De sanne kristne er forkynnere av Riket

«Dette gode budskap om riket skal bli forkynt på hele den bebodde jord til et vitnesbyrd for alle nasjonene, og så skal enden komme.» — MATTEUS 24: 14, NW.

1, 2. a) Hvorfor må budskapet om Riket nå gjøres kjent verden over? b) Hvilke spørsmål bør alle vitner for Jehova stille seg selv?

FORKYNNER AV JEHOVAS RIKE. I flere tiår har hovedformålet med dette bladet vært å være nettopp det. Denne betegnelsen er faktisk en del av bladets tittel. Og det er svært viktig at budskapet om Riket nå blir forkynt verden over. Hvorfor? På grunn av det Jesus Kristus sa etter at han hadde nevnt andre trekk ved «tegnet» på sitt usynlige «nærvær» og på enden for denne ordning. Han sa nemlig: «Dette gode budskap om riket skal bli forkynt på hele den bebodde jord til et vitnesbyrd for alle nasjonene, og så skal enden komme.» — Matteus 24: 3, 14, NW.

² I dag er «enden» svært nær. Alle innviede vitner for Jehova gjør av den grunn vel i å spørre seg selv: Hvordan stiller jeg meg til forkynnelsen av Riket? Deltar jeg regelmessig i den? Og utfører jeg min tjeneste med dyktighet og iver?

Forkynnelsesoppdraget

3. Hva viser Jesu ord i Matteus 5: 14—16 med hensyn til hans etterfølgere?

³ Ingen sann kristen kan med rette unnlate å være med på det ærefulle arbeid som består i å gjøre kjent det «gode budskap» for andre. Jesus sa til sine disipler: «Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules. Og når en tenner et lys, setter en det ikke under et kar, men i en stake, så det lyser for alle i huset. Slik skal også deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerninger dere gjør, og prise deres far i himmelen!» (Matteus 5: 14—16) Dette viser at Jesu disipler skulle være forkynnere av Riket.

4. Hva er blitt sagt om den fremste av Rikets forkynnere?

⁴ Om den fremste Rikets forkynner er det blitt sagt: «Da vår Herre forkynte om riket, . . . beredte og organiserte han dets tjeneste . . . Han begynte den profetiske tjeneste . . . og gjorde både de tolv og de sytti delaktig i den. Mens han forkynte det kommende riket og gjorde ’tegn’, sendte han dem ut foran seg med det samme budskap og den samme kraft. Han gav dem i mellomtiden omhyggelig opplæring . . . med tanke på mer betrodde stillinger som de skulle få senere.» — A Church History av Milo Mahan.

5. Hva gjorde Jesus med tanke på forkynnelsen av Riket?

⁵ Jesus gav sine apostler og de 70 disiplene han sendte ut, god opplæring. (Lukas 6: 12—16; 10: 1—22) Han, som er vårt eksempel, drog dessuten selv «omkring og forkynte i byer og landsbyer, og bar fram det glade budskap om Guds rike». Noen kvinner var med ham og apostlene, og «med det de eide, hjalp de Jesus og de tolv». (Lukas 8: 1—3) Ja, Jesus forkynte med iver det gode budskap, og han tok skritt for å opprette en organisasjon som skulle forkynne om Riket.

6. Hvilket oppdrag gav Jesus sine etterfølgere før han steg opp til himmelen?

⁶ Da Jesus hadde tjent i tre og et halvt år, fullførte han sitt jordiske løp. Men før han steg opp til himmelen, gav han sine etterfølgere dette oppdraget: «Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler [gjør disipler av mennesker av alle nasjoner, NW], idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.» (Matteus 28: 19, 20) Ja, de skulle være forkynnere av Riket.

7. Hvordan kunne Jesu disipler lykkes i sin oppgave som hans vitner selv om de til å begynne med manglet nøyaktig kunnskap om Riket?

⁷ Like før Jesus forlot jorden, spurte disiplene ham: «Herre, vil du på den tid gjenreise riket for Israel?» Han svarte: «Det er ikke deres sak å kjenne de tider og stunder Faderen har fastsatt av sin egen makt.» Selv om disiplene på det tidspunkt manglet nøyaktig kunnskap om Riket, kunne Jesus gi dem i oppdrag å forkynne om det, for de ville få den nødvendige hjelp til å utføre dette oppdraget. «Men dere skal få kraft når Den Hellige Ånd kommer over dere,» fortsatte Jesus, «og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og like til jordens ender.» (Apostlenes gjerninger 1: 6—8) Under den hellige ånds ledelse ville Jesu etterfølgere til slutt bli klar over at Riket skulle være en himmelsk regjering. (Johannes 16: 12, 13) Og med tiden ville kjensgjerningene i forbindelse med dette riket bli gjort kjent «like til jordens ender».

8. Hvor vellykket var forkynnelsesarbeidet i det første århundre?

⁸ Disse vitnene utførte sitt arbeid godt. Jehova var naturligvis med dem, og de hadde den herliggjorte Jesu Kristi støtte. (Apostlenes gjerninger 8: 1—8; 11: 19—21) Det er ikke noe å undres over at apostelen Paulus allerede i år 60—61 kunne si at det gode budskap var blitt «forkynt blant hele skapningen som er under himmelen». — Kolosserne 1: 23, NW.

9. Hva er den kristne menighets viktigste oppgave?

⁹ Det er blitt skrevet om vitnearbeidet: «Forkynnelsen av evangeliet er . . . ikke én virksomhet blant mange som den nytestamentlige kirke tar del i, men den er dens grunnleggende, dens viktigste virksomhet. . . . Legg merke til at Jesus [i Apostlenes gjerninger 1: 8] ikke sa: ’Dere skal vitne om meg’ eller: ’Dere skal avlegge vitnesbyrd om meg’, men: ’Dere skal være mine vitner’. Bruken av verbet ’å være’ her har en betydning som må tas helt bokstavelig og med fullt alvor. Uttrykket [på gresk] forteller ikke bare hva kirken skulle gjøre, men snarere hva kirken skulle være. . . . Jesu Kristi kirke er . . . en gruppe av vitner.» (Pentecost and the Missionary Witness of the Church av Harry R. Boer, sidene 110—114) Ja, vitnearbeidet er den sanne kristne menighets fremste oppgave.

Ved guddommelig forsyn

10, 11. a) Hvordan var Rikets forkynnere i det første århundre organisert? b) Hva skjedde da det oppstod nye omstendigheter?

¹⁰ Rikets forkynnere i det første århundre fikk veiledning fra et styrende råd. Reisende eldste tjente i organisasjonen, og tilsynsmenn og menighetstjenere tok seg av plikter i menighetene. (Apostlenes gjerninger 15: 1, 2, 22—36; Filipperne 1: 1, EN) Men hva skjedde da det oppstod nye omstendigheter?

¹¹ Tenk over det som fant sted kort etter pinsedagen i år 33. Gresktalende jøder begynte å komme med klager mot hebraisktalende jøder «fordi deres enker ikke ble tilgodesett ved den daglige utdelingen». For å løse dette problemet utnevnte apostlene ’sju menn som hadde godt ord på seg’ til å ta seg av denne matutdelingen. (Apostlenes gjerninger 6: 1—8) Vi leser om dette: «Så vidt vi vet, ble de ’sju’ til å begynne med bare satt til å sørge for at de daglige offentlige måltidene ble upartisk delt ut. Men andre plikter ville naturligvis komme i tillegg etter hvert som behovene oppstod. Selv om den nye tros prinsipper var uforanderlige, ble det overlatt til de kommende generasjoner og deres visdom og praktiske erfaring å velge det system og de presentasjonsmetoder som mest effektivt vilé befeste og utbre disse prinsippene . . . Enhver stor organisasjon er nødt til å kunne tillempe og endre underordnede detaljer.» — Hours With the Bible, New Testament Series, bind II, av Cunningham Geikie.

12. a) Hva bidrog til utbredelsen av kristendommen i det første århundre? b) Hvor og hvordan gikk det til at Jesu etterfølgere ble kalt kristne?

¹² Ydmyk tillit til Gud og det styrende råds «visdom og praktiske erfaring» bidrog til kristendommens fremgang i det første århundre. Og det skjedde virkelig ting ved guddommelig forsyn. Det ble for eksempel sagt om Jesu første etterfølgere at de tilhørte «veien». (Apostlenes gjerninger 9: 1, 2) Men det var kanskje så tidlig som i år 44 at disiplene i Antiokia i Syria «ved guddommelig forsyn først ble kalt kristne». (Apostlenes gjerninger 11: 26, NW) Dette var et gudgitt navn som de villig antok. — 1. Peter 4: 16.a

13. Hva tok de første kristne i bruk i sitt forkynnelsesarbeid?

¹³ Også andre trekk ved utviklingen innen den første kristne menighet skyldtes guddommelig forsyn. På lignende måte som Jehovas vitner i dag bruker moderne trykkemetoder, var de første kristne banebrytende i bruken av kodeksen, som var til stor hjelp for dem i deres nidkjære forkynnelse av Riket. C. C. McCown skrev i denne forbindelse: «Ingen av de kristnes religiøse bøker, verken Det gamle testamente eller de nye skrifter, . . . var beregnet på å bli lest i ro og mak av de velstående. Hardt arbeidende forretningsfolk ønsket å få plass til så mye som mulig i en bok. De og de oppriktige kristne misjonærene ønsket å kunne vise til en bestemt tekst raskt, uten å måtte rulle ut mange meter papyrus.» — The Biblical Archaeologist Reader, side 261.

14. Under hvilke forskjellige forhold var Jesu apostler ivrige etter å forkynne?

¹⁴ Det var svært viktig «å kunne vise til en bestemt tekst raskt» på grunn av de forkynnelsesmetodene de første kristne brukte. Av og til forkynte de naturligvis uformelt for folk, slik Jehovas vitner også gjør i dag. Det er blitt sagt om dette: «Et av de karakteristiske trekkene ved apostlenes forkynnelse var dens tilfeldige karakter. Apostlene ventet ikke på noen spesiell anledning. De eneste høytidelige anledninger de fikk til å forkynne, var når de ble ført fram for herskere som fanger for å fortelle om seg selv og forsvare seg mot anklagene om å ha brutt loven, slik som da Paulus stod for Feliks. De var ikke uten muligheter, men de fikk disse mulighetene i fengslet, langs veien og i de ringe hjem hvor de fikk ly for natten. . . . De var av den oppfatning at deres budskap hovedsakelig var beregnet på små grupper, husstander, selv om de like gjerne holdt det fram for folkemengden. De talte gjerne til alle kategorier av tilhørere. De hadde ikke glemt Kristi eksempel . . . hans prekestol var den støvete landeveien, den travle gaten og den steinete stranden i det jødiske Galilea . . . [Apostlene] hadde ikke glemt at han i den første tiden de var sammen med ham, hadde gitt dem spesiell undervisning i den beste måten å forkynne hans lære på og senere hadde gitt dem ytterligere opplæring i dette, og at han like før sin himmelfart gav dem hele verden som deres felt og alle skapninger som deres tilhørere.» — History of the Christian Church av John F. Hurst, bind I, side 96.

«Fra hus til hus»

15. Hvordan utførte apostlene forkynnelsesarbeidet i dagene etter pinsen i år 33?

¹⁵ I dagene etter pinsen i år 33 brukte Jesu disipler allerede en utmerket fremgangsmåte i forkynnelsen av det «gode budskap». Hva gjorde de forfulgte apostlene etter at de var blitt vanæret på grunn av Jesu Kristi navn? Jo, «både i templet og i hjemmene [fra hus til hus, NW] fortsatte de dag etter dag å lære og forkynne evangeliet om Jesus som Messias». (Apostlenes gjerninger 5: 41, 42) Ja, apostlene forkynte fra hus til hus.

16. Hva slags forkynnelsesvirksomhet lærte Paulus de eldste i Efesos opp i?

¹⁶ Senere kunne apostelen Paulus si til de utnevnte eldste fra Efesos: «Ingen ting av det som kunne gagne dere, har jeg holdt tilbake, men jeg har forkynt og lært dere dette både offentlig og i hjemmene [fra hus til hus, NW]. Jeg har vitnet både for jøder og grekere om omvendelsen til Gud og troen på vår Herre Jesus.» (Apostlenes gjerninger 20: 20, 21) Paulus mente ikke her at han hadde undervist utnevnte eldste i deres hjem. Nei, han hadde forkynt for ikke-troende jøder og grekere om omvendelsen til Jehova Gud og troen på Jesus Kristus. Paulus hadde uten tvil også lært disse eldste hvordan de skulle forkynne fra hus til hus.

17. Hva har forskjellige forskere sagt om Paulus’ tjeneste fra hus til hus i Efesos?

¹⁷ Det er blitt sagt om apostelen Paulus’ tjeneste i Efesos: «Paulus pleide å arbeide med sitt yrke fra soloppgang til kl. 11 om formiddagen (Apostlenes gjerninger 20: 34, 35), da Tyrannus var ferdig med sin undervisning. Fra kl. 11 til kl. 16 forkynte han så i salen. Han hadde drøftelser med sine hjelpere og private samtaler med kandidater, og han planla utbredelse av forkynnelsen til innlandet. Og til slutt deltok han i en evangeliseringskampanje fra hus til hus som strakte seg fra kl. 16 til langt ut på kvelden. (Apostlenes gjerninger 20: 20, 21, 31).» (A. E. Bailey) Andre forskere har sagt: «Han nøyde seg ikke med å holde forelesninger for offentlige forsamlinger for så ikke å bruke flere metoder, nei, han utførte nidkjært sitt store arbeid privat, fra hus til hus. Han brakte sannheten fra himmelen bokstavelig talt hjem til efeserne og inn i deres hjerter.» (A. A. Livermore) «Han hadde forkynt evangeliet offentlig og fra hus til hus, i byen og i hele provinsen.» (E. M. Blaiklock) «Det er verdt å legge merke til at denne største av alle forkynnere forkynte fra hus til hus og slett ikke gikk på besøk bare for besøkets skyld.» — A. T. Robertson.

18. a) Hvordan kan vi si at Jehovas vitners tjeneste fra hus til hus har et solid bibelsk grunnlag? b) Hvor og hvordan forkynner Jehovas vitner budskapet om Riket, i likhet med Jesus og hans første disipler?

¹⁸ Jesu apostler forkynte fra hus til hus i år 33. Denne formen for forkynnelse var en del av Paulus’ tjeneste i Efesos og uten tvil også andre steder. Jehovas vitner har derfor et solid bibelsk grunnlag for sin tjeneste fra hus til hus. Dette er også tilfellet med flere andre fremgangsmåter de bruker for å utbre budskapet om Riket. Det er interessant å merke seg hva McClintok og Strongs Cyclopedia sier: «Vår Herre og hans apostler fant steder hvor de kunne forkynne, overalt hvor folk var samlet. Evangeliet ble forkynt i fjellskråninger, på strender og elvebredder, på gaten, i private hjem, i buegangene i templet, i jødiske synagoger og mange andre steder.» (Bind VIII, side 483) I likhet med Jesus og hans første disipler forkynner Jehovas vitner budskapet om Riket «på gaten, i private hjem . . . og mange andre steder». De tar for eksempel del i bladarbeidet på gaten (med dette bladet og dets søsterorgan, Våkn opp!) og er særlig kjent for sin forkynnelse fra hus til hus.

19. Hvordan blir det truffet avgjørelser i forbindelse med de forkynnelsesmetoder som Jehovas vitner nå bruker?

¹⁹ De grunnleggende fremgangsmåter som Jehovas vitner nå bruker i sin tjeneste, ble fastlagt i det første århundre. Dessuten er det passende at vår tids styrende råd av salvede kristne avgjør hvilke forkynnelsesmetoder som er hensiktsmessige nå. Slike avgjørelser kan delvis være basert på disse menns «visdom og praktiske erfaring». Men særlig treffer de avgjørelser slik det kristne styrende råd i det første århundre gjorde. De ber om Guds veiledning og hans hellige ånds ledelse og følger bibelske forbilder når de skal avgjøre hvilke forkynnelsesmetoder som er mest hensiktsmessige nå i «de siste dager». — 2. Timoteus 3: 1; Apostlenes gjerninger 15: 23, 28.

20. a) Hvorfor kan vi være sikre på at Gud har behag i de forkynnelsesmetoder som Jehovas vitner bruker? b) Hvilken holdning bør alle Jehovas tjenere ha til forkynnelsesarbeidet?

²⁰ Det er tydelig at det guddommelige forsyn står bak Jehovas vitners forkynnelsesmetoder, for Gud har kronet disse metodene med hell og lagt sin rike velsignelse til. (Ordspråkene 10: 22) Skarer av mennesker begynner å utøve den sanne tilbedelse, slutter seg til resten av Jesu salvede etterfølgere og blir en del av den eneste organisasjon som ærer Jehovas hellige navn og fryktløst forkynner det gode budskap om det opprettede himmelske rike. Måtte alle Jehovas tjenere derfor fortsette å anstrenge seg i det arbeid som består i å gjøre disipler, nå når denne ordning nærmer seg sin ende. Vi må gjøre dette trofast, for de sanne kristne er i høyeste grad forkynnere av Riket.

[Fotnote]

Har du forstått dette?

◻ Hvorfor må budskapet om Riket nå gjøres kjent over hele jorden?

◻ Hva er den viktigste oppgave for alle sanne kristne?

◻ Hvorfor kan det sies at det som skjer blant Jehovas vitner, skjer ved guddommelig forsyn?

◻ Hvilket solid grunnlag har Jehovas vitners forkynnelsesarbeid fra hus til hus?

[Bilde på side 11]

Jesus sa til sine etterfølgere: ’Gå ut og gjør disipler.’ Er du ivrig opptatt i dette arbeidet, som er den viktigste oppgave for alle sanne kristne?

[Bilde på side 13]

Forkynner du regelmessig fra hus til hus? Jesu apostler gjorde det. Det gjorde også den nidkjære forkynneren Paulus