Riket — er det en realitet for deg?
«Mitt rike er ikke av denne verden. Var mitt rike av denne verden, hadde mine menn kjempet for meg, så jeg ikke skulle bli overgitt til jødene. Men mitt rike er ikke herfra.» — Johannes 18: 26.
1. a) Hvordan blir begrepene herredømme og kongerike knyttet til hverandre i Jesaja 9: 6, 7? b) Hvordan ble dette kongerike eller denne regjering tidligere omtalt på en billedlig måte?
FOR over 2600 år siden hadde Jesaja et profetisk syn, og han sa i den forbindelse om et herredømme og rike:
«For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herreveldet [herredømmet, EN] er lagt på hans skulder, og hans navn skal være: Underfull Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far og Fredsfyrste. Så skal herreveldet [herredømmet, EN] bli stort og freden være uten ende over Davids trone og hans kongerike. Han skal gjøre det fast og holde det oppe ved rett og rettferdighet fra nå og til evig tid. [Jehova,] Allhærs Gud, skal gjøre dette i sin brennende iver.» (Jes. 9: 6, 7)
Flere hundre år tidligere hadde vår himmelske Far i billedlig tale vist at dette kongerike, denne regjering, skulle skride til handling. Med hans ’kvinnes ætt’ i spissen skulle det knuse den største fiende av Rikets herredømme. — 1. Mos. 3: 15.
2. Hvordan viste Abraham sin tro på løftet om Riket?
2 Himmelens og jordens Skaper lot ikke dette første løfte dø. Mange år senere sa Jehova til sin venn Abraham:
«Jeg vil velsigne dem som velsigner deg, og forbanne den som forbanner deg. I deg skal alle slekter på jorden velsignes.» (1. Mos. 12: 3)
Velsignelsen av «alle slekter på jorden» kunne bare finne sted når det første løfte ble oppfylt, og dette var Abraham klar over. Derfor sier også den kristne apostelen Paulus: «Ved tro oppholdt han [Abraham] seg som utlending i det lovte land som i et fremmed land, idet han bodde i telt sammen med Isak og Jakob, medarvingene til det samme løfte; for han ventet på den stad [det rike] som har de faste grunnvoller, og som Gud er byggmester og skaper til.» (Hebr. 11: 9, 10, EN) Abraham var så opptatt av håpet om dette rike eller denne regjering at han opptrådte som en utlending og en fremmed innbygger til tross for at han bodde i det lovte land.
3. Hvilke spørsmål kan vi stille oss selv angående vår tro på Rikets herredømme?
3 Hvordan ser vi for vår del på denne verden? Betrakter vi oss som ’utlendinger’ selv om vi kanskje bor i vårt fødeland sammen med folk av vår egen rase? Blir vi oppfattet som noe for oss selv av våre omgivelser? Synes de at vi er annerledes? Hvis ikke, hvor sterk er så vår tro på Rikets herredømme? Er det slik at vi ganske enkelt er en del av det samfunnet som omgir oss? Eller er vi Guds venner i likhet med Abraham? — Jak. 2: 23.
4. Hvem kan få gagn av å anerkjenne den «ætt» som representerer den himmelske regjering, og hva må de gjøre for at det skal gagne dem?
4 Jehova gav næring til Abrahams håp da han på et langt senere tidspunkt lot ham få denne påminnelsen:
«[Jeg vil] velsigne deg rikt og gjøre din ætt så tallrik som stjernene på himmelen og som sanden på havets strand. Dine etterkommere [din ætt, EN] skal ta byene fra sine fiender, og i din ætt skal alle folk på jorden bli velsignet [velsigne seg, NW] fordi du lød mitt ord.» (1. Mos. 22:17, 18)
Ja, ved hjelp av den samme «ætt» som er nevnt i 1. Mosebok 3: 15, skal ikke bare enkelte folk, men alle folk på jorden velsigne seg. Det samme gjelder de enkelte individer innen disse folk, uansett hvilken rase de tilhører, eller om de er rike eller fattige, forutsatt at de er klar over og anerkjenner denne ætts betydning. Det vil vise seg at «hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv». Muligheten står åpen for mange til å bli undersåtter av denne regjering, så sant de legger tro for dagen. — Joh. 3: 16; Apg. 10: 34, 35.
5. Hva vil bli utrettet gjennom Kristus som den lovte «ætt» og Konge?
5 Hvordan vet vi at Jesus Kristus virkelig er den som i første rekke utgjør Abrahams «ætt»? Paulus sier klart og tydelig: «Gud gav løftene til Abraham og hans ætt. Det står ikke flertall, ’til hans ætter’, men entall, ’til din ætt’; det er Kristus.» (Gal. 3: 16) I sitt brev til de kristne efesere peker apostelen videre på hvordan Jehova går fram for å forene Jesu disipler under Kristus, den lovte «ætt» og Konge, og bringe resten av menneskene på jorden i harmoni med Gud ved hjelp av hans Sønn. Paulus skrev:
«Den er i samsvar med hans gode hensikt, den beslutning han fattet hos seg selv om en administrasjon ved den ytterste grense for de fastsatte tider, nemlig å samle alt sammen igjen i Kristus, det som er i himlene, og det som er på jorden.» — Ef. 1: 8—10, NW.
RIKET BLIR ET HOVEDSTRIDSSPØRSMÅL
6. Hvorfor var Jesus klar over hvilken oppgave han skulle ha i framtiden i tilknytning til Rikets herredømme?
6 Før Kristus kom til jorden, hadde han virket som Ordet (eller Logos), vår himmelske Fars talerør. (Joh. 1: 1) Jesus hadde derfor kjennskap til profetiene i 1. Mosebok 3: 15 og Jesaja 9: 6, 7. Han visste hvilke ord som var blitt rettet til Abraham. (1. Mos. 12: 3; 22: 17, 18) Han var dessuten klar over at han var den som skulle oppfylle de storslagne løfter som gjaldt den lovte ætt og Rikets herredømme.
7. Hvordan henledet Jesus oppmerksomheten på sin kongelige oppgave?
7 Mens Jesus levde på jorden, og spesielt i løpet av de tre og et halvt år han utførte sin tjeneste, rettet han folks oppmerksomhet mot sin kongelige oppgave. Han kom med uttalelser som disse: «Guds rike er iblant dere» og «Guds rike er nær». Han rettet også oppmerksomheten mot dette kongerike ved hjelp av sine mange illustrasjoner og lignelser. — Matt. 13: 1—52; Mark. 1: 14, 15; Luk. 17: 21.
8. Hvilke mirakler utførte Jesus?
8 Som den utnevnte Konge utførte Jesus også mange mirakler. Ved den hellige ånds makt gikk han på vannet. Han gav blinde syn og døve hørsel. Jesus helbredet syke og vanføre og oppreiste døde til liv. Du kan lett forestille deg hvilke spørsmål en slik mann sannsynligvis ville blitt møtt med av en fjernsynsintervjuer i vår tid! ’Er du den som gikk på vannet? Hvordan kunne du gi blinde syn og døve hørsel og gjøre døde levende — hvordan er dette mulig?’ Nå ble jo Jesus Kristus «intervjuet» av Pontius Pilatus. Hvordan forholdt han seg da?
9. Hva ble gjort til et hovedspørsmål da Jesus stod for Pilatus?
9 Jesus sørget for at spørsmålet om Riket med ham som konge kom i forgrunnen. Pilatus ’tok opp tråden’ og holdt seg til og fremhevet temaet — Rikets kongelige styre. Pilatus hadde naturligvis ikke noe annet valg, noe som skyldtes den behendige måten Jesus opptrådte på i de siste timene han levde på jorden. La oss finne fram Bibelen og slå opp i Johannes’ evangelium, kapittel 18, vers 33.
10. Hva gjaldt det første spørsmålet Pilatus rettet til Jesus og hvorfor var det på sin plass at han stilte det?
10 Det første spørsmålet Pilatus rettet til Jesus, lyder slik: «Er du jødenes konge?» Temaet var altså allerede blitt anslått i den romerske landshøvdingens sinn. Det var dette tema han måtte forfølge denne dagen, for da Pilatus hadde spurt jødene hvilken anklage de hadde å fremføre mot Jesus, hadde de sagt: «Vi har funnet at denne mannen fører vårt folk på avveier: Han sier at vi ikke skal betale skatt til keiseren, og gir seg ut for å være Messias, altså konge.» Som rimelig er, rettet da Pilatus følgende spørsmål til Jesus: «Er du jødenes konge?» — Luk. 23: 1—3.
11. a) Hvordan kunne Jesus ha svart på Pilatus’ neste spørsmål? b) Hva har alltid vært hovedspørsmålet for Guds folk?
11 Hva ville du ha svart hvis du hadde vært i Jesu sted og hadde fått det samme spørsmålet? Ville du ha fortalt om alt du hadde gjort eller ikke gjort, for å få en mildest mulig dom og kanskje unngå dødsstraff? Dette ville være en normal måte å reagere på for de fleste, men det var ikke slik Jesus reagerte. Han kunne ha fått Pilatus til å forlate det aktuelle tema, som dreide seg om Riket. Men Riket med Kristus som konge var hva saken gjaldt. Riket har alltid vært et hovedspørsmål ned gjennom århundrene, og det er fremdeles et hovedspørsmål for Guds folk i vår tid. Dette var tilfelle i Nazi-Tyskland, i det fascistiske Italia, i De forente stater, Australia, Canada og andre deler av jorden under den annen verdenskrig. Spørsmålet har vært: Hvilket styre setter den enkelte høyest — menneskers styre eller Guds styre? Spørsmålet dreier seg fremdeles om det samme, både i Malawi, Kina, Sovjetunionen og alle andre land. Saken gjelder ikke først og fremst blodoverføring eller noe forbud, men alltid i siste instans: Hvilket styre setter en høyest?
12. Hvordan henledet Jesus videre oppmerksomheten på Riket, og hvilket spørsmål stilte nå Pilatus som en følge av dette?
12 Jesus svarte ikke direkte på Pilatus’ spørsmål, men sa:
«Mitt rike er ikke av denne verden. Var mitt rike av denne verden, hadde mine menn kjempet for meg, så jeg ikke skulle bli overgitt til jødene. Men mitt rike er ikke herfra.»
Legg merke til at Jesus i dette korte svaret nevnte Riket tre ganger. Pilatus og alle som hørte på, ble derved ledet tilbake til det aktuelle tema, Riket med Kristus som konge, og Pilatus sa: «Så er du da konge?» (Joh. 18: 36, 37) Bakgrunnen for det drama som utspilte seg, var tydelig, og ingen kunne overse grunnen til at Kristus stod for retten. Legg merke til hvordan begivenhetene utviklet seg. Jesus svarte:
«Du sier det. . . . Jeg er konge. For å vitne om sannheten er jeg født, og derfor er jeg kommet til verden. Hver den som er av sannheten, hører min røst.» — Joh. 18: 37.
13. Hvordan ble spørsmålet om Rikets kongemakt videre fremhevet under Herodes’ møte med Jesus?
13 På dette punkt sa Pilatus følgende til de religiøse lederne og flokken av jøder: «Jeg finner ingen skyld hos denne mannen.» Men folkemengden fastholdt sitt krav og sa til Pilatus at Jesu lære om Riket hadde spredt seg fra Galilea og over hele Judea. På den tiden var Herodes Antipas landsfyrste eller fjerdingsfyrste (EN) og etterstrebet stillingen som jødenes konge. Hva kunne da passe Pilatus bedre enn å la Jesus bli fremstilt for Herodes, som akkurat da befant seg i Jerusalem? Han sendte derfor Jesus til Herodes, som forhørte Jesus grundig i håp om at han skulle utføre et tegn. Men Jesus, Jehovas salvede konge, hadde ikke noe ønske om å fornedre sin kongeverdighet bare for å tilfredsstille Herodes’ nysgjerrighet. Han tidde. Kongeaspiranten Herodes ble ergerlig og gjorde narr av Jesu kongeverdighet ved at han lot sine soldater legge en kongelig kappe om Jesus, og deretter sendte han ham tilbake til Pilatus. — Luk. 23: 4—11.
14. Hvordan gikk det til slutt med kongeverdigheten for Herodes og for Jesus?
14 Pilatus og Herodes ble venner fra den dagen av, men det var til ingen hjelp for Herodes. I forbigående kan vi merke oss hvordan det til slutt gikk med Herodes og med Jesus. Historien forteller at streberen Herodes noen år senere ble egget av sin umoralske hustru, Herodias, til å reise til Roma og be keiser Caligula om å få kongemakt. Men dette gjorde keiseren rasende, og han forviste Herodes til Gallia. Herodes tapte både sin stilling og sin rikdom. Jesus hadde derimot avslått å la seg utrope til jordisk konge. Han hadde skilt seg av med alt han måtte ha eid her på jorden. (Matt. 8: 20; Joh. 6: 15) Han ydmyket seg og underkastet seg fullstendig Jehovas vilje. Han frydet seg over å gjøre hans vilje og over å ha det himmelske rike som sitt mål. «For å få den glede han hadde i vente,» tålte han enhver vanære og lidelse som hans fiender kunne utsette ham for, ettersom han visste at ulastelighet inntil døden ville gjøre ham kvalifisert til å motta det herlige kongedømme som han hadde i vente. — Hebr. 12: 2; Matt. 25: 31.
15. Hvordan ble spørsmålet om kongedømmet fremhevet i den diskusjonen som fant sted da Jesus stod for Pilatus?
15 På nytt stod Jesus foran Pilatus. Og på nytt ble spørsmålet om Riket tatt opp, for Pilatus stilte følgende spørsmål til flokken av jøder: «Vil dere at jeg skal frigi jødenes konge?» Men dette var ikke alt. De romerske soldatene tok også opp temaet, som dreide seg om kongedømme og regjeringsmakt. For å drive gjøn med Jesus flettet de en krone av torner og satte på ham og tok en purpurrød kappe og la om ham. De slo ham i ansiktet og kalte ham jødenes konge. (Joh. 18: 39 til 19: 3) Det er ikke noe som tyder på at Jesus prøvde å ta av seg denne tornekronen. Den ble sittende på hodet hans, og dette tjente som en påminnelse om det viktige spørsmål saken dreide seg om. Ingen skulle behøve å være i tvil om hva dette gjaldt. Da Pilatus foreslo for jødene at de selv skulle ta Jesus og pælfeste ham, påpekte de behendig, men med urette, at saken gjaldt en krenkelse av regjeringsmakt. De sa: «Gir du denne mannen fri, er du ikke keiserens venn. Den som gjør seg selv til konge, setter seg opp mot keiseren.» — Joh. 19: 12.
16. Hvordan gikk det til at de som var til stede ved rettssaken mot Jesus, selv avla vitnesbyrd om det spørsmål som ble lagt til grunn for drapet på ham?
16 Det var som om Pilatus tjente Guds hensikt den dagen, akkurat som perseren Kyros hadde gjort det i fortiden. (Se Jesaja 45: 1—7.) Deretter fikk Pilatus saken til å skride fram mot et høydepunkt ved å si: «Se, her står deres konge!» Jødene forlangte da at Jesus skulle pælfestes, hvorpå Pilatus spurte: «Skal jeg korsfeste [pælfeste, NW] deres konge?» De svarte: «Vi har ingen annen konge enn keiseren.» (Joh. 19: 14, 15) Egentlig vitnet disse menneskene selv om det spørsmål som ble lagt til grunn for drapet på Kristus, og Jesus behøvde ikke å si et ord. Saken ble tydelig fremhevet av deres egen munn.
17. Hvordan var Pilatus’ siste handling i forbindelse med Jesus en bekreftelse på at saken gjaldt Riket?
17 At spørsmålet gjaldt Riket, en regjering med Kristus som konge, ble til slutt kraftig understreket ved at Pilatus sørget for at Jesu torturpæl ble forsynt med en innskrift på hebraisk, latin og gresk. Alle som var til stede den dagen, kunne lese den, og de behøvde ikke å tvile på hvorfor pælfestelsen fant sted. Innskriften lød slik: «Jesus fra Nasaret, jødenes konge.» Da de jødiske overprestene fikk se dette, ble de harme og sa til Pilatus: «Skriv ikke jødenes konge, men at han sa: Jeg er jødenes konge.» Men Pilatus svarte: «Det jeg skrev, det skrev jeg.» — Joh. 19: 19—22.
18. a) Hva bør vårt liv dreie seg om i vår tid? b) Hvilke spørsmål bør vi stille oss selv?
18 De dramatiske begivenhetene som fant sted på denne prøvelsens dag, burde gjøre det tydelig for alle kristne hva deres liv bør dreie seg om i dag. Hver enkelt av Jehovas innviede tjenere burde undersøke i hvilken grad Riket er en realitet for ham eller henne. Betrakter vi oss selv som framtidige undersåtter av denne regjering? Hvilke anstrengelser gjør vi oss som talsmenn for Rikets styre? Hvor iherdige er vi i vår virksomhet til støtte for dette styre? I følgende artikkel vil vi se at vi har god grunn til å vise en stor interesse for Riket. Vi vil også legge merke til at det er nødvendig å ha følelsen av at det er presserende å legge en slik interesse for dagen. Det er vårt ønske at ’Herren må være med’ den ånd vi viser når vi taler Rikets sak! — 2. Tim. 4: 22.
[Bilde på side 20]
Riket var en realitet for Jesus