godt at de er i verden, men at de, som Jesus sa, ikke er av verden. De holder seg borte fra tiltak som har til hensikt å bevare denne tingenes ordning, ettersom Jesus Kristus forutsa at den skulle gå til grunne. (Matt. 24: 3—22, NW) De setter ikke sin lit til denne verden eller til dens fyrster. (Sl. 146: 3—5) De tillater seg ikke å bli avhengig av denne verden, slik at de blir forpliktet til å behage den og blir menneskers slaver. De følger Jesu oppfordring i Bergprekenen til sine etterfølgere; de søker først Guds rike og hans rettferdighet og stoler på at Jehova Gud skal gi dem de nødvendige ting. — Matt. 6: 33.

28. a) Hva har Jehova Gud i årtusener latt de nasjoner som utøver falsk tilbedelse, ha? b) Når vil det bli slutt på dette, og hvordan vil det deretter bli hva religion angår?

²⁸ I årtusener, helt fra det gamle Babylons tid og fram til vår tid, har den høyeste Gud, Jehova, latt nasjonene få ha religionsfrihet eller tilbedelsesfrihet. Det vil imidlertid snart bli slutt på deres frihet til å utøve en falsk tilbedelse fordi de i nær framtid vil bli tilintetgjort av Guds messianske rike, det rike som sanne kristne ber om i Fadervår. (Matt. 6: 9, 10) I den nye tingenes ordning under Guds rike vil så menneskene fritt og uhindret kunne tilbe den sanne Gud gjennom Jesus Kristus. Ja, lydige mennesker som tilber Gud på den rette måte, vil få anledning til å leve på jorden som Guds frigjorte barn i all evighet!

[Fotnoter]

I forbindelse med ovenstående blir det sagt følgende i A Treatise on the Constitutional Limitations av dr. jur. Thomas M. Cooley (Boston 1927, 4. utgave, bind 2, sidene 966—969):

«De ting som ikke kan innføres ved lov under noen av de amerikanske grunnlover, kan uttrykkes slik:

«1. Enhver lov om innførelse av en statsreligion. . . .

«2. Tvungen støtte til en eller annen form for religionsundervisning, for eksempel ved skatt. . . .

«3. Plikt til å overvære en gudstjeneste. Enhver som ikke føler seg tilskyndt til eller av pliktfølelse ønsker å følge religiøse vedtekter, kan ikke tvinges til det av staten. Det er statens oppgave så langt det er gjennomførlig, å sørge for at de forpliktelser som påhviler enhver borger, eller som enhver borger har overfor sine medborgere eller overfor samfunnet, blir oppfylt. Det er imidlertid ikke håndhevelse av menneskelige lover som skal få menneskene til å oppfylle de plikter de har overfor Skaperen, men påminnelser fra deres egen samvittighet. Ettersom all tilbedelse i alt vesentlig må bestå i at skapningen frivillig tilber sin Skaper og viser ham sin takknemlighet, er det klart at menneskers lover ikke er i stand til å framkalle eller framtvinge de følelser som skal tilskynde til en slik tilbedelse, og menneskers straffer kan i beste fall bare tvinge noen til å overholde tomme seremonier, som, når de utføres under tvang, er uten verdi for deltagerne og fullstendig mangler den sanne tilbedelses kjennetegn.

«4. Begrensninger av den frie utøvelse av religion som samvittigheten tilskynder til. Ingen ytre makt må stille seg mellom det begrensede vesen og det ubegrensede vesen når det førstnevnte søker å ære det sistnevnte på en måte som er i samsvar med hans samvittighet, og som han mener er passende for ham og antagelig for den som er gjenstand for hans tilbedelse. . . .

«5. Begrensninger av menneskets rett til å gi uttrykk for sin tro. En oppriktig troende betrakter det vanligvis som sin plikt å utbre sine meninger og få andre til å anta de samme synspunkter som han selv har. Det å berøve et menneske denne rett er det samme som å hindre det i å utføre en handling som det anser for å være en hellig plikt.»