som ønsket å bli fri for den fordømmelse som hvilte over dem på grunn av «verdens synd». (Joh. 1: 29) Derfor sendte ikke Gud sin Sønn til denne verden av mennesker for å avsi en kollektiv fordømmelse over hele denne verden av mennesker, en fordømmelse som uten forskjell gjaldt hvert eneste medlem av menneskeverdenen uten at det enkelte individ fikk noen anledning til å vise hvordan han stilte seg til verdens fordømmelige synd og syndighet. Følgelig sendte Gud sin Sønn til verden av mennesker «forat verden skulle bli frelst ved ham».

Dette vil ikke si det samme som at hele verden av mennesker vil bli frelst ved Jesus Kristus, Guds Sønn. Men det vil si at anledningen til å bli frelst står åpen for alle og enhver uten at det blir vist noen partiskhet. Likevel blir verden av mennesker dømt. Dette er betydningen av de ord Jesus senere uttalte til en flokk jøder: «Nå holdes dom over denne verden; nå skal denne verdens fyrste kastes ut, og når jeg blir opphøyet fra jorden, skal jeg dra alle til meg [skal jeg likevel dra alle slags mennesker til meg, NW]. Jeg er kommet som et lys til verden, forat hver den som tror på meg, ikke skal bli i mørket. Og dersom noen hører mine ord og ikke tar vare på dem, så dømmer ikke jeg ham; for jeg er ikke kommet for å dømme verden, men for å frelse verden; den som forkaster meg og ikke tar imot mine ord, har den som dømmer ham: . det . ord jeg har talt, det skal dømme ham på den ytterste dag.» — Joh. 12: 31, 32, 46—48.

Ikke alle mennesker i denne verden blir frelst. Hele denne verden av mennesker unngår ikke den dom som består i fordømmelse til ødeleggelse, selv om Jesus ikke kom for å dømme og fordømme menneskeverdenen i sin helhet da han kom for første gang. Hvorfor blir da ikke hele verden av mennesker frelst og spart for dommen? Det er fordi, som Jesus tilføyde, «den som tror på ham, blir ikke dømt; den som ikke tror, er allerede dømt, fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn. Og dette er dommen, at lyset er kommet til verden, og menneskene [ikke englene] elsket mørket framfor lyset; for deres gjerninger var onde». (Joh. 3: 18, 19) De eneste av denne verden som ikke blir fordømt, og som blir frelst, er følgelig de som viser tro på Guds Sønn og kommer ut av verdens mørke og inn i lyset forat deres «gjerninger må bli åpenbart; for de er gjort i Gud». (Joh. 3: 21) Bortsett fra disse blir menneskeverdenen i sin alminnelighet dømt uverdig til frelse.

Som en avslutning på denne drøftelsen sier vi nå at den «verden» som Gud elsket så meget at han sendte Jesus til den, ikke for å dømme den, men for å frelse den, er den verden av mennesker på jorden som representeres av de medlemmer som bryter ut fra det verdslige samfunn av mennesker, og som viser tro på Guds gave, hans enbårne Sønn, og så kommer i forening eller i samfunn med ham og viser seg verdige til Guds kjærlighet gjennom hans enbårne Sønn. Slike trofaste troende og etterfølgere blir bevart til evig liv i Guds lovte nye orden som består av «nye himler og en ny jord». — 2 Pet. 3: 13.

Mange tror bare det de vil tro

S. Austin Allibone sier følgende i Union Bible Companion: «Sir Isaac Newton . . . gjorde seg også bemerket som kritiker av gamle skrifter, og gransket Den hellige skrift omhyggelig. Hvilken slutning kom han til i denne forbindelse? Han sa: ’Jeg finner flere sikre tegn på pålitelighet i Det nye testamente enn i noen som helst verdslig historie.’ Dr. Johnson sier at vi har flere beviser for at Jesus Kristus døde på Golgata, som det står i evangeliene, enn vi har på at Julius Cæsar døde under et senatsmøte. Ja, vi har langt flere. Spør en som ytrer tvil om at evangeliets historie er sann, hvilken grunn han har til å tro at Cæsar døde under et senatsmøte, eller at keiser Karl den store ble kronet til keiser over det vestromerske rike av pave Leo III i 800. . . . Hvordan vet du at en slik mann som Charles I har levd i det hele tatt, og at han ble halshugget, og at Oliver Cromwell ble hersker i hans sted? . . . Sir Isaac Newton får æren for å ha oppdaget gravitasjonsloven. . . . Vi tror på alle påstander om disse menn, og det fordi vi har historiske beviser for at de er sanne. . . . Hvis noen som blir stilt overfor slike beviser, fremdeles ikke vil tro, trekker vi på skulderen av dem og betrakter dem som tåpelige kranglefanter eller håpløst uvitende mennesker. Hva skal vi da si om dem som trass i de rikelige beviser som nå foreligger for at Bibelen er pålitelig, sier at de ikke er overbevist? . . . Vi har i sannhet grunn til å trekke den slutning at det snarere er hjertet enn hodet det er noe i veien med — at de ikke ønsker å tro det som virker ydmykende på deres stolthet, og som vil tvinge dem til å leve annerledes.»