Dåp til frelse og dåp med ild
«Dåpen, dens motstykke, frelser dere i dag (ikke bare det at smuss blir vasket vekk fra kjøttet, men bønnen om en ren samvittighet overfor Gud).» — 1 Pet. 3 : 21, Mo.
1. Hvem er den store Døper, og hva fører hans dåpshandlinger til?
JEHOVA Gud er den store Døper. De dåpshandlinger han utfører, leder enten til 1iv eller til død, til frelse eller til ødeleggelse. Historien beviser dette. I nær framtid skal vi få bli vitne til en fryktinngytende dåp med ild. Vil det bli en nåtidens pinsedag i stort format, og vil de som opplever den, få overleve den? Det er bare én måte å se denne dåp med ild rolig i møte på, og det er ved å forsikre seg om at man nå har dåpen til frelse. Med dette mener vi ikke en dåp i vann som består i at man senker eller dukker sitt legeme fullstendig ned i vann eller at en religiøs prest stenker eller øser vann på ens hode. Millioner av mennesker i kristenheten hevder at de er blitt døpt i vann på en eller annen måte, men de vil ikke få oppleve noen frelse av den grunn. Vi sikter til den dåpen som Gud, og ikke mennesker, døper med.
2. Ved hvem ble vanndåpen innført, hvor, og hvilken dåp henviste han folket til?
2 Omkring seks måneder før Jesus kom til Jordanelva, ble Johannes, levittpresten Sakarias’ sønn, sendt av Jehova Gud for å innføre en dåp i vann for jøder som angret sine synder mot den lov Gud hadde gitt deres folk gjennom Moses. Hvor passende var det ikke at Johannes begynte sin døpergjerning ved Jordanelva! Det var til denne elva Jehovas profet Elisa sendte den syriske hærfører Na’aman flere hundre år forut for dette, forat han skulle vaske seg i den og bli renset fra sin spedalskhet. Na’aman døpte seg eller dyppet seg syv ganger i Jordan (dåp betyr nemlig neddukking eller nedsenking i vann), og han ble helbredet for sin dødelige sykdom. (2 Kong. 5: 10—14; se LXX-oversettelsen.) Og nå døpte Johannes jødene i Jordan som symbol på at de fikk sin synd vasket vekk fordi de omvendte seg til Jehova Gud. Men Johannes fortalte dem at det enda sto tilbake en større dåp som skulle bli utført av en som var sterkere enn ham. Johannes advarte jødene med disse ord: «Øksen ligger alt ved roten av trærne; derfor skal hvert tre som ikke bærer god frukt, bli hogd ned og kastet på ilden. Hva meg angår, så døper jeg dere med vann fordi dere omvender dere; men han som kommer etter meg, er sterkere enn jeg er, han hvis sandaler jeg ikke er skikket til å ta av. Han skal døpe dere med hellig ånd og med ild. Han har sin sikteskovl i sin hånd, og han skal rense sitt treskegolv grundig, og skal samle sin hvete inn i forrådshuset, men agnene skal han brenne opp med ild som ikke kan slokkes [av mennesker].» — Matt. 3: 10—12, NW.
3. Hvem reiste innvendinger mot Jesu dåp, men hvordan ble det vist at den var på sin plass?
3 Han som var sterkere enn Johannes døperen, var Jesus Kristus. Den ydmyke Johannes protesterte i oppriktighet da Jesus kom til ham ved Jordan for å bli neddukket. Johannes var klar over at Jesus var fri for synd, og kunne derfor ikke forstå at det var passende med noen vanndåp for ham. Han sa til Jesus: «Det er jeg som trenger å bli døpt av deg, og så kommer du til meg?» Men Jesus forsikret Johannes at vanndåpen var et symbol som det var passende for ham å gjennomgå, og sa: «La det skje, og det nå, for på den måten sømmer det seg for oss å utføre alt som er rettferdig.» Jehova Gud viste at det var riktig av Jesus å gjennomgå dette symbol, for ved den anledning døpte han ham med sin hellige ånd. Da Jesus kom opp av vannet, «så [han] Guds ånd senke seg ned som en due og komme over ham. Og se! det kom en stemme fra himlene som sa: ’Dette er min Sønn, den elskede, som jeg har godkjent.’» På denne måten handlet Gud som den store Døper og gjorde det som til slutt førte til at Jesus ble frelst til udødelig liv i himmelen ved Guds høyre hånd. — Matt. 3: 13—17, NW; Heb. 5: 7; Joh. 12: 27; Sl. 116: 7—15; Matt. 26: 39.
4. Hvilken dåp begynte her for Jesus, og hvordan ble den fullført?
4 På dette tidspunkt begynte Jesus en dåp til døden som et menneske, en menneskeskapning. Tre år senere antydet han dette overfor sine disipler da han sa: «Jeg har en dåp å bli døpt med, og hvor jeg plages inntil den er fullført!» Kort tid etter sa han til Johannes og Jakob: «Det beger jeg drikker, skal dere drikke, og den dåp som jeg blir døpt med, skal dere bli døpt med.» (Luk. 12: 50 og Mark. 10: 39, NW) Han gjennomgikk en nedsenkelse i døden som et menneskelig offer for menneskenes synder. Dette begynte i og med vanndåpen i Jordan, og sluttet da han døde på torturpelen på Golgata utenfor Jerusalem. Da fullførte Gud den store gjerning ved å frelse sin lydige Sønn fra døden og oppreise ham til udødelig liv som en usynlig ånd i himmelen. Døperen Johannes kunne aldri ha utført en slik dåp. Det kunne bare den allmektige himmelske Far gjøre. — 1 Pet. 3: 18, 21, 22.
EN FORSKJELL
5. Hvorfor var ikke dåpen med ånd på pinsedagen en dåp med ild?
5 Johannes fortalte jødene at Jesus skulle «døpe dere med hellig ånd og ild». (Luk. 3: 16, NW) Mange av kristenhetens prester forstår det slik at hellig ånd og ild her betyr ett og det samme, slik at ilden er den hellige ånd. Som støtte for sitt argument peker de på pinsedagen da Herren Jesus Kristus, som var herliggjort i himmelen, utgjøt den hellige ånd over sine trofaste disipler på jorden og, for å sitere beretningen, «tunger liksom av ild ble synlige og ble fordelt blant dem, og det satte seg én på hver av dem, og de ble alle fylt med hellig ånd og begynte å snakke med forskjellige tunger, helt etter som ånden ga dem å ytre seg.» Men det kunne ikke bli kalt en ’dåp med ild’, for de flammene som viste seg, måtte ha omgitt hele kroppen deres hvis de skulle ha blitt døpt i dem.
6. Hvordan viser Joels profeti at det ikke var en dåp med ild?
6 Apostelen Peter siterte så Joels profeti (3: 1—5)og viste at den ble oppfylt ved den anledningen. Denne profetien viste imidlertid at Jehova Gud skulle utgyte sin ånd, og ikke ild, over alt slags kjøtt i de siste dager. Men blant de tegn som Gud skulle la skje her nede på jorden, var «blod og ild og røykskyer; solen skal bli omgjort til mørke og månen til blod før Jehovas store og strålende dag kommer». (Ap. gj. 2: 1—21, NW) Dette viser at ilden er atskilt fra ånden og er forbundet med død og ødeleggelse, blod og røykskyer.
7, 8. a) Hvordan viste Johannes hva dåp med ild betyr? b) Hvordan var det Jesus samlet hveten og brente opp agnene?
7 Det er tydelig at ilden symboliserer ødeleggelse. Det gjorde døperen Johannes klart i sin egen tale da han sa at det treet som ikke bar god frukt, skulle bli hogd ned ved roten med øks og bli kastet i ilden, og at Jesus i likhet med en tresker har sin sikteskovl i hånden for å rense sitt treskegolv og at han samler hveten i sitt forrådshus mens han brenner agnene opp med ild som intet menneske kan slokke.
8 Johannes talte til jødene i symbolsk språk. Det treet som ikke bar fin frukt, er det naturlige Israels folk, det vantro jødefolket. Den hveten som Jesus skilte ut og samlet inn i sitt forrådshus for å oppbevare den der og bruke den til å opprettholde andres liv, er den lille jødiske levning som trodde og godtok ham som Jehovas Messias eller Kristus. Men de agnene som han siktet vekk og brente med en ild som ikke jødene kunne slokke, er folkets store flertall som ikke trodde og som forfulgte Kristi etterfølgere. Profeten Esaias brukte det samme bildet med halmen for å vise ødeleggelsen av det onde, troløse Israel. (Es. 5: 24, 25; 33: 11, 12) Hvete-klassen eller de troende jøder ble døpt med den hellige ånd fra himmelen fra pinsedagen av. Agne-klassen eller de forkastede, troløse jøder ble døpt med en brennende tilintetgjørelse i år 70, da deres hovedstad, Jerusalem, ble ødelagt av Romas keiserlige legioner. En million ett hundre tusen jøder omkom, og nitti-sju tusen av dem ble tatt til fange. Dermed ble de atspredt til jordens ender som et hjemløst folk.
9. Hvilken dåp lovte Jesus sine disipler, og hvilken dåp var i vente for vantro jøder lfølge hans lignelse?
9 Da den oppstandne Jesus ga sine disipler befaling om å bli i Jerusalem til de ble ikledd kraft fra det høye, sa han ikke at de skulle bli døpt med ild. Han sa: «Johannes døpte i sannhet med vann, men dere skal bli døpt i hellig ånd ikke mange dager etter dette. ... dere skal få kraft når den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være vitner for meg ... til den mest fjerntliggende del av jorden.» (Luk. 24: 49; Ap. gj. 1: 4, 5, 8, NW) Det var disse som ble døpt med den hellige ånd da Jehova Gud brukte den herliggjorte Kristus Jesus til å utgyte den, men med hensyn til resten av jødene, som avslo å akseptere innbydelsen til Jehovas åndelige bryllupsfest for hans Sønn, sa Jesus i sin lignelse: «Kongen ble rasende og sendte sine hærer og ødela disse mordere og brente deres by.» (Matt. 22: 7, NW) Jehova, den himmelske konge, brukte i år 70 e. Kr. de romerske legioner til å fullbyrde sin dom og ødelegge Jerusalem og dens tempel, og slik ble de vantro menneskene som hadde fått i stand mordet på Jesus og hans disipler, døpt med symbolsk ild.
10. Hvordan ble dette vist i et skyggebilde i 607 f. Kr., og hva klaget Jeremias over?
10 Denne dåpen var allerede blitt forbilledlig framstilt ved den første ødeleggelsen av Jerusalem og dens kongelige slott på Sions berg, som ble forvoldt av Babylons hærstyrker i år 607 f. Kr. Da Jehovas profeter forutsa dette, snakket de også om denne nasjonale katastrofen som noe som rammet de frafalne israelitter med ild. (Sef. 1: 18; Jer. 32: 26—35) Jeremias gråt over nasjonens ødeleggelse og klaget: «Han har i brennende vrede avhogd hvert horn i Israel, dratt sin høyre hånd tilbake for fiendens åsyn og satt Jakob i brann lik en ildslue som fortærer rundt omkring. ... i Sions datters telt har han utøst sin vrede som ild. Han utøste sin brennende vrede og tendte en ild i Sion, og den fortærte dets grunnvoller.» (Klag. 2: 3, 4; 4: 11) Hans handlinger var i dette tilfelle i samsvar med den regel som står i kong Davids salme: «[Jehova] prøver den rettferdige; men den ugudelige og den som elsker vold, hater hans sjel. Han lar snarer regne ned over de ugudelige; ild og svovel og glødende vind er deres begers del.» — Sl. 11: 5, 6.
11. Hvilken dåp med ild er den første som det er berettet om, som Jesus viste?
11 Den brennende ødeleggelse som jødefolket fikk erfare i år 70 e. Kr. og i år 607 f. Kr. på grunn av sin ulydighet mot Guds lov, var ikke den første dåp med ild som det er berettet om i Bibelen. Den første ilddåp vi har beretning om, var den som kom over de hedenske byene Sodoma og Gomorra på en meget bokstavelig måte. (1 Mos. 18: 20 til 19: 29) Jesus selv understreket beretningens troverdighet da han sa: «På samme vis — liksom det gikk i Lots dager: de åt og drakk, de kjøpte og solgte, de plantet og bygde; men den dag da Lot gikk ut av Sodoma, da lot Gud ild og svovel regne fra himmelen og ødela dem alle sammen — således skal det også gå på den dag da Menneskesønnen åpenbares.» Etter som Jesus ved den anledning ga oss sin profeti om denne verdens ende, lar han oss forstå at den slekt som lever i dag, har en verdensomfattende dåp med ild foran seg. — Luk. 17: 28—30.
12, 13. a) Hvordan viste Esaias at en slik dåp skulle ramme Israel? b) Hvordan viser Judas at dette er et profetisk drama som gjelder vår tid?
12 Jehova viste at det ildhavet fra himmelen som kom over Sodoma og Gomorra, var et profetisk bilde på den dåp med ild som det naturlige Israels folk skulle bli døpt med, da han inspirerte sin profet Esaias til å henvende seg til Israels folk og tiltale det som et motstykke til disse fordømte byer og si: «Hadde ikke [Jehova], hærskarenes Gud, levnet oss en liten rest, da var vi som Sodoma, da lignet vi Gomorra. Hør [Jehovas] ord, I Sodoma-fyrster! Lytt til vår Guds lov, du Gomorra-folk! Hva skal jeg med eders mange slaktoffer? sier [Jehova]; jeg er mett av brennoffer ... hold opp med å gjøre det som er ondt! Lær å gjøre det gode, legg vinn på det som er rett, vis voldsmannen på rett veg [befri den undertrykte, AS], hjelp den farløse til hans rett, før enkens sak!» — Es. 1: 9—17.
13 Israel ga ikke akt på denne oppfordringen til rettferdighet, men viste alle tegn på å være mer skyldig overfor Gud enn Sodoma og Gomorra hadde vært. Derfor måtte det også lide samme skjebne som disse onde byene, og måtte gjennom en grufull dåp med ild. Bare en trofast levning unnslapp. Dette er et profetisk drama som slår fast at en lignende dåp med ild skal komme over det moderne motstykke til Sodoma, Gomorra og det frafalne Israel. Dette går fram av den advarsel disippelen Judas skrev til sine medkristne: «Likedan er det med Sodoma og Gomorra og byene deromkring, ... de ligger der som et advarende eksempel ved å ha fått over seg en evig ilds straffedom.» (Judas 7, NW) Men den frafalne kristenhet har ikke gitt akt på dette advarende eksempel. Derfor vil også den bli døpt eller neddukket i en brennende ødeleggelse, og Gud kommer aldri til å løfte den opp igjen av den.
DEN FØRSTE SYMBOLSKE DÅP
14. Hvilken frelse er vi interessert i? Hvordan kommer Peter inn på det?
14 Når vi ser at vi står overfor slike ting, er vi interessert i frelse og i den dåp som fører til frelse. Apostelen Peter forteller oss at det finnes et forbilde fra fortiden på dette. Vi gjør derfor klokt i å studere det omhyggelig så vi kan vite hva vi skal gjøre for å oppnå den ønskede frelse i denne vanskelige tiden. Peter forteller at forbildet ble til på Noahs tid. Når Noah blir nevnt, får det oss uvilkårlig til å tenke på vannflommen — vann — og dermed blir tankene rettet mot vanndåpen. Men la oss undersøke og se om det er den Peter sikter til. Han skriver: «Guds tålmodighet ventet i Noahs dager, mens arken ble bygd, hvori noen få mennesker, nemlig åtte sjeler, ble ført trygt gjennom vannet. Det som svarer til dette, frelser også nå dere, nemlig dåpen, ... gjennom Jesu Kristi oppstandelse. Han er ved Guds høyre hånd, for han dro opp til himmelen, og engler og myndigheter og makter ble underlagt ham.» (1 Pet. 3: 20—22, NW) Hvem blir nå frelst ved dette som svarer til det gamle forbildet fra Noahs tid?
15. Hvem ble frelst ved den på Peters tid? Og hvem blir på samme måte frelst i dag?
15 Det gleder oss å svare at det er de kristne blant både jøder og hedninger som mottar dåpen i den hellige ånd, og nå også en «stor skare» velvillige mennesker som slutter seg til dem. De jødene som søkte livet på Peters tid, måtte bli frelst fra den ilddåp som truet nasjonen, og på pinsedagen oppfordret han dem til å ’la seg frelse fra denne vanartede slekt’. Tre tusen trodde på budskapet om at Jesus var herliggjort i himmelen for å være både Herre og Kristus, og senere kom nye tusener til. De ble alle døpt i hans navn for å få tilgivelse for sine synder og for å motta den hellige ånds gave ved å få del i dåpen med den hellige ånd. Da tiden var kommet, fulgte de Jesu befalinger og dro ikke inn i byen Jerusalem ved påsketider i år 70 e. Kr. De ble derfor heller ikke innesluttet der av de romerske legioner som beleiret byen, men slapp å dø av sult, pest og sverd og unngikk å bli tatt til fange og ført i landflyktighet som Romas slaver. De ble spart for den ilddåp som kom over deres troløse folk. I alt dette var de et bilde på hvordan mennesker som har tro på Gud og Kristus i vår tid, vil bli spart i en lignende hendelse som snart skal ramme kristenheten.
16. Hvorfor må det være likhetspunkter mellom Noahs tid og våre dager?
16 Etter sin omtale av Noahs tid sier apostelen Peter at det som også nå frelser oss, «svarer til dette». Svarer til hva? Tydeligvis til den framgangsmåte eller ordning som var vegen til frelse under vannflommen. Det må nødvendigvis være likhetspunkter, for Jesus talte profetisk om «endens tid», som vi nå befinner oss i, og sa: «Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal slett ikke forgå. Den dag og time vet ingen om, hverken himlenes engler eller Sønnen, men bare Faderen. For akkurat som Noahs dager var, slik skal Menneskesønnens nærvær være. For som menneskene var i de dager før vannflommen, de spiste og drakk, giftet seg og ga til ekte, inntil den dag da Noah gikk inn i arken; og de enset det ikke før vannflommen kom og feide dem alle vekk, slik skal også Menneskesønnens nærvær være.» (Matt. 24: 35—39, NW; Luk. 17: 26—30) Med disse ord ga Jesus ytterligere bevis for at vannflommen er et historisk faktum og at «endens tid» for denne verden da han er usynlig nærværende i Rikets makt, er lik endens tid for den gamle verden da Noah var nærværende.
17. Hva betyr Noahs navn, men hvordan var han likevel virksom?
17 La oss derfor merke oss de viktige likhetspunktene. Da kan vi bli sikker på hvilken dåp som bringer frelse. Hovedpersonen på skueplassen i fortiden var Noah, arkens bygningsmann. Hvem er han bilde på? Noah fikk sitt navn av sin far Lamek, for da han ble født, sa Lamek: «Han skal trøste oss under vårt arbeid og våre henders møye på den jord som [Jehova] har forbannet.» (1. Mos. 5: 29) Navnet Noah betyr «hvile» eller «trøst». Men Noah var ingen lat og uvirksom mann hverken før eller etter vannflommen. Han var den synlige leder for det aller viktigste foretagende på den tiden. Noah var den tiende i rekken regnet fra Adam, og fullstendiggjorde derfor en rekke med slektledd fra Adam, etter som tallet ti symboliserer fullstendighet hva jordiske ting angår. Noah hvilte ikke før vannflommen. Han var en «rettferdighetens forkynner», og da han fikk guddommelig advarsel om ting som enda ikke var sett av mennesker, viste han «gudsfrykt og bygde en ark til frelse for sin husstand, og ved sin tro fordømte han verden, og han ble en arving til den rettferdighet som er i samsvar med troen». — Hebr. 11: 7, NW.
18. Hvordan oppfy lte Noah betydningen av sitt navn etter vannflommen?
18 Det første Noah gjorde da han og hans familie kom ut av arken etter vannflommen, var å bygge et alter og ofre til Jehova. Dette var vederkvegende for Herren Jehova, for det står: «Og [Jehova] kjente den velbehagelige duft [en duft til hvile, KJ) randbm.]. Og [Jehova] sa i sitt hjerte: Jeg vil aldri mer forbanne jorden for menneskets skyld; for menneskehjertets tanker er onde fra ungdommen av; og jeg vil aldri mer drepe alt levende, som jeg nå har gjort.» Deretter velsignet Jehova Noah og hans sønner. (1 Mos. 8: 21; 9: 1) Her kan vi se hvordan Noah i samsvar med betydningen av sitt navn ga menneskeheten trøst ved dens nye start etter vannflommen i og med at han bevirket lettelse med hensyn til deres arbeid og deres henders møye, som de tidligere hadde måttet utholde på grunn av Jehovas forbannelse over jorden.
19. Hvordan svarer Jesus til ham, og spesielt når det gjelder betydningen av Noahs navn?
19 Den som svarer til Noah, er Kristus Jesus. Ifølge Lukas 3: 23—38 var Jesus den sytti-sjuende fra Adam, og hans navn betyr «Jehova er frelse». Men i likhet med Noah skaffer han menneskene hvile, og det allerede nå. Han sa: «Kom til meg, alle dere som sliter og har tunge byrder, og jeg skal styrke dere. ... og dere skal finne styrke for deres sjeler. For mitt åk er godt, og min byrde er lett.» (Matt. 11: 28—30, NW) I løpet av «endens tid» for denne verden gir Jesus denne hvile og styrke til alle de fårene han tjener som den rette hyrde, både til levningen, av hans «lille hjord» av himmelske medarvinger og den store skare av «andre får». (Luk. 12: 32 og Joh. 10: 16) Men etterat Harmageddon-slaget har døpt denne gamle verden, kristenheten innbefattet, med ild, skal han trøste menneskeheten med en stor sabbatshvile i de tusen årene hans herredømme varer. «For menneskesønnen er sabbatens herre.» Han sa dette til de jødene som reiste innvendinger mot at han gjorde barmhjertighetsgjerninger på sabbatsdagen. Gjennom hele den tusenårige sabbaten skal han herske som konge og yppersteprest og lede menneskene i den rene tilbedelse av Gud, slik at ingen forbannelse fra Gud skal komme over den lydige menneskeslekt. Jesus er virkelig den motbilledlige Noah. Fortidens Noah drev en byggevirksomhet «til frelse for sin husstand». Det samme gjør Kristus Jesus. Hva slags byggverk reiser han? Hvordan svarer det til arken?
20, 21. Hva svarer til Noahs ark, og hvordan det?
20 Det som svarer til arken, er Jehova Guds teokratiske ordning, og han har satt den motbilledlige Noah, Kristus Jesus, over den. I likhet med Noah er også Guds Sønn en bygningsmann, og han forteller oss at han bygger sin menighet på Klippen, som er ham selv. (Matt 16: 18) Det framgår dessuten av Hebreerne 1: 1, 2, 8, 9 at han er en «rettferdighetens forkynner» ved hvem Gud har talt til oss og «som han har satt til arving over alle ting, og ved hvem han har gjort tingenes ordninger». (NW) Den arken som den større Noah bygger, består av en ny tingenes ordning, et nytt guddommelig arrangement som skaffer oss beskyttelse og bevarer oss til evig frelse. Menigheten, den teokratiske organisasjon som han bygger, må leve innenfor denne nye tingenes ordning og må tenke, snakke og arbeide i harmoni med den. Denne ark eller teokratiske bygning er til spott og spe i verden, for den er bygd etter Guds forskrifter og for hans formål. Den er annerledes enn verden! Verden har ikke sett noe lignende og forstår det ikke.
21 Til dens oppbygging kreves det altså tro på Gud, og de som arbeider for denne nye tingenes ordning, må vise tro for å kunne holde ut under hån og spott fra denne verden. Men under den store krisen som ligger foran oss, vil den trofast tjene sin hensikt og bevare alle som tar sin tilflukt til den, akkurat som arken førte Noah og hans familie trygt gjennom flomvannet. Vi kan også huske på at det var en ark, kiste eller tebah (hebraisk) som frelste barnet Moses fra drukningsdøden i Nilen. — 2 Mos. 2: 3, 5.
22. Hvordan beviste den nye ordning at den kunne frelse? Hvordan skal den videre gjøre det?
22 Vi lever under en tingenes ordning som er ny i forhold til den gamle ordning som besto blant jødene mens de var under Mose lov. Da den jødiske ordning gikk fullstendig til grunne i den brennende ødeleggelsen av Jerusalem i år 70, overlevde den nye kristne tingenes ordning. I dag, nitten hundre år senere, nyter Jehovas vitner godt av den samme nye tingenes ordning og kommer inn i fler og fler av dens nye ting. Vi har gjort klokt i å ta vår tilflukt til den i stedet for til den tingenes ordning som hersker i kristenheten og i resten av verden. Den hyklerske verdslige ordning skal nemlig bli døpt med brennende ødeleggelse i Harmageddon, men Guds nye tingenes ordning skal overleve og bevise at den kan frelse dem som innretter sitt liv i overensstemmelse med den. Enden på den nåværende onde verden betyr enden på de ting Satan har bygd opp, hans himler og jord. Men den større Noah, Kristus Jesus, er i de hellige himler ved Guds høyre hånd, og han skal gå seierrik ut av Harmageddon-kampen. Han kommer til å overleve, og det samme gjør levningen av hans salvede etterfølgere og deres velvillige medarbeidere som har tatt sin tilflukt til den guddommelige nye tingenes ordning eller ark. Da Jesus var på jorden, bekjente han som Noah at han ikke visste hvilken dag eller time vannflommens motstykke skulle bryte løs, men i det himmelske samfunn han nå har med Gud, vet han det.
TIL DEN STØRRE NOAH
23, 24. a) Hva var det de ble døpt til for å bli frelst hvis det ikke var til vannet eller til arken? b) Hvordan ble de det?
23 Vi vil nå undersøke likhetspunktene mellom Noahs tid og denne «endens tid» nærmere, og vi spør: Hva er det vi blir døpt til for å bli frelst nå da verdensødeleggelsen nærmer seg? Den salvede levning av Kristi «lille hjord» blir naturligvis døpt i hellig ånd slik fortidens disipler ble det på pinsedagen. Men det er ikke det apostelen Peter taler om i dette tilfelle. I Noahs dager var det i vann den gamle, ugudelige verden ble døpt til ødeleggelse: «Den daværende verden [led] ødeleggelse da den ble oversvømt av vann.» (2 Pet. 3: 6, NW) Det var altså ikke til denne flommen de åtte overlevende ble døpt til frelse. Det var heller ikke bare arken eller fartøyet de ble døpt til, for det lå utvilsomt også noen båter på de elvene som fløt ut fra Eden, og de kan godt ha holdt seg flytende i vannmassene en tid før de til sist ble gjennomtrukne av vann og gikk under. Bibelen fører dermed til den konklusjon at det som brakte frelse fra vannflommen, var at de overlevende ble døpt eller neddukket til Noah, arkens bygningsmann.
24 De syv som gikk inn i arken sammen med Noah, måtte ha tiltro til at han var en Jehovas profet. De måtte være knyttet til ham med ubrytelige bånd og vandre med ham liksom han «vandret med Gud». De måtte være villig til å tåle den spott og forhånelse som falt på ham og lide med ham for en rettferdig sak. De måtte være forent i en tingenes ordning som ikke var av den verden, en teokratisk ordning som hadde Noah til byggmester, øverste rådgiver og skipper eller kaptein. De måtte derfor underordne seg ham, og la ham være deres overhode som førte an og ledet dem som et samarbeidende hele. Når de gjorde alt dette, ble de i virkeligheten døpt til Noah.
25, 26. a) Hvordan ble en slik dåp gjentatt i tilfellet med Moses? b) Hvem kaller det en dåp, og hva ble egypterne døpt i?
25 Dette å bli døpt til en utvalgt tjener for Jehova, gjentok seg i tilfellet med Moses. Peter forteller oss om dåpen til Noah, og apostelen Paulus beretter om dåpen til Moses. De som slapp vekk fra Egypt sammen med Moses, var de omskårne jøder eller israelitter og den store hop av alle slags folk med god vilje, og de ble alle sammen neddukket eller døpt til ham. Hvordan? Jo, ved Jehovas symbolske handling i Rødehavet. Der fungerte Jehova atter en gang som den store Døper ved sin engel. Han dannet vannmurene på deres høyre og venstre side da de dro østover gjennom Rødehavets leie. Han sørget for at de hadde en vannholdig sky over seg, og med den skjulte han dem for Faraos militære hærskarer som forfulgte dem. Deretter løftet han sitt folk opp av disse vannene ved at han brakte dem levende ut på Rødehavets østre bredd som en levende og fri nasjon. Før de fikk være med på denne dåpen, måtte de imidlertid anerkjenne Moses’ lederstilling. Opprør mot ham i hans egenskap av Jehovas utvalgte ble straffet med ødeleggelse. Etter som han var mellommannen mellom Gud og israelittene, kunne de bare komme i et nært forhold til Gud gjennom ham. De måtte godta Jehovas lover gjennom ham. Mennesker som sto utenfor den teokratiske organisasjon, som Moses var den synlige leder for og alle som da sto utenfor «Israels borgerrett», var «uten håp og uten Gud i verden». Det går fram av Efeserne 2: 12.
26 Israelittene og den store hop av alle slags velvillige mennesker ble døpt til Moses da de fulgte ham gjennom Rødehavet under dekke av den mirakuløse skyen. Fra da av måtte de følge hans ledelse og var avhengig av hans gjerninger som mellommann mellom Jehova Gud og Israel. Det var derfor Moses talte om å bære dem som en far bærer et barn i sin favn. ( 4 Mos. 11: 11—14, KJ) Apostelen Paulus erklærer at alt dette er en dåp når han skriver: «Nå ønsker jeg ikke, brødre, at dere skal være uvitende om at våre forfedre alle var under skyen og alle gikk gjennom havet og alle ble døpt til Moses ved hjelp av skyen og havet.» (1 Kor. 1: 1, 2, NW) De egyptiske hærer som forfulgte dem, var ikke under den samme beskyttende skyen. Da Jehovas engel skuet ut gjennom denne skyen og så egypterne i Rødehavets leie, styrtet derfor vannmurene sammen, og hærstyrkene ble døpt til ødeleggelse i vann. Hverken ved menneskehjelp eller ved Guds hjelp ble de noen gang hentet fram i live.
27. Til hva skjer dåpen til frelse i vår tid, og hvem får den?
27 Gud brukte Moses til å forutsi at det skulle komme en profet liksom ham, men større enn ham. Apostelen Peter viser tydelig at denne større Moses som skulle komme, er Herren Jesus Kristus. Som det var med Moses, slik er det også med Kristus. Det finnes en dåp til frelse i Kristus. Hans «lille hjord» som er medarvinger med ham i det himmelske rike, er døpt til ham med den hellige ånd som Gud først utgjøt over Jesus, Hodet, og som Jesus begynte å utgyte over medlemmene av sin «lille hjord» på pinsedagen. For, som apostelen Paulus sier, «liksom legemet er ett, men har mange lemmer, og alle legemets lemmer, om de enn er mange, likevel er ett legeme, slik er også Kristus. For det var virkelig med én ånd vi alle ble døpt inn i ett legeme, enten vi var jøder eller grekere, enten vi var slaver eller frie, og vi fikk alle drikke én ånd. Nå er dere Kristi legeme, og enkeltvis er dere lemmer.» (1 Kor. 12: 12, 13, 27, NW) Peter henviser imidlertid til en dåp til ham nå i «endens tid» for denne verden, en dåp som både gjelder for den rette hyrdes «andre får» og for levningen av hans lille hjord. Han fører jo alle disse sammen forat de skal bli «én hjord, én hyrde ». (Joh. 10: 16, NW; Ap. gj. 3: 19—23; Hebr. 3: 4—6) Dette er dåpen til den større Noah. Det å være inne i arken da den gamle verden endte, var et symbol på at man var døpt til Noah under den teokratiske tingenes ordning. Noahs hustru, hans tre sønner og deres hustruer var de syv som ble døpt til Noah. Hvem var de et bilde på?
NOAHS HUSTRU
28. Hvem er motstykket til Noahs hustru?
28 La oss først ta for oss Noahs hustru. Denne kvinnen er blitt fullstendig oversett når dette profetiske drama tidligere er blitt behandlet. Hvem er hennes motstykke i vår tid? Det er tydeligvis dem som Bibelen kaller Kristi «brud», «Lammets hustru». De er «Kristi legeme», hans 144 000 trofaste salvede etterfølgere som utgjør denne åndelige «lille hjord». — Åpb. 19: 7—9; 21: 2, 9; Joh. 3: 29; 2 Kor. 11: 3; Ef. 5: 21—32.
29. Hvor lenge hadde Noah sin hustru? Hva svarer det til?
29 Noah hadde sin hustru i minst hundre år før vannflommen, for hennes eldste sønn Jafet ble født omtrent hundre år før den begynte. Noah var nemlig fem hundre år gammel da han ble far. Sem, hennes nest eldste sønn, ble født nitti-åtte år før vannflommen begynte. (1 Mos. 5: 32; 7: 11; 10: 21, AS, randbm.; 11: 10; 9: 22—25) Vi vet ikke hvor lang tid Noah hadde sin hustru av de seks hundre årene han levde før vannflommen. Han hadde henne en god stund før den daværende ugudelige verden endte, og muligens lang tid før hans tre sønner ble født. Kristi brud begynte på samme vis å bli dannet lang, lang tid før denne onde verdens ende, nærmere bestemt for nitten hundre år siden, ved begynnelsen av den nåværende kristne tingenes ordning. Nå i «endens tid» blir hun representert på jorden av levningen av denne salvede lille hjord.
30. Hva var den fortrolige forbindelse mellom Noah og hans hustru et bilde på?
30 Noahs hustru sto i det mest fortrolige og nære forhold til ham, hennes ektemann. Likeledes blir «brude»-klassen, vår tids levning innbefattet, på en spesiell måte døpt til nåtidens Noah, Kristus Jesus, ved hellig ånd. Dette betyr at de må bli døpt til hans død til opphøyelse for Jehova Guds rike, forat de til sist kan bli oppreist på lignende måte som han og få del i den første oppstandelse til himmelsk «herlighet og ære og uforgjengelighet». Apostelen Paulus spør dem: «Vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død? Derfor ble vi begravd med ham ved vår dåp til hans død, forat liksom Kristus ble oppreist fra de døde ved Faderens herlighet, så skulle også vi vandre i et nytt levnet. For er vi blitt forent med ham ved likheten med hans død, så skal vi sikkert nok også bli forent med ham ved likheten med med hans oppstandelse. (Rom. 6: 3—5, NW) Her er Jehova Gud den store Døper. I fortiden utvirket Noah frelse for sin hustru ved at han viste sin tro i praksis. Hun sviktet ham ikke. Hun fulgte ham inn i arken, og døde ikke, men levde noen av sine år etter vannflommen. Det var imidlertid ikke forat hun skulle føde Noah flere barn. Slik er det også med levningen nå.
SØNNENE OG SVIGERDØTRENE
31, 32. Hvem er det som svarer til Noahs sønner og deres hustruer?
31 Nå kommer vi til Noahs tre sønner og deres hustruer. Hvem svarer til dem i våre dager? Vi må være ærlige og se kjensgjerningene i øynene med hensyn til vår tid, «endens tid». I dag kan vi glede oss over å se en stor skare menn og kvinner, gutter og piker som strømmer til Jehovas teokratiske organisasjon og begynner en hellig tjeneste ved hans åndelige tempel. De ser at det ikke finnes noen frelse for dem i noen av de demoninspirerte, menneskelagde systemer i denne skjebnesvangre tiden. De slutter derfor med å gjøre menneskers vilje og denne verdens vilje, og vier seg fullstendig til å gjøre Guds vilje. All makt til å frelse tilskriver de Jehova Gud som sitter på tronen og hans Sønn Jesus Kristus som Faderen ga som et offerlam. De hyller ham med palmegrener som Jehovas salvede konge, og de lar ham, den rette Hyrde, lede dem. Han kommer til å bli deres ’evige far’. (Es. 9: 6) Disse er nå uhyre overlegne i antall i forhold til levningen som Hyrden har gjort dem til én hjord med, og vi ser at de er kommet inn under den nye tingenes ordning i en beleilig tid, i det gunstige opphold mellom begynnelsen og avslutningen på den ’store trengsel’ over Satans verden. Dette ble forutsagt i lignende ordelag i Åpenbaringen 7: 9—17.
32 Vi kan derfor ikke sette dem ut av betraktning og la være å ta dem med i bildet nå ved verdens ende. De er i den samme motbilledlige arken som levningen av den lille hjord. De må derfor tilsvare noen av dem som var i Noahs ark under vannflommen. Det eneste fornuftige og riktige er da å trekke den slutning at de svarer til Noahs tre sønner og deres tre hustruer.
33. Hvem var et bilde på den samme klassen på Sodomas og Gomorras tid?
33 Dette er ikke noe merkverdig eller underlig. Vi har alt sett at «en stor hop av alleslags folk» sammen med israelittene ble døpt til Moses i Rødehavet og til slutt kom inn i Det lovte land. Og da Jesus sammenlignet tiden for sitt annet nærvær før Harmageddon-slaget med tidligere tider da store katastrofer og bemerkelsesverdige utfrielser fant sted, så trakk han ikke bare sammenligninger med Noahs dager, men også med Lots. Lot var en nevø av Abraham, han som alle jordens slekter skulle bli velsignet i. Lot hadde bosatt seg i Sodoma, som var fordømt til brennende ødeleggelse. Jesus viste at Lot og hans to døtre som unnslapp den brennende ødeleggelsen, var profetiske bilder av mennesker som skulle komme senere. Han sa: «På samme vis — liksom det gikk i Lots dager: de åt og drakk, de kjøpte og solgte, de plantet og bygde; men den dag da Lot gikk ut av Sodoma, da lot Gud ild og svovel regne fra himmelen og ødela dem alle sammen — således skal det også gå på den dag da Menneskesønnen åpenbares. Kom Lots hustru i hu!» (Luk. 17: 28—30, 32) Lot og hans døtre, som Abraham gikk i forbønn for hos Jehovas engel, er uten tvil et bilde på samme klasse som den store hop av alle slags folk på Moses’ tid og som Noahs tre sønner og deres hustruer. Alt dette viser billedlig at ikke bare en åndelig klasse, levningen, blir ført trygt igjennom Harmageddon, men at det samme er tilfelle med en jordisk klasse velvillige mennesker.
34. Hvordan var det tallmessige forhold mellom Noahs sønner og svigerdøtre og Noah og hans hustru, og hvilket privilegium hadde de?
34 Noahs sønner og svigerdøtre var i alt tre ganger så mange som ham og hans hustru, og etter vannflommen var det også de som utførte Guds oppdrag: «Vær fruktbare og bli mange og oppfyll jorden!» (1 Mos. 9: 1) De var blitt døpt til Noah ved at de trofast hadde samarbeidet med ham i hans egenskap av Jehovas tjener i alle de årene det tok å bygge arken, og ved at de til slutt gikk inn i arken sammen med ham. De gikk sannsynligvis inn to og to i likhet med dyrene som gikk parvis inn. Etter flommen kom de dermed inn under Jehovas velsignelse og fikk et oppdrag som delvis svarte til det oppdrag Adam og Eva hadde fått i Eden.
35. Hvordan er de således et bilde på den «store skare» i vår tid?
35 For et godt bilde de er på den «store skare» andre får i vår tid! De blir også døpt til den større Noah, Kristus Jesus, bare ikke på samme måte som levningen av den «lille hjord». De blir ikke døpt til Kristi død, for den store Døper Jehova Gud vil det annerledes med dem. Det er hans vilje å la dem overleve Harmageddon-slaget i nåtidens «ark» til frelse, så de kan bli fruktbare og få mange barn i den rettferdige nye verden, og få være med på å bygge opp paradiset på den rensede jord og bebo den som fullkomne mennesker i Guds bilde og likhet for all tid. De er derfor ikke lik Kristi levning som blir «begravd med ham ved vår dåp til hans død» eller «forent med ham ved likheten med hans død». Selv om noen av de «andre får» dør i den tiden som er igjen før Harmageddon, så ofrer de aldri sine utsikter til fullkomment liv i det nye jordiske paradis. De sovner inn med håp om oppstandelse til menneskelig liv på jorden under Kristi tusenårige rike. De blir derfor døpt til den større Noah ved at de hører den rette Hyrdes røst når han i dag utroper det gode budskap om Riket over hele jorden som et vitnesbyrd for alle folkeslag, og ved at de hengivent følger ham som Guds salvede konge. Av denne grunn har de begynt å leve et nytt liv. De kaster ikke lenger bort tiden med å etterligne denne verdens levemåte, men lever i samsvar med den nye tingenes ordning, sikkerhetens ark.