De kvalifiserte Ordets tjeneres ordinasjon
1. Hvordan ble ordineringen av Jehovas kvalifiserte tjenere forbilledlig vist i tilfellet med Jeremias?
PAULUS sier: «Det at vi er tilstrekkelig kvalifisert, utgår fra Gud, som i sannhet har gjort oss tilstrekkelig kvalifisert til å være tjenere for en ny pakt.» (2 Kor. 3: 5, 6, NW) Det betyr at det må være Gud som ordinerer eller utnevner et menneske til å være hans tjener. Dette ble forbilledlig framstilt i tilfellet med Jeremias, som var en tjener for den gamle lovpakten med Israel. Etter som Jeremias var av Arons prestelige familie, ville han automatisk bli prest i templet i Jerusalem. Men hvis Jeremias skulle være noe mer enn en prest, nemlig en profet som skulle profetere i forbindelse med alle jordens folkeslag, da trengte han noe mer enn det å være født som sønn av presten Hilkias. Ikke noe menneske kunne gjøre ham til en slik profet. Det var derfor Gud, som inspirerer profetier, som var den eneste som kunne ordinere eller utnevne ham til profet, og som kunne gjøre ham tilstrekkelig kvalifisert. Jeremias henviser til sin ordinasjon eller utnevnelse fra Gud, når han sier: «[Jehovas] ord kom til meg, og det lød så: Før jeg dannet deg i mors liv, kjente jeg deg, og før du kom ut av mors skjød, helliget jeg deg; jeg satte [ordinerte, KJ] deg til en profet for folkene. . . . til alle dem jeg sender deg til, skal du gå, og alt det jeg byder deg, skal du tale. . . . Og [Jehova] rakte ut sin hånd og rørte ved min munn, og [Jehova] sa til meg: Se jeg legger mine ord i din munn. Se, jeg setter deg i dag over folkene og over rikene.» — Jer. 1: 4—10.
2. Hvorfor måtte Jesus ha den samme slags ordinasjon?
2 Selv Jesus, tømmermannen fra Nasaret, måtte ha denne ordinasjon fra Jehova Gud. Som et menneske var ikke Jesus av en prestelig familie i Israel. Som medlem av Juda kongelige stamme var han en arving til Davids jordiske trone, men ikke til en himmelsk trone og himmelsk kongeverdighet. For å kunne være en yppersteprest i likhet med den kongelige prest kong Melkisedek måtte Jesus være ordinert av Jehova, og Jehova hadde svoret profetisk at Jesus skulle være en slik kongelig prest. For å kunne være en himmelsk konge på Jehovas egen trone ved hans høyre hånd, måtte Jesus være salvet med noe mer enn salvingsoljen i en menneskelig profets eller prests hender. Han måtte være salvet og dermed ordinert eller utnevnt ved hjelp av den hellige ånd fra Jehova Gud. Som Paulus skriver: «Således tilla da heller ikke Kristus seg den ære å bli yppersteprest, men han som sa til ham: Du er min Sønn, jeg har født deg i dag; liksom han og på et annet sted sier: Du er prest til evig tid etter Melkisedeks vis.» — Heb. 5: 5, 6.
3. Hvordan viste Jesus at hans ordinasjon ikke var fra Johannes døperen, men fra Jehova?
3 Jesus mottok også den nødvendige ordinasjon fra Gud. Da Johannes, presten Sakarias’ sønn, døpte Jesus i elven Jordan, ordinerte han ikke Jesus til å være hverken prest eller konge. Han kunne ikke det. Johannes skjønte ikke hvorfor han døpte Jesus. Han forsto ikke på det tidspunktet at han døpte Jesus utelukkende for å symbolisere at Jesus hadde innvigd seg til å gjøre Guds vilje, som han var kommet til verden for å gjøre. Vanndåpen symboliserte Jesu innvielse, en forandring i hans liv. Det var først etterat Jesus var blitt døpt og kom opp av vannet, at hans himmelske Far, Jehova Gud, ordinerte eller utnevnte ham ved på en hørlig måte å anerkjenne den innvigde Jesus som sin åndelige Sønn og ved å salve ham med sin hellige ånd. (Matt. 3: 13—17) For å vise at det var Jehova, og ikke Johannes døperen av prestefamilien, som hadde ordinert ham, gikk Jesus kort tid deretter til synagogen i Nasaret og leste Esaias’ profeti for folket: «Jehovas ånd er over meg, for han salvet meg til å kunngjøre et godt budskap for de fattige, han sendte meg ut til å forkynne.» Så sa Jesus til menigheten: «I dag blir dette skriftstedet som dere nettopp hørte, oppfylt.» — Luk. 4: 16—21, NW; 3: 21—23.
4. Hvilke skriftsteder viser at Jehova ordinerte Paulus?
4 Hadde Paulus også denne ordinasjon eller utnevnelse fra Gud? Han sa: «Med dette vitnesbyrd for øye ble jeg utnevnt [ordinert, KJ] til forkynner og apostel . . . en lærer for folkeslagene i spørsmål som gjelder tro og sannhet.» (1 Tim. 2: 7, NW) Hvem ble han «utnevnt» eller «ordinert» av? Paulus’ ord til galaterne besvarer dette spørsmålet: «Paulus, apostel, ikke av mennesker eller ved noe menneske, men ved Jesus Kristus og Gud Fader, . . . da han som utvalgte meg fra mors liv og kalte meg ved sin nåde, etter sin vilje åpenbarte sin Sønn i meg, forat jeg skulle forkynne evangeliet om ham blant hedningene, da samrådde jeg meg ikke med kjød og blod, heller ikke dro jeg opp til Jerusalem til dem som var apostler før meg.» (Gal. 1: 1, 15—17) Paulus ble døpt, sannsynligvis av Ananias som oppfordret ham til å bli døpt. Deretter ble Paulus «fylt med den hellige ånd» som tegn på at han var blitt ordinert eller utnevnt av Jehova gjennom Kristus, som hadde utvalgt ham som et redskap til å bære hans navn. — Ap. gj. 9: 15—18.
5, 6. Hvilken rolle spilte Peter i forbindelse med ordineringen av Kornelius, hans slektninger og nærmeste venner?
5 Til og med de første uomskårne hedninger som omvendte seg, fikk denne ordinasjon eller utnevnelse fra Gud til å være tjenere for hans nye pakt. Hvis deres ordinasjon ikke hadde vært fra Gud, ville de jødiske kristne ikke ha vært forberedt på eller hatt lyst til å anerkjenne dem på det tidspunktet som ordinerte kristne Ordets tjenere. Før apostelen Peter var ferdig med å forkynne for italieneren Kornelius og mange av hans slektninger og nærmeste venner, trodde disse uomskårne ikke-jøder og tok imot Guds barmhjertighet gjennom Kristus, og Gud ordinerte eller utnevnte dem til å være hans tjenere og vitner. Bibelens beretning sier: «Mens Peter ennå talte disse ord, falt den hellige ånd på alle dem som hørte ordet. Og alle de troende av omskjærelsen som var kommet med Peter, ble forferdet over at den hellige ånds gave var blitt utgytt også over hedningene; for de hørte dem tale med tunger og lovprise Gud. Da svarte Peter: Mon noen kan nekte dem vannet, så de ikke skulle bli døpt, de som har fått den hellige ånd liksom vi? Og han bød at de skulle døpes i Jesu Kristi navn.» Senere forklarte Peter det som skjedde for sine jødiske kristne brødre i Jerusalem: «Da jeg begynte å tale, falt den hellige ånd på dem, liksom på oss i begynnelsen. . . . Ga nå altså Gud dem den samme gave som han ga oss, da de var kommet til troen på den Herre Jesus Kristus, hvem var da vel jeg, at jeg skulle være i stand til å hindre Gud?» — Ap. gj. 10: 44—48; 11: 15—17.
6 Peter lot dem derfor bli døpt, ikke for å ordinere dem (det hadde Gud allerede gjort), men som et symbol på deres tro og innvielse som Gud på en mirakuløs måte hadde vist at han godtok.
7, 8. Hvilket bevis har vi for at vår tids levning av salvede vitner er blitt utnevnt av Gud?
7 Hvordan stiller så saken seg for Jehovas innvigde vitner i vår tid? De er også avhengig av denne utnevnelse eller ordinasjon fra ham for å kunne være kvalifiserte som hans tjenere i denne høyst nødvendige henseende. I vår tid er det bare en levning igjen på jorden av dem som Jehova Gud i de forløpne nitten hundre år har utvalgt og utnevnt eller ordinert til å være hans salvede tjenere for den nye pakt. Disse utgjør levningen eller «dem som er igjen» av Guds kvinnes, hans organisasjons, ætt. (Åpb. 12: 17, NW) Til dem sier han: «I er mine vitner, sier [Jehova], og min tjener, som jeg har utvalgt.» (Es. 43: 10) Som en gruppe betraktet utgjør denne levningen en tjenerklasse. De utgjør det som Jesus i sin profeti kalte «den tro og kloke tjener, som hans husbond har satt [utnevnt, NW] over sine tjenestefolk for å gi dem deres mat i rette tid». Fra hvem har levningen mottatt sin utnevnelse eller ordinasjon som en slik tjener? De har ikke fått den fra mennesker, men fra sin husbond, den regjerende konge Jesus Kristus. Etterat Jesus kom i besittelse av sitt rike i 1914, og etterat han kom til templet i 1918 for først å holde dom over «Guds hus», har han funnet at denne levning av innvigde, salvede kristne har utført det de er blitt utnevnt til å gjøre. Derfor har han gjort med dem det som han lovte: «Sannelig sier jeg eder: Han skal sette ham over alt det han eier.» — Matt. 24: 45—47.
8 Hvilket bevis har vi for at de er blitt utnevnt av Gud gjennom hans usynlige, herliggjorte Kristus, og for at de er tilstrekkelig kvalifisert? Beviset er at de gir ut åndelig «mat i rette tid». Det var ikke angående dem Jehova profeterte følgende: «Se, dager kommer, sier [Jehova], Israels Gud, da jeg sender hunger i landet, ikke hunger etter brød og ikke tørst etter vann, men etter å høre [Jehovas] ord.» (Amos 8: 11) Dette ble sagt angående kristenhetens prester og deres menigheter. De avviser den mat som «tjener»-klassen byr fram, og derfor lider de åndelig hunger. Grunnen til det er at de ikke anerkjenner den «tro og kloke tjener»-klasses uortodokse ordinasjon eller utnevnelse. Men det er hundretusener av andre mennesker som er klar over sitt åndelige behov, og som finner ut hvor de kan få åndelig føde, og som også mottar den fra den salvede levning av Jehovas vitner. Det er de oppriktige, ydmyke, fårlignende menneskene som Jehovas gode hyrde Jesus Kristus fører inn i kveen for at de skal være hans «andre får», og han gjør dem til «én hjord» med den salvede levning. — Joh. 10: 16.
Ordets tjenere under den nye pakt
9, 10. Hvorfor er de «andre får» også blant våre dagers behørig ordinerte Ordets tjenere, selv om de ikke kan være «tjenere for en ny pakt»?
9 Etter som de «andre får» må følge i Jehovas gode hyrdes fotspor, må også de være ’troverdige og sanndrue vitner’ akkurat som han var. Også de må være tilstrekkelig kvalifiserte tjenere for Jehova Gud. De kan selvfølgelig ikke være «tjenere for en ny pakt» i den forstand som apostelen Paulus var det, som var i den nye pakt som et medlem av det ’hellige folk’, det åndelige Israel, og som derfor var en prestelig tjener, et medlem av det ’kongelige presteskap’ med et himmelsk kall. Men vi må huske på at det kjødelige Israel i gammel tid var en skygge av eller et forbilde på det åndelige Israel. Som medlemmer av dette utvalgte folket var de kjødelige israelitter part i den gamle lovpakten med Jehova deres Gud. Men blant de kjødelige israelitter var det mange ikke-israelitter som var midlertidige innbyggere eller fremmede, og som utførte forskjellig slags tjeneste i Israel, noen var til og med tempeltjenere. Også de tilba Jehova som sin Gud, og hans lov beskyttet dem og ga dem mange velsignelser og privilegier. De var de «midlertidige innbyggere som befinner seg innenfor dine porter», og som ikke skulle arbeide på Israels sabbatsdag. (2 Mos. 20: 8—10, NW) De skulle ikke bringe noen vanære over Jehovas navn, men skulle prise ham sammen med de kjødelige israelitter. De måtte være et vitnesbyrd om hvordan han velsignet dem gjennom Abrahams naturlige ætt.
10 Slik er det også med de «andre får», vår tids «midlertidige innbyggere som befinner seg innenfor dine porter», innenfor de åndelige israelitters porter. De er ikke åndelige israelitter i den nye pakt, men de lever under denne nye pakts velsignelser og foranstaltninger og må sørge for at deres liv harmonerer med den. De må sammen med levningen av det åndelige Israel utgjøre den nye verdens samfunn. De er under den ene felles lov at de må være Jehovas vitner og forkynne Rikets budskap til et vitnesbyrd for alle folkeslag før denne verdslige tingenes ordning når sin fullstendige ende. (Matt. 24: 14) For å kunne gjøre dette må de også være tilstrekkelig kvalifisert, og da må de først og fremst ha en ordinasjon fra Gud. Som et nødvendig skritt i den retningen har de av fri vilje og av kjærlighet innvigd seg til Gud gjennom hans Sønn Jesus Kristus, og denne fullstendige overgivelse av seg selv til ham har de på samme måte som Jesus symbolisert ved å la seg døpe i vann. På grunn av at de har innvigd seg på en slik rett måte, lar Gud dem komme inn i sin gode hyrdes, Jesu Kristi, ’ene hjord’, ikke forat de skal være medlemmer av det åndelige Israel eller av det kongelige presteskap med en himmelsk arv, og heller ikke forat de skal være prestelige tjenere for den nye pakt, men forat de skal være vitner for Jehova og tilstrekkelig kvalifiserte Ordets tjenere under den nye pakt. Han ordinerer eller utnevner dem til å være hans jordiske tjenere, til å tjene sammen med den salvede levning av det åndelige Israel. Alle slike mennesker har denne ordinasjon eller utnevnelse i kraft av at Jehova har godtatt deres innvielse gjennom Jesus Kristus, mellommannen for den nye pakt. De er derfor alle hans ordinerte Ordets tjenere, om de nå er menn eller kvinner etter kjødet.
11. Hvordan blir de Ordets tjenere som Jehova ordinerer, bibelsk sett berørt av de ordinasjonsregler verdens nasjoner setter opp?
11 Bare på dette grunnlaget ville det være riktig av alle nasjoner som hevder at de tar hensyn til kristne Ordets tjenere, å anerkjenne dem som bibelsk ordinerte Ordets tjenere. Nasjonene er selvrådige og diktatoriske når de setter opp sine egne regler og krav og ifølge dem avgjør hvem som er en virkelig ordinert Ordets tjener som Gud anerkjenner. Når nasjonene forlanger en skriftlig bemyndigelse fra et eller annet menneske, en eller annen gruppe mennesker eller en religiøs organisasjon eller at det blir utført en eller annen menneskelaget seremoni, før de vil anerkjenne disse innvigde menn og kvinner som Guds tjenere, da er det ikke i harmoni med Bibelen. Det var ikke uinspirerte lovgivere av denne verden som skrev Bibelen, men det var Gud som ved sin ånds kraft sørget for at den ble skrevet, og hans sanne tjenere har hans inspirerte Ords vitnesbyrd om at han har ordinert dem på grunn av deres innvielse til ham. Bestemmelsene for hva Guds ordinerte Ordets tjenere skal være, burde tas fra hans skrevne Ord som foretar ordineringen, og ikke fra menneskelagde lover og den fortolkning jurister gir av dem.
12, 13. Verdslige instanser som forstyrrer opprettelsen av og virksomheten i et samfunn av Ordets tjenere, som Jehovas vitner, kan med rette svares på hvilken måte, og hvorfor?
12 Gud, universets Overherre, har rett til å bestemme hvordan den synlige organisasjon av hans folk skal være sammensatt, hvordan den skal virke, og hvem som skal være hans tjenere i den og på hvilke vilkår. Religiøse sekter i kristenheten hevder også at deres sekteriske organisasjoner har denne rett. I en tale som den presbyterianske kirkes øverste leder i De forente stater holdt for 400 delegerte ved Det presbyterianske verdensforbunds møte i Princeton i New Jersey i 1954, framholdt han at blant de grunnleggende religionsfriheter var også ’friheten til å bestemme et trossamfunns indre styre og vilkår’. Så sa han: «Når et trossamfunn under overveielse og bønn kommer til den slutning at friheten til å oppfylle disse forpliktelser blir vesentlig innskrenket av staten eller samfunnet, er det trossamfunnets plikt å si ’nei’ til staten og ’nei’ til samfunnet.» (New York Times, 29. juli 1954) Jehovas vitner holder seg på teokratisk vis til Hans regler og utnevnelser med hensyn til hvordan hans nye pakts organisasjon skal være oppbygd og hvordan den skal virke. De sier nei til verdslig innblanding.
13 De trenger ingen håndspåleggelse fra religiøse menneskers side for å være ordinert. Deres ordinasjon er fra Gud, og de mottar den fordi de innvier seg for all framtid til ham gjennom Kristus. De blir ikke ordinert ved at den som døper dem i vann som symbol på deres innvielse, legger sine hender på dem. Men etter som deres vanndåp har en viss forbindelse med deres ordinasjon fra Gud, kan de i forbindelse med sine personalia oppgi sin dåpsdato som det omtrentlige tidspunkt for sin ordinasjon, for å tilfredsstille loven i land hvor det forlanges en ordinasjonsdato. Det Jehovas vitner ønsker å få lagt på seg for å bli kvalifisert, er Guds hånd, Hans hånd som rørte ved Jeremias’ munn, og som sa: «Se, jeg legger mine ord i din munn.» (Jer. 1: 9) De ønsker Hans hånd som førte presten Esras trygt til Jerusalem, «Gud holdt sin gode hånd over ham», den samme hånd som Nehemias, han som gjenoppbygde Jerusalems murer, sa følgende om: «Og kongen ga meg det, fordi min Gud holdt sin gode hånd over meg.» (Esras 7: 6, 9, 28; Neh. 2: 8, 18) Salmisten sier: «La din hånd være over den mann som er ved din høyre hånd, over den menneskesønn du har utvalgt deg.» (Sl. 80: 18) Jehovas hånd er den hånd som først må være over oss for å ordinere eller utnevne oss til å være kvalifiserte Ordets tjenere. Hvis hans hånd ikke er over oss først, har håndspåleggelse fra menneskers side ingen virkning, men er bare en formsak.
14. I hvilke vesentlige henseender er de åndelige israelitter og deres innvigde medarbeidere annerledes enn kristenhetens presteskap?
14 Det er Jehovas hånd som setter til side eller utskiller hans salvede levning av det åndelige Israel og deres innvigde medarbeidere. Som kong Salomo profetisk sa til Gud ved innvielsen av templet i Jerusalem: «For du har utskilt dem fra alle jordens folk, så de skal være din arv, således som du sa ved din tjener Moses da du førte våre fedre ut av Egypt, Herre [Jehova].» (1 Kong. 8: 53) At de alle er utskilt fra denne verden for å forkynne det gode budskap om Guds rike, viste apostelen Paulus i innledningen til sitt brev: «Paulus, en Jesu Kristi slave og kalt til å være en apostel, utskilt for Guds gode budskap, som han forut lovte ved sine profeter i de hellige skrifter, angående hans Sønn.» (Rom. 1: 1, 2, NW) Fordi de på denne måte er satt til side eller utskilt, er de forpliktet til å praktisere den rene, ubesmittede form for tilbedelse, den sanne religion, som blant annet omfatter «å holde seg selv uplettet av verden». (Jak. 1: 27) De ligner derfor ikke på kristenhetens presteskap som gjør krav på å være satt til side, og som loven gir en særstilling, men som likevel blander seg inn i nasjonenes politikk og stridigheter og blir fullstendig tilsølt av denne verden.
Spesielle utnevnelser
15. På hvilken måte ble myndigheten til å foreta utnevnelser brukt i de første kristne menighetene?
15 Alle som utgjør det åndelige Israels folk, og deres innvigde medarbeidere er utskilt fra denne verden og står i en særstilling. De utgjør alle i fellesskap en ny verdens samfunn av kvalifiserte Ordets tjenere. Likevel er det visse medlemmer blant dem som er spesielt satt til side til forskjellige ansvarlige tjenesteoppgaver, som de blir ordinert eller utnevnt til. I det første århundre var det for eksempel kristne profeter og lærere i Antiokia menighet, og de gjorde alle tjeneste i disse ansvarlige tjenestestillingene. Så sier beretningen: «Mens de holdt gudstjeneste og fastet, sa den hellige ånd: Ta ut for meg Barnabas og Saulus til den gjerning som jeg har kalt dem til! Da lot de dem dra ut etterat de hadde fastet og bedt og lagt hendene på dem.» (Ap. gj. 13: 1—3) Det at menigheten ved sine representanter la hendene på dem, var en form for ordinasjon eller utnevnelse til en spesiell tjeneste. Senere i sin virksomhet i denne spesielle tjenesten foretok Paulus og Barnabas utnevnelser av eldre menn til ansvarlige tjenerstillinger i nyopprettede menigheter: «De utnevnte eldre menn til stillinger for dem i menigheten, og under bønn og faste overga de dem til Jehova, som de var kommet til å tro på.» (Ap. gj. 14: 23, NW) Da apostelen Paulus overdro myndigheten til å foreta utnevnelser til den unge Timoteus, sa han: «La ingen akte deg ringe, fordi du er ung; . . . Forhast deg ikke med å legge hendene på noen, og gjør deg ikke medansvarlig i andres synder. Bevar deg selv ren.» — 1 Tim. 4: 12; 5: 22, LB.
16. Hvorfor er våre dagers teokratisk utnevnte, spesielle tjenere i den nye verdens samfunn ikke en geistlighet?
16 Utnevnelser av spesielle tjenere innenfor den nye verdens samfunn må derfor foretas, ikke på en demokratisk, men på en teokratisk måte av det styrende organ eller av fungerende representanter for det styrende organ i andre land. Utnevnelsen av disse spesielle ministerielle tjenere eller tilsynsmenn i menigheten betyr imidlertid ikke at det blir dannet en særskilt geistlighet, og at resten av dem som tilhører menigheten, ikke er Ordets tjenere som er tilstrekkelig kvalifisert av Gud. Vi bevarer alle den tilstrekkelige kvalifikasjon Gud har gitt oss, så lenge vi studerer og trofast tjener Jehova som hans vitner.
17. Hvilken direkte virkning hadde «apostlenes håndspåleggelse» i gammel tid, og hvorfor er en slik framgangsmåte ikke riktig nå?
17 Det at hendene ble lagt på menighetens ansvarlige tjenere i gammel tid, gjaldt som ordinasjon eller utnevnelse. Denne seremonien hadde en direkte virkning i denne første tiden da «ånden ble gitt ved apostlenes håndspåleggelse». De som la sine hender på Paulus og Barnabas, ga dem ikke ånden, men de fikk beskjed av ånden til å ta dem ut til et spesielt arbeid. I våre dager taler ikke ånden hørlig til oss, og apostlene er ikke legemlig til stede, slik at de kan legge sine hender på oss og gi oss åndens mirakuløse gaver. Det finnes ikke engang noen bekjennende kristen på jorden i dag som kan gi bibelske beviser for at han er en apostolisk etterfølger med en slik makt. Både disse åndens mirakuløse gaver og apostlene som meddelte dem, er borte. Det er grunnen til at Paulus kalte «håndspåleggelse» en del av «begynnelsesgrunnene i læren om Kristus». (Heb. 6: 1, 2, NW; Ap. gj. 8: 18; 1 Kor. 13: 8—11) Den formalitet som består i bokstavelig å legge hendene på et menneske ved hans utnevnelse, har ingen spesiell virkning i dag.
18. Hvordan kan en gyldig utnevnelse med rette bli meddelt den som utnevnes?
18 Det som teller, er selve den klare utnevnelse som gjøres av det bemyndigede styrende organ. Denne utnevnelse kan gis muntlig eller ved et brev, ja, den kan endog skje ved et standardisert utnevnelsesbrev. Det som teller her, er at utnevnelsen kommer fra det anerkjente styrende organ, og derfor må utnevnelsesbrevets eller utnevnelsesformularets underskrift vise at det kommer fra et slikt bemyndiget organ. Det gjør ikke noe fra eller til i saken om underskriften er håndskrevet eller stemplet, og utnevnelsen blir heller ikke svekket eller gjort ugyldig av den grunn. Hvis stemplet er det styrende organs stempel, og det blir stemplet på av den som har myndighet til å bruke dette stemplet, da er utnevnelsen gyldig og bindende.
19, 20. Hvilke gamle eksempler på en slik framgangsmåte finner vi i Bibelen?
19 Dette er tilfelle selv om det kanskje ikke virker så seremonielt eller imponerende når man stempler et utnevnelsesbrev eller utnevnelsesformular med et gummistempel, som når mennesker på en bokstavelig, formalistisk måte legger sine hender på hodet til en som utnevnes. Det å stemple et offisielt brev er god bibelsk skikk.
20 Hva gjorde dronning Jesabel da hun ville utferdige instrukser til de eldste i Jisre’el? Fikk hun kong Akab til å underskrive instruksjonsbrevet? Hør: «Så skrev hun et brev i Akabs navn og satte segl på det med hans signetring; og hun sendte brevet til de eldste og fornemste i hans by, de som bodde sammen med Nabot.» De eldste og fornemste kjente igjen det påstemplede merket fra signetringen og utførte de instrukser som tilsynelatende kom fra kongen. (1 Kong. 21: 8—11) Kong Ahasverus viste hvilken verdi og makt et autoritativt stempel eller signet hadde, da han uttalte følgende til sin dronning, Ester, og sin statsminister, Mordekai: «Skriv nå I brev om jødene i kongens navn, således som I finner for godt, og forsegl dem med kongens signetring! For en skrivelse som er utferdiget i kongens navn og forseglet med kongens signetring, kan ikke tilbakekalles.» Statsminister Mordekai fulgte oppfordringen: «Han skrev i kong Ahasverus’ navn og forseglet med kongens signetring. Så sendte han brevene av sted med ilbud.» Da alle landshøvdingene i hele Persia og også jødene så dette stemplet som var felles for alle skrivelsene, anerkjente de disse skrevne dokumenters bindende gyldighet, og de handlet slik som de ble instruert om i dem. — Ester 8: 8, 10.
21. Hvorfor er det ingen mangel ved den framgangsmåte Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap bruker for å gi underretning om utnevnelse av tjenere i Jehovas vitners menigheter?
21 Ingen bør derfor undervurdere betydningen av et riktig stemplet brev. Stemplet gir det vekt og myndighet. Nå kan det hende at ett brev med et slikt ekte, offisielt stempel utnevner mer enn én tjener i en menighet, men de plikter som tildeles de forskjellige som utnevnes, bestemmer den grad av ansvar de forskjellige har, og hvorvidt en av dem har et større ansvar enn andre tjenere. Uansett hva brevet ellers kan si, og uansett hvem ellers det samme brevet kan utnevne til en annen tjeneste, så trekker ikke det fra noe i den enkelte tjeners spesielle stilling. Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap og dets mange avdelingskontorer bruker derfor stemplede utnevnelsesbrev (i mange tilfelle formularbrev) som et hendig middel til å foreta utnevnelser av tjenere for over 16 000 menigheter av Jehovas vitner over hele jorden. I alle disse menighetene anerkjenner medlemmene stemplet og godtar utnevnelsene. Hvem har da noen rett til å betvile ordinasjonens eller utnevnelsens gyldighet? En kan være sikker på at Selskapets styrende organ holder sine hender på alle slike spesielle tjenere som er innsatt i stillinger ved disse stemplede utnevnelsesbrev, ikke på en bokstavelig måte, men for å hjelpe, støtte og forsvare dem eller for å fjerne dem fra deres stillinger, alt i arbeidets interesse.
Et innskrevet anbefalingsbrev
22—24. Hvordan beskrev Paulus sine anbefalingsbrev?
22 Apostelen Paulus framsatte selv spørsmålet om kvalifikasjon. Han sa: «Og hvem er tilstrekkelig kvalifisert til dette? Vi er det, for vi er ikke kremmere med Guds ord som mange mennesker er, men som i oppriktighet, ja, som sendt fra Gud [ikke fra mennesker], . . . taler vi.» (2 Kor. 2: 16, 17, NW) Men måtte Paulus bære rundt på et utnevnelsesbrev eller anbefalingsbrev som var forsynt med stempel eller segl fra det styrende organ i Jerusalem eller fra dem som la sine hender på ham og Barnabas i Antiokia? Kunne han vise fram et slikt brev i de synagogene han besøkte for å forkynne i, eller til de menighetene han opprettet, eller til landshøvding Feliks eller landshøvding Festus eller til kong Agrippa eller til keiser Nero da han til slutt sto for keiserens domstol i Roma? Det er ingen ting som viser at han hadde noe slikt brev! Paulus trengte ikke noe slikt brev. Han hadde noe bedre enn et brev som mennesker hadde skrevet og undertegnet på tavler eller papir. I Damaskus hadde han vitner på at han var blitt døpt i vann som symbol på sin innvielse eller sin tro på Jehova gjennom Jesus Kristus. Han var også «fylt med den hellige ånd» og hadde denne ånds mirakuløse gaver. Dessuten hadde han myndighet til å legge sine hender på døpte troende og gi dem åndens gaver. På grunn av dette visste han at det at han var tilstrekkelig kvalifisert, var utgått fra Gud. Hva skulle han så med noe brev som var stemplet eller påført segl av en eller annen på jorden? Det mest talende bevis for at et menneske er tilstrekkelig kvalifisert til en tjeneste eller forkynnergjerning, er resultatene av hans arbeid, det som han utretter. Paulus hadde dette beviset, og det tjente som et i høyeste grad overbevisende anbefalingsbrev som beviste hans utnevnelse.
23 Til den kristne menighet som han hadde opprettet i Korint, sa han: «Begynner vi igjen å anbefale oss selv? Eller trenger kanskje vi, i likhet med enkelte mennesker, anbefalingsbrev til dere eller fra dere? Dere er selv vårt brev, innskrevet på våre hjerter og kjent og lest av hele menneskeheten. For det blir vist at dere er et Kristi brev, skrevet av oss som Ordets tjenere, ikke innskrevet med blekk, men med den levende Guds ånd, ikke på steintavler, men på kjøttavler, på hjerter.» (2 Kor. 3: 1—3, NW) Senere fikk den nyopplærte Apollos et slikt anbefalingsbrev fra de kristne brødrene i Efesus til menigheten i Korint, men Paulus trengte ikke noe slikt bokstavelig anbefalingsbrev. (Ap. gj. 18: 24—28, 1—11) De disiplene som han hadde vunnet for troen i løpet av ett og et halvt års intens forkynnelse og undervisning i Korint, var i seg selv et mektig brev.
24 Disse disiplene var Paulus’ brev, skrevet på hans hjerte fordi han bar dem med seg i sine tanker, og han skrev brev til dem fordi han hadde omsorg for dem. På samme tid hadde han undervist dem og lært dem opp til å være forkynnende vitner for Jehova og Kristus, og derfor var disse kristne i Korint Paulus’ brev, som fritt kunne leses av alle, «kjent og lest av hele menneskeheten». De var ikke et brev fra noe menneske, ikke engang fra det styrende organ i Jerusalem.
25, 26. Hvilke ytterligere vitnesbyrd fra Bibelen viser hvordan Paulus’ anbefalingsbrev ble frambrakt?
25 Det ble ’vist at de var et Kristi brev’, og Jesus Kristus, som hadde utvalgt Paulus til å være et spesielt redskap til å bære hans navn ut til de ikke-jødiske folkeslag, brukte Paulus selv som sin tjener til å skrive dette brevet. Paulus kunne ikke ha skrevet dette menneskelige brev i egen kraft, for, som Jesus sa til sine disipler, «uten meg kan I intet gjøre». (Joh. 15: 5) Han brukte Paulus på en langt mer strabasiøs måte enn bare ved å la ham sette seg ned med bokstavelig penn og blekk og skrive et brev på papir som anbefalte ham selv ved skrevne ord i stedet for ved strevsomme gjerninger. I tillegg til at Paulus arbeidet som teltmaker sammen med Akvilas og Priskilla om hverdagene, brukte Jesus ham til å skrive dette menneskelige anbefalingsbrev ved å la ham tale i den jødiske synagoge hver sabbat for å vinne både jøder og grekere. Med tiden ble han «helt opptatt av å lære, idet han vitnet for jødene at Jesus er Messias», og han oppholdt seg der i halvannet år og «lærte Guds ord iblant dem».
26 Da Paulus til slutt reiste fra Korint, etterlot han seg frukten av sitt arbeid. Hva var denne frukten? Det var en kristen menighet, og deriblant Krispus, den tidligere synagoge-forstanderen, og hele hans hus, som Paulus selv døpte. Denne menigheten var et anbefalingsbrev, «ikke innskrevet med blekk, men med den levende Guds ånd», for det ble gjort ved Guds ånd som virket gjennom Paulus, som kom til dem «med en demonstrasjon av ånd og kraft, forat deres tro ikke skulle være grunnet på menneskers visdom, men på Guds kraft». Guds ånd i Paulus frambrakte eller skrev de leselige ordene i det brev som denne menigheten utgjorde. Brevet ble ikke skrevet på kalde steintavler, men på varme, kjærlige «kjøttavler, på hjerter». Disse hjertene var noe som kunne leses, for de fortalte om kjærlighet til Gud som det første og største, de fortalte om tro som ble vist til rettferdighet, og de strømmet over slik at korintiernes munn ble drevet til å kunngjøre offentlig til frelse. (Ap. gj. 18: 1—11; 1 Kor. 2: 4, 5; 2 Kor. 3: 1—3, NW; Matt. 22: 37, 38; Rom. 10: 10, NW) Det er klart at et menneske som kunne frambringe et slikt levende, talende anbefalingsbrev for seg selv, bare kunne gjøre det fordi den allmektige Gud hadde gjort ham tilstrekkelig kvalifisert.
27. Hvilke kjensgjerninger i vår tid bekrefter ektheten ved Jehovas vitners status som Ordets tjenere?
27 Hvordan er det i vår tid? Bortsett fra utnevnelsesbrev som blir sendt til menighetene, eller som spesielle utnevnte tjenere i Guds synlige organisasjon er i besittelse av, har ikke Jehovas vitner utnevnelsesbrev eller anbefalingsbrev for å vise at de, som innvigde menn og kvinner, i bibelsk forstand er ordinerte Guds tjenere som tjener i forbindelse med hans nye pakt ved mellommannen Jesus Kristus. Den nye verdens samfunn av Jehovas vitner, som bruker Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap som sin tjener, trenger ikke noen slike utnevnelses- eller ordinasjonsbrev, ingen slike anbefalingsbrev, like lite som Paulus gjorde det. Kristenheten anerkjenner ikke Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap som et redskap i Guds hånd. Artikkelserien «Jehovas vitners historie i nyere tid», som for tiden offentliggjøres i bladet Vakttårnet, gir imidlertid en nøyaktig, dokumentert beretning om hvordan den høyeste Gud og hans Sønn Jesus Kristus har brukt Selskapet, ja, og brukt det offisielle blad det utgir, helt siden Selskapet ble dannet og bladet begynte å komme ut. I dag har dette bibelske bladet et opplag på minst 2 100 000 eksemplarer av hvert nummer, på førtién språk, og Selskapet har syttifem avdelingskontorer fordelt over hele jorden. Denne kjensgjerning er et uutslettelig brev som er kjent og lest av alle mennesker, og det anbefaler disse to redskaper for alle menneskers samvittighet og viser at Gud bruker dem til å oppfylle sin herlige hensikt i denne usikkerhetens, tvilens og fryktens kritiske tid.
28. Hvordan har medlemmer av den salvede levning siden 1919 skaffet bevis for sin stilling som kvalifiserte Ordets tjenere?
28 Kristenheten og dens regjeringer, som er kristne i navnet, nekter å anerkjenne Jehovas innvigde vitners bibelske ordinasjon. De gir dem derfor ikke den status og viser dem ikke det hensyn som ordinerte Ordets tjenere ellers har krav på. I stedet for å bli respektert som tilstrekkelig kvalifiserte Ordets tjenere står Jehovas vitner i en særstilling ved å oppfylle Jesu profeti: «I skal hates av alle folkeslag for mitt navns skyld.» (Matt. 24: 9) Ikke noe brev av papir som dere vitner kunne vise dem, ville endre verdens holdning mot dere. Men dere har et brev, og dere er selv blitt brukt til å skrive det. Og dette brevet taler med større myndighet enn noe håndskrevet, maskinskrevet eller trykt brev som er stemplet og påført segl for å vise deres guddommelige ordinasjon eller utnevnelse. Det er et levende brev hvis innhold er spredt ut over hele jorden i over 160 land og territorier, og som kan leses på over 100 språk. Siden 1919, trass i verdensomfattende hat, har den salvede levning av de tilstrekkelig kvalifiserte tjenere for den nye pakt forkynt det gode budskap om Riket for alle folkeslag. På denne måten har de skrevet med Guds ånd på kjøttavler, på hjerter, og i dag er den ’store skare’ andre får som er samlet inn til den gode hyrdes, Jesu Kristi, ’ene hjord’, bevis på at de er ordinert av Gud. Det er et menneskelig anbefalingsbrev som bevitner at de er Guds «tro og kloke tjener»-klasse.
29. Hvem ellers har, særlig siden 1931, på en ugjendrivelig måte bevist at de er ordinerte Ordets tjenere under Guds nye pakt?
29 Særlig siden 1931 har den ’store skare’ andre får vært knyttet til og opptatt med forkynnelsen sammen med den salvede levning. Dette er en historisk kjensgjerning. Også de har skrevet historie ved å tjene lojalt sammen med levningen som vitner for Jehova, lide med dem, dø med dem og bevare sin kristne rettskaffenhet sammen med dem til denne dag. Deres stilling som ordinerte, tilstrekkelig kvalifiserte Guds tjenere er også hele tiden blitt dratt i tvil og forkastet av kristenheten. Hvilket historisk vitnesbyrd har vi i dag? Er de sendt av Gud og tilstrekkelig ordinerte Ordets tjenere under Guds nye pakt? Har de noe ugjendrivelig anbefalingsbrev som avslører alle spørsmål som uberettigede og alle beskyldninger som fordomsfulle og falske? De har ikke noe brev skrevet med blekk på papir eller risset inn i steintavler, men de har det levende brev som er skrevet med Guds ånd på fårlignende mennesker. Det er et anbefalingsbrev som er skrevet på «kjøttavler, på hjerter» hos andre troende menn og kvinner som siden 1931 har økt fra en god del mindre enn ett hundre tusen til det nå er over 550 000 Jehovas vitner i den nye verdens samfunn.
30. Hva må og vil vi gjøre for grundig å fullføre vår gudsgivne tjeneste?
30 La bare Djevelens himmel og jord ødelegge eller utslette dette levende brev som er fylt med Guds ånd, hvis de kan! De ødeleggende flombølger i Harmageddon-krigen skal skylle disse djevelske himler og jord vekk fra tilværelsen og også deres blodbesudlede historie — men de skal aldri utviske innholdet i dette levende brev som er skrevet av alle Jehovas vitner med hans ånd. Alle de som overlever Harmageddon, skal være vårt anbefalingsbrev for hele universet! Dette anbefalingsbrev skal til og med bli lest av de døde når de blir gjenreist etter Harmageddon. Innholdet av dette brev skal fremdeles bli lenger etter hvert som det stadig blir skrevet på flere menneskehjerter inntil Harmageddon kommer. Når verdens religiøse systemer blir ødelagt i den krigen, skal det overleve og deretter spre seg utover hele den rensede jord som et levende vitnesbyrd om Jehovas makt og ånd som nå virker i hans tilstrekkelig kvalifiserte tjenere. Fortsett derfor å skrive dette den nye verdens samfunns brev ved grundig å fullføre din tjeneste, og forkynn dette gode budskap om det triumferende rike som et vitnesbyrd for alle folkeslag inntil denne verden går under!