Spørsmål fra leserne
• Tilhengere av treenighetslæren benytter Johannes 20: 28 som bevis for at Jesus er Gud. Tomas sa der: «Min Herre og min Gud!» Hvordan kan dette argument besvares? — F. W., Filippinene.
Jesus er en gud. «Gud» betyr en som er sterk. Kristus blir kalt «veldig Gud» i Esaias 9: 6, «en gud» i Johannes 1: 1 (NW), og «den enbårne gud» i Johannes 1: 18 (NW). Jehova er ikke den eneste gud, eller den eneste sterke. Det at han kalles den allmektige Gud, antyder i seg selv at det finnes andre guder som ikke er så mektige, som ikke er allmektige liksom ham. Derfor kunne Tomas kalle Jesus for Gud, men ikke for Guden, og tre vers nedenfor blir Jesus kalt «Guds Sønn»: «Disse er skrevet forat I skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn, og forat I ved troen skal ha liv i hans navn.» Det var derfor ikke noe i veien for at Johannes kunne berette at Tomas tiltalte Jesus som en guddom, og Johannes sier på ingen måte at Tomas’ henvendelse til Jesus ble gjort for å få oss til å tro at Jesus var Guden, men den ble gjort forat vi skulle tro at Jesus var Guds Sønn. I det samme kapitel (20: 17) sa Jesus: «Jeg farer opp til min Fader og eders Fader, og til min Gud og eders Gud!» Han for ikke opp til seg selv.
Nå vil nok treenighetslærens tilhengere innvende at Tomas benyttet den greske bestemte artikkel ho foran «Gud», og påstå at han dermed kalte Jesus for Guden. Artikkelen «ho» står i nominativ (nevneform) på gresk, men ordet «Gud» står her i vokativ (tiltalekasus). Om dette sier A. T. Robertson følgende i sin grammatikkbok A Grammar of the Greek New Testament in the Light of Historical Research [En grammatikk til det greske nye testamente i lys av historisk forskning] på side 461: «Det var vanlig språkbruk på hebraisk og arameisk å anvende artikkelen sammen med vokativen i tiltale, og hos Aristofanes finner vi ho pais akoloúthei. Det er god gresk og også god arameisk, når det står Abba ho patér (Mark. 14: 36), enten Jesus sa det ene eller begge deler. I Matteus 11: 26 (nai, ho patér) har vi vokativen. Når artikkelen blir brukt, må den selvfølgelig stå i nominativ. I Åpb. 18: 20 har vi således begge samtidig, ourané kai hoi hágioi. Ja, det annet ledd i tiltalen står alltid i nominativ. Slik er det for eksempel med Kyrie, ho Theós, ho pantokrátor (Åpb. 15: 3). Sammenlign med Joh. 20: 28.» Side 462: «Da Tomas sa Ho kyrios mou kai ho theós mou (Joh. 20: 28), viste han Kristus, at han fullt ut anerkjente hans guddom og hans oppstandelse.» Side 466: «I Joh. 20: 28 blir Jesus tiltalt av Tomas som ho kyrios mou kai ho theós, et eksempel på vokativ i likhet med ovenstående. Men merkelig nok betegner Winer dette som utrop i stedet for som tiltale, tydeligvis for å unngå den slutning at Tomas var tilfredsstilt med hensyn til Jesu guddommelighet ved at han viste seg for ham etter oppstandelsen. Dr. E. A. Abbott følger hans eksempel i en vidløftig bevisføring for å vise at den måten Gud blir tiltalt på i LXX, er kyrie ho theós, ikke ho kyrios kai ho theós. Men etterat han hadde skrevet dette, føyde han en fotnote til s. 95, og den går ut på at ’dette er ikke helt tilfredsstillende. For [Joh.] XIII. 13 phonéite me ho didáskalos kai ho kyrios, og Åpb. 4: 11 áxios ei, ho kyrios kai ho theós hemón, burde ha vært nevnt ovenfor’. Dette er en modig tilbakekallelse, og han tilføyer: ’Johannes kan her ha brukt den unntagellsesvis.’Stryk ’umltagelsesvis’ — og konklusjonen er rettferdig. Hvis Tomas benyttet araméisk, brukte han avgjort artikkelen. Det danner ikke i høyere grad noen unntagelse i Joh. 20: 28 enn i Åpb. 4: 11.»
Etter som det var vanlig å bruke den bestemte artikkel foran tiltaleordet overfor hvem som helst, forholder det seg derfor ikke slik at Tomas bruk av den bestemte artikkel må tyde på at han med Gud mente Guden, Jehova. Jehova er ikke født eller «båren», men har eksistert bestandig — har ikke hatt noen begynnelse. Jesus er derimot ifølge Johannes 1: 18 (NW) den eneste gud eller den eneste sterke som er blitt «båren» eller skapt direkte av Jehova.
Jehova er derfor Guden, og Jesus Kristus er en av de mange som blir kalt guder. Satan blir kalt «denne verdens gud», Moses skulle være som en gud for Farao, og i Salmene blir menneskene kalt guder. Jesus henviste til dette og hevdet at jødene av denne grunn ikke burde si at han spottet Gud når han sa at han var Guds Sønn. Apostelen Paulus sa at det er mange som kalles guder. Men det ville være absurd å påstå at alle disse forskjellige guder av den grunn er Guden Jehova. Likeledes er det absurd å prøve å påstå at det at Tomas kaller Jesus for gud, beviser at Jesus er Guden, spesielt i betraktning av at Jesus bare tre vers nedenfor blir identifisert som Guds Sønn. — 2 Kor. 4: 4; 2 Mos. 7: 1; Sl. 82: 6; Joh. 10: 35; 1 Kor. 8: 5.
Er det forresten ikke også opplagt at Guden, den allmektige Gud, må ha et egennavn, nemlig Jehova, i betraktning av at det finnes så mange som kalles guder, og som han må kunne skjelnes fra?