La oss holde oss ’rene for alle menneskers blod’
1. Ved hvilken uttalelse viste Paulus at det også var en annen måte de kristne må holde seg rene på når det gjelder blod?
DE SOM ikke ønsker å mishage Gud og gjøre seg fortjent til å bli straffet av ham, må ikke bare avholde seg fra å bli besudlet av menneskers, dyrs og fuglers bokstavelige blod, men også på en annen måte passe på å holde seg rene for blod. Apostelen Paulus viste på hvilken måte det er, da han sa følgende til de kristne tilsynsmenn fra byen Efesus i Lilleasia: «Og nå, se! Jeg vet at alle dere som jeg gikk omkring iblant og forkynte riket [Guds rike, KJ; Vg; Lamsa], ikke mer skal se mitt åsyn. Derfor tar jeg dere i dag til vitne på at jeg er ren for alle menneskers blod.» (Ap. gj. 20: 25, 26, NW) Hvordan kunne Paulus, av alle mennesker, si det? Og på hvilken måte tjener hans ord og eksempel som en advarsel for oss som lever nå?
2. Hvordan begynte Paulus sin løpebane som forfølger?
2 Paulus var engang kjent som Saulus fra byen Tarsus i Lilleasia. En tid hvilte det stor blodskyld på ham. Da det trofaste kristne vitne Stefanus ble stenet til døde etter ordre fra den jødiske Høyesterett i Jerusalem, var denne Saulus fra Tarsus til stede og tok vare på klærne til dem som foretok henrettelsen. Derved viste Saulus åpent at han samtykket i denne morddåd. En del av ansvaret for Stefanus’ blod kom over hans hode. (Ap. gj. 7: 58; 8: 1; 22: 19, 20) På den måten begynte han sin løpebane som en forfølger. «Men Saulus herjet menigheten, og gikk inn i hus etter hus og dro ut både menn og kvinner og lot dem kaste i fengsel.» Bortsett fra apostlene ble alle de kristne drevet ut av Jerusalem og atspredt. — Ap. gj. 8: 3.
3. Hva bekjente Paulus overfor Festus og Agrippa?
3 «Men Saulus fnyste fremdeles av trusel og mord mot Herrens disipler, og han gikk til ypperstepresten og ba ham om brev til Damaskus [Syria], til synagogene der, forat om han fant noen som hørte Guds vei til, både menn og kvinner, han da kunne føre dem bundne til Jerusalem.» (Ap. gj. 9: 1, 2) Da han holdt sin forsvarstale for landshøvdingen Festus og kong Herodes Agrippa II, sa han: «Jeg for min del trodde nå at jeg burde gjøre meget imot Jesu, nasareerens navn; det gjorde jeg også i Jerusalem, og både kastet jeg mange av de hellige i fengsel, etterat jeg hadde fått fullmakt av yppersteprestene, og når de skulle slås i hjel, ga jeg min stemme til det, og omkring i alle synagogene tvang jeg dem ofte ved straff til å spotte, og jeg raste enn mer mot dem og forfulgte dem like til de utenlandske byer.» — Ap. gj. 26: 9—11.
4. Hva pådro Saulus seg på denne måten, og hvorfor ble det så viktig for ham å begynne å handle annerledes?
4 Ved denne vanvittige handlemåten pådro Saulus seg stor blodskyld. Han gjorde seg ansvarlig for at uskyldig blod ble utgytt. Hvordan kom han fri fra sin blodskyld? Ved å ta imot Guds nåde. Da Saulus var på vei til Damaskus for å fortsette sin forfølgelse der, ble han stanset av ham som han i virkeligheten forfulgte. Den oppstandne, herliggjorte Jesus viste seg for Saulus ved et mirakel, og refset ham og sa: «Jeg er Jesus, han som du forfølger.» Deretter ga Herren Jesus en ny oppgave til Saulus og utkåret ham til «tjener og vitne både om det som du har sett, og om det for hvis skyld jeg vil åpenbare meg for deg, idet jeg frir deg ut fra folket og hedningene, som jeg sender deg til for å opplate deres øyne, så de kan vende seg fra mørke til lys og fra Satans makt til Gud, forat de kan få syndenes forlatelse og arvelodd blant dem som er helliget ved troen på meg.» (Ap. gj. 26: 12—18; 9: 3—6) Nå var spørsmålet om Saulus ville gå over fra å være en forfølger til å bli en tjener og et vitne for Jesus Kristus. Hans daværende liv var avhengig av det, for på grunn av sin store blodskyld fortjente han døden. Men også hans evige liv var avhengig av det.
5. Hvilken handlemåte ga Saulus seg da i kast med, og hvilken offentlig bekreftelse på dette kom han straks med?
5 Saulus forsto nå at han fortjente å dø, men takket være Guds nåde gjennom Kristus var han ikke nødt til å dø på grunn av sin overordentlig store blodskyld. I de tre dagene han var i Damaskus etterat han på en mirakuløs måte var blitt blind, bekjente han sin grusomme synd og angret og ba om nåde gjennom Jesu Kristi gjenløsningsoffer. Han omvendte seg eller snudde om, han forlot sin ferd som jødisk fariseer og sin morderiske forfølgelse, og innvigde seg til Jehova som en etterfølger av hans Sønn Jesus Kristus. Ved således å bestemme seg for å gjøre det som var Guds vilje, tok han imot det tjenesteoppdraget Jesus ga ham. Straks Saulus ved et nytt mirakel fikk synet igjen den tredje dagen, ble han døpt i vann som en offentlig bekreftelse på at han hadde innvigd seg til Gud som en Jesu etterfølger, og han fikk vasket bort sine synder ved Guds Lams, Jesu Kristi, dyrebare blod. (Ap. gj. 9: 17—19; 22: 12—16) Umiddelbart etter dette begynte han å tjene som et vitne lik Jesus Kristus. — Ap. gj. 9: 19—26.
6, 7. a) Ved at Gud viste hva ble Saulus befridd for sin blodskyld? b) Hva sier han til beste for mennesker i vår tid som føler seg tynget av samme slags blodskyld?
6 Saulus forteller oss at han ble befridd for sin store blodskyld ved Guds miskunn gjennom Jesus Kristus, som viste seg for ham etterat han var steget opp til himmelen: «Sist av alle ble han også sett av meg som en som ble født for tidlig. For jeg er den ringeste av apostlene, og jeg er ikke verdig til å bli kalt en apostel, fordi jeg forfulgte Guds menighet. Men ved Guds ufortjente godhet er jeg hva jeg er. Og hans ufortjente godhet som var over meg, viste seg ikke å være bortkastet, for jeg arbeidet mer enn dem alle, dog ikke jeg, men Guds ufortjente godhet som er med meg.» (1 Kor. 15: 8—11, NW) I sin uvitenhet førte den fanatiske Saulus større og større blodskyld over sitt hode. Til beste for mennesker i vår tid som føler seg tynget av samme slags blodskyld, sier Paulus:
7 «Han aktet meg tro, idet han satte meg til tjenesten, meg som før var en spotter og forfølger og voldsmann; men jeg fikk miskunn, fordi jeg gjorde det uvitende i vantro, og vår Herres nåde ble overvettes stor med tro og kjærlighet i Kristus Jesus. Det er et troverdig ord og fullt verd å motta at Kristus Jesus kom til verden for å frelse syndere, og blant dem er jeg den største; men derfor fikk jeg miskunn, forat Jesus Kristus på meg først kunne vise hele sin langmodighet, til et forbilde for dem som skulle tro på ham til et evig liv.» — 1 Tim. 1: 12—16.
8. Hva kan da vi i likhet med Saulus foreta oss for å bli renset fra grufull blodskyld og bli satt til å tjene som kristne?
8 Saulus fra Tarsus ga seg i kast med den tjenesten som var blitt tildelt ham, som en kristen som var blitt renset for de kristne menneskers blod som han hadde fått henrettet. Det gjorde han ved å bekjenne sine alvorlige synder og angre at han hadde begått dem, ved å omvende seg og forlate sin syndige ferd, ved å ta imot Guds ufortjente godhet gjennom hans Sønn Jesus Kristus i ydmykhet og takknemlighet, ved å innvie seg til Gud for å gjøre hans vilje slik han åpenbarte den, og ved å la seg døpe i vann som et symbol på denne innvielsen. Vi som lever i dag, kan også bli renset fra grufull blodskyld på denne måten. Deretter kan vi lyde Guds lov om blodets hellighet ved å holde oss rene for blod og for kjøtt av dyr som er drept uten at blodet er tappet ut.
9. Hvordan kommer et menneske som innvier seg, inn under et nytt ansvar med hensyn til andre menneskers blod, slik Paulus antyder det?
9 Men hva betyr egentlig dette å holde seg «ren for alle menneskers blod» som Paulus nevner senere? Er det slik at en som innvier seg og blir en kristen, får et nytt ansvar med hensyn til andre menneskers blod? Ja, for andre mennesker står i fare for å bli tilintetgjort av Gud akkurat som vi selv engang gjorde, og vi vet nå hvorledes de kan unnslippe en slik død. Derfor er det vårt ansvar å anvende vår viten til gagn for dem. Vi er ikke de eneste synderne Kristus kom for å frelse ved å utgyte sitt blod. Det ble sagt om ham at han var «Guds Lam som tar bort verdens synd». — Joh. 1: 29, NW.
10. Hvilken forpliktelse hviler ifølge Ordspråkene 24: 11, 12 på dem som allerede har fått barmhjertighet, forat også andre skal kunne bli frelst?
10 Men hvordan kan andre i verden bli frelst ved hans offer for synder hvis de ikke får høre om det og ikke får anledning til å ta imot det og dra fordel av det? Det er mulig å oppnå frelse for utallig mange flere enn oss som er frelst til nå. De som allerede er blitt vist nåde, får ansvar for selv å vise nåde og gjøre andre kjent med hvordan de kan bli frelst. Hvis vi ikke gjør det, hvis vi helt eller delvis unnlater å spre den nødvendige opplysning, vil vi ikke da i større eller mindre grad bære ansvaret for at andre ikke blir frelst? Dette gjelder spesielt i en guddommelig domsperiode, i en tid da det er bestemt at en dom skal bli fullbyrdet. Ordspråkene 24: 11, 12 (NW) viser hvilket ansvar som påhviler oss i denne henseende, for der står det: «Frels dem som føres av sted til døden, og dem som vakler til henrettelsen, hvis du vil bli spart. I tilfelle du sier: ’Se, vi kjente ikke denne,’ vil da ikke han som vurderer hjerter, skjønne det, og han som iakttar din sjel, vite det, og visselig gjengjelde det jordiske menneske etter hans virksomhet?» Slik var det Paulus så på saken. Det var blitt vist ham uendelig stor nåde; derfor måtte han vise nåde mot andre, for han visste at det bare var på grunn av Guds nåde gjennom Kristus han selv var i live.
Vis andre hvordan de kan unnslippe
11. Hvilket spørsmål i forbindelse med Jerusalem var på sin plass på Paulus’ tid og hva følte Paulus seg tvunget til å gjøre for å være fri for ansvar for at andre ble ødelagt?
11 Apostelen Paulus er et eksempel for oss som lever i dag. Han ønsket ikke å ha noe ansvar for at andre ble henrettet av den store dommer Jehova, noe som ville bety at deres legeme og sjel ble ødelagt i Gehenna. (Matt. 10: 28, NW) På Paulus’ tid levde jødene i en guddommelig domsperiode. Herren Jesus hadde forutsagt at det skulle komme en forferdelig ødeleggelse over Jerusalem fordi byen ikke hadde forstått den tiden da den ble inspisert av Guds egen Sønn. (Luk. 19: 41—44) Spørsmålet var da hvem som ville gå til grunne med Jerusalem. Hvem ville fortsette å være befengt med den blodskyld som de som forlangte at Jesus skulle dø, hadde nedkalt over seg og sine barn? Av den grunn følte Paulus seg tvunget til å la advarselen lyde og til å vise andre hvordan de kunne unnslippe og bli frelst til evig liv. Derfor forkynte han i første rekke for jødene, hvis liv var i fare. Paulus’ alvorlige ønske om ikke å være ansvarlig for at andre ble tilintetgjort, framgikk klart av det han sa i Korint.
12. Hvilken krise oppsto på grunn av hans forkynnelsesvirksomhet i Korint, og hva sa og gjorde Paulus i den anledning?
12 I denne greske byen arbeidet Paulus som teltmaker sammen med en troende jøde, Akvilas, som var gift med Priskilla. Men hver jødisk sabbatsdag talte han i synagogen på stedet, og det lyktes ham å vinne en god del av både jøder og grekere over til kristendommen. Da Paulus’ reisefeller sluttet seg til ham der, var han «helt opptatt av å lære, idet han vitnet for jødene at Jesus er Messias». Men så oppsto det en krise. Det fikk Paulus til å komme med en uttalelse som viste hvorfor han tok det hele så alvorlig. Vi leser: «Da [jødene] sto imot og spottet, rystet han støvet av sine klær og sa til dem: Eders blod komme over eders eget hode! Jeg er ren; fra nå av går jeg til hedningene. Så gikk han bort derfra, og tok inn i et hus som tilhørte en mann ved navn Justus, som dyrket Gud; hans hus lå like ved synagogen. Men synagoge-forstanderen Krispus kom til troen på Herren med hele sitt hus, og mange av korintierne som hørte ham, kom til troen og lot seg døpe.» — Ap. gj. 18: 1—8; 1 Kor. 1: 14—16.
13. Hvordan kan vantro jøder i Korint ha gått til grunne i forbindelse med den dom som ble fullbyrdet på Jerusalem, og hvorfor kunne ikke Paulus holdes ansvarlig?
13 Paulus visste at det jødiske folk befant seg i en domstid og at Jerusalem skulle bli ødelagt innenfor den daværende generasjons levetid. Jøder fra alle jordens kanter, «fra alle folkeslag under himmelen», reiste opp til Jerusalem for å overvære jødenes årlige høytider eller fester. Det var uten tvil noen av dem som tilhørte den jødiske synagoge i Korint, og som hadde stått imot Paulus da han var der omkring 50/51 e. Kr., som reiste opp til Jerusalem 20 år senere, i år 70, for å feire påsken der. Der ble de fanget som i en felle da den romerske general Titus førte sine hærer mot byen og sperret inne alle som var kommet dit for å feire påsken. De fleste av dem omkom under beleiringen på grunn av hunger, pest og innbyrdes strid. De få som overlevde, ble ført som fanger til alle deler av det romerske rike. Hvis disse jødene hadde gått over til kristendommen og var blitt døpt av Paulus slik Krispus og hans hus var blitt, ville de ha holdt seg langt borte fra Jerusalem og Judea, særlig etter at romeren Cestius Gallus hadde kringsatt den dødsdømte byen med sine hærer og holdt den under beleiring en kort tid i 66 e. Kr. Da ville de ha gitt akt på Jesu ord i Lukas 21: 20—22 og sloppet å gå til grunne sammen med 1 100 000 andre jøder som hårdnakket og med vilje sto imot Kristus og nektet å ta imot frelse ved ham. Enten disse jødene omkom i Jerusalem eller ikke, døde de imidlertid som stivsinnede fiender av menneskehetens Frelser. Men Paulus kunne ikke holdes ansvarlig for at de døde uten å få nyte godt av den foranstaltning for frelse Gud hadde truffet gjennom Jesus Kristus.
14. Hvorfor kunne Paulus fraskrive seg enhver blodskyld for jødene i Korint da han forlot dem, og hvem gikk han deretter til?
14 Paulus kunne med god samvittighet ryste støvet av sine klær og fraskrive seg enhver blodskyld for disse korintiske jødene. I den henseende var han helt ren og uskyldig. Han hadde til og med forkynt i deres synagoge på hviledagen deres. Da hans venner Silas og Timoteus sluttet seg til ham, ble han mer og mer opptatt med ordet, det vil si, det talte ord, ved å forkynne og undervise. Dermed ble han uten tvil nødt til å bruke mindre tid på å lage telt. Men han følte seg tvunget til det på grunn av det ansvar han hadde overfor jødene, som sto direkte til doms for sin Gud, Jehova, og som følgelig var i fare for å bli tilintetgjort for evig. Da de stadig motsto frelsens budskap og talte spottende om Jesus Kristus, var det bare spill av tid og krefter å forkynne mer for dem som gruppe betraktet. Han kunne med god samvittighet overlate dem til å høste fruktene av sin overlagt antikristne ferd, uten å ha så meget som den minste plett av blodskyld. Derfor kunne han nå gi seg i kast med sin annen oppgave, nemlig å tjene som «apostel for [de ikke-jødiske] folkeslagene». (Rom. 11: 13, NW) De hadde også mulighet for å bli frelst, såfremt de fikk høre budskapet. Av den grunn sa Paulus til de jødene han forlot i Korint: «Fra nå av går jeg til hedningene [mennesker av folkeslagene, NW].»
15. Hva viste at Paulus’ handlemåte i denne saken var rett, og at han var ren for de jødiske motstanderes blod?
15 Var dette den rette handlemåte var Paulus virkelig ren, og kom jødenes blod over deres eget hode? Ja, Herren selv viste at det var slik. Hvordan det? Etterat Paulus rettet sin oppmerksomhet utelukkende mot hedningene der i Korint, fikk han et budskap fra himmelen. Vi leser: «Og Herren sa til Paulus i et syn om natten: Frykt ikke, men tal, og ti ikke! Jeg er med deg, og ingen skal røre deg for å gjøre deg ondt; for jeg har meget folk i denne by. Så tok han opphold der i et år og seks måneder, og lærte Guds ord iblant dem.» (Ap. gj. 18: 9—11) Det «meget folk i denne by» som Herren hadde, må ha vært ikke-jøder som ble kristne. Paulus’ motstandere blant jødene forsøkte å få i gang en rettssak mot ham på grunn av hans forkynnelse ved å trekke ham fram for landshøvdingen Gallio. Det lyktes ikke for dem. Saken ble avvist. Etterat Paulus hadde vært der en god stund lenger og undervist ikke-jødene i Guds Ord, dro han bort fra Korint i fred og reiste til Jerusalem. — Ap. gj. 18: 12—22.
Hvordan holdt han seg ren?
16. Hvem vitnet Paulus for ifølge beretningene om hans reiser, og hvilken utfordrende uttalelse gjorde han uimotsagt overfor tilsynsmennene i Efesus?
16 I likhet med våre dagers Jehovas vitner drev Paulus sin virksomhet over så meget av den bebodde jord som han kunne nå, i den hensikt å avlegge vitnesbyrdet. Etter hva vi med sikkerhet vet fra beretningene om hans reiser, forkynte han for syrere, jøder, arabere, kilikiere, kyprioter, pamfyliere, galatere, lysianere, asiatere, makedoniere, grekere, maltesere og italienere. Overalt hvor denne apostelen reiste og hadde anledning til å avlegge vitnesbyrdet, viste han oss som lever nå, hvordan man kan holde seg «ren for alle menneskers blod». På hvilken måte gjorde han det? Det framgår særlig tydelig av den avskjedstalen han holdt for tilsynsmennene fra menigheten i Efesus, den viktigste byen i den romerske provinsen Asia. Da Paulus gjorde et opphold i det nærliggende Milet da han for siste gang var på reise til Jerusalem, sendte han bud og kalte til seg disse eldste fra menigheten i Efesus. Til dem rettet han disse utfordrende ord: «Derfor tar jeg dere i dag til vitne på at jeg er ren for alle menneskers blod.» (Ap. gj. 20: 16, 17, 26, NW) Kunne tilsynsmennene fra Efesus bestride dette, og kom de med noen innsigelse? Nei! Hvorfor ikke? Fordi Paulus hadde gjort dem grundig kjent med frelsens budskap.
17. Hva visste disse efeserne godt fra den første dag Paulus kom til dem, og hva mente han med «det som var gagnlig»?
17 La oss undersøke hva Paulus sa ved denne anledning. Overfor disse representantene fra den kristne menighet i Efesus uttalte han: «Dere vet godt hvordan jeg fra den første dag jeg kom til Asia, var med dere hele tiden og tjente som en Herrens slave med den største ydmykhet og under tårer og prøvelser som kom over meg ved jødenes anslag; mens jeg ikke unnlot å fortelle dere noe av det som var gagnlig, eller lære dere offentlig og fra hus til hus.» (Ap. gj. 20: 18—20, NW) La oss her bemerke at «det som var gagnlig», var det som kom fra Guds Ord, og som kunne hjelpe dem til å bli frelst og fortsette i sin frelste tilstand. Men hvordan var det Paulus forkynte og lærte offentlig og fra hus til hus i Efesus? Det viser beretningen.
18. Hvilket arbeid utførte Paulus «offentlig» i Efesus for jødenes skyld?
18 Da Paulus hadde reist fra Korint og var på vei til Jerusalem, gjorde han et opphold i Efesus. Hvilket arbeid utførte han «offentlig»? «Selv gikk han inn i synagogen og ga seg i samtale med jødene. Da de ba ham bli der lenger, samtykte han ikke, men sa farvel til dem og sa: Jeg vil komme til eder en annen gang, om Gud så vil.» (Ap. gj. 18: 19—21) Etterat Paulus hadde vært i Jerusalem og oppfylt sitt løfte der, kom han tilbake til Efesus. Igjen viste han seg offentlig. «Han gikk da inn i synagogen og talte frimodig i tre måneder, idet han holdt samtaler med dem og overtydet dem om det som hører Guds rike til.» Ga Paulus opp dette offentlige arbeidet da jødene begynte å komme med høylytte innvendinger? Nei, viser beretningen. «Men da noen forherdet seg og ikke ville tro, og talte ille om Guds vei så mengden hørte på det, da brøt han lag med dem og skilte disiplene fra dem, og holdt daglige samtaler i Tyrannus’ skole. Dette varte i to år, så alle som bodde i Asia, fikk høre Herrens ord, både jøder og grekere.» — Ap. gj. 19: 1, 8—10.
19. Hva gjorde Paulus deretter for å kunne fortsette å tale offentlig og hvilken virkning fikk dette i løpet av to år?
19 Paulus henla altså bare sin offentlige talevirksomhet til et annet sted, idet han begynte å tale i et skolelokale i stedet for i den jødiske synagogen. Der holdt han daglig bibelske foredrag. Han utførte også en del verdslig arbeid for å forsørge seg selv og for til og med å kunne dra omsorg for andre; men han innrettet seg slik at han fikk anledning til å tale om Bibelen hver dag. I løpet av de to årene førte dette til at alle innbyggerne i den romerske delen av Asia, både jøder og ikke-jøder, fikk høre Herrens budskap.
20. Hvilke hendelser i forbindelse med demonismen brakte for dagen hvilket offentlig vitnesbyrd Paulus hadde avlagt, og hvilken virkning hadde dette med hensyn til Jehovas ord?
20 Noen omreisende jøder forsøkte å etterligne en del av de miraklene Paulus utførte. De sa til de demoner som noen var besatt av: «Jeg maner eder ved den Jesus som Paulus forkynner.» Det var ikke bare disse jødene som kjente til det Paulus forkynte offentlig, men demonene gjorde det også. I et tilfelle var det en demon som svarte dem: «Jesus kjenner jeg, og Paulus vet jeg om; men I, hvem er I?» Det som da skjedde, ble kjent over hele Efesus. Vi leser: «Det falt frykt over dem alle, og den Herre Jesu navn ble prist, og mange av dem som var kommet til troen, kom og bekjente og fortalte om sine gjerninger. Og en stor hop av dem som hadde drevet med utillatelige kunster, bar sine bøker sammen og brente dem opp for alles øyne; og de regnet ut deres verdi og fant at den var femti tusen sølvpenninger. Således hadde Herrens ord sterk framgang og fikk makt.» (Ap. gj. 19: 11—20) Slik er det også riktig å handle for mennesker i vår tid som har praktisert spiritisme, som er demonisme. De bør åpent bekjenne sin tidligere ferd og be Gud om tilgivelse, og deretter ødelegge sine demonistiske bøker eller oppslagsverker, uansett hvor stor verdi de har i denne verden. Men det viktigste vi bør legge merke til her, er at på grunn av Paulus’ offentlige undervisning hadde Guds Ord stor framgang og tok makten fra hedensk lære og jødiske overleveringer.
21. Hvem vakte det motstand blant at Paulus drev sitt offentlige arbeid utenfor synagogen, og hvordan fikk sølvsmeden Demetrius i stand et opprør?
21 Det at Paulus forkynte i synagogene, hadde vakt en voldsom motstand blant jødene. Men nå oppnådde han så gode resultater i det offentlige arbeidet han drev utenfor den jødiske synagoge, blant ikke-jøder, at det vakte motstand blant hedningene. Sølvsmeden Demetrius måtte motstrebende innrømme at Paulus hadde god framgang i sin offentlige virksomhet, og han sa til alle sølvsmedene som laget sølvtempler for Artemis eller Diana, hvis praktfulle helligdom var der i Efesus: «I menn! I vet at av dette arbeid har vi vår velstand, og I ser og hører at ikke bare i Efesus, men i nesten hele Asia har denne Paulus ved sine overtalelser forført en stor hop, idet han sier at de ikke er guder de som arbeides med hendene. Nå er det ikke bare den fare for oss at denne håndtering skal komme i vanrykte, men også at den store gudinne Dianas tempel skal bli regnet for intet, og at det skal bli gjort ende på hennes storhet, som hele Asia, ja hele jorderike dyrker.» På grunn av dette kom hele Efesus i opprør.
22. Hvilken omstendighet i forbindelse med dette opprøret viser hvor godt kjent Paulus var blitt?
22 Et bevis for hvor godt kjent Paulus var blitt som en kristen forkynner, ser vi i det at offentlige embetsmenn forsøkte å beskytte ham mot overlast. Disiplene ville ikke la Paulus gå inn i byens teater for å tale til den forvirrede, larmende hopen. Vi leser: «Også noen av asiarkene [kommissærene for fester og idrettsleker, NW], som var hans venner, sendte bud til ham og ba ham at han ikke måtte gå inn i teatret.» Til slutt fikk byskriveren snakket hopen til fornuft, og han fikk den opprørte forsamlingen til å gå sin vei. — Ap. gj. 19: 23—41.
23. Hvilke antydninger finnes det om Paulus’ undervisning fra hus til hus, og hvem var det betegnende nok som ikke benektet at Paulus hadde utført et slikt arbeid?
23 Hvordan var det så Paulus hadde undervist «fra hus til hus» i Efesus? Det finnes ingen direkte beretning om dette. Men da Paulus kom tilbake til Efesus igjen denne gangen, fant han noen som bekjente at de var disipler, omkring tolv menn. Beretningen sier ikke noe om at han traff disse mennene i den jødiske synagogen. Det er derfor rimelig at han fant dem mens han utførte det hus-til-hus-arbeidet som han senere omtalte overfor tilsynsmennene fra Efesus. Etter som det ikke sies at Paulus snakket med disse tolv bekjennende disiplene i synagogen, må han ha forklart sakene for dem i et privat hjem. De visste ikke noe om den hellige ånd, og det forklarer hvorfor den ikke var virksom i dem. De var blitt døpt i vann, men det var ikke den kristne dåp de hadde underkastet seg. De var blitt døpt «med Johannes’ dåp». Men selv døperen Johannes hadde sagt til sine disipler at de måtte «tro på den som kom etter ham, det er på Jesus». Derfor ble de tolv mennene døpt om igjen, denne gang «til den Herre Jesu navn», og da Paulus la hendene på dem, fikk de den hellige ånd og dens gaver, slik at de på en mirakuløs måte kunne tale andre språk og profetere. Deretter gikk Paulus til et offentlig møtested, til synagogen. Mennesker som trengte mirakuløs hjelp, sendte dessuten bud på Paulus fra sine hjem. (Ap. gj. 19: 1—7, 11) Paulus’ uttalelse om at han hadde virket som en kristen lærer fra hus til hus, ble ikke motsagt av tilsynsmennene fra Efesus. — Ap. gj. 20: 20, NW.
«Det som var gagnlig»
24, 25. a) Hva underviste Paulus i offentlig og fra hus til hus? b) Hvordan blir vi opplyst om dette?
24 Tilsynsmennene i Efesus kunne ikke beskylde Paulus for å ha unnlatt å fortelle dem noe de trengte å vite for å unnslippe ødeleggelse og vinne evig frelse. Hva var det så Paulus hadde lært dem offentlig og fra hus til hus? Han hadde lært dem sannheten om den virkelige Gud, at syndere må omvende seg til Gud, og at det er nødvendig å vise tro på Herren Jesus, og han hadde forklart dem om Guds ufortjente godhet gjennom Jesus, om Guds rike og Guds Ord, om den arv Guds helligede skal få, og om nødvendigheten av å etterligne Jesus med hensyn til å gi i stedet for å ta imot. Dette framgår av det som Paulus videre sier til tilsynsmennene fra Efesus:
25 «Jeg [unnlot ikke] å fortelle . . . Men jeg vitnet inngående både for jøder og grekere [følgelig for alle mennesker] om omvendelse til Gud og tro på vår Herre Jesus. Og nå, se! bundet i ånden reiser jeg til Jerusalem, skjønt jeg ikke vet hva som vil hende meg der, bare at den hellige ånd i by etter by stadig vitner for meg, idet den sier at bånd og trengsler venter meg. Enda regner jeg ikke min sjel som noe dyrebart for meg, hvis jeg bare kan fullende mitt løp og den tjeneste som jeg fikk av Herren Jesus, å avlegge et grundig vitnesbyrd om det gode budskap om Guds ufortjente godhet. Og nå, se! Jeg vet at alle dere som jeg gikk omkring iblant og forkynte riket, ikke mer skal se mitt åsyn.» — Ap. gj. 20: 20—25, NW.
26. Hva forkynte Paulus offentlig og fra hus til hus i tillegg til det Jesus nevnte i Lukas 24: 46—48?
26 Paulus adlød den befaling Jesus ga sine disipler da han sa: «Så står det skrevet, at Messias skal lide og stå opp fra de døde på den tredje dag, og at det i hans navn skal forkynnes omvendelse til tilgivelse for synder for alle folkeslagene — begynn fra Jerusalem av! Dere skal være vidner om dette.» (Luk. 24: 46—48, LB) Paulus gjorde mer enn å lære om Jesu Kristi gjenløsningsoffer, som er grunnlaget for at vi kan få Guds tilgivelse for våre synder ved at vi omvender oss til ham. Han forkynte også om Guds rike, hvor Jesus Kristus skal være Guds salvede Konge, og som Jesus lærte sine disipler å be til Gud om med disse ord: «Komme ditt rike; skje din vilje, som i himmelen, så og på jorden.» (Matt. 6: 10) I dette himmelske rike skal også Jesu trofaste disipler, «de helligede», få sin arv. Over et tidsrom på mange år avla Paulus et grundig vitnesbyrd overfor alle slags mennesker, jøder og grekere, angående disse gagnlige ting, idet han lærte dem offentlig og fra hus til hus.
27. Hva sa Paulus til tilsynsmennene i Efesus om sitt viktigste formål, og hvordan gjorde han dette?
27 Paulus’ viktigste formål var å fullende sitt løp slik en kristen burde, ja, også å fullende vitnegjerningen, den tjeneste han hadde mottatt av Herren Jesus som møtte ham på veien. Paulus gjorde ikke dette bare ved å forkynne offentlig, men også ved å drive en mer personlig og direkte forkynnelse fra hus til hus.
En sikker følelse av å være ren
28. Hvordan sto etter dette Paulus’ regnskap overfor alle det angikk, og hvorfor kunne Paulus føle som han gjorde i denne alvorlige saken?
28 Hvordan sto etter dette Paulus’ regnskap overfor Gud og overfor menneskene i Efesus, i særdeleshet overfor den kristne menighet der? Paulus var gjeldfri, han skyldte ikke efeserne noen ting. Han hadde en sikker følelse av å være ren, «en helt ren samvittighet». (Ap. gj. 23: 1, NW) Etterat han hadde kommet med sin velkjente beretning overfor tilsynsmennene fra Efesus, fortsatte han derfor med å si: «Derfor tar jeg dere i dag til vitne på at jeg er ren for alle menneskers blod.» Han følte ingen blodskyld i forbindelse med de jødene og ikke-jødene som bodde i og omkring Efesus. Han viste hva grunnen til det var, da han sa: «For jeg har ikke unnlatt å fortelle dere [som representanter for ’alle mennesker’ i Efesus] hele Guds råd.» — Ap. gj. 20: 26, 27, NW.
29. Hvordan dro Paulus omsorg for efeserne foruten ved å undervise dem muntlig, og hvilken idé gir dette oss om hva han forkynte for dem muntlig?
29 Foruten at Paulus lærte efeserne om hele Guds råd ved å tale muntlig til dem, dro han omsorg for dem ved å skrive brev til dem. Mange år senere, omkring 60 e. Kr., sendte han dem det såkalte Paulus’ brev til efeserne, og han sendte det fra Roma, hvor han satt fengslet og hadde tid til å skrive. Dette brevet gir oss et lite innblikk i hva han hadde forkynt om for efeserne, for det taler også om «forløsningen ved hans blod, syndenes forlatelse, etter hans nådes rikdom», om å komme nær til Gud «ved Kristi blod», og om at «ved ham har vi begge [begge folk, NW] adgang til Faderen [Gud] i én Ånd». — Ef. 1: 7; 2: 13, 18.
30. a) Hvilken antydning har vi om at Paulus ikke drøftet spørsmålet om militærtjeneste da han uttalte seg om blod? b) Hvilket ansvar i forbindelse med dom tenkte derfor Paulus på da han talte om blod?
30 Da Paulus hadde sin samtale med tilsynsmennene fra Efesus, var han omkring 40 år gammel. Da han snakket om å holde seg ren for alle menneskers blod, var det følgelig ikke spørsmålet om militærtjeneste han drøftet. Han kjente naturligvis til det som står i 4 Mosebok 31: 19. Dette verset sier at til og med jøder som var blitt brukt til å henrette Guds fiender, måtte gjennomgå en sju dagers renselse fordi de hadde slått noen i hjel eller rørt ved noen som var slått i hjel, slik at de kunne bli rene for enhver blodskyld og ethvert stenk av blod. Men Paulus snakket om det ansvar en innvigd kristen får for andre menneskers blod, bortsett fra ethvert ansvar man kunne pådra seg ved å utøse et menneskes blod ved å begå mord eller ved å hjelpe noen til å drepe eller utøse blod på en lettsindig, skjødesløs, likegyldig eller overmodig måte. Paulus tenkte på den kommende Guds dom over ’alle mennesker’. Han tenkte også på fullbyrdelsen av Guds dom, noe som ville bety død og ødeleggelse for menneskeskapninger som kunne ha høstet gagn av Jesu Kristi gjenløsningsoffer og Guds rike. Disse menneskene kan bare bli frelst fra slik død og ødeleggelse ved at de får høre frelsens budskap, hele Guds råd. I egenskap av vitner og forkynnere er de innvigde kristne blitt betrodd dette råd.
31. Hvorfor hviler det en dobbelt blodskyld på kristenhetens presteskap?
31 På bakgrunn av dette kan vi se at det hviler en dobbelt blodskyld på kristenhetens presteskap, ikke bare for det blod som er blitt utøst i internasjonale kriger, men også fordi de har fortalt menneskene religiøse løgner og ikke «hele Guds råd» slik det finnes i hans Ord. — Jer. 2: 34; Esek. 35: 6.
Overlatt til selv å bære ansvaret
32, 33. a) Hva gjorde Paulus foruten å advare tilsynsmennene mot farer som allerede truet dem? b) Hvorfor oppfordret han dem til å gi akt på seg selv og på Guds hjord?
32 Da Paulus levde og var til stede hos de åndelige «får», måtte han våke over «Guds hjord» som en hyrde, for å beskytte dem slik at de ikke omkom av åndelig hunger eller ble drept av ulv-lignende fiender. Han måtte også tenke på den tiden som kom når han forlot dem eller døde og ikke kunne føre personlig tilsyn med dem. Av denne grunn advarte han fårene, ikke bare mot de farer som allerede truet dem, men også mot farer de ville møte etterat han forlot dem.
33 Som et medlem av det kristne styrende organ opplærte og utnevnte Paulus tilsynsmenn for «Guds hjord» under Guds ånds ledelse. Han advarte dem også om framtidige problemer og framtidige farer som kunne ha innvirkning på deres egen og hele Guds hjords sikkerhet. Paulus var forpliktet til å la slike advarsler lyde ved å anvende sitt eget profetiske framsyn og gjøre bruk av de nedskrevne profetier. Han måtte tjene som en vekter og se framover. Derfor sa han til disse tilsynsmennene fra Efesus: «Gi akt på dere selv og på hele hjorden, som den hellige ånd har satt dere til tilsynsmenn i, for at dere skal være hyrder for Guds menighet, som han kjøpte med blodet til sin egen [Sønn]. Jeg vet at etterat jeg er gått bort, skal det komme glupske ulver inn blant dere som ikke kommer til å behandle hjorden med skånsomhet, og blant dere selv skal det framstå menn som taler forvrengte ting for å lokke disiplene etter seg. Hold dere derfor våkne og husk at jeg i tre år, natt og dag, ikke holdt opp med å formane hver og én av dere med tårer.» — Ap. gj. 20: 28—31, NW.
34. Hva innebar det at Paulus overlot det til disse tilsynsmennene selv å bære ansvaret, og hvorfor hadde de større ansvar enn andre?
34 Da Paulus hadde fraskrevet seg alt ansvar for deres blod, måtte han overlate dem til selv å bære ansvaret. Hvis så noen av disse tilsynsmennene, som var blitt advart på forhånd og som var fullstendig opplyste, kom inn under Guds fordømmelse og tapte det evige liv, ville det ikke være Paulus’ feil. Han ville ikke være ansvarlig for at de tapte det evige liv. Hvis deres blod eller liv ble utøst, ville de selv ha skylden, ikke Paulus. Som opplærte og opplyste tilsynsmenn hadde de fått mer undervisning, omsorg og rettledning enn den jødiske og hedenske befolkning eller selv de alminnelige medlemmer av menigheten hadde fått. Følgelig hadde de større ansvar, for de visste mer og hadde flere fordeler.
35. Hva sa Paulus til slutt til dem før han ba med dem?
35 Etterat Paulus hadde virket så trofast som en kristen forkynner og tilsynsmann i Efesus i løpet av de tre årene han hadde oppholdt seg der, og etterat han nå hadde gitt denne siste advarselen, kunne han med rette si til tilsynsmennene fra Efesus: «Og nå overgir jeg dere til Gud og til hans ufortjente godhets ord, det ord som kan oppbygge dere og gi dere arven blant alle de helligede. Jeg har ikke begjært noe menneskes sølv eller gull eller klær. Dere vet selv at disse hender har sørget for å skaffe det som jeg og de som var med meg, trengte. Jeg har i alle ting vist dere at dere ved å streve slik må hjelpe dem som er svake, og huske Herren Jesu ord, som han selv har sagt: ’Det er mer lykke ved å gi enn det er ved å ta imot.’» Deretter ba Paulus sammen med dem. — Ap. gj. 20: 32—36, NW.
36. Hvordan kunne Paulus i sannhet overgi disse kristne i Efesus til Gud?
36 Paulus kunne virkelig overgi tilsynsmennene og menigheten i Efesus til Gud. Han hadde lært dem at Jehova Gud er Herren Jesu Kristi Far, og han hadde ført dem inn i et nært forhold til Gud. I minst tre år hadde han ikke holdt opp med å fortelle dem hele Guds råd både dag og natt. Det var uten tvil gjennom apostelen Paulus de fleste i menigheten, om ikke alle, hadde mottatt den hellige ånd og dens mirakuløse gaver. (Ap. gj. 19: 1—7) Etter som Paulus nå måtte reise fra dem uten å kunne gi dem håp om at de ville få se ham igjen, måtte han overgi dem til deres Beskytter, Jehova Gud, som han hadde ført dem til slik at de var blitt Hans «helligede», hans fårehjord.
37. Hvordan kunne Paulus i sannhet overgi dem til Guds «ufortjente godhets ord»?
37 Paulus kunne samtidig overgi disse tilsynsmennene fra Efesus til Guds «ufortjente godhets ord», for han hadde opplært dem i Guds Ord. Han forklarte dem De hebraiske skrifter fra 1 Mosebok til Malakias. Han brakte dem også Herren Jesu Kristi ord og lære, og likedan de åpenbaringer som han selv på en mirakuløs måte hadde mottatt gjennom Kristus. Dessuten skrev han brevet til efeserne, som er blitt en del av Guds skrevne Ord. Ved å benytte effektive undervisningsmetoder fikk Paulus innprentet Guds Ord så fast i deres sinn at det kom til å sitte der selv når han forlot dem for godt. Derfor kunne han trygt overgi dem til dette Ord og dets opplysende, beskyttende og helliggjørende kraft. Det inneholdt sunn, gagnlig bibelsk lære, og han visste at det kunne oppbygge dem åndelig talt og hjelpe dem, slik at de til slutt fikk del i det himmelske rike, den lovte «arven blant alle de helligede». Paulus etterlot seg Guds får i trygg varetekt.
Ikke brakt til taushet ved blodpenger
38. Sammenlignet med ivaretagelsen av hvilke forpliktelser regnet ikke Paulus sitt liv som noe dyrebart for seg?
38 Apostelen Paulus regnet ikke sitt kjødelige liv som noe dyrebart for seg, hvis han bare kunne fullføre sin tjeneste trofast og hjelpe andre til å unnfly den evige ødeleggelse og vinne evig liv. Han hadde derfor ikke som mål å tjene penger på Guds gode budskap. Hans mål var å holde seg fri for ansvar for andre menneskers blod, blod som ville komme til å bli utøst når Gud fullbyrdet sin dom.
39. Hvilke motiver drev Paulus til å utføre den livgivende tjenesten?
39 Derfor utførte Paulus sin livgivende tjeneste uten å ta penger for det og uten å kreve betaling av dem som søkte frelse. Han brukte ikke Guds Ord som en inntektskilde, slik at han derved gjorde forkynnelsen til et kommersielt foretagende. Enkelte ganger når han var nødt til det, utførte han verdslig arbeid som teltmaker, slik at hans tjeneste som vekter ikke skulle bli en materielt lønnet tjeneste, i likhet med en leiesvenns arbeid. Nei, han holdt vakt som en Kristus-lignende underhyrde som elsket både Overhyrden og hans får. Paulus ønsket virkelig at andre skulle få leve og nyte Guds ufortjente godhet sammen med ham. Han elsket virkelig sin neste, og derfor neglisjerte han ikke sin nestes interesser, slik at han ville bli ansvarlig for hans blod hvis det ble utøst når Gud fullbyrdet sin dom. Han virket som en sann livredder fordi det var et privilegium og på grunn av den glede og de gode resultater det førte til. Han forsto hvilken fare hans medmennesker befant seg i, og han følte seg forpliktet til å gjøre noe med det ved hjelp av de midler Gud hadde betrodd ham. Han ønsket å redde sine medmennesker fra å gå til grunne. Det kom bare an på om hans medmennesker ville ta i mot hans hjelp.
40. Hvordan har vi et forbilde i Paulus med hensyn til å oppnå den lykke som Jesus hadde?
40 Dette er et forbilde for oss som lever nå. Hvis vi, i den hensikt å hjelpe andre til å vinne evig liv, følger samme uselviske, selvfornektende handlemåte og selv bestrider våre utgifter, kommer vi til å forstå hvor sanne de Jesu ord er som Paulus siterte: «Det er mer lykke ved å gi enn det er ved å ta imot.» Når man gir noe av seg selv, noe av den styrke Gud har gitt en, for å hjelpe de svake, da høster man forfriskende lykke. Det er ingen lykke i å ta imot noe som ville være som blodpenger, penger som ville bringe oss til taushet, slik at vi ikke lot advarselen lyde og ikke gjorde kjent «hele Guds råd». Det er ingen lykke i å bære på blodskyld overfor noen, Det fører bare til at ens samvittighet fordømmer en. Paulus ønsket å være lykkelig. Det samme gjør vi.
Vår plikt og vår handlemåte i dag
41. Hvorfor er vi ivrige etter å hjelpe andre til å bli frelst fra død og ødeleggelse?
41 Vi som elsker frelse, er ivrige etter å dele frelsen med andre. Fordi vi kommer til å slippe å dø og unngå å bli ødelagt av Gud, ønsker vi at også andre skal bli frelst fra en slik ulykke. I likhet med Jehova Gud sier vi, hans tjenere og vektere: «Skulle jeg ha behag i den ugudeliges død? . . . — mon ikke heller i at han vender om fra sin vei og lever?» (Esek. 18: 23) I likhet med Gud ønsker vi derfor å hjelpe den ugudelige til å vende om fra sin vei så han får leve. Vi liker ikke tanken på at vi skulle bli besudlet av deres blod som vil gå til grunne, men vi er klar over at vi vil bli holdt ansvarlig for deres liv hvis vi opptrer som late vektere. Vi arbeider for å oppnå samme lykke som Kristus, for det er en lykke som betyr evig liv.
42. Hvorfor lever vi i en tid da vi har ansvar i forbindelse med blod, og hva tør vi derfor ikke gjøre?
42 På samme måte som Paulus gjorde på sin tid, det vil si like før Jerusalem og Judea ble ødelagt og det jødiske folk ble atspredt, lever vi nå i en tid da våre medborgeres og medskapningers blod står på spill. «Krigen på Guds, den allmektiges, store dag» nærmer seg raskt, og på Harmageddons slagmark skal Guds dom over alle som avviser og motstår budskapet om Guds rike, bli fullbyrdet. Som en verden eller et samfunn betraktet må de da bøte med sitt eget blod for den blodskyld de har overfor Gud, akkurat som både Jerusalem og Babylon måtte gjøre. (Matt. 23: 33—38; Jer. 51: 3, 4, 48, 49) Hvis vi ønsker å overleve denne domsfullbyrdende krig og få komme inn i Guds nye verden, må vi holde oss ’rene for alle menneskers blod’. Det er ikke Guds vilje at denne dømte verden skal bli latt i uvitenhet, for mangel på kunnskap fører til at menneskene må gå til grunne. Med den bibelkunnskap vi har, tør vi ikke late folk i uvitenhet, dersom de da ikke selv velger å være uvitende. Vi må advare dem om Harmageddon og mot Gog av Magog, som nå leder hele menneskeheten dit for å kjempe mot Gud og Kristus. Vi tør ikke la folk få anledning til å påberope seg uskyld overfor Gud på grunn av at vi ikke har anstrengt oss for å overbringe dem frelsens budskap.
43. Hvor alvorlig bør vi ta dette, og hvordan må vi forkynne «hele Guds råd» uten å holde noe tilbake?
43 Akkurat som Paulus må vi alltid gå like alvorlig inn for å advare og opplyse folk som om det skulle være siste gang vi underrettet dem om den fare de befinner seg i. En gang kommer det til å være det! I likhet med Paulus har vi fra Gud gjennom Kristus fått påbud om å forkynne det gode budskap om Guds rike, men nå om at Guds rike er blitt opprettet og har fått makt. (Matt. 24: 14) Vi må gjøre dette forat det kan bli avlagt et vitnesbyrd og gitt en advarsel før den gamle verdens ende kommer. Vi må ikke unnlate å fortelle «hele Guds råd». Lik Paulus, som sier til oss: «Bli etterlignere av meg, akkurat som jeg er av Kristus,» må vi gjøre dette ved å forkynne offentlig og undervise fra hus til hus. — 1 Kor. 11: 1, NW.
44. Hvis vi gjør dette, hva vil vi da kunne si når regnskapet skal gjøres opp, og hva vil dette føre til for oss selv?
44 Hvordan går det hvis vi gjør det? Idet Harmageddon bryter løs, vil vi da kunne gjøre Paulus’ ord til våre og uten å skamme oss si: «[Jeg tar] dere i dag til vitne på at jeg er ren for alle menneskers blod, for jeg har ikke unnlatt å fortelle dere hele Guds råd.» Vi kommer ikke til å dø på grunn av blodskyld. Med rene hender, rent hode og rent rulleblad vil vi bli ført inn i Guds rene nye verden og få leve der i lykke for bestandig.