Peter — en fargerik apostel som tok initiativet

AV DE 12 apostler som Jesus Kristus, Guds Sønn, utvalgte for at de skulle vandre sammen med ham, var Peter uten tvil den mest fargerike. Han var varmhjertet og impulsiv, åpen og frimodig. Vi må like ham. Det er lett for oss å sette oss i hans sted, å føle for ham.

Peter var en handlingens mann, snar til å gi uttrykk for sine tanker og snar til å la seg lede av sine følelser. På grunn av sin følsomme natur gikk han ofte fra én ytterlighet til en annen. Han kom derfor til å få erfare både den dypeste sorg og den største lykke. Han kunne glede seg over å høre sin Mester rose ham for at han hadde sagt: «Du er Messias, den levende Guds Sønn», og over å motta nøklene til himlenes rike. Men han opplevde også den store sorg å se sin Mester sende ham et sorgfullt, bebreidende blikk fordi han tre ganger hadde fornektet ham. — Matt. 16: 16—19; Luk. 22: 61, 62.

Peter hadde framfor alt et godt hjerte. Han var ærlig. Han var så ulik de hyklerske skriftlærde og fariseere på hans tid som det gikk an å være. Å stjele fra den pungen hvor Jesus og den lille gruppen som var sammen med ham, oppbevarte sine penger, slik som Judas gjorde, ville ha vært utenkelig for Peter. Og fordi Peter hadde et så godt hjerte, gjorde Gud det mulig for ham å angre og få tilgivelse, noe som ble nektet den uærlige Judas. Peter gjenvant ikke bare Guds gunst etter at han hadde fornektet Jesus, men han ble senere brukt av Gud på en enestående måte. — Joh. 12: 4—6.

Peter var sønn av en mann ved navn Jonas. Første gang vi hører om Peter, fortelles det at han bor i Betsaida, ved Den galileiske sjø i nærheten av Jordan-elven. Senere leser vi at han bodde i Kapernaum. Peter og hans bror Andreas drev fiske, og Peter hadde egen båt. Selv om de religiøse lederne omtalte Peter og Johannes som «ulærde og lege menn», kunne disse apostlene, som var forretningsmenn og handlet med både jøder og gresktalende hedninger, uten tvil lese og skrive både hebraisk og gresk. Peter var gift, og i hvert fall da han ble eldre, var hans hustru med ham på hans misjonsreiser. — Matt. 8: 14; 16: 17; Mark. 1: 16—20; Luk. 5: 3; Ap. gj. 4: 13; 1 Kor. 9: 5.

Vi hører om Peter tidlig i Jesu tjeneste. Han ble da en disippel eller «elev», og Jesus forandret hans navn fra Simon, som betyr «som hører», til Peter, som betyr «et klippestykke». Om lag seks måneder senere ble han en heltidsforkynner og var stadig sammen med Jesus. Det var da Peter og hans bror Andreas og deres slektninger Jakob og Johannes forlot sitt yrke som fiskere for å bli «menneskefiskere». Godt og vel et år senere ble Peter i likhet med 11 andre utvalgt til å være en apostel eller «utsending». — Joh. 1: 35—44; Matt. 4: 18—22; 10: 1—4.

Impulsiv — snar til å handle

Gang på gang i evangeliene finner vi eksempler på at Peter hadde en impulsiv natur. Like før Jesus kalte Peter og dem som var sammen med ham, til å være heltidsforkynnere, lot han dem få en mirakuløs fangst. Dette ble for mye for Peter. Han falt «ned for Jesu knær og sa: Herre, gå fra meg! for jeg er en syndig mann». Da Peter så sin Mester gå på vannet, ville han gjøre det samme, og han gikk også virkelig på vannet inntil hans tro ble svak. Da en pøbelflokk som ble ledet av de religiøse ledere, bevæpnet med stokker og sverd kom for å gripe Jesus, var Peter igjen snar til å handle. Han forsøkte å beskytte sin Mester ved hjelp av et sverd, men det eneste han klarte, var å hogge av det ene øret til en i pøbelflokken. Og senere, etter Jesu død og oppstandelse, da Jesus igjen lot Peter og dem som var sammen med ham, få en mirakuløs fangst og Peter ble klar over at det var Jesus som sto på stranden, kastet han seg straks i vannet og svømte til land. Han ville ikke vente sammen med de andre og langsomt trekke garnet, som var fullt av fisk, inn til land. — Luk. 5: 6—9; Matt. 14: 26—31; Joh. 18: 10, 11; 21: 1—8.

Peter var så ivrig og impulsiv at han av og til kom til å motsi sin Mester og på den måten vise at han til en viss grad manglet passende beskjedenhet, selv om han var ydmyk nok. Han følte seg således fri til å komme med kraftige innvendinger da Jesus talte om sin forestående død og de lidelser han ville måtte gjennomgå, slik at Jesus fant det nødvendig å irettesette ham strengt med følgende ord: «Vik bak meg, Satan!» Og da Jesus ved en anledning merket at en kraft gikk ut av ham, noe som førte til at en kvinne ble helbredet, og derfor spurte: «Hvem var det som rørte ved meg?», var det Peter som syntes at han kunne irettesette Jesus ved å si: «Mester, folket trykker og trenger deg jo på alle kanter!» Med andre ord: ’Men, Jesus, det er selvfølgelig folket som rører deg!’ Og var ikke Peter den første til å komme med innvendinger mot at hans kjære Mester skulle vaske hans føtter, for så, etter å ha hørt Jesu svar, å be ham om å vaske også hans hender og hode? — Matt. 16: 21—23; Luk. 8: 43—45, LB; Joh. 13: 1—10.

Han tok initiativet

Peter blir ved sine forskjellige navn, Simon, Simeon, Simon Peter, Peter og Kefas, nevnt oftere i den inspirerte beretning enn sine 11 medapostler til sammen eller omtrent like ofte som apostelen Paulus. Han er den første som blir nevnt av dem som Jesus kalte til heltidstjenesten som disipler, og når Peter blir nevnt sammen med de andre apostlene, blir han alltid nevnt først, enten alle 12 blir nevnt (de øvrige blir ikke alltid nevnt i den samme rekkefølge), eller bare fire, tre eller to av apostlene blir nevnt. — Matt. 10: 2; Mark. 13: 3; Luk. 9: 28; 22: 2.

Vi finner således også at Peter på eget initiativ tar ordet oftere enn de andre apostlene til sammen, enten han nå snakker for seg selv eller på vegne av de øvrige. Det var Peter som spurte: «Herre! hvor ofte skal min bror synde mot meg og jeg tilgi ham det?» Det var Peter som kom med forslag om å bygge tre boliger da han og Jakob og Johannes var på forklarelsens berg. Og det var Peter som påpekte hvilken virkning det at Jesus forbannet et bestemt fikentre, hadde på dette treet: «Rabbi! se, fikentreet som du forbannet, er visnet.» — Matt. 18: 21; 17: 4; Mark. 11: 21.

Det var Peter som talte på vegne av de 12 da Jesus spurte dem alle: «Men I, hvem sier I at jeg er?», og med overbevisning svarte: «Du er Messias, den levende Guds Sønn.» Og da mange av Jesus disipler tok anstøt av det Jesus sa, og forlot ham og Jesus spurte de 12 om de også ville forlate ham, var det Peter som svarte: «Herre! hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord.» Da Jesus en gang fortalte en lignelse, var det Peter som ba: «Tyd denne lignelse for oss!» Det var også Peter som førte ordet for de 12 og spurte: «Hva skal da vi få», vi som har forlatt alt og fulgt deg? — Matt. 16: 15—17; Joh. 6: 67, 68; Matt. 15: 15; 19: 27.

Til tross for at Peter på grunn av sin impulsive natur, sin iver og sin nidkjærhet var nokså ubeskjeden, hadde han ingen ærgjerrige planer. Det var ikke han, men Jakob og Johannes, hans to nærmeste medarbeidere, som sammen med sin mor ba Jesus om å få en fremtredende plass i hans rike. (Matt. 20: 20—24; Mark. 10: 35—41) Jesus betraktet derfor ikke Peters måte å være på som en alvorlig feil, og han fant det ikke nødvendig bevisst å gå inn for å ignorere Peter eller sette ham på plass. Jesus var klar over at Peter hadde mange gode egenskaper, og han ga ham spesielle privilegier. Han var en av de tre apostlene som fikk del i det syn hvor forklarelsen fant sted, som var til stede da Jairus’ datter ble oppreist fra de døde, og som var sammen med Jesus i Getsemane hage. — Matt. 17: 1; 26: 36, 37; Mark. 5: 35—42.

Det var også med Peter Jesus ved en anledning drøftet spørsmålet om å betale skatt. Han fikk Peter til å fange en fisk, og i munnen på denne fisken fant Peter den mynten de trengte for å kunne betale tempelskatten. (Matt. 17: 24—27) Jesus ba spesielt for Peter og oppfordret ham til å styrke sine brødre. Peter var sannsynligvis den første av apostlene som Jesus viste seg for etter sin oppstandelse, og det var Peter Jesus gjentatte ganger oppfordret til å fø hans lam, hans får. Og det var, som allerede nevnt, til Peter Jesus ga nøklene til himlenes rike. — Mark. 16: 7; Luk. 22: 32; 24: 34; Joh. 21: 15—17; 1 Kor. 15: 6.

Etter Jesu død og oppstandelse

Det var derfor bare å vente at Peter etter at Jesus hadde oppstått fra de døde og ikke lenger var sammen med sine disipler, ville ta initiativet, og det gjorde han også, både når det gjaldt personlige spørsmål, og når det gjaldt utførelsen av det oppdrag de hadde fått av Gud. Det var således Peter som tok initiativet til å utvelge en som skulle ta plassen etter Judas etter at Jesus hadde fart opp til himmelen, og mens de ventet på den hellige ånd. Og når så den hellige ånd ble utgytt over de 120 disiplene som var forsamlet i en sal i Jerusalem, ser vi hvordan Peter i samsvar med det oppdrag som han hadde fått, tok ledelsen i å forkynne for jødene om Jesus, hans oppstandelse og betydningen av det som hadde funnet sted denne dagen. Han brukte nå den første av rikets nøkler som Jesus hadde gitt ham, til å lukke opp for jødene ved å gjøre dem kjent med den mulighet de hadde til å bli medlemmer av det himmelske rike. — Ap. gj. 1: 15—26; 2: 1—41.

Da de religiøse lederne la hånd på apostlene fordi de forkynte om Jesus Kristus, var det Peter som tok initiativet og talte. Vi leser at da Ananias og Saffira kom med sin gave, ga de den til apostlene. Men det var Peter Jehova Gud brukte til å avsløre den uærlighet de la for dagen ved å si at det de ga, var alle de penger som de hadde fått for den eiendommen de hadde solgt, og til å uttale Guds dom over dem, noe som førte til at de begge falt døde om. Og det ser ut til at Peter hadde større makt til å helbrede enn de andre, for vi leser at bare det at hans skygge falt på de syke, førte til at de ble friske. Den kraft han hadde, kan sammenlignes med den kraft apostelen Paulus hadde i denne henseende. — Ap. gj. 5: 1—29; 19: 11, 12.

Da de eldste i Jerusalem sendte Peter og Johannes til Samaria for at de som hadde kommet til troen der, skulle få den hellige ånd, var det igjen Peter som tok initiativet. Selv om det sies at Simon ga «dem» penger for å få makt til å gi andre den hellige ånd, var det Peter som ga ham en kraftig irettesettelse. Herfra kommer ordet «simoni», kjøp og salg av geistlige embeter, en praksis som var svært utbredt innen den romersk-katolske kirke i middelalderen. — Ap. gj. 8: 14—24.

Den kjensgjerning at andre «sendte» Peter og Johannes til Samaria, viser imidlertid klart og tydelig at det at Peter tok initiativet, ikke ga ham myndighet over andre. Ikke noe sted blir det vist at han hadde myndighet over de andre apostlene, eller at de viste ham spesiell aktelse og betraktet ham som sitt overhode eller sin leder.

Etter at vi har hørt om hvordan Peter utførte flere andre mirakler, hører vi om hvordan han benyttet den andre av rikets nøkler, ved å bringe det gode budskap til den første uomskårne hedning som ble omvendt til kristendommen, den romerske høvedsmannen Kornelius i Cesarea. Ved hjelp av et syn ble Peter gjentatte ganger oppfordret til å spise dyr som ifølge Moseloven var urene. Gud hjalp derved Peter til å forstå at det hadde funnet sted en radikal forandring i hans måte å handle med menneskene på — de uomskårne folkeslag var ikke lenger urene i Guds øyne. Da Peter vendte tilbake til Jerusalem, møtte han stor motstand fra de jødiske kristne der, men han holdt fast ved sitt standpunkt og forklarte hvordan Gud hadde forberedt ham på denne forandringen, og hva som hadde funnet sted. Resultatet ble at de jødekristne gledet seg og priste Gud for at han nå også hadde gitt hedningene omvendelse og håpet om å bli en del av Riket. — Ap. gj. 10: 1—11: 18.

Sannsynligvis ikke lang tid etter dette kastet kong Herodes Agrippa Peter i fengsel for å behage jødene, men Gud sendte sin engel og befridde Peter, for han hadde mer arbeid som Peter skulle utføre. Da Peter var blitt utfridd av fengslet, oppsøkte han menigheten på stedet, som var forsamlet i Johannes Markus’ hus for å be for ham, og siden dro han «til et annet sted». (Ap. gj. 12: 1—17) Fra nå av blir Peter, denne fargerike og impulsive apostelen, stilt i skyggen av apostelen Paulus i den inspirerte beretningen i Apostlenes gjerninger, og vi hører ikke mer om ham der unntatt i forbindelse med det møte det styrende organ for de kristne i Jerusalem holdt for å drøfte spørsmålet angående hvorvidt de hedninger som ble omvendt til kristendommen, måtte omskjæres. Ved denne anledningen fortalte Peter om hvordan Jehova hadde brukt ham til å bringe det gode budskap til hedningene, for å vise at Gud ikke lenger gjorde forskjell på jøder og hedninger, og han sa at de ikke burde legge et åk på disse hedningekristnes nakke som de ikke selv hadde vært i stand til å bære. — Ap. gj. 15: 7—11.

For å få ytterligere opplysninger om Peter må vi gå andre steder, til hans egne brev og særlig til apostelen Paulus’ brev. Av Paulus’ brev får vi vite at Peter bodde noen år i Jerusalem og i Antiokia, og at han ikke hadde forandret seg mye, men fortsatt hadde en tilbøyelighet til å la seg lede av sine følelser. Hva er det som viser det? Det framgår av at han skammet seg over å bli sett sammen med hedninger som var blitt kristne, da noen jødiske kristne kom ned fra Jerusalem, sannsynligvis noen som ikke fullt ut forsto at omskjærelse ikke lenger var et guddommelig krav. Ved denne anledningen trakk Peter seg bort fra de hedningekristne. Hvor såret må ikke de ha følt seg! Paulus irettesatte ham offentlig for dette og det med rette. Peter ble utvalgt til overhode for en sekt i Korint og forkynte sannsynligvis i de byene i den nordlige delen av Lilleasia som han nevner i sitt første brev.a — Gal. 1: 17, 18; 2: 1, 7—14; 1 Kor. 1: 12; 1 Pet. 1: 1.

Til lærdom for de kristne i vår tid

Bibelens beretning om apostelen Peter er i sannhet meget interessant. Impulsiv som han var, var han noen ganger «på topp», andre ganger langt nede. Hans store åpenhjertighet og oppriktighet gjorde at han var snar til å se og gjøre ting som de andre apostlene høyst sannsynlig også tenkte på. Da de så Jesus gå på vannet, tenkte de uten tvil: ’Den som hadde kunnet gjøre det!’, men det var bare Peter som sa noe og handlet i samsvar med sine følelser. Det var bare han som ba Jesus om hjelp til å kunne gjøre det samme og så virkelig begynte å gå på vannet! Og de andre følte seg sikkert også brydd da Jesus begynte å vaske deres føtter, men det var bare Peter som sa noe, for han syntes ikke det kunne være riktig at hans Mester skulle vaske hans føtter! Og det er ikke tvil om at de andre også følte rettferdig harme i Getsemane hage. Det var i hvert fall én til som hadde et sverd, men det var bare Peter som handlet og forsvarte sin Mester.

Det er meget oppbyggende å kaste et blikk på Peters fargerike liv, og det er framfor alt trosstyrkende. Den oppriktighet som både evangelieskribentene og apostelen Paulus legger for dagen når de forteller oss om Peter, viser at deres beretninger er sanne. Her har vi en person som ble spesielt utvalgt av Guds Sønn, og som fikk store privilegier blant apostlene, og han blir ikke det minste spart! Bare i Bibelen kan vi finne et slikt overbevisende, sant bilde av en person som var så fargerik og så full av kontraster, så sterk og likevel så svak i mange henseender, ja, så lik mange av oss! Vi møter her en frimodig mann med sterk tro og likevel så beheftet med svakheter, så impulsiv og av en så følsom natur at han går fra den ene ytterlighet til den andre. Bibelen forherliger ham ikke, og den unnskylder ham heller ikke. Hans egen ærlighet kommer til uttrykk ved at den beretningen som kommer mest inn på hans feil, nemlig Markus’ beretning, er den som er basert på det han selv har fortalt! Det er i sannhet en ærlig beretning.

Det er også trosstyrkende og oppmuntrende for alle kristne å se hvordan Peter bevarte sin trofasthet helt til slutten. Til tross for at han stadig feilet, mistet han ikke motet eller ble bitter og ga opp, og det var heller ikke slik at Jehova eller Jesus Kristus, hans Mester, ble utålmodig med ham og forkastet ham. Hvilken trøst vil det ikke være for de kristne å tenke på dette når de føler seg motløse på grunn av en feil de har gjort! Men vår anger må være oppriktig, akkurat som Peters, for vi leser om Peter at han «gråt bitterlig». — Matt. 26: 75.

I beretningen om Peter kommer også hans Mesters, Jesu Kristi, storhet til uttrykk. Jesus forkastet ikke Peter til tross for at han var så impulsiv. Jesus lot seg til alle tider lede av den kjærlighet som er basert på prinsipper, nemlig agape, ikke av sentimentalitet eller personlige følelser. Selv om han holdt mer av apostelen Johannes og hadde en spesiell hengivenhet for ham, lot han således Peter få mange storslagne privilegier. En kan virkelig høste stort gagn av å lese den bibelske beretningen om en slik fargerik personlighet som apostelen Peter.

[Fotnote]