Hva sier Bibelen?

Bør vi bekjenne våre synder? I så fall, for hvem?

KAN du oppriktig si at du aldri har gjort noe som var galt? Nei, vi feiler alle. Hvordan føler du det når du har gjort noe galt?

Er det ikke slik at det første du tenker på, er å skjule eller dekke over det du har gjort? Men så begynner samvittigheten å plage deg. (1 Joh. 3: 4; Rom. 2: 14, 15) Har du ikke funnet at et ønske om å ha en ren samvittighet og stå i et rett forhold til Gud har tilskyndt deg til å bekjenne en feil, søke tilgivelse for det du har gjort, og glemme hele saken? Men bør vi bekjenne våre synder? Hvem bør vi i så fall bekjenne dem for?

Bibelen viser tydelig at det er viktig for oss å bekjenne våre synder. Da døperen Johannes sto fram og forkynte omvendelse fra synder som ble begått mot loven, var det mange jøder som «ble døpt av ham i elven Jordan, idet de bekjente sine synder». (Mark. 1: 4, 5) Jesus oppfordret sine etterfølgere til å be: «Forlat oss vår skyld, som vi òg forlater våre skyldnere.» — Matt. 6: 12.

Når det gjelder synder som vi begår mot Gud, er det innlysende at vi bør bekjenne dem for ham og søke hans tilgivelse. (Se Salme 32: 3—5.) Men hva bør vi gjøre hvis vi begår en urett mot et av våre medmennesker? Bibelen sier at vi skal ordne opp i saken med den vi har handlet urett mot. Legg merke til hva Jesus sa til jødene i Bergprekenen: «Når du bærer ditt offer fram til alteret, og der kommer i hu at din bror har noe imot deg, så la ditt offer ligge der foran alteret, og gå først bort og forlik deg med din bror, og kom så og bær ditt offer fram [for Gud]!» (Matt. 5: 23, 24) Å følge dette rådet vil være ensbetydende med at en innrømmer at en har handlet galt overfor den andre, og gjør noe for å bli forlikt med ham. Dette innbefatter også medlemmer av ens familie.

Sett at en person begikk ekteskapsbrudd. I Guds øyne er ekteskapsbrudd synd. Men hvis du begår ekteskapsbrudd, synder du også mot din ektefelle, for det er bare din ektefelle som har rett til å ha kjønnslig omgang med deg. (Matt. 19: 5, 6; 1 Kor. 6: 16) Hvordan kan en som begår ekteskapsbrudd, vente å oppnå Guds tilgivelse hvis han ikke bekjenner sin synd for ektefellen?

Et spørsmål som ligger nær opp til dette, er hvorvidt en som er forlovet, overfor sin framtidige ektefelle bør bekjenne umoralske handlinger som han har begått før i tiden. Mange er villige til å la det som hører fortiden til, være en lukket bok. De ser det slik at selv om en av dem for flere år siden, kanskje før han ble en kristen, gjorde seg skyldig i umoral, var denne tidligere handling ikke en synd som ble begått mot den som han nå skal gifte seg med. Det råd Jesus kom med i Matteus 5: 23, 24, gjør det derfor ikke nødvendig med noen bekjennelse overfor den framtidige ektefellen. Men det kan naturligvis være noen som i en slik situasjon ønsker å «legge kortene på bordet», for å unngå de mulige konsekvenser det kunne få hvis deres tidligere handlemåte senere skulle komme for dagen. Og hvis en kristen, enten nå eller senere, skulle bli spurt om sin fortid og var forpliktet til å svare, ville han ikke kunne lyve for å holde noe skjult. — Kol. 3: 9.

I avisene har du kanskje lest slike overskrifter som denne: «Vatikanet endrer skriftemålet — mindre om kjønnslivet, mer om skatt». Som kjent ventes det av katolikker at de skal skrifte eller bekjenne alvorlige synder for en prest som er bemyndiget til å «meddele absolusjon» eller tilsi syndenes forlatelse. Ved Tridentinerkonsilet i 1551 ble det bestemt «at det sakramentale skriftemål er av guddommelig opprinnelse og nødvendig for frelse ved guddommelig lov. . . . Konsilet understreket det berettigede og nødvendige i det hemmelige skriftemål slik det har vært praktisert i kirken ’fra begynnelsen av». — New Catholic Encyclopedia, bind 4, s. 132.

Når teologer skal forsvare den skikken å skrifte for en prest som kan tilsi syndenes forlatelse, henviser de til Jesus, for det kan ikke bestrides at han tilga synder. Da noen i tro brakte en vanfør til Jesus, sa han: «Dine synder er deg forlatt.» Noen av tilhørerne kom med innvendinger mot dette, og Kristus tilføyde derfor: «For at I skal vite at Menneskesønnen har makt på jorden til å forlate synder — . . . sier [jeg] deg: Stå opp!» Og mannen var helbredet! (Luk. 5: 18—26) Legg merke til at Jesus ikke bare kunne tilgi mannen hans synder, men han kunne helbrede ham like lett. Er dette tilfelle med dem som «tilsier syndenes forlatelse» i dag? Og legg også merke til at beretningen ikke sier noe om at mannen kom med et «hemmelig skriftemål».

Noen vil kanskje henvise til Johannes 20: 22, 23, hvor den oppstandne Jesus sier til sine disipler: «Dersom I forlater noen deres synder, da er de dem forlatt; dersom I fastholder dem for noen, da er de fastholdt.» Men sies det noe her om at det var nødvendig å skrifte for apostlene eller andre? Nei.

Hvis Jesus innstiftet det hemmelige skriftemål, burde det ikke da være noe i Bibelen som viste at apostlene hørte på slike skriftemål? Jo; særlig i betraktning av at det på Tridentinerkonsilet ble hevdet at læren om hemmelig skriftemål med etterfølgende tilsigelse av syndenes forlatelse var noe som ble «praktisert i kirken ’fra begynnelsen av’». Professor J. L. McKenzie, som er jesuitt, sier imidlertid til tross for at han anbefaler denne skikken: «Opprinnelsen til det hemmelige skriftemål er dunkel; skikken er gammel, i det minste like gammel som den siste patristiske periode [som endte omkring år 749 e. Kr.], men den var ikke den opprinnelige botsøvelse.» (The Roman Catholic Church) New Catholic Encyclopedia sier dessuten angående botsøvelse: «Det finnes ikke noe bibelsk bevis for at apostlene, bortsett fra St. Paulus, brukte sin makt til å tilgi synder.»

Men var dette et tilfelle da en apostel eller prest hørte et skriftemål og deretter tilsa syndenes forlatelse? Nei. Saken gjaldt en menighet som utstøtte og senere gjenopptok en mann som hadde syndet. Paulus skrev fra Efesos og rådet menigheten i Korint til å utstøte en mann som praktiserte umoral. I dette tilfelle ble Jesu ord i Johannes 20: 23 anvendt. Hvordan det? Det var tydelig at denne korintiske mannens synder måtte betraktes som «fastholdt». Menigheten kunne ikke betrakte hans synder som «forlatt», for Bibelen viste tydelig at Gud ikke tilgir en synder som ikke angrer. (1 Kor. 5: 1, 9—13; Es. 1: 16—18; 55: 7) Senere, etter at mannen hadde angret, skrev imidlertid Paulus igjen til menigheten og oppfordret den til å «tilgi og trøste ham». (2 Kor. 2: 7) Også i dette tilfelle legger vi merke til at det ikke sies noe om at en prest eller en apostel hørte på et hemmelig skriftemål.

Bibelen sier imidlertid: «Bekjenn . . . eders synder for hverandre.» (Jak. 5: 16) Hva betyr det? Legg merke til den sammenheng dette skriftstedet står i.

Jakob skrev at hvis noen var åndelig syk, noe en som begikk en alvorlig synd, ville være, skulle han «kalle til seg menighetens eldste, og de skal be over ham». (Den korintiske mannen burde ha gjort det i stedet for å fortsette å praktisere synd uten å angre.) Gud bemyndiger ikke de eldste til å tilgi synder; det er noe han selv gjør. (1 Joh. 1: 9) Men når en har bekjent sine synder for Gud og ikke har ’skjult’ dem, kan de som i åndelig forstand er eldste, be sammen med den angrende synder og gi ham veiledning og hjelp. — Ordspr. 28: 13; Gal. 6: 1.

Hva kan en slik bekjennelse føre til? Jakob tilføyer: «Herren skal reise ham opp, og har han gjort synder, skal de bli ham forlatt.» — Jak. 5: 14, 15.