Må de kristne helligholde sabbaten?
EN ORTODOKS rabbiner gikk 16 kilometer fra Kennedy lufthavn i New York til sitt hjem i Brooklyn. Hvorfor? Fordi det flyet han var med, landet etter solnedgang en fredag, og det var i strid med den religiøse lov han fulgte, å benytte offentlige transportmidler på sabbaten. I Israel er det noen som krever at busser og til og med brannbiler ikke skal ha lov til å kjøre på sabbaten. For å stanse all trafikk på sabbaten legger disse ortodokse jøder seg undertiden ned side om side tvers over veibanen fra det ene fortauet til det andre. Det er naturligvis ikke alle ortodokse jøder som har et slikt syn på sabbaten.
Den loven som disse jøder hevder at de følger, er det fjerde av De ti bud. En del av dette budet lyder slik: «Kom hviledagen i hu, så du holder den hellig! Seks dager skal du arbeide og gjøre all din gjerning. Men den sjuende dag er sabbat for Herren din Gud; da skal du intet arbeid gjøre.» (2 Mos. 20: 8—10) Er de kristne underlagt denne sabbatsloven, eller får den bare sin anvendelse på israelittene, som senere også ble kalt jøder?
Gjaldt loven bare Israel?
Innledningen til De ti bud besvarer dette spørsmålet: «Jeg er Herren din Gud, som førte deg ut av Egypts land, av trellehuset.» (2 Mos. 20: 2) Hvem var det Jehova utfridde av Egypt? Det var Jakobs eller Israels etterkommere. Legg merke til hvordan det fjerde bud lyder i 5 Mosebok 5: 12—15: «Ta hviledagen i akt så du holder den hellig, . . . du skal komme i hu at du selv var tjener i Egypts land, og at Herren din Gud førte deg ut derfra med sterk hånd og utrakt arm; derfor har Herren din Gud befalt deg å holde sabbatsdagen.»
Denne sabbatsloven skulle i virkeligheten være et tegn mellom Jehova og hvem? Mellom Jehova og Israel. I 2 Mosebok 31: 13 står det: «Tal til Israels barn og si: Mine sabbater skal I holde; for det er et tegn mellom meg og eder fra slekt til slekt, for at I skal vite at jeg er Herren som helliger eder.» (Se også Esekiel 20: 10—12.) Noen hevder at sabbatsloven allerede ble anvendt i Edens hage og i tiden deretter, men Moses sa uttrykkelig til sitt folk: «Ikke med våre fedre gjorde Herren denne pakt, men med oss, vi som er her, alle vi som er i live i dag.» — 5 Mos. 5: 3.
Men skulle ikke sabbaten være et «evig» tegn mellom Jehova Gud og hans folk? (2 Mos. 31: 17) Nei, det skulle den ikke, for det hebraiske ord som her er gjengitt med ordet «evig», er ordet ’oh·lamʹ, som betyr en ubegrenset eller ubestemt tid. New World Translation gjengir derfor ordet ’oh·lamʹ med «ubestemt tid». Sabbatsbudet var derfor bindende til ubestemt tid; det kunne være eller ikke være bindende for evig. Det faktum at dette ordet blir brukt i forbindelse med mange andre trekk ved loven som tydeligvis ikke lenger får sin anvendelse, viser at det ikke nødvendigvis må bety evig. — 2 Mos. 12: 14, 17, 24; 27: 21; 28: 43; 29: 28.
Hva med Jesus og hans apostler?
Helligholdt Jesus sabbaten? De religiøse lederne på hans tid kritiserte Jesus hva dette angår, men det er en kjensgjerning at han som var jøde og født under loven, helligholdt sabbaten. (Gal. 4: 4) Han holdt sabbaten slik som Guds Ord (og ikke som fariseerne) påbød. Da han ble anklaget, sa han ikke at sabbatsbudet ikke gjaldt ham, men at det var «tillatt å gjøre godt på sabbaten». (Matt. 12: 12) Han sa imidlertid også at han var kommet for å «oppfylle» loven. (Matt. 5: 17) Hvordan berørte dette hans disipler?
Fortsatte de å holde sabbaten etter Jesu død og oppstandelse og etter at han hadde fart opp til himmelen? Nei, men de benyttet seg av de lokale skikker og forkynte for folk som vanligvis kom sammen på sabbaten. Vi leser således at Paulus og hans reisefeller gikk inn i en synagoge på sabbatsdagen. Hvorfor? Fordi det var da folk gikk dit. (Ap. gj. 13: 14—16) Og det var deres tilhørere, som var vant til å komme sammen på sabbaten, som ba om at de måtte få høre mer den følgende sabbat. (Ap. gj. 13: 42—44) Hver gang sabbaten blir nevnt i Apostlenes gjerninger, er det i forbindelse med ikke-kristen tilbedelse, enten i en synagoge eller på et annet sted hvor folk kom sammen for å be. — Ap. gj. 16: 11—13; 17: 1—3; 18: 4.
Det blir imidlertid også nevnt at Kristi disipler ved visse anledninger kom sammen den første dag i uken. (Joh. 20: 19, 26; Ap. gj. 20: 7) Dette gir ikke de kristne noen bemyndigelse til å gjøre den første dag i uken til en dag som skal helligholdes, ettersom det ikke finnes noe bestemt påbud om dette i de kristne greske skrifter, men det viser tydelig at de første kristne etter Jesu død ikke følte seg bundet til spesielt å helligholde den sjuende dag.
«Under loven»?
I Romerne 6: 14 skriver Paulus til de kristne: «I er jo ikke under loven.» Men noen av dem som hevder at en bør helligholde sabbaten, sier at det bare er de som bryter Guds lov, som kan sies å være «under loven», og at alle som holder loven, er «fri fra loven». Guds Ord støtter imidlertid ikke et slikt argument. Bibelen sier tvert imot: «Vi vet at alt det som loven sier, det taler den til dem som har loven [er under loven, NW].» — Rom. 3: 19.
En annen uttalelse som motbeviser det de hevder, er apostelen Paulus’ ord i Galaterne 3: 23, hvor han sier at «før troen kom, ble vi holdt innestengt i varetekt under loven». Jesus brøt ikke loven, og om ham sies det: «Da tidens fylde kom, utsendte Gud sin Sønn, født av en kvinne, født under loven.» Bare dette ene skriftstedet viser hvor uholdbart det er å argumentere med at det bare er de som bryter loven, som kan sies å være «under» den. — Gal. 4: 4.
Advart mot å helligholde dager
Selv om de kristne ikke er underlagt De ti bud, blir de formant til å følge prinsippene i dem. Det er forbudt for dem å tilbe andre guder, å gi seg av med avgudsdyrkelse, å vanhellige Guds navn, å myrde, å begå ekteskapsbrudd, å stjele, å avlegge falskt vitnesbyrd og å være begjærlige. De blir dessuten formant til å ære sin far og sin mor. Men like fra Matteus’ evangelium og til Åpenbaringen leter en forgjeves etter et bestemt påbud om å helligholde den sjuende dag i uken.
Til de kristne blir det tvert imot spesielt sagt: «La derfor ingen dømme eder for mat eller drikke, eller i spørsmål om høytid eller nymåne eller sabbat; disse ting er en skygge av det som skulle komme.» (Kol. 2: 16, 17) De kristne i Galatia ble spesielt irettesatt fordi de helligholdt visse dager: «Nå, da I . . . er kjent av Gud, hvorledes kan I da vende om igjen til den skrøpelige og fattige barnelærdom? vil I da på ny igjen trelle under den? I tar vare på dager og måneder og tider og år; jeg frykter for eder at jeg kanskje forgjeves har gjort meg møye med eder.» — Gal. 4: 9—11.
Det framgår av Romerne 14: 5 at de første kristne ikke var forpliktet til å helligholde sabbaten: «Den ene akter en dag framfor en annen, den andre akter alle dager like; enhver være fullt sikker i sitt eget sinn!» Apostelen Paulus kunne ikke ha sagt dette hvis de kristne fortsatt var underlagt De ti bud. I denne forbindelse er det interessant å legge merke til at slike tidlige ’kirkefedre’ som Justinus martyr og Tertullianus satte det å holde sabbaten i klasse med omskjærelsen.
Gud avskaffet loven ved Kristus
Bibelen viser meget tydelig at Gud avskaffet loven ved Kristus. (Ef. 2: 14—18; Kol. 2: 13, 14) Det er noen som hevder at Gud bare avskaffet den såkalte seremonilov og ikke De ti bud. Men det finnes ingen bibelsk støtte for at det eksisterer et slikt skille. I Bergprekenen siterte Jesus både fra De ti bud og fra den seremonielle del av loven. Han laget ikke noe skille mellom dem. — Matt. 5: 21—42.
Noe som ytterligere støtter dette, er de inspirerte ordene som står i Romerne 7: 4—12. Der leser vi at de kristne ’døde fra loven ved Kristi legeme’, og at de som følge av dette er blitt «løst fra loven». Fra hvilken lov? Bare fra den såkalte seremonilov? Nei, for skribenten, som skrev under inspirasjon, fortsetter ved å sitere fra De ti bud, idet han sier: «Du skal ikke begjære.» Han viser derved at han med «loven» ikke bare mente den såkalte seremonilov, men hele den loven som var blitt gitt ved Moses, De ti bud innbefattet.
Loven kontra nåden
I de kristne greske skrifter blir Moseloven stilt opp som en motsetning til «nåden» eller den ufortjente godhet som kom ved Jesus Kristus. Vi leser således at «loven ble gitt ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus». (Joh. 1: 17) Ja, «Kristus er lovens ende, til rettferdighet for hver den som tror». Med «lovens ende» menes ikke bare at hensikten med loven ble oppfylt, men at selve loven ble avskaffet. Det blir derfor sagt til de kristne: «Synden skal ikke herske over eder; I er jo ikke under loven, men under nåden.» — Rom. 10: 4; 6: 14.
Loven tjente sin hensikt, idet den forberedte israelittene til å ta imot Messias. Angående dette leser vi: «Så er da loven blitt vår tuktemester til Kristus, for at vi skulle bli rettferdiggjort av tro; men etter at troen er kommet, er vi ikke lenger under tuktemesteren.» (Gal. 3: 24, 25) For hvem var loven en tuktemester? Bare for jødene. Da Paulus forkynte for ikke-jøder i Aten, kom noen av dem til troen og ble kristne, selv om de aldri hadde vært underlagt Moseloven og den ikke hadde vært en tuktemester for dem. — Ap. gj. 17: 22—34.
Kjærlighetens «lov»
Betyr dette at de kristne kan gjøre akkurat som de vil, ettersom de ikke er underlagt De ti bud? Nei, slett ikke. «I ble kalt til frihet, brødre; bruk bare ikke friheten til en leilighet for kjødet, men tjen hverandre i kjærlighet! For hele loven er oppfylt i ett bud, i dette: Du skal elske din neste som deg selv.» (Gal. 5: 13, 14) Hvis de kristne bare hadde oppnådd frihet fra den såkalte seremonilov, ville denne friheten ikke ha kunnet utgjøre en «leilighet for kjødet». Det Paulus mente, var at selv om de kristne ikke lenger er underlagt Moseloven, De ti bud innbefattet, har de ikke frihet til å gjøre hva de vil, uten å ta hensyn til andre, for de er fortsatt under kjærlighetens lov.
Det som står i Romerne 13: 8—10, viser at påbudet om å elske sin neste trer i stedet for mange av De ti bud (ikke bare i stedet for den såkalte seremoniloven). Det sies der: «Bli ingen noe skyldige, uten det å elske hverandre! for den som elsker den annen, har oppfylt loven. For det ord: Du skal ikke drive hor, du skal ikke slå i hjel, du skal ikke stjele, du skal ikke begjære, og hva andre bud det kan være, det samles til ett i dette ord: Du skal elske din neste som deg selv. Kjærligheten gjør ikke nesten noe ondt; derfor er kjærligheten lovens oppfyllelse.» På grunn av kjærlighetens grunnleggende betydning henviste ikke Jesus til noen av De ti bud da han ble spurt om hva som var det største bud, men han viste at det største bud var å elske Gud av hele sitt hjerte og sinn og av all sin sjel og styrke. — Mark. 12: 29, 30.
Det fjerde bud er imidlertid ikke uten betydning for de kristne. De holder en sabbat, ikke en sabbat som inntreffer hver sjuende dag, men en kontinuerlig sabbat, nemlig den sabbat eller hvile som Gud gikk inn i da han hadde fullført sine skapelsesgjeringer. (Sl. 95: 8—11; Heb. 3: 7 til 4: 8) Ja, «det [står] en sabbatshelg tilbake for Guds folk», skrev Paulus. «La oss derfor gjøre oss umak for å komme inn til den hvile.» Hvordan? Ved å vise tro på Guds foranstaltning for frelse, ved å avholde oss fra selviske gjerninger og i stedet bruke vårt liv til å herliggjøre Gud. «Den som er kommet inn til hans hvile, han har og fått hvile fra sine gjerninger [selvrettferdige, selviske gjerninger], liksom Gud fra sine» skapelsesgjerninger. (Heb. 4: 9—11) Har du gjort det?