Er vår tids tungetale fra Gud?
«SKRIFTEN lærer at åndsdåp, tilkjennegitt ved tungetale, hører med til den sanne kirke i vår tid,» hevder pinseforstander Marvin A. Hicks.
«Den fundamentale læren om tungetale er ubibelsk og uriktig,» påstår dr. W. A. Criswell i Første baptistkirke i Dallas. Han tilføyer: «Hvis dette er noe som hører med til den kristne tro, da er jeg ikke en kristen.»
Stilt overfor en slik meningsforskjell angående det å tale i tunger kan det være at du spør deg selv: ’Hva sier Skriften egentlig om gaven å tale i tunger? Hører den med til vår tids kristendom?’ For å få svar på dette vil det være nyttig å få forståelse av hvorfor gaven å tale i tunger ble gitt til de første kristne.
HVORFOR GAVEN BLE GITT
For det første forklarer apostelen Paulus i Hebreerne 2: 2—4 at de mirakuløse gaver, innbefattet gaven å tale i tunger, ble gitt til de kristne i det første århundre som en bekreftelse på at Guds gunst hadde vendt seg fra den gamle jødiske ordning for tilbedelse til den nyopprettede kristne menighet. Denne endring med hensyn til Guds gunst ble tydelig vist i den siste delen av det første århundre, da noen av Jesu Kristi apostler fremdeles levde.
At gaven å tale i tunger også tjente en annen hensikt, fremgår av Jesu ord til sine disipler like før sin himmelfart i 33 e. Kr. Han sa: «Dere skal få kraft når Den Hellige Ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og like til jordens ender.» (Apg. 1: 8) Den lille gruppen av disipler innbefattet ikke mennesker som talte de språk som ble talt overalt på jorden. Men i samsvar med det løfte Jesus hadde gitt, skjedde det cirka ti dager senere, på pinsefestens dag, at den hellige ånd ble utgytt over om lag 120 av hans disipler som hadde kommet sammen i en sal i Jerusalem. Med hvilket resultat? De «begynte å tale i andre tungemål» og kunne derfor straks fortsette med å utføre det vitnearbeid som var blitt pålagt dem. — Apg. 2: 1—4.
Da disse disiplene avla et vitnesbyrd i Jerusalem under pinsefesten, sa jøder og proselytter som hadde kommet fra fjerne steder for å overvære høytiden: «Hvordan henger det sammen at enhver av oss hører dem tale på vårt eget morsmål?. . . vi hører dem tale om Guds storverk på våre egne språk.» (Apg. 2: 8—11) Det er tydelig at de språk som blir omtalt her, var kjente språk og ikke uforståelig tale. Og legg merke til at gaven ble brukt i samsvar med det som Jesus sa var hensikten med at ånden ble gitt, nemlig å vitne for andre. Den tjente tydeligvis denne hensikt, for «den dagen ble tre tusen lagt til menigheten». — Apg. 2: 41.
I Apostlenes gjerninger 10: 44—46 blir det fortalt om et annet tilfelle da utgytelsen av den hellige ånd ble ledsaget av gaven å tale i tunger. Hvis du leser beretningen, vil du legge merke til at da Guds ånd kom over hedningen Kornelius og dem som tilhørte hans hus, begynte de også å «tale i tunger». Da apostelen Peter uttalte seg om det som han hadde iakttatt ved denne anledningen, sa han: «Og da jeg begynte å tale, kom Den Hellige Ånd over dem likesom over oss i begynnelsen.» Ifølge det Peter sa, var derfor den gaven å tale i tunger som ble gitt ved denne anledningen, den samme gaven som de kristne fikk flere år tidligere, på pinsefestens dag — en mirakuløs evne til å tale fremmede språk. Bibelen viser at gaven å tale i tunger som ble gitt til Kornelius og dem som tilhørte hans hus, overbeviste Peter og dem som var med ham, om at Gud nå godtok uomskårne hedninger og lot dem bli en del av menigheten. Gud brukte nå den kristne menighet. — Apg. 11: 15—18.
’Men hvordan skal en så forklare Paulus’ ord i 1. Korinter 14: 2?’ spør noen. ’Sa ikke Paulus: «For den som taler i tunger, taler ikke for mennesker, men for Gud»?’
En bør for det første merke seg at det som Paulus drøfter her, ikke er bønn som blir bedt i enerom, men anvendelsen av gaven å tale i tunger på et menighetsmøte. (Se 1. Korinter 14: 23.) Paulus’ ord er derfor fullt ut i samsvar med både det som var hensikten med at gaven å tale i tunger ble gitt, og med den beskrivelse av gaven som blir gitt i Apostlenes gjerninger. Hvis du leser hele det 14. kapittel i 1. Korinter, vil du legge merke til at 1) de tungemål som det blir vist til, var kjente språk, ikke uforståelig tale, og at 2) gaven ikke skulle bli brukt for ens egen del, men til gagn for de vantro.
La oss lese vers 2 i sin helhet. Det lyder: «For den som taler i tunger, taler ikke for mennesker, men for Gud. Ingen kan forstå ham, han taler hemmeligheter ved Ånden.» Det greske ordet som er gjengitt med «tunger», glossa, er det samme ordet som det som blir brukt i Apostlenes gjerninger 2: 4, 11, hvor det tydeligvis sikter til kjente språk. Det greske ordet som er gjengitt med «forstå», kan betegne at en hører noe uten egentlig å fatte det som blir sagt. En kan bedre forstå dette i lys av versene 13, 16 og 17 i 1. Korinter, kapittel 14, hvor vi leser: «Derfor må den som taler i tunger, be om å kunne tyde det han selv sier. Hvis du holder takkebønn i din ånd, hvordan kan en som sitter der og ikke er fortrolig med dette [eller en vantro; se versene 22—25], si ’Amen’ til din bønn? Han skjønner jo ikke hva du sier. Du holder nok en god takkebønn, men ingen andre blir oppbygd av det.»
For å si det enkelt så vil den som taler i tunger, tale for Gud og ikke for mennesker hvis de som hører ham, ikke forstår det han sier. Det Paulus hadde i tankene, var ikke uforståelig tale, men fremmede språk som eventuelt kunne bli forstått av andre. Men hvis det viste seg at ingen av dem som var til stede, kunne forstå det som ble sagt, og hvis det heller ikke var noen til stede som kunne tyde det, da skulle den som talte i tunger, be om at han kunne tyde det han selv sa, og derved oppbygge andre, særlig de vantro. Hvis det ikke fantes noen som kunne tyde, da ville det ifølge skriftstedet være bedre for ham å tie. — 1. Kor. 14: 28.
Hva så med vår tid? Vil ikke slike gaver som gaven å tale i tunger være nødvendige for å ’tilkjennegi den hellige ånds nærvær’ i et menneske?
NOE SOM HØRER MED TIL VÅR TIDS KRISTENDOM?
Bibelen viser at de mirakuløse gaver som ble gitt til de kristne i det første århundre, skulle anvendes i en begrenset tid. «Kjærligheten faller aldri bort. De profetiske gaver skal opphøre, tungene skal tie.» (1.Kor. 13: 8) Antyder Bibelen noe om når gavene skulle opphøre? Ja, det gjør den.
Les beretningene om de tilfellene da gaven å tale i tunger ble gitt til dem som fikk den hellige ånd: Apostlenes gjerninger 2: 1—4, 14; 10: 44—48; 19: 6. Du vil legge merke til at i hvert eneste tilfelle var en eller flere av Jesu Kristi apostler til stede. Apostlenes gjerninger 8: 18 sier at «Ånden ble gitt ved at apostlene la hendene på dem». I og med apostlenes død ble det derfor logisk nok slutt med å videregi åndens gaver, innbefattet gaven å tale i tunger. Gaven å tale i tunger hadde tjent sin hensikt. Det var blitt tydelig fastslått at den kristne menighet hadde Guds gunst og støtte. De kristne hadde dessuten vokst i antall og hadde spredt seg utover til mange land og tatt «evangeliet» med seg. — Jevnfør Kolosserne 1: 23.
’Men hvis gavene har opphørt, hvordan skal en da forklare det som skjer i vår tid?’ spør kanskje noen.
«Vi er også klar over at et lignende fenomen kan skje under okkult/demonisk påvirkning,» ble det innrømmet i en felleserklæring fra Fountain Trust og den anglikanske kirkes evangeliske kirkemøte. (Uthevet av oss)
Kan det være at vår tids tungetale ikke er fra Gud? Det kan utvilsomt være vanskelig å godta dette for dem som hevder å ha denne gaven. Av de fem millioner voksne amerikanere som påberoper seg å tale i tunger, er det 33 prosent som ikke engang tror at Djevelen er en person, og at han kan påvirke andre. Hvordan kan du så med sikkerhet vite hvor slike ting i vår tid skriver seg fra?
«PÅ FRUKTENE»
Jesus viste hva som ville identifisere sanne kristne, da han sa: «Et godt tre bærer god frukt.» (Matt. 7: 17) Ja, de ville ha frukter eller beviser som tilkjennegav at Guds hellige ånd støttet dem. Det er avslørende å ta for seg de bibelske bevisene for dette i lys av en gallupundersøkelse som ble foretatt av Christianity Today, og som ble bekjentgjort i Christianity Today for 22. februar 1980.
Bibelen forteller ikke en eneste gang om at en mirakuløs gave ble gitt til noen som godkjente eller praktiserte synd. Den kristne menighet i Korint i det første århundre innbefattet slike som tidligere hadde vært umoralske, men som hadde forandret seg da de ble kristne. De førte ikke lenger et liv som var preget av seksuell umoral. (1. Kor. 6: 9—11) Ifølge undersøkelsen er det imidlertid 19 prosent av dem som taler i tunger i vår tid, som godtar førekteskapelige kjønnslige forbindelser.
Sanne kristne vil verdsette Bibelen og betrakte den som Guds Ord. Jesus Kristus siterte skriftene og betraktet dem som Guds ord. (Joh. 17: 17) Men ifølge undersøkelsen er det 44 prosent av dem som taler i tunger i vår tid, som ikke anser Bibelen for å være den viktigste religiøse autoritet.
«Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler,» befalte Jesus. (Matt. 28: 19, 20) Og han forutsa at «evangeliet» om Guds rike skulle forkynnes «til vitnesbyrd for alle folkeslag». (Matt. 24: 14) Sanne kristne skulle være opptatt med å gjøre dette. Ifølge undersøkelsen er det imidlertid 51 prosent av dem som nå taler i tunger, som ikke taler om sin tro hver uke, og 58 prosent setter ikke det å være med på å vinne andre for Kristus på førsteplassen i sitt liv.
«De er ikke av verden,» sa Jesus om sine etterfølgere. (Joh. 17: 16) Men når det gjelder dem som taler i tunger, kan det langtfra sies at de er «ikke av verden», for «hva politisk tilknytning angår», er det slik at de «nøye tilpasser seg atferdsmønstret til folk i sin alminnelighet», melder Christianity Today.
«Har dere kjærlighet til hverandre, da skal alle kunne se at dere er mine disipler,» sa Jesus. (Joh. 13: 35) Apostelen Johannes tilføyde: «Vi skal elske hverandre. Vi må ikke ligne Kain; han var av den onde og drepte sin bror.» (1. Joh. 3: 11, 12) Sanne kristne viser hverandre ekte kjærlighet. De er ikke splittet på grunn av rasemessige, nasjonale eller sosiale fordommer. Selv i krigstid nekter de å slå i hjel medtroende i andre land. Kan dette sies om folk i sin alminnelighet? Kan det sies om dem som påberoper seg å ha gaven å tale i tunger?
Hva viser så kjensgjerningene? Ettersom de som taler i tunger, som gruppe betraktet ikke frembringer de ’frukter’ som identifiserer sanne kristne, er det tydelig at de som påberoper seg å ha gaven å tale i tunger, ikke kan ha fått den av den samme kilden som de første kristne fikk den fra.
Bibelen inneholder kraftige advarsler som viser at denne gaven skriver seg fra en annen kilde. Jesus forutsa: «Mange skal si til meg på den dag: Herre, Herre! Har vi ikke profetert ved ditt navn, og drevet ut onde ånder ved ditt navn, og gjort mange mektige gjerninger ved ditt navn? Men da skal jeg si dem rett ut: Jeg har aldri kjent dere.» (Matt. 7: 22, 23) Apostelen Paulus advarte om at det skulle komme en tid da «under og falske tegn» skulle finne sted som en «kraft fra Satan». — 2. Tess. 2: 9, 10.
Hvordan kan en så identifisere Kristi sanne etterfølgere hvis det ikke er på grunn av at de er i besittelse av den mirakuløse gaven å tale i tunger? Ved «fruktene», de bibelske beviser, som vi har tatt for oss.
Vi oppfordrer deg til å undersøke Bibelen og deretter sammenligne den med det som Jehovas vitner lærer og gjør. Undersøk selv om ikke det du ser, vil få deg til å si om dem: «Gud er sannelig blant dere!» — 1. Kor. 14: 25.
[Ramme på side 7]
«Min opplevelse var ikke fra Gud»
«Det som står skrevet i 1. Korinter 14: 27, 28 . . . overbeviste meg om at min opplevelse ikke var fra Gud. . . . Det råd Paulus der gir . . . var akkurat det motsatte av det jeg hadde opplevd. I stedet for å begrense oss til to eller i høyden tre hadde vi store grupper. Vi hadde heller ikke noen til å tyde, så hvem kunne bli oppbygd?