De lyttet til en engel
«Gå av sted, og stå fram og tal i templet alle dette livs ord for folket!» — Ap. gj. 5: 20.
1. Hva forteller Apostlenes gjerninger, kapittel 5, at apostlene opplevde som var nytt for dem, selv om de nok var blitt arrestert tidligere, og hvilken virkning hadde det på dem?
DE KRISTNE apostlene Peter og Johannes hadde vært i fengsel før. Det var derfor ikke noe nytt for dem at de nå igjen ble arrestert og kastet i fengsel. Men at en Jehovas engel åpnet fengselsdøren og sa til dem og deres medapostler at de skulle gå av sted, det var noe nytt. En slik opplevelse må ha inngytt dem mot, styrket deres tro og hjulpet dem i den fryktløse holdning de allerede hadde inntatt overfor de religiøse lederne i Jerusalem. De religiøse lederne hadde vist frykt for denne lille gruppen av kristne forkynnere og deres framgangsrike arbeid. «Da sto ypperstepresten opp og alle de som holdt med ham, det var sadduseernes parti, og de ble fulle av nidkjærhet og la hånd på apostlene og kastet dem i det offentlige fengsel.» (Ap. gj. 5: 17, 18) Hva hadde disse mennene sagt eller gjort som vakte disse religionsutøvernes nidkjærhet og fikk dem til å gå til et slikt skritt? La oss undersøke dette nærmere.
2. Hva hadde Peter på pinsedagen sagt til de mange jøder som hadde kommet sammen i Jerusalem og hvordan reagerte de på det han sa?
2 Det var ikke mange dagene før denne hendelsen at apostlene sammen med en del andre, 120 i alt, ble «fylt med hellig ånd og begynte å snakke med forskjellige tunger, alt etter som ånden ga dem å uttale seg». (Ap. gj. 2: 1—4, NW) Det var på denne pinsefestens dag at Peter sto fram med de 11 og talte til de jødiske menn og alle dem som bodde i Jerusalem. Peter fortalte dem om Jesus fra Nasaret, om hvordan han var blitt naglet til en pel ved urettferdiges hender og drept, og om hvordan Gud hadde oppreist Jesus ved å løse dødens veer. Peter talte uten frykt. Han fortalte sannheten om at Jesus Kristus 51 dager tidligere var blitt pelfestet utenfor Jerusalem. Den store flokken av mennesker lyttet oppmerksomt til Peters ord og hørte hans formaning om å vise anger. Peter sa: «Vis anger, og la dere døpe, hver og én av dere, i Jesu Kristi navn til tilgivelse for deres synder, og dere skal få den hellige ånds frie gave.» «Og med mange andre ord avla han et grundig vitnesbyrd og holdt ved med å formane dem idet han sa: ’Bli frelst fra denne fordervede generasjon.’» Det var mange som av hele sitt hjerte tok imot Peters ord og ble døpt, og på «denne dag ble det lagt til om lag tre tusen sjeler. Og de fortsatte å hengi seg til apostlenes lære». (Ap. gj. 2: 38—42, NW) Denne store flokken av mennesker som hadde kommet til Jerusalem fra mange land, ja, noen helt fra Roma, var hver dag til stede i templet for å lytte til sannheten fra Guds Ord. Før de vendte hjem igjen, gikk de med iver inn for å lære alt de kunne om profetienes oppfyllelse og om ham som var blitt pelfestet, Jesus Kristus, Jehova Guds Sønn. Hvor mange mennesker er det i dag som med iver går inn for å lære «alle dette livs ord»? I vår tid kan en knapt finne et menneske som leser i sin bibel hver dag.
3. Hvorfor ble de jødiske religionsutøverne fulle av nidkjærhet?
3 For 1900 år siden var imidlertid tempelområdet i Jerusalem, hvor Jesus i stor utstrekning forkynte, det stedet hvor folk kom sammen for å høre siste nytt. Fra pinsedagen av oppholdt apostlene seg der og var travelt opptatt med å komme med de viktigste av alle opplysninger, for de fortalte sannheten om himlenes rike, om opphøyelsen av Kristus Jesus til å få sitte ved Guds høyre hånd og om den lovte hellige ånd fra Faderen som hver dag ble utgytt over de troende. Det var mange beviser for at utgytelsen av denne hellige ånd fant sted, for «Jehova [fortsatte] daglig å føye dem som ble frelst, til dem». (Ap. gj. 2: 47, NW) Den kristne religion var i ferd med å få et sikkert fotfeste. Det var derfor ikke noe å undres over at de jødiske religionsutøverne ble fulle av nidkjærhet.
4. Gjengi beretningen om den vanføre mannen som kom i kontakt med Peter og Johannes.
4 Den bibelske beretning i det etterfølgende kapittel lyder: «Men Peter og Johannes gikk sammen opp i templet ved bønnens time, som var den niende. Og det ble båret fram en mann som var vanfør fra mors liv av, og som de daglig la ved [tempeldøren].» Der pleide så den vanføre «å be dem som gikk inn i templet, om almisse». Det var derfor helt naturlig for ham også å be Peter og Johannes om å få en almisse. Peter og Johannes stoppet og så på denne vanføre mannen og sa: «Se på oss!» Mannen gjorde det og ble overrasket over å høre Peter si: «Sølv og gull eier jeg ikke; men det jeg har, det gir jeg deg: I Jesu Kristi, nasareerens navn — stå opp og gå!» Peter grep den vanføre i hans høyre hånd og reiste ham opp. Og nå skjedde det et mirakel! «Straks fikk hans føtter og ankler styrke, og han sprang opp og sto og gikk omkring, og han fulgte med dem inn i templet, og gikk omkring der og sprang og lovet Gud.» — Ap. gj. 3: 1—8.
5. a) Vis hvordan Peter for alt folket som hadde strømmet sammen etter den mirakuløse helbredelsen, tilskrev Jesus ære for at den vanføre mannen var blitt helbredet b) Hvilken formaning ga han nå de forsamlede jøder?
5 Hvor forunderlig dette var! Ja, det virket utrolig, men mange som kom inn i templet, kjente ham igjen og så at det var den mannen som tidligere hadde vært vanfør. «Mens han nå holdt seg nær til Peter og Johannes, strømmet hele folket i forundring sammen om dem ved den buegang som kalles Salomos buegang.» (Ap. gj. 3: 11) Dette ga Peter en enestående god anledning til å tale om Jesus Kristus. Han ønsket på ingen måte at de skulle tro at det som hadde skjedd, skyldtes hans egen kraft. Han sa: «Israelittiske menn! Hvorfor undrer I eder over dette? eller hvorfor stirrer I på oss som om vi av vår egen kraft eller gudsfrykt hadde gjort at han går omkring? Abrahams og Isaks og Jakobs Gud, våre fedres Gud, har herliggjort sin tjener Jesus, ham som I forrådte og fornektet for Pilatus da han dømte at han skulle løslates; men I fornektet den hellige og rettferdige og ba at en morder måtte gis eder, men livets høvding drepte I, ham som Gud oppvakte fra de døde, som vi er vitner om. Og ved troen på hans navn har hans navn styrket denne mann som I ser og kjenner, og troen som virkedes ved ham, har gitt ham denne fulle førlighet for eders alles øyne. Og nå, brødre! jeg vet at I gjorde det i uvitenhet, liksom eders rådsherrer; men Gud oppfylte på denne måte det som han forut forkynte ved alle profetenes munn, at hans Messias skulle lide. Så fatt da et annet sinn og vend om, for at eders synder må bli utslettet, så husvalelsens tider kan komme fra Herrens åsyn, og han kan sende den for eder utkårede Messias, Jesus, som himmelen skal huse inntil de tider da alt det blir gjenopprettet som Gud har talt om ved sine hellige profeters munn fra eldgamle dager av.» (Ap. gj. 3: 12—21) Tror du på det Peter sa den gangen? Er din tro på Jesus Kristus og Jehova Gud like sterk som Peters tro? Taler du til andre om din kristne tro like åpent som han gjorde det? Hvis du ikke gjør det, hva er så grunnen til det? Er du redd for at det som hendte Peter og Johannes, også skal hende deg?
6. Hvordan ble Peter og Johannes behandlet av yppersteprestene og sadduseerne fordi de utførte dette miraklet og hvorfor burde yppersteprestene og sadduseerne ha handlet annerledes?
6 La oss se hva som hendte da de to apostlene trakk mange mennesker til seg på grunn av det mirakel de utførte, og på grunn av sin frimodighet til å tale: «Men mens de talte til folket, kom prestene og høvedsmannen for tempelvakten og sadduseerne over dem; de harmedes over at de lærte folket og forkynte i Jesus oppstandelsen fra de døde, og de la hånd på dem og satte dem i fengsel til den neste dag; for det var alt aften. Men mange av dem som hadde hørt ordet, kom til troen, og tallet på mennene ble omkring fem tusen.» (Ap. gj. 4: 1—4) I løpet av de foregående dager hadde naturligvis tusenvis av mennesker sluttet seg til disse trofaste Kristi Jesu etterfølgere og var blitt kristne. Peters og Johannes’ budskap fikk jødene til å omvende seg, og de forlot den jødiske religion. De som først og fremst burde ha tatt imot Kristus Jesus, var lederne blant folket, nemlig rådsherrene og prestene. De kjente skriftene og burde ha sett at profetiene ble oppfylt like for deres øyne, men disse lederne var ikke noe mer interessert i Guds rike og Kristus Jesus på sin tid enn de styrende og prestene er det i vår tid.
7. a) Hvilken lignende innstilling blir vist av vår tids religiøse ledere? b) Hvilke urette handlinger mente de religiøse ledere at Peter og Johannes hadde begått?
7 Vår tids prester i kristenheten handler på nøyaktig samme måte som prestene og sadduseerne på Jesu tid. Lederne forsøker å holde folket i age ved å benytte seg av trusler. De kan ikke finne noen feil ved den enkelte kristnes utmerkede arbeid, men det som den kristne gjør, liker de ikke. Det skader deres prestisje, så stopp dem, ja, skrem dem! Hva hadde Peter og Johannes gjort som var galt, og som førte til at de ble kastet i fengsel? Det eneste som rådsherrene kunne klandre Peter og Johannes for, var at de hadde forkynt sannheten for altfor mange mennesker, og at de hadde gjort noe godt overfor en som var vanfør. De hadde helbredet denne mannen, en mann som hadde vært vanfør helt fra fødselen av, og som nå var 40 år gammel. De hadde ikke bedt rådsherrene om tillatelse til å få gjøre denne gode gjerning og til å få forkynne sannheten. For å få stoppet dem ble de nå kastet i fengsel, hvor de skulle være natten over. Da ville de ikke lenger være fylt av Guds ånd, tenkte rådsherrene.
De lot seg ikke skremme
8, 9. a) Hvilken virkning hadde det på apostlene at de ble kastet i fengsel, og hvordan svarte Peter på spørsmålet: «Ved hvilken kraft eller ved hvilket navn gjorde I» denne helbredelse? b) Hvordan benyttet Peter seg av profetier i Salmene og Esaias’ bok med godt resultat?
8 Dette var første gang at Peter og Johannes ble kastet i fengsel og måtte oppholde seg der natten over. Men Peter og Johannes lot seg overhodet ikke skremme. Da rådsherrene dagen etter spurte dem: «Ved hvilken kraft eller ved hvilket navn gjorde I dette?» skjedde følgende: «Da sa Peter til dem, fylt av den Hellige Ånd: I folkets rådsherrer og Israels eldste! Når vi i dag blir tatt i forhør for en velgjerning mot et sykt menneske, om hva han er helbredet ved, da være det vitterlig for eder alle og for hele Israels folk at ved Jesu Kristi, nasareerens navn, han som I korsfestet, han som Gud oppvakte fra de døde, ved ham står denne helbredet for eders øyne.» De sa så til ypperstepresten Annas og Kaifas og til mange som var av yppersteprestelig ætt, at det var de som hadde forkastet Jesus, og at det «ikke [er] noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, ved hvilket vi skal bli frelst». (Ap. gj. 4: 7—12) Peter benyttet deretter en meget god illustrasjon. Han gikk tilbake til Davids skrifter idet han siterte fra Salme 118: 22. Peter påpekte et skriftsted, noe de burde tro på, og viste at den profetien det inneholdt, var blitt oppfylt. David hadde skrevet at den stein som bygningsmennene forkastet, var blitt hjørnestein. Ville de nå lytte til Peter? Han sa: «Han er den stein som ble forkastet av eder, I bygningsmenn, men som er blitt hjørnestein.» (Ap. gj. 4: 11) Peter og Johannes hadde også høyst sannsynlig følgende ord av Esaias i tankene: «Derfor, hør Jehovas ord, dere skrythalser, . . . ’Her legger jeg som en grunnvoll i Sion en stein, en prøvd stein, det kostelige hjørne til en sikker grunnvoll. Ingen som tror, vil bli grepet av skrekk.’» — Es. 28: 14, 16, NW.
9 Peter og Johannes var ikke grepet av skrekk, men de talte frimodig til de jødiske rådsherrene som hadde ropt til Pilatus angående Jesus: «La ham korsfeste!» (Matt. 27: 15—26) De la tro og mot for dagen selv om de måtte være en hel natt i fengslet og deretter ble ført fram for disse høyt aktede menn. Dette forstyrret ikke deres tenkemåte. De var der i en bestemt hensikt, nemlig for å tale fryktløst om den sanne Gud og hans Sønn, Jesus Kristus, det eneste «navn under himmelen, gitt blant mennesker, ved hvilket vi skal bli frelst». — Ap. gj. 4: 12.
10. Hva hadde både Peter og Johannes og de andre apostlene som gjorde dem forskjellig fra andre mennesker, enda de var «lege» menn?
10 Peter og Johannes var fiskere av yrke, og folket kjente dem som det. Men det kunne ses at de hadde vandret med Jesus, hadde lyttet til ham og var blitt opplært av ham. De hadde noe annet også, nemlig den hellige ånd fra Gud. Alt dette gjorde at de handlet annerledes enn de fleste andre mennesker. Disse rådsherrene la merke til denne forskjellen. «Men da de så Peters og Johannes’ frimodighet og fikk vite at de var ulærde og lege menn, undret de seg, og de kjente dem igjen, at de hadde vært med Jesus; og da de så mannen stå ved deres side, han som var blitt helbredet, kunne de ikke si imot.» — Ap. gj. 4: 13, 14.
11. Hvilket problem hadde de religiøse lederne nå fått, og hvilken konklusjon kom de til?
11 De religiøse lederne hadde nå fått et problem som de ikke visste hvordan de skulle behandle. De sa til Peter og Johannes at de skulle gå ut fra rådet, og disse «vise» menn rådførte seg med hverandre og sa: «Hva skal vi gjøre med disse mennesker?» De kunne selvfølgelig ikke ignorere eller benekte det som hadde skjedd. Alle som bodde i Jerusalem, visste nå om det. Rådsherrene fryktet folket og kom derfor til følgende konklusjon: «La oss alvorlig true dem til ikke mer å tale i dette navn til noe menneske!» — Ap. gj. 4: 15—17.
Geistligheten frykter vitnene
12. a) Vis hvordan den falske religions ledere handler på lignende måte i vår tid b) Hvilken melding som sto i avisen Daily American, bekrefter dette?
12 Det er blitt handlet på lignende måte i dag overfor kristne mennesker i såkalte kristne land på jorden. Religiøse ledere er like redde for det samme budskap som i dag blir forkynt over hele verden av de sanne kristne, Jehovas vitner. De vil gjøre alt de kan for å hindre at budskapet om Guds rike blir forkynt. I Hellas kom for eksempel i fjor sommer den gresk-ortodokse kirkes erkebiskop, Khrysostomos, med den trusel at han ville organisere en marsj fra Saloniki til Aten hvis Jehovas vitner fikk tillatelse til å holde et stevne i Aten. Han fikk sin vilje, noe som også framgikk av en melding i avisen Daily American for 26. juli 1963: «De greske myndigheter har forbudt alle offentlige møter av Jehovas vitner, ble det meldt i dag. . . . Erkebiskop Khrysostomos, den greske kirkes primas, har tilskyndet alle gresk-ortodokse organisasjoner til å komme med et ramaskrik mot Jehovas vitners stevne, som han kalte en ’skammelig kongress av ateister og anarkister’. I et brev til statsministeren, Panayotis Pipinelis, sa han at hvis stevnet ikke ble forbudt, ville han bli tvunget til å ’forsvare alt som er hellig, og tilskynde presteskapet og folket’ til å gå til en omfattende aksjon mot sekten.»
13. Vis hvilke spørsmål det nå er på sin plass å stille.
13 Hva var erkebiskopen redd for, eller hva er for den saks skyld hele det gresk-ortodokse presteskap redd for? At folk skal studere Bibelen? At Bibelen skal bli distribuert? At det greske folk skal bli oppmuntret til å lese Bibelen? Hele verden vet at Jehovas vitner bruker sin tid til å hjelpe mennesker overalt på jorden til å lese og forstå Bibelen på sitt eget språk. Er det dette den gresk-ortodokse kirkes erkebiskop stempler som ateisme og anarki, nemlig at folk studerer Guds Ord, og at det gode budskap om Guds rike blir forkynt? Er han imot at det greske folk skal vandre i Kristi Jesu fotspor? Hvem er så i virkeligheten anarkisten, den som setter seg opp mot myndighetene? Hvem ønsket å få hele folket til å reise seg og marsjere fra Saloniki til Aten og avbryte Jehovas vitners fredelige møte?
14. Hvordan hadde de greske myndigheter i 1963 mye til felles med Pilatus på Jesu tid?
14 Den gresk-ortodokse kirke fikk sin vilje ved å benytte seg av trusler overfor myndighetene, og det lyktes den å få myndighetene til å gå til det skritt å forby det møtet som Jehovas vitner tidligere hadde fått tilsagn om at de skulle få holde den 30. juli 1963. På Jesu tid skrek ypperstepresten Kaifas og de opphissede jødene til herskeren, Pilatus: «La ham korsfeste!» Ikke engang Pilatus, herskeren i den romerske provins, ønsket at Jesus skulle bli drept, men da han så at det bare ble større oppstyr, tok han vann og vasket sine hender for folkets øyne og sa: «Jeg er uskyldig i denne rettferdiges blod; se I dertil!» «Og alt folket svarte og sa: Hans blod komme over oss og over våre barn! Da ga han dem Barabbas fri; men Jesus lot han hudstryke og overga ham til å korsfestes.» (Matt. 27: 24—26) En kan høre at utøverne av falsk religion kommer med de samme slags rop i dag imot Jesu sanne etterfølgere.
15. a) Viker Jehovas vitner i Hellas tilbake i frykt som følge av den motstand de blir møtt med? b) Hva ville det være klokt av det gresk-ortodokse presteskap å tenke over?
15 Trass i de mange ramaskrik som har kommet fra det greske presteskap, hadde Jehovas vitner i Hellas en økning på ni prosent i løpet av 1963. Det er nå 10 507 Jehovas vitner der, og de er alle sammen kristne mennesker som forkynner det gode budskap om Guds rike. De har brukt over 1,1 millioner timer til å snakke med mennesker som er interessert i å studere Bibelen. Har de gresk-ortodokse prester brukt så mye tid til å gå fra hus til hus for å undervise det greske folk i det de har lært fra Guds Ord? Eller har de brukt det meste av sin tid til å oppfordre folk til ikke å høre på Jehovas vitner og til å få Jehovas vitner arrestert fordi de gir bibelsk undervisning til de mennesker som ønsker å høre? Har de greske prester besøkt sine sognebarn i deres hjem og ledet 4245 bibelstudier hver uke med mennesker som ønsker å få kjennskap til det som står i Bibelen? Vi ønsker at de ville gjøre det! Jehovas vitner gjorde dette i Hellas i 1963.
16. Hvem er det som i dag forsøker å få stoppet forkynnelsen av det gode budskap, akkurat som det også ble forsøkt å få det stoppet i apostlenes dager?
16 I apostlenes dager var det utøvere av falsk religion som forsøkte å hindre Kristi trofaste etterfølgere i å forkynne det gode budskap, og i dag er det utøvere av falsk religion som gjør nøyaktig det samme. Gresk-ortodokse, romersk-katolske og protestantiske prester lærer ikke medlemmene i sine menigheter opp til å bli forkynnere. Nei, medlemmene får snarere det inntrykk at de helst bør forholde seg tause og ikke si et ord om Jesus eller hans rike til noen. Er dette å vandre i Jesu Kristi fotspor?
17, 18. a) Hva svarte apostlene da de fikk påbud om å slutte å forkynne? b) Er det annerledes i dag, og hvordan må de kristne se på det å verve proselytter?
17 Når vi nå vender tilbake til beretningen i Apostlenes gjerninger, sies det videre der at de religiøse lederne kalte apostlene til seg igjen og «bød dem at de aldeles ikke skulle tale eller lære i Jesu navn. Men Peter og Johannes svarte dem: Døm selv om det er rett i Guds øyne å lyde eder mer enn Gud! for vi kan ikke la være å tale om det som vi har sett og hørt». — Ap. gj. 4: 18—20.
18 Slik må det også være i dag for alle som påberoper seg å være kristne. Hvis din «kirke» ikke oppmuntrer deg til å forkynne offentlig og fra hus til hus om Guds rike, så gi akt på følgende befaling fra himmelen: «Gå ut fra henne . . . for at I ikke skal ha del i hennes synder, og for at I ikke skal få noe av hennes plager!» (Åpb. 18: 4, 5) Du må tale om det’ du har sett og hørt i Guds Ord. Du må ikke forholde deg taus! Når for eksempel den gresk-ortodokse kirke hevder at ingen (og i dette tilfelle mener den Jehovas vitner) har lov til å besøke folk for å verve proselytter, det vil si forkynne for andre mennesker om Bibelen, handler den stikk i strid med Guds befaling som blir gitt i Bibelen, Guds Ord. Hva var det Peter og Johannes gjorde i Jerusalem? Jo, de forkynte Guds Ord for jødene og forsøkte å få dem til å gå over fra en religion til en annen, til å bli kristne i stedet for å fortsette å være tradisjonsbundne jøder. De kunne gjøre dette fordi de forkynte sannheten. Jehovas vitner utfører et lignende arbeid i vår tid.
19, 20. Hva var de kristnes svar til Hitler da han forbød dem å forkynne om Guds rike, og hvilket resultat oppnådde de i 1963?
19 Hitler, som var katolikk og sin kirkes støtte i Tyskland, forbød Jehovas vitner å forkynne om Guds rike, og disse kristne i vår tid måtte si til Hitlers politi, Gestapo: ’Døm selv om det er rett i Guds øyne å lyde eder mer enn Gud!’ De fortsatte å forkynne trass i at 10 000 av dem ble anbrakt i konsentrasjonsleirer og over 4000 døde der. De andre nesten sultet i hjel. At krigen sluttet, gjorde at de berget livet.
20 I 1933 undertegnet Hitler et konkordat med den romersk-katolske kirke, akkurat som Mussolini, det italienske statsoverhode, hadde gjort tidligere. Men selv om herskerne i forskjellige land inngår avtaler med religiøse organisasjoner, kan ikke de Jehovas vitner som bor i disse landene, glemme Guds Ord. De må tjene Gud ved å ’tale om det som de har sett og hørt’. Enda herskerne truet med dødsstraff, klarte de ikke å få stoppet det forkynnelsesarbeid, som ble utført av Jehovas folk. I dag er Hitler og Mussolini borte, men Jehovas vitner forkynner i stadig større antall i deres land. Det er i dag 78 043 forkynnere i Vest-Tyskland, og i italia er det 7801 vitner for Jehova som forkynner det gode budskap.
21, 22. a) Hvordan forholder det seg med sannheten selv om dens forkynnere blir forfulgt? b) Hva løftet alle sin røst for å si da Peter og Johannes fortalte sine medkristne det de hadde opplevd?
21 Ingen kan ødelegge sannheten. Sannheten er alltid rett, selv om alle skulle motarbeide den. Apostelen Paulus sa: «La det stå fast at Gud er sanndru, om så ’hvert menneske er en løgner’.» (Rom. 3: 4, LB) Bare fordi Peter og Johannes sa sannheten, nemlig at de hadde helbredet en vanfør mann i Jesu navn, ble de kastet i fengsel og truet. Til slutt ble de sloppet fri ettersom jødenes råd «for folkets skyld ikke fant noen råd til å straffe dem». — Ap. gj. 4: 21, 22.
22 Peter og Johannes skyndte seg av gårde «til sine egne og fortalte dem alt det yppersteprestene og de eldste hadde sagt til dem». Da løftet de alle sin røst til Gud og sa: «Hvorfor fnyste hedningene og grunnet folkene på det som fåfengt er? Jordens konger steg fram, og høvdingene samlet seg sammen mot Herren og mot hans salvede — ja i sannhet, i denne by samlet de seg mot din hellige tjener Jesus, som du salvet, både Herodes og Pontius Pilatus med hedningene og Israels folk.» — Ap. gj. 4: 23—27.
23. a) Hvilken holdning viste president Tubman i Liberia at han inntok overfor Jehovas kristne vitner? b) Hvilket spørsmål vil det være naturlig å stille etter å ha lest president Tubmans offentlige uttalelse om Jehovas vitner?
23 Akkurat som på apostlenes tid må også de kristne i vår tid finne seg i det som herskerne grunner på, og som er fåfengt. Bare fordi Jehovas vitner nekter å hilse det liberiske flagg under press fra hæren, ble Selskapet Vakttårnets misjonærer utvist fra Liberia. Det er lett for den religiøse president Tubman å si at «Jehovas vitner som en sekt er velkommen i dette landet [Liberia], men at det vil bli krevd av dem at de skal adlyde den lov som forlanger at alle mennesker skal hilse flagget når det blir heist eller firt under seremonier som de er vitne til, eller også holde seg borte fra slike seremonier». Men en kan stille presidenten følgende spørsmål: Hvordan kan kristne mennesker holde seg borte fra en slik seremoni, som er avguderisk, når en flokk soldater kommer til et stevnested for Jehovas vitner og ved å rette geværene mot dem får alle til å marsjere til en forlegning hvor et flagg blir heist, og hvor det blir gjort bruk av makt for å forsøke å få alle til å hilse republikken Liberias flagg? Vil dette gjøre et menneske til en bedre liberier eller en bedre kristen? En utførlig beretning om det som fant sted i Liberia, finnes i bladet Våkn opp! for 22. november 1963. Har president Tubman stilt seg i samme klasse som Hitler og Mussolini?
24. I hvilke andre land er kristne vitner blitt utsatt for vanskeligheter, og hvorfor?
24 Herskeren i Haiti utviste også misjonærer som var opptatt i det gode arbeid med å forkynne om Guds rike og lære folk å studere Bibelen. I Spania er kristne misjonærer blitt utvist fordi de ledet bibelstudier i folks hjem. Det samme er tilfelle i Portugal. Jehovas vitners møter i private hjem i de romersk-katolske landene Spania og Portugal er blitt avbrutt, og mange mennesker er blitt kastet i fengsel. Hvorfor? Jo, fordi de studerte Bibelen sammen med andre kristne mennesker. Herskerne har således steget fram og samlet seg sammen mot Jehova og mot hans tjenere. De er uten tvil klar over at Jehovas vitner ikke er interessert i å omstyrte deres regjeringer eller skape noen som helst vanskeligheter for dem. Herskerne vet også at Jehovas vitner er mennesker som oppfører seg ordentlig. Hvorfor frykter så herskerne? Den eneste grunnen er at Jehovas vitner forkynner det gode budskap om Guds rike.
25. Hva kan Kristi sanne etterfølgere derfor vente seg?
25 Er du i dag opptatt med å forkynne dette gode budskap? Hvis du er det, utfører du også et kristent arbeid og vil komme til å bli sett like mye ned på av utøvere av falsk religion som apostlene ble det. Bli ikke overrasket om dette skulle hende deg. De kristne kan vente seg en slik behandling. Jesus sa: «I skal føres fram for landshøvdinger og konger for min skyld, til vitnesbyrd for dem og for hedningene.» — Matt. 10: 18.
Å tale med frimodighet
26. Hva ba Peter og Johannes om, og bør de kristne be om det samme i vår tid?
26 For 1900 år siden ba Peter og Johannes til Jehova Gud om at han måtte ’holde øye med deres trusler, og gi sine slaver å fortsette å tale hans ord med all frimodighet’. Gud besvarte straks denne bønnen, for «de ble alle som en fylt med den hellige ånd og talte Guds ord med frimodighet». (Ap. gj. 4: 29, 31, NW) Jehova viste ingen partiskhet, og det gjør han heller ikke nå, for det er den samme hellige ånd, Guds virksomme kraft, som alle innvigde tjenere for Gud ønsker å få for at de kan tale med den frimodighet som må til for å kunne fortsette å forkynne Guds Ord selv om de får høre trusler fra erkebiskoper, presidenter, diktatorer, prester eller andre. Når de kristne i dag ’taler Guds ord med frimodighet’, vil de oppnå de samme resultater som Peter og Johannes oppnådde, uansett om de blir møtt med trusler og motstand. Da kan de også med glede si: «Flere troende ble vunnet for Herren, menn og kvinner i hopetall.» — Ap. gj. 5: 14.
27. a) Hvilken usedvanlig hendelse inntraff da apostlene var blitt arrestert for annen gang? b) Hva kan disse Guds menn ha tenkt på?
27 Folket i Jerusalem var interessert i sannheten og ønsket å høre hva apostlene hadde å si. Men slik var det ikke med utøverne av falsk religion! Igjen «sto ypperstepresten opp og alle de som holdt med ham, det var sadduseernes parti, og de ble fulle av nidkjærhet og la hånd på apostlene og kastet dem i det offentlige fengsel». (Ap. gj. 5: 17, 18) Dette var andre gangen Peter og Johannes ble kastet i fengsel, men de var ikke alene. Også de andre apostlene ble anbrakt der sammen med dem. Men nå inntraff noe høyst uvanlig. Jehovas engel trådte inn i bildet og gjorde det Jehova hadde befalt ham å gjøre. Apostlene var fryktløse ettersom de var godt kjent med følgende ord av salmisten: «[Jehovas] engel leirer seg rundt omkring dem som frykter ham, og han utfrir dem.» Og de husket også hva Jesus sa: «For jeg sier eder at deres engler i himmelen ser alltid min himmelske Faders åsyn.» (Sl. 34: 8; Matt. 18: 6, 10) De visste også at engler var sterkt interessert i det som skjedde på jorden. De visste om det som hadde funnet sted i forbindelse med Jesu fødsel da hyrdene var ute på marken og voktet sine hjorder. «Og se, en Herrens engel sto for dem, og Herrens herlighet lyste om dem, . . . Og straks var det hos engelen en himmelsk hærskare, som lovet Gud.» (Luk. 2: 9, 13) De kan ha tenkt på alt dette da «en Herrens engel [om natten åpnet] fengslets dører og førte dem ut».
28, 29. Hva fant deretter sted, og hvilken befaling fikk de?
28 Kan du forestille deg deres forbauselse, den forundring som sto skrevet på deres ansikter? Fengslets dører ble åpnet. Vaktene gjorde ikke noe. En engel førte dem så ut av fengslet. Da de alle var utenfor, sa engelen: «Gå av sted, og stå fram og tal i templet alle dette livs ord for folket!» — Ap. gj. 5: 20.
29 Det kunne ikke sies klarere! Befalingen som apostlene fikk gjennom engelen, kunne ikke gis tydeligere. Noen dager før hadde de bedt til Jehova Gud om at han måtte holde øye med rådsherrenes trusler «og gi dine slaver å fortsette å tale med all frimodighet». «Da de hadde bedt inntrengende bønner, ble det stedet hvor de var forsamlet, rystet; og de ble alle som en fylt med den hellige ånd og talte Guds ord med frimodighet.» Fordi apostlene gjorde dette, ble de denne gangen alle sammen kastet i fengsel. Nå fikk de enda en forsikring om at de hadde gjort det som var rett. En engel pekte i retning av templet og sa: «Gå av sted, og stå fram og tal i templet alle dette livs ord for folket!» For en stor tilfredsstillelse dette må ha vært for dem!
30. Hvilken virkning hadde det på apostlene at de fikk et slikt svar på sin bønn om å kunne tale med frimodighet, og hvor befant de seg da dagen brøt fram?
30 Apostlene hadde hver dag vært i templet og gjort det Gud hadde befalt dem, og tusenvis av mennesker hadde hørt dem forkynne. Det var i templet de hørte hjemme. Det var der Jehova ville at de skulle være, uansett hva utøverne av falsk religion gjorde. Hvor glade, tillitsfulle og takknemlige de ble! Det var rett det som de holdt på med. Disse religionsutøverne handlet galt og kjempet mot Gud. Jehova hadde ved sin engel eller budbringer gitt dem en direkte befaling om hva de skulle gjøre. Var de fulle av nidkjærhet? Ja! «Da de hørte dette, gikk de mot dagningen inn i templet og lærte.» — Ap. gj. 5: 21.
En verdensomfattende utbredelse av det gode budskap
31. a) Hvorfor var det ikke noe som kunne stoppe apostlene den gangen, og hvorfor er det heller ikke noe som vil kunne stoppe Jehovas vitner i dag? b) I hvor stor utstrekning må det gode budskap bli forkynt?
31 Det var ikke noe som kunne stoppe apostlene den gangen, og det er heller ikke noe som vil kunne stoppe Jehovas vitner i dag i den forkynnelse som de ved Jehovas ufortjente godhet utfører. Hvorfor ikke? Fordi sannheten fra Guds Ord må bli forkynt. Jehovas vitner har fått nøyaktig samme befaling som den apostlene fikk. De har nøyaktig det samme budskap fra Guds Ord, og de tror like fullt og fast på det som apostlene gjorde. Det arbeid som går ut på å forkynne dette gode budskap om Guds rike over hele jorden, blir mer omfattende for hvert år som går. Dette er ikke en tid da de kristne kan være fryktsomme. På pinsedagen begynte de kristne å forkynne i Jerusalem, først i den salen hvor de befant seg. Etter hvert forkynte de over hele det lovte land, som var en del av det området Jesus sa at de måtte forkynne i: «Gå derfor og gjør disipler av mennesker av alle folkeslag, idet dere døper dem i Faderens og Sønnens og den hellige ånds navn.» — Matt. 28: 19, 20, NW.
32. Hvordan søker Jehovas vitner englers ledelse i vår tid, og hvilket arbeid viser Åpenbaringen 14: 6, 7 at slike himmelske tjenere for Gud utfører?
32 I dag forsøker Jehovas vitner å gjøre hva de kan for å utføre den gjerning som Jesus befalte sine etterfølgere å gjøre, nemlig å fullføre sitt oppdrag som består i å gjøre disipler av mennesker av alle folkeslag. De har stadig disse ord klart for seg: «Dette gode budskap om riket skal bli forkynt på hele den bebodde jord til et vitnesbyrd for alle folkeslag; og så skal enden komme.» (Matt. 24: 14, NW) Jehovas vitner søker fremdeles englers ledelse, men nå gjør de det ved å gå til Guds skrevne Ord for å se hva det er som skal gjøres. Vi kan med forstandens øyne se det Johannes så i et syn: «Og jeg så en annen engel fly under himmelens midte, og han hadde et evig godt budskap å forkynne som glade tidender for dem som bor på jorden, og for hver nasjon og hver stamme og hver tunge og hvert folk, og han sa med høy røst: ’Frykt Gud og gi ham ære, for timen for hans dom har kommet, og tilbe derfor Ham som gjorde himmelen og jorden og havet og vannkildene.’» (Åpb. 14: 6, 7, NW) Dette er et oppdrag, ikke bare for engelen, men for alle som verdsetter det arbeid Gud vil ha gjort på jorden.
33. Hva forstår Jehovas vitner i vår tid selv om de ikke i bokstavelig forstand ser noen engel fly under himmelens midte, og hva gjør de derfor?
33 Jehovas vitner i vår tid er fullstendig klar over at Jehova Gud har benyttet engler i fortiden, og selv om de nå i dag ikke i bokstavelig forstand ser noen engel fly under himmelens midte, forstår de ved hjelp av det synet Johannes fikk, at hele det budskap denne engelen kom med, må bli forkynt i dag. Over en million forkynnere av det ’evige gode budskap’ går fra hus til hus rundt omkring på jorden og forkynner glade tidender for alle mennesker overalt uansett deres forhold eller nasjonalitet.
34. Hvor omfattende er forkynnelsen av det ’evige gode budskap’ i vår tid?
34 Det som skjedde den gangen i Jerusalem i liten målestokk da engelen befridde apostlene og sa at de skulle gå til tempelområdet for igjen å forkynne der, skjer nå i de siste dager overalt på jorden. Engelen under himmelens midte leder Guds folk til å forkynne det ’evige gode budskap’, slik at alle kan få anledning til å ’frykte Gud og gi ham ære’. Ingen som er innvigd til Jehova, kan for et øyeblikk nøle med å oppfordre alle mennesker til å «tilbe . . . Ham som gjorde himmelen og jorden».
35. Hvilken holdning inntar herskere og religiøse ledere overfor Jehovas vitner i dag?
35 Herskerne og utøverne av falsk religion på jorden i dag er like lite begeistret for at Jehovas vitner gjør dette, som herskerne og prestene var det på apostlenes tid. Når Jehovas vitner blir arrestert i vår tid, må de vanligvis sitte i fengsel lenger enn apostlene måtte i de tilfellene vi har tatt for oss, men i Guds rette tid blir de løslatt. Mange Jehovas vitner måtte vente i ti år eller mer før de kom ut av konsentrasjonsleirene på Hitlers tid, men disse kristne menneskene kom ut, og i dag lytter de til engelen som flyr under himmelens midte, og forkynner sammen med sine brødre over hele verden et «evig godt budskap» som glade tidender.
36. a) Hva var det nå som videre skjedde i Jerusalem på apostlenes tid? b) Hvor ble det meldt at apostlene oppholdt seg, og hvordan kan vi være sikker på at det var nettopp der de ville være?
36 La oss igjen betrakte apostlene, som er så gode eksempler for oss hva det å gjøre rette gjerninger angår. Allerede i grålysningen gikk apostlene inn i templet og begynte å undervise. Da nå ypperstepresten og sadduseerne hadde kommet sammen og hadde kalt Israels barns eldste til seg og hadde sendt bud til fengslet for å hente apostlene, fikk de høre av tjenerne at apostlene ikke var der. De meldte følgende til de religiøse lederne: «Fengslet fant vi pålitelig lukket, og vaktmennene sto ved døren; men da vi lukket opp, fant vi ingen der inne.» Engelen hadde passet på alt. Etter at han hadde åpnet fengsels dørene og hadde ført apostlene ut, lukket han dem igjen og låste dem, og ingen av vaktene visste hva som hadde hendt, men nå fikk de vite at de sto vakt ved et tomt fengsel. Høvedsmannen for templet og yppersteprestene befant seg nå i en situasjon som foruroliget dem. Mens de alle var urolige og bekymret på grunn av det som hadde funnet sted, kom en mann og meldte: «Se, de menn som I kastet i fengsel, står i templet og lærer folket.» Det var dit engelen hadde sagt at de skulle gå, og dit gikk de også for å gjøre det arbeid Gud hadde befalt dem å gjøre. «Da gikk høvedsmannen av sted med tjenerne og hentet» apostlene og førte dem fram for denne religiøse gruppen, «dog ikke med vold; for de fryktet for folket, at de skulle bli steinet». — Ap. gj. 5: 20—26.
Å adlyde Gud mer enn mennesker
37, 38. a) Hvordan svarte Peter fryktløst sine anklagere som forlangte at apostlene skulle slutte å forkynne? b) Hvordan er det i dag i denne henseende?
37 Da apostlene sto foran disse mennene i rådet og hørte på yppersteprestens spørsmål, skalv de ikke av frykt. De hadde Jehova Guds og de usynlige englers beskyttelse. Etter at rådsherrene sa: «Vi bød eder strengt at I ikke skulle lære i dette navn, og nå har I fylt Jerusalem med eders lære og vil føre dette menneskes blod over oss!» sa derfor Peter og de andre apostlene: «En skal lyde Gud mer enn mennesker. Våre fedres Gud oppvakte Jesus, som I drepte ved å henge ham på et tre; ham opphøyde Gud ved sin høyre hånd til høvding og frelser, for å gi Israel omvendelse og syndenes forlatelse. Og vi er hans vitner om disse ting, og likeså den Hellige Ånd, som Gud ga dem som lyder ham.» (Ap. gj. 5: 27—32) De måtte ha frimodighet for å kunne si dette til rådsherrene,men det de sa, var sannheten. De var kristne mennesker.
38 Dette er det standpunkt alle innvigde kristne må innta i dag. Kunnskap om Jehova Gud og hans Sønn, Jesus, får en kristen til å forkynne at Jesus Kristus er blitt opphøyd til høvding og frelser og nå sitter ved sin Fars høyre hånd «til jeg [Jehova] får lagt dine fiender til skammel for dine føtter». — Ap. gj. 2: 34—36.
39. Hva kan trofasthet overfor Gud medføre for de kristne, men hva fortsetter de likevel med?
39 Trofasthet i den kristne gjerning medfører besværligheter, trusler, vanskeligheter og prøvelser, og fører kanskje også til døden i noen tilfelle. Prestene og sadduseerne var således fiendtlig innstilt overfor apostlene, slik det framgår av beretningen: «Da de hørte dette, skar det dem i hjertet, og de la råd opp om å slå dem i hjel.» (Ap. gj. 5: 33) En tid senere ble Stefanus steinet i hjel fordi han forkynte sannheten. (Ap. gj. 7: 54—60) I vår tid ser vi lignende ting skje når fanatikere som er fylt med denne verdens ånd, legger hindringer i veien for Jehovas vitners forkynnelse. Men en kristen som vet at han har rett, og at han har fått i oppdrag å forkynne det ’evige gode budskap’, vil likevel fortsette å kunngjøre de glade tidender med frimodighet.
40. Hvordan betraktet Gamaliel denne rettergangen for rådet, og hvilken konklusjon kom han til?
40 Under den opphissede stemningen i rådet den gangen på apostlenes tid sto det opp en vis mann, en fariseer ved navn Gamaliel, som sa: «Israelittiske menn! Se eder vel for hva I gjør med disse mennesker! For noen tid siden framsto Teudas, som sa seg å være noe, og omkring fire hundre menn slo seg sammen med ham; han ble drept, og alle de som lød ham, spredtes og ble til intet. Etter ham framsto Judas fra Galilea i skatteutskrivningens dager og forførte folket til å følge seg; også han omkom, og alle de som lød ham, ble spredt. Og nå sier jeg eder: Hold eder fra disse menn og la dem være i fred! for er dette råd eller dette verk av mennesker, da skal det gå til grunne, men er det av Gud, vil I ikke kunne ødelegge dem. Vokt eder at I ikke må finnes stridende mot Gud!» De lød da Gamaliel «og kalte apostlene inn igjen og lot dem hudstryke, og bød dem at de ikke skulle tale i Jesu navn, og så lot de dem gå». Det burde være flere menn som Gamaliel i dag som kunne ha rådet de religiøse lederne og herskerne med hensyn til hvilken handlemåte de bør følge. — Ap. gj. 5: 35—40.
41. Hvordan betraktet apostlene det at de var blitt hudstrøket og truet?
41 Hudstrykingen førte ikke til at apostlene forandret sin handlemåte. De var blitt slått tidligere. De hadde vært i fengsel tidligere. De var blitt truet tidligere. De ble støttet av en usynlig makt som herskerne ikke kjente til. Det var Jehova Gud, hans Sønn, Kristus Jesus, en hærskare av engler og den hellige ånd som Gud sendte for å styrke sine tjenere på jorden. Disse trofaste kristne menneskene gikk derfor «bort fra rådet, glade over at de var aktet verdige til å vanæres for det navns skyld; og de holdt ikke opp med å lære hver dag i templet og hjemme [fra hus til hus, NW] og å forkynne evangeliet om Kristus». Har du en slik tro? Ville du lytte til en engel fra Jehova og gjøre det apostlene gjorde? Sanne kristne vil gjøre det! — Ap. gj. 5: 41, 42.
42. Hvordan viste apostlene frimodighet i sin forkynnelse av det gode budskap etter at de med glede hadde lyttet til engelen?
42 For en stor glede apostlene fikk oppleve fordi de lyttet til engelen! De dro ut til andre områder og utvidet således sin tjeneste, til herliggjørelse av Jehovas navn og ord. De styrket Guds menighet, som stadig vokste. Til sist dro disse apostlene sammen med mange andre trofaste, prøvde etterfølgere ut til områder hvor det ikke bare bodde jøder, men også hedninger. Disse mennesker av alle stammer og tunger og folk fikk anledning til å høre sannheten og «dette livs ord» som Jesus hadde forkynt for sine etterfølgere. Da apostelen Paulus skrev til korintierne, viste han hvor stor interesse han hadde for «dette livs ord» da han på en enestående måte framholdt sine beviser for de dødes oppstandelse. — 1 Kor. 15: 1—57.
43, 44. Hvilken oppmuntring blir gitt til vår tids kristne vitner for Jehova, og hva vil de fortsette å be om?
43 Kristne mennesker ønsker nå å etterligne disse apostlene, som gjorde det Guds engel bød dem å gjøre. Jehovas folk innen hans organisasjon blir i dag over hele jorden ledet av hans engler i sin forkynnelse av det ’evige gode budskap’. Fatt derfor mot. Ta del i forkynnelsesarbeidet. Gjør det med frimodighet og med tro på Guds Ord. «For han skal gi sine engler befaling om deg at de skal bevare deg på alle dine veier.» (Sl. 91: 11) Som bevis for dette stiller Paulus følgende spørsmål: «Er de ikke alle ånder til offentlig tjeneste, utsendt for å tjene dem som skal arve frelse?» (Heb. 1: 14, NW) Hans spørsmål må besvares med et ja.
44 Er du interessert i å arve denne frelse gjennom Kristus Jesus? Peter og Johannes var det. De sa: «Det er ikke frelse i noen annen; for det er heller ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, ved hvilket vi skal bli frelst.» (Ap. gj. 4: 12) Hvis du har den tro på Kristus Jesus som en kristen må ha, vil du for å kunne overleve denne tingenes ordning som snart skal forsvinne, fortsette å be til Gud om at du må bli «fylt med den hellige ånd» slik at du kan ’tale Guds ord med frimodighet’. — Ap. gj. 4: 31, NW.
[Ramme på side 127]
Daily American
Fredag, 26. juli 1963
Hellas forbyr møter av Jehovas vitner
ATEN, 25. juli (Reuter) — De greske myndigheter har forbudt alle offentlige møter av Jehovas vitner ble det meldt i dag.
Forbudet ble iverksatt etter at gresk-ortodokse organisasjoner hadde varslet om at de ville sette i gang protestmarsjer fra Saloniki til Aten hvis sekten fikk lov til å holde sitt massemøte her på tirsdag.
Da understatssekretæren i dag kunngjorde forbudet ga han også politiet ordre om at det for å opprettholde «fred og orden» skulle forby et hvilket som helst møte som ble holdt av sekten som nå teller om lag 20 000 medlemmer i Hellas.
Erkebiskop Khrysostomos, den greske kirkes primas, har tilskyndet alle gresk-ortodokse organisasjoner til å komme med et ramaskrik mot Jehovas vitners stevne, som han kalte en «skammelig kongress av ateister og anarkister».
I et brev til statsministeren, Panayotis Pipinelis, sa han at hvis stevnet ikke ble forbudt, ville han bli tvunget til å «forsvare alt som er hellig, og tilskynde presteskapet og folket» til å gå til en omfattende aksjon mot sekten.