Spørsmål fra leserne
● Den nye brosjyren om juridiske spørsmål, Defending and Legally Establishing the Good News (Det gode budskap blir forsvart og juridisk grunnfestet), hevder at det i Bibelen ikke finnes noen innvending mot å avlegge en ed for å vitne om hva som er sant. Hva skal man da si om Jesu ord i Matteus 5: 33—37 og disippelen Jakobs ord i Jakob 5: 12, der det sies til de kristne at de «aldeles ikke skal sverge»? — E. H., England.
Skriftstedene i Matteus 5: 33—37 og Jakob 5: 12 hentyder ikke til det å avlegge ed for en domstol. Når det her ble gitt formaninger om ikke å sverge, så var det fordi det på den tiden var vanlig å benytte seg av en ed ved upassende anledninger, bare for å gjøre sin tale vektigere så de som hørte på lettere kunne tro dem, og for å framheve sin egen pålitelighet. De svor ved sitt skjegg, eller ved himmelen, eller ved jorden og andre ting, som i virkeligheten ikke kunne bestyrke det som ble sagt eller påstått.
Om trofaste Guds tjenere er det imidlertid nedskrevet at de svor ved høytidelige anledninger. Abraham løftet sin hånd da han svor at han ville gå fram på en spesiell måte. (1 Mos. 14: 2—24) Er det så at det han ved denne anledning sa utover ja og nei, var «av det onde»? Da Jesus sto foran Sanhedrinet, sa ypperstepresten: «Jeg tar deg i ed ved den levende Gud at du sier oss om du er Messias, Guds Sønn.» Jesus ga svar. (Matt. 26: 63, 64) Heller ikke apostelen Paulus taler nedsettende om å avlegge ed ved passende anledninger, for eksempel i retten. Han sier: «For mennesker sverger jo ved den større, og eden er dem en ende på all motsigelse, til stadfestelse. Derfor, da Gud ville enn mer vise løftets arvinger hvor uryggelig hans vilje var, gikk han imellom med en ed, forat vi ved to uryggelige ting, hvori Gud umulig kunne lyve, skulle ha en sterk trøst, vi som har tatt vår tilflukt til å gripe det håp som venter oss.» (Hebr. 6: 16—18) Etter som Gud alltid er sanndru og pålitelig, hvorfor handlet han da som mennesker i retten og ga sin ed som bekreftelse på det han hadde sagt til Abraham? Det er klart at hans ed ikke var «av det onde».
Vi lar det imidlertid bli opp til den enkeltes samvittighet om han vil sverge eller bare gi en høytidelig erklæring når han står overfor en domstol eller en notar eller andre institusjoner. I brosjyren Defending and Legally Establishing the Good News framholder vi vår stilling til saken, og alle som ser hen til oss for å få råd, kan derfor være på det rene med at vi ikke har imot en slik edsavleggelse i retten.
● Kom gaven til å tale i tunger i den tidlige menighet alltid til uttrykk i språk som ble brukt av mennesker, eller ble den også noen ganger lagt for dagen i tunger som var fremmede for alle mennesker? — L. S., New York.
Paulus skrev: «Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har kjærlighet, da er jeg blitt et klingende messingstykke eller en klirrende cymball.» (1 Kor. 13: 1, NW) Her skilte Paulus mellom menneskenes tunger og englenes tunge, og det er klart at menneskene ikke ville forstå englenes tungemål. Likevel er det tydelig at åndens gave til å tale i tunger noen ganger satte mennesker i stand til å tale med englenes tunge. Det er mulig at noen talte med englenes tunge på pinsedagen da ånden ble utgytt, og at det var fordi den hørtes så merkelig ut for menneskers ører at de kristne ble anklaget for å være beruset. Det er klart at den plutselige evne de fikk til å tale på forskjellige menneskelige språk, ikke kunne forklares med at de var beruset, selv om spotterne kunne påstå at beruselse fikk dem til å snakke på en måte som var uforståelig for alle mennesker. (Ap. gj. 2: 1—13) Hvis man ikke hadde gaven til å tyde, ville denne tungen ikke oppbygge et eneste menneske, men ville være som «et klingende messingstykke eller en klirrende cymball». — 1 Kor. 12: 10.