Vær modig og sterk ved hjelp av tro
«Vær bare modig og meget sterk, så du akter på å gjøre etter hele loven . . . for at du kan handle forstandig.» — Jos. 1: 7, NW.
1. Hvordan viste Judas seg å være Djevelens tjener og en forræder, og hva er det som viser at han omhyggelig hadde lagt sine planer?
DET var påskeaften den 14. nisan i året 33. e. Kr. Det var like før det skulle begås et forræderi i Jerusalem sent denne aftenen. Forræderen hadde lagt sine omhyggelige planer. Ikke noe var overlatt til tilfeldighetene. Det var riktignok fullmåne, men, tenkte forræderen, det kunne bli overskyet, og i denne hagen med de vakre oljetrærne kunne kanskje Mesteren sitte i skyggen av deres blad. Det måtte derfor sørges for fakler og tente lamper som kunne opplyse veien som førte opp til Oljeberget, hvor det var sikkert at Jesus oppholdt seg. Forræderen «Judas hadde nå fått med seg vakten og tjenere fra yppersteprestene og fariseerne, og kom dit med fakler og lamper og våpen». Som den Djevelens tjener han var, viste Judas seg til sist å være Kristi Jesu utro disippel ved å gå i spissen for den pøbelflokken som snart skulle gripe Guds Sønn. Han «kjente også stedet; for Jesus samledes ofte der med sine disipler». — Joh. 18: 2, 3.
2. a) Hvorfor kom ikke Jesu fienders forræderi som en overraskelse på Jesus? b) Hvordan viste han mot da han sto overfor dem?
2 Dette angrepet kom ikke som en overraskelse på Jesus. Han var klar over at han skulle bli forrådt denne aftenen, og at han den samme påskeaften skulle dø på en torturpel. «Før påskehøytiden, da Jesus visste at hans time var kommet da han skulle gå bort fra denne verden til Faderen — liksom han hadde elsket sine egne, som var i verden, så elsket han dem inntil enden.» (Joh. 13: 1) Nå var hans time kommet. Jesus hørte trampingen av mange føtter og så lysene komme nærmere, og da han «visste om alt som skulle komme over ham, gikk han fram og sa til dem: Hvem leter I etter? De svarte ham: Etter Jesus fra Nasaret. Jesus sier til dem: Det er meg». (Joh. 18: 4, 5) Han måtte ha mot for å kunne si dette! Han visste at det betydde døden for ham.
3. a) Hvordan ga Jesus da han var sammen med sine trofaste disipler i en sal i Jerusalem, uttrykk for at han var klar over hva som skulle skje med ham? b) Hvordan viste Jesus at han hadde mot ved å be som han gjorde i Getsemane?
3 Bare noen få timer tidligere hadde Jesus i «en stor sal» i Jerusalem gjort sine 11 trofaste disipler kjent med noe nytt. Judas visste ikke engang om det. Han var ikke der sammen med Jesus da «han tok også et brød, takket, brøt det, og ga det til dem idet han sa: ’Dette betyr mitt legeme som skal gis til gagn for dere. Fortsett å gjøre dette til minne om meg.’ Også begeret på samme måte, etter at de hadde spist aftensmåltidet, idet han sa: ’Dette beger betyr den nye pakt i kraft av mitt blod, som skal utgytes til gagn for dere’». (Luk. 22: 19, 20, NW) Jesus visste at han måtte dø på denne måten for å gjøre sin Fars vilje. I Getsemane hage ba Jesus til sin Far så inntrengende og inderlig at «hans svette ble som dråper av blod som falt ned på bakken». Han ba: «La ikke min vilje skje, men din.» (Luk. 22: 42, 44, NW) Han måtte ha mot for å kunne be slik.
4. Vis forskjellen mellom Jesu mot og Peters tapperhet.
4 Jesus Kristus hadde en indre styrke, nemlig full tillit til Jehova Gud, sin Far, da han i det klare lyset fra månen, de brennende faklene og de tente lampene gikk fram mot disse mennene som kom imot ham med sine våpen, med sverd, klubber og stokker. Da han sa hvem han var, «vek de tilbake og falt til jorden. Han spurte dem da atter: Hvem leter I etter? De sa: Etter Jesus fra Nasaret. Jesus svarte: Jeg sa eder jo at det er meg». (Joh. 18: 4—8) Han hadde ingen frykt for mennesker. Han hadde satt sitt håp til Jehova! Han var rolig og modig. Det var imidlertid den impulsive Peter som for et øyeblikk ville vise hvor tapper han var. Historieskriveren Markus forteller at da Judas «kom, gikk han straks bort til [Jesus] og sa: Rabbi! og kysset ham. Men de la hånd på ham og grep ham. Men en av dem som sto der, dro sitt sverd, og slo til yppersteprestens tjener og hogg øret av ham». (Mark. 14: 45—47) Tjenerens navn var Malkus. Jesus sa da til Peter: «Stikk sverdet i skjeden! Skal jeg ikke drikke den kalk min Fader har gitt meg? Vakten og den øverste krigshøvedsmann og jødenes tjenere grep da Jesus og bandt ham, og de førte ham først til Annas, for han var svigerfar til Kaifas, som var yppersteprest det år.» — Joh. 18: 10—13.
5. Hvilken handlemåte unnlot Jesus å følge selv når han var under kraftig press fra fienden, og hvordan avslørte han deres framgangsmåte?
5 Jesus viste ikke sitt mot ved å kjempe med kjødelige våpen, og han ønsket heller ikke at hans disipler skulle vise sitt mot ved å gjøre det. Han rørte derfor ved øret til den mannen Peter hadde skadd, og legte ham. Rolig og modig «[sa Jesus] til yppersteprestene og høvedsmennene over tempel-vakten og de eldste som var kommet imot ham: I er gått ut som mot en røver med sverd og stokker; da jeg daglig var hos eder i templet, rakte I ikke eders hender ut mot meg. Men dette er eders time og mørkets makt». (Luk. 22: 52, 53) Satan, Jehova Guds og Guds Sønns fiende, grep ikke Jesus i fullt dagslys mens han forkynte i templet. I all hemmelighet fikk han sine kujoner til å utføre sin nedrige gjerning om natten. Personer som er fylt av hat, slik Djevelen er, tåler ikke lyset. «Den som sier at han er i lyset, og som hater sin bror, han er ennå i mørket.» (1 Joh. 2: 9) Hvor sann Jesu uttalelse var: «Men dette er eders time og mørkets makt»! Han la mot for dagen ved ikke å sette seg til motverge.
6, 7. a) Hvem stolte Jesus på da han ble ført for retten, og hvorfor? b) Hvordan reagerte på den annen side Jesu disipler da han ble arrestert?
6 Mens dette ordskiftet fant sted, trakk Jesu disipler seg tilbake, og «[de forlot] ham alle sammen og flydde». (Mark. 14: 50) Da de førte Jesus bort til yppersteprestens hus, fulgte imidlertid Peter etter ham på avstand. «Men Simon Peter og en annen disippel fulgte Jesus, og denne disippel var kjent med ypperstepresten, og gikk inn med Jesus i yppersteprestens gård; men Peter sto utenfor ved døren. Den andre disippel, han som var kjent med ypperstepresten, gikk da ut og talte til dørvoktersken og fikk Peter inn.» (Joh. 18: 15, 16) Men hadde disse to disiplene stort nok mot til å gi Jesus Kristus sin støtte på det tidspunktet? Hadde de den nødvendige tro og styrke til å stå alene, slik Jesus nå sto alene foran de jødiske religiøse lederne og senere foran de romerske herskerne? De skulle nå bli stilt på en prøve angående dette. Jesu mot var da stilt på den største prøve. Han hadde full forståelse av den kampen som da fant sted mellom Satan og ham selv. Jesus stolte på Jehova! Han satte det rette eksempel for alle som elsker livet. Han kunne si: «Vær modig og la ditt hjerte være sterkt. Ja, håp på Jehova.» — Sl. 27: 14, NW.
7 Tidligere den samme aftenen, den 14. nisan, hadde Jesus sagt til sine 11 trofaste disipler: «I er de som har holdt ut hos meg i mine prøvelser, og jeg tilsier eder riket, liksom min Fader har tilsagt meg det.» Så rettet Jesus sine ord til Peter og sa: «Simon! Simon! se, Satan krevde å få eder i sin vold for å sikte eder som hvete; men jeg ba for deg at din tro ikke måtte svikte, og når du engang omvender deg, da styrk dine brødre!» Da sa Peter til ham: «Herre! med deg er jeg rede til å gå både i fengsel og i død.» Men Jesus sa: «Jeg sier deg, Peter: Hanen skal ikke gale i dag før du tre ganger har nektet at du kjenner meg.» (Luk. 22: 28—34) Jesus var klar over at Satan ville forsøke å sikte alle de kristne som hvete, og derfor trengte de alle å ha større tro. De trengte en hjelper, den hellige ånd, fra Gud, og Jesus lovte å sende dem den. Han sa: «Jeg sier eder sannheten: Det er til gagn for eder at jeg går bort; for går jeg ikke bort, da kommer talsmannen [hjelperen, NW] ikke til eder; men går jeg bort, da skal jeg sende ham til eder. Og når han kommer, skal han overbevise verden om synd og om rettferdighet og om dom.» — Joh. 16: 7, 8.
En hjelp til å få mot
8. Hvilken hjelp til å få mot ble det sørget for på pinsedagen, hvilken profeti var det en oppfyllelse av, og hvilke resultater førte det til?
8 Denne hjelperen kom senere, på pinsedagen, da hellig ånd ble utgytt over Jesu Kristi trofaste etterfølgere, og denne Guds ånd drev dem til å tale på mange språk «om Guds store gjerninger». (Ap. gj. 2: 11) Peter sa at dette også var en oppfyllelse av Joels profeti. «Og det skal skje i de siste dager, sier Gud, da vil jeg utgyte av min Ånd over alt kjød,» både over sønner, døtre, unge menn, oldinger og treller. Peter sa med ettertrykk: «Denne Jesus oppreiste Gud, som vi alle er vitner om. Etter at han nå er opphøyd ved Guds høyre hånd og av sin Fader har fått den Hellige Ånd, som var lovt, så utgjøt han dette som I både ser og hører.» (Ap. gj. 2: 17, 32, 33) På denne pinsefestens dag ble det «lagt til omkring tre tusen sjeler» til den kristne menighet. Folket så og hørte den gangen på pinsedagen denne hjelperens makt, og folk ser også de virkninger som den har på Jehovas vitner nå i vår tid.
9. Hvordan viser det som Peter opplevde den aftenen Jesus ble arrestert, at han trengte guddommelig hjelp?
9 Peter og de andre disiplene hadde ikke denne hjelper eller hellige ånds gave da Jesus ble grepet og bundet og ført fram for ypperstepresten. Vi finner derfor at Peter sto utenfor og tenkte på hva som ville skje med Jesus. Da «piken som voktet døren, sa . . . til Peter: Er ikke du også en av dette menneskes disipler? [sa han]: Nei, jeg er ikke». (Joh. 18: 17) Lukas forteller hvordan Peter offentlig benekter at han i likhet med Jesus var en galileer. Peter sa til en annen som spurte ham: «Menneske! jeg forstår ikke hva det er du mener!» Da «straks, mens han ennå talte, gol hanen. Og Herren vendte seg og så på Peter; og Peter kom Herrens ord i hu, hvorledes han hadde sagt til ham: Før hanen galer i dag, skal du fornekte meg tre ganger. Og han gikk ut og gråt bitterlig». (Luk. 22: 60—62) Peter trengte guddommelig hjelp, tro, hellig ånd og samvær med sine kristne brødre. Jesus viste derimot en enestående tro på sin himmelske Far. Det var ingen mennesker som hjalp ham. Alt han kunne gjøre og ønsket å gjøre, var å håpe på Jehova. Han la derfor mot for dagen.
10. Hvordan hadde Jesus forberedt sine disipler på de prøvelser som ville komme over dem i framtiden, og hvorfor var det nødvendig at han måtte dø?
10 Jesus hadde imidlertid klart og tydelig fortalt sine disipler om nettopp disse hendelsene og gjort dem oppmerksom på hva de trofaste kristne kunne vente seg i framtiden. Han sa: «Dette har jeg talt til eder for at I ikke skal ta anstøt. De skal utstøte eder av synagogene; ja, det kommer en tid da hver den som slår eder i hjel, skal tro at han viser Gud en dyrkelse. Og dette skal de gjøre fordi de ikke kjenner Faderen og heller ikke meg. Men dette har jeg talt til eder, for at I, når timen kommer, da skal minnes at jeg sa eder det; men dette sa jeg eder ikke fra begynnelsen av, fordi jeg da var hos eder. Men nå går jeg bort til ham som har sendt meg, og ingen av eder spør meg: Hvor går du hen?» (Joh. 16: 1—5) Ettersom disiplene hadde Jesus så nær seg, han som var et fullkomment menneske, han som var Guds Sønn, han som var Messias, han som utførte mirakler, var det vanskelig for dem å forstå at han måtte dø på torturpelen og skulle bli oppreist fra de døde for å opprette sitt evige rike som han hadde lært dem å be om. Men han fortalte dem alt dette fordi han visste at de ville få forståelse når de fikk den hellige ånd. Men for at de kunne få den hellige ånd, måtte han dø og bli oppreist fra de døde, slik at han kunne stige opp til sin Far og berede et sted for sine trofaste 144 000 etterfølgere.
11. Hva gjorde det mulig for Paulus modig å kunne fortsette i sin tjeneste for å vinne prisen, Guds kall oppad?
11 Med dette beredte himmelske sted i tankene sa apostelen Paulus: «[Jeg jager] fram mot målet, etter seiersprisen, Guds kall oppad ved Kristus Jesus.» (Fil. 3: 14, NW) For å oppnå denne himmelske pris fulgte Paulus en modig handlemåte. Ga han etter for press? Bukket han under på grunn av den harde forfølgelsen? Han svarer på dette når han sier: «Hvem vil skille oss fra Kristi kjærlighet? Trengsel eller angst eller forfølgelse eller hunger eller nakenhet eller fare eller sverd? som skrevet er: For din skyld drepes vi hele dagen; vi er regnet som slaktefår. Men i alt dette vinner vi mer enn seier ved ham som elsket oss.» (Rom. 8: 35—37) Paulus kunne derfor modig fortsette i sin tjeneste.
12. a) Hvordan er Jesu seier over verden en kilde til styrke for hans etterfølgere? b) Hva er derfor de kristnes holdning overfor andre mennesker?
12 Paulus’ tro var så sterk at han bevarte den under alle vanskeligheter. Er din tro like sterk? Paulus forsto nå på grunn av det han selv hadde opplevd, å verdsette det Jesus hadde sagt til apostlene denne påskeaftenen: «Se! Den time kommer, ja, den har kommet, da dere skal bli spredt enhver til sitt eget hus, og dere skal la meg bli alene; og likevel er jeg ikke alene, for Faderen er med meg. Jeg har sagt disse ting til dere for at dere kan ha fred ved hjelp av meg. I verden skal dere ha trengsel, men fatt mot! Jeg har seiret over verden.» (Joh. 16: 32, 33, NW) Da Jesus sa: «Jeg har seiret over verden,» mente han at hvis hans etterfølgere fattet mot, kunne de også seire over verden. Jesus hadde et udelt hjerte som var fritt for menneskefrykt. (Sl. 86: 11) På samme måte må også hans trofaste etterfølgere ha et modig hjerte, et hjerte som er sterkt fordi de tror og håper på Jehova. Ved å legge et slikt mot for dagen vil ikke noen av dem som følger i Kristi fotspor ved å gjøre Guds vilje, frykte for noen mennesker i den religiøse, politiske eller kommersielle del av verden, for de vil bare herliggjøre Jehovas navn. De kan respektere mennesker, men ikke ære eller frykte mennesker. «Menneskefrykt fører i snare, men den som setter sin lit til [Jehova], han blir berget.» — Ordspr. 29: 25.
Eksempler fra fortiden
13. Hvordan var Moses et eksempel på en som la mot for dagen?
13 Det er utallige eksempler på hvordan Guds innvigde folk har lagt mot for dagen. Moses var et slikt eksempel. Akkurat som Jesus formante sine disipler til å fatte mot, formante Moses lenge før den tiden Josva og et helt folk til å fatte mot. Moses hadde mot da han sto framfor Farao og fortalte ham om de ti plagene som skulle komme over Egypt. Moses hadde også mot da han senere førte Israels barn ut fra Egypt og gjennom Rødehavet og til Sinai ørken. Han hadde også mot da han gikk alene opp på Sinai berg og mottok De ti bud fra Jehova Gud og var villig til å veilede israels barn i samsvar med disse lover.
14. Ble det lagt mot for dagen i forbindelse med utspeidingen av det lovte land?
14 Det ble også lagt for dagen av de 12 speiderne Moses valgte ut til å dra til det lovte land for at de først skulle finne ut hva slags land det var. Disse mennene dro nordover til Negeb og videre opp i fjelltraktene for å finne ut hva slags folk det var som bodde i landet. Var det et sterkt eller et svakt folk? Var det lite eller stort? Var landet godt eller dårlig? De skulle utspeide byene, bostedene, leirene og festningene. Var jorden feit eller mager, og var det trær der? Før speiderne dro av sted, sa Moses: «Dere må vise dere modige og ta med dere noe av landets frukt.» De gjorde det. «Da førti dager var til ende, vendte de så tilbake etter å ha utspeidet landet.» (4 Mos. 13: 17—25, NW) Og hvilken rapport avla de? Jo, de fortalte at landet fløt med melk og honning. Som bevis på det hadde de tatt med seg noe av dets frukt. Alt dette var en god rapport. Ti av speiderne var imidlertid redde for folket som bodde der. De fortalte om de sterkt befestede byene. På grunn av frykt sa de at israelittene ikke måtte dra inn i landet. Men Kaleb, som i likhet med Josva var en modig speider, sa: «Vi vil dra opp og ta landet i eie; vi skal nok få det i vår makt.» (4 Mos. 13: 30) Men israelittene var redde på grunn av det som flertallet av speiderne hadde fortalt. De stolte ikke på Jehova Gud. De knurret mot Moses og hans bror Aron, og mange av dem sa: «Gid vi var død i Egypts land eller her i ørkenen! Å, at vi var død!» — 4 Mos. 14: 2.
15. Hva var det som holdt israelittene tilbake fra å dra inn i det lovte land, men hvordan forsøkte Josva og Kaleb å inngyte folket mot?
15 Frykten for mennesker, frykten for dem som hadde makten i det lovte land, holdt Israels barn tilbake fra å dra videre, trass i at de året før hadde gått gjennom Rødehavet etter at de under Jehova Guds ledelse var blitt fridd ut av Egypt. De burde ha hatt alt dette i frisk erindring. Da Moses og Aron så folkets innstilling, falt de ned på sitt ansikt foran hele Israels menighet. Josva og Kaleb, de to trofaste menn som hadde utspeidet landet, sønderrev sine klær «og talte til hele Israels barns menighet og sa: Det land som vi dro igjennom for å utspeide det, er et overmåte godt land. Dersom [Jehova] har velbehag i oss, så fører han oss inn i dette land og gir oss det — et land som flyter med melk og honning. Sett eder bare ikke opp mot [Jehova] og vær ikke redde for folket i det land, for vi skal fortære dem som det var brød; deres vern er veket fra dem, og [Jehova] er med oss, vær ikke redde for dem». — 4 Mos. 14: 5—9.
16. Hva var det israelittene manglet som gjorde at de måtte fortsette å vandre omkring i ørkenen?
16 Hvis disse israelittene hadde hatt samme innstilling som David, som levde flere hundre år senere, ville de med begeistring ha ropt: «Vær modige, og måtte deres hjerte være sterkt, alle dere som venter på Jehova.» (Sl. 31: 24, NW) De ville ha dratt videre. Men de manglet mot og måtte fortsette å vandre omkring i ørkenen. De hadde ingen tro og av den grunn heller ikke noe mot. Nå måtte de leve i landflyktighet i 40 år inntil hele den troløse generasjon døde ut. For en vanære dette var når de ved å vise mot kunne ha blitt seiervinnere!
17. Hvordan viste Moses i en alder av 120 år at han hadde tro da han gå råd til israelittene?
17 Etter at de opprørske israelittene hadde dødd ut i løpet av 40 år, kom den tiden da folket skulle dra over Jordan og inn i det lovte land. Tiden for Moses’ død nærmet seg også. Han var nå 120 år gammel. Men han var ikke svak i troen, for på en overbevisende måte sa han til folket: «[Jehova] din Gud vil selv dra fram foran deg, han vil utrydde disse folk for deg, så du kan ta deres land i eie; Josva han skal dra fram foran deg, således som [Jehova] har sagt.» Deretter kom Moses med en kraftig formaning som hele Israels nye generasjon måtte gi akt på: «Vær frimodige [modige, NW] og sterke, frykt ikke og reddes ikke for [disse fiender]! For [Jehova] din Gud går selv med deg, han skal ikke slippe deg og ikke forlate deg.» — 5 Mos. 31: 3, 6.
18. Hvilket råd ga Moses da han talte til Josva, og hvordan reagerte folket på Josvas modige ledelse?
18 Moses talte personlig til Josva som deres leder og sa: «Vær frimodig [modig, NW] og sterk! For du skal dra inn med dette folk i det land som [Jehova] tilsvor deres fedre å ville gi dem; og du skal skifte det ut til arv mellom dem.» (5 Mos. 31: 7) Hadde israelittene mot til å følge sin nye modige leder? Historien viser at de hadde det. De marsjerte med Josua over Jordan, og Jehova ga dem seier over deres fiender.
En må vise mot for å få komme inn i en ny verden
19. Hva måtte israelittene gjøre for å kunne dra inn i sitt nye land?
19 Dette var for Israels barn som å gå inn i en ny verden. Det var et nytt land, ikke en ørken, men et meget godt land, faktisk en Edens hage. De måtte arbeide for det, ja, kjempe for det, men ikke i sin egen styrke. De måtte vise tro på Gud, for hans tjener Mose sa: «Han vil utrydde disse folk for deg.»
20. a) Hvilke spørsmål er det som nå i disse siste dager med rette melder seg i forbindelse med at det skal komme en ny verden? b) Hvordan viser mange hvor sterk tro de har på Guds nye verden?
20 Hvor mange mennesker er det som nå i disse siste dager, ved avslutningen for denne tingenes ordning, vil ha mot til å dra videre får å få komme inn i en rettferdig, ny verden? Ja, hvor mange er det som virkelig ønsker en slik verden? Hvor mange er det som har mot til å forkynne om den offentlig og fra hus til hus? Tror du at den større Moses, Kristus Jesus, døde for deg for at du skal kunne få leve i det lovte land på jorden, ja, i den nye Edens hage? Hvor stor tro har du på den rettferdige, nye verden? Har du bare nok tro til å be for deg selv eller inne i en religiøs bygning: «Komme ditt rike; skje din vilje, som i himmelen, så og på jorden»? (Matt. 6: 10) Hundretusenvis av menn og kvinner av alle nasjoner ber ikke bare om dette riket, men forkynner også virkelig om det høylytt, offentlig, slik Jesus og hans trofaste etterfølgere gjorde for 1900 år siden. Gjør du det?
21, 22. Hvordan kan vi i dag høste gagn av det råd Jehova ga Josva?
21 Paulus skrev følgende for oss som lever i dag: «Dette . . . er skrevet til formaning for oss, til hvem de siste tider er kommet.» (1 Kor. 10: 11) Føler du det på samme måte som Josva da Jehova sa til ham: «Vær bare modig og meget sterk, så du akter på å gjøre etter hele loven som Moses, min tjener, bød deg å holde. Vik ikke av fra den, hverken til høyre eller til venstre, for at du kan handle forstandig overalt hvor du går. Denne lovens bok skal ikke vike fra din munn, og du må dag og natt lese i den med dempet stemme, for at du kan akte på å gjøre etter alt som står skrevet i den; for da skal du ha framgang på din vei, og da skal du handle forstandig»? (Jos. 1: 7, 8, NW) Det var tro og mot som førte til framgang den gangen! De troende må også ha tro og mot i dag hvis de ikke skal vike av fra den fullstendige «lovens bok», Bibelen. Les den! Studer den! Lev etter den! La det å ta til deg kunnskap om Jehova Gud og hans Sønn være det viktigste i ditt liv, for det betyr i virkeligheten liv for deg. — Joh. 17: 3, NW.
22 Ingen vil kunne vike av fra Jehova Guds veiledning, hverken til høyre eller til venstre, og likevel kunne handle forstandig. Det er Jehova Gud som gir forstand. Han er kilden til all kunnskap, og de opplysninger menneskene trenger i vår tid, finnes i Jehovas skrevne Ord. Det er nok mange som sier at Bibelen er gammeldags, at den er en gammel historiebok, men er den det? Det som har med din frelse å gjøre, er nedskrevet i den. Det gjelder liv eller død — hva velger du? De fleste mennesker må legge mot for dagen for å lese i en bibel, for ikke å snakke om å studere den eller drøfte den med andre. Hvis det var nødvendig for Jehova å si til Josva: «Denne lovens bok skal ikke vike fra din munn, og du må dag og natt lese i den med dempet stemme,» for at han skulle «handle forstandig», hvor meget mer trenger da ikke vi i dag å gjøre dette for å kunne handle forstandig! La oss vise at vi i dag har mot til å gjøre dette i denne verden. Et menneske som tror på Kristi lære og lever etter den, vil ha det nødvendige mot til å kunne handle selv når han står overfor trengsler. Satan, «denne verdens gud», vil like lite være hans venn som han var Jesu venn. Satan var Jesu motstander. Han er også alle de kristnes motstander, men de kan seire over hans verden ved å vise mot.