En teokratisk organisasjon midt iblant demokratiske og kommunistiske styreformer

«All nådes Gud [gresk: The·os’], som kalte eder til sin evige herlighet i Kristus Jesus, . . . han skal dyktiggjøre, stadfeste, styrke, grunnfeste eder; ham tilhører makten [gresk: kra’tos] i all evighet.» — 1 Pet. 5: 10, 11.

1, 2. a) Er ordet «teokrati» et nytt ord? b) Hvem laget dette ordet, og hvordan forklarte han det?

ORDET «teokrati» er kanskje nytt for mange av våre lesere, men det er ikke desto mindre minst 1900 år gammelt. Ja, det ble brukt så tidlig som i det første århundre av vår tidsregning, selv om det ser ut til at det også den gang ble sjelden brukt.

² Ordet ble laget av historieskriveren Flavius Josephus fra Jerusalem. Som svar på anklager som ble rettet mot hans folk, skrev han et verk i to bind som han ga tittelen «Mot Apion». I bind 2, avsnitt 45, taler han om «Moses, vår fremragende lovgiver», og i avsnitt 52 lanserer han det nye ordet: «De forskjellige land har sine forskjellige styreformer og sine forskjellige lover. I noen land er det en enkelt person som har makten, mens det andre steder er folket. Vår lovgiver hadde ikke noe til overs for noen av disse styreformer, men forordnet en styreform som med et noe sterkt uttrykk kan betegnes som et teokrati [gresk: the·o·kra·ti’a] eller en hellig stat, idet han tilskrev Gud all makt og myndighet og fikk folket til å betrakte ham som opphavet til alle de gode ting som menneskeheten i sin alminnelighet eller det enkelte menneske i særdeleshet nøt godt av. Han pålegger oss å søke hjelp hos ham når vi er i vanskeligheter, for han hører våre bønner og ransaker vårt hjertes hemmeligheter. Han innskjerper læren om én Gud, det uskapte, uforanderlige og evige Vesen, som er uendelig herlig og ubegripelig, langt mer enn det hans gjerninger lar oss forstå.»a

3, 4. a) På hvilket styre anvendte Josephus ordet «teokrati»? b) Hvordan er ordet blitt anvendt i det 20. århundre i Vakttårnet?

³ Ordet «teokrati» skulle således bety «Guds styre», et styre som blir utøvd av den høyeste Gud, i motsetning til et styre som blir utøvd av et enkelt menneske (autokrati), et styre som blir utøvd av folket (demokrati), et styre som blir utøvd av de rike (plutokrati), og et styre som blir utøvd av mange byråer eller offentlige administrasjonskontorer (byråkrati). Historieskriveren Josephus anvendte ordet «teokrati» på den styreform som ble innført av lovgiveren Moses. Moses fikk befaling om å innføre denne styreformen av Gud, som sa til Moses at hans navn var Jehova (eller Jahve). Nå i det 20. århundre er imidlertid ordet «teokrati» blitt brukt i forbindelse med den sanne kristne kirke eller menighet. Dette er blitt gjort i en tid da stadig flere land har fått demokratisk styreform, og da en kommunistisk styreform er blitt innført ved makt i en rekke andre land. Den kristne menighet er en teokratisk organisasjon, en organisasjon som blir styrt av Gud, den store Teokrat, Jehova. I full overensstemmelse med dette ble det sagt følgende i Vagttaarnet for 1. august 1938, side 227, avsnitt 1:

⁴ «Jehovas organisasjon er på ingen måte demokratisk. Jehova er den Høyeste, og hans regjering eller organisasjon er strengt teokratisk. Denne slutning er uimotsigelig.»

 5. Hva må vi si med hensyn til hvorvidt det styre som israelerne utøver, er et teokrati?

⁵ Historieskriveren Josephus var vitne til at Jerusalem ble ødelagt av romerske hærer i år 70 av vår tidsregning. Han anvendte ordet «teokrati» på den nasjonale jødiske organisasjon som hadde eksistert før denne forferdelige katastrofen. På det nåværende tidspunkt, etter seksdagerskrigen i 1967, er jødene i besittelse av alt det som i vår tid kalles Jerusalem, og de har sin hovedstad der. Men kan vi betrakte den styreform som de har innført i sitt gamle hjemland, som en fortsettelse av det teokrati som Moses ble brukt til å opprette i år 1513 før vår tidsregning? Kan en i det hele tatt kalle styreformen i det land som nå har sin hovedstad i det gamle Jerusalem, et teokrati? Hvordan kan den kalles det, når landet er en republikk og har en president som er valgt på demokratisk måte? Hvordan kan den kalles det, når landet siden 1949 har vært medlem av De forente nasjoner, et organ for mellomfolkelig fred og sikkerhet som ble opprettet av ikke-jødiske nasjoner? Ikke engang presidenten i republikken Israel og medlemmene av nasjonalforsamlingen, Knesset, vil hevde at deres regjering er et teokrati, en teokratisk organisasjon. Blant israelske politikere er det stor uenighet om hvorvidt en skal holde seg strengt til Moseloven eller ikke. Hva er det som har skjedd? Jo følgende:

 6. Som hva opphørte den jødiske nasjon å eksistere i det første århundre av vår tidsregning, og hvilken uttalelse beviser det?

⁶ I det første århundre av vår tidsregning opphørte den jødiske nasjon å eksistere som en teokratisk organisasjon. Dette skjedde til og med før Jerusalems ødeleggelse i år 70. De historiske begivenheter som fant sted, viser dette. På pinsedagen i år 33 samlet en stor menneskemengde seg hos den romerske landshøvdingen Pontius Pilatus i Jerusalem. De forlangte å få røveren Barabbas frigitt i stedet for en uskyldig mann som Pilatus ønsket å frigi, og ropte: «Gir du denne fri, da er du ikke keiserens venn; hver den som gjør seg selv til konge, setter seg opp imot keiseren. . . . Vi har ingen annen konge enn keiseren.» (Joh. 19: 12—15) Denne uttalelsen sto som en slående kontrast til det deres profet Esaias hadde sagt mange år tidligere: «[Jehova] er vår dommer, [Jehova] er vår lovgiver, [Jehova] er vår konge.» — Es. 33: 22.

7, 8. Hvem førte ordet ved en rettssak som ble behandlet av Det høye råd, og hva sa de anklagede?

⁷ Cirka to måneder senere var det et nytt opptrinn i Jerusalem. Dette fant sted på gårdsplassen til jødenes domstol, Sanhedrinet eller Det høye råd, som hadde 71 medlemmer. Det var ypperstepresten som førte ordet ved denne spesielle rettssaken, og 12 jøder sto anklaget for å ha forkynt en religiøs lære som Det høye råd ikke likte. Vi leser om dette:

⁸ «Og da de hadde hentet dem, stilte de dem for rådet, og ypperstepresten spurte dem og sa: Vi bød eder strengt at I ikke skulle lære i dette navn, og nå har I fylt Jerusalem med eders lære og vil føre dette menneskes blod over oss! Da svarte Peter og apostlene: En skal lyde Gud mer enn mennesker. Våre fedres Gud oppvekte Jesus, som I drepte ved å henge ham på et tre; ham opphøyde Gud ved sin høyre hånd til høvding og frelser, for å gi Israel omvendelse og syndenes forlatelse. Og vi er hans vitner om disse ting, og likeså den Hellige Ånd, som gud ga dem som lyder ham.» — Ap. gj. 5: 27—32.

 9. Hvem var det som representerte Jehovas teokrati?

⁹ Dette vitnesbyrdet viste hvem det var som handlet teokratisk og anerkjente Gud som hersker og Teokrat. Hvem var det som representerte den teokratiske organisasjon — var det Det høye råd, det jødiske folks representanter, eller var det de 12 apostlene til Jesus, ham som rådet nylig hadde sørget for å få drept? Det var hevet over enhver tvil at det var Jesu Kristi 12 apostler som representerte Jehovas teokrati.

10, 11. a) Hvilket mektig bevis for at Teokratiet ikke lenger eksisterte i den jødiske nasjon, ble tilveiebrakt på pinsedagen? b) Hvordan antydet Gamaliel at Det høye råd ikke hadde handlet på en teokratisk måte?

¹⁰ Det var blitt tilveiebrakt et mektig bevis for at Guds teokrati ikke lenger eksisterte i Israels nasjon, men blant Jesu Kristi 12 apostler og andre disipler. Hvilket bevis var det? Jo, Gud hadde utgytt sin hellige ånd over Kristi disipler, som anerkjente Gud som hersker framfor mennesker som motarbeidet Gud som hersker. Det var ved denne utgytte ånds hjelp at Peter og de andre 11 apostlene avla sitt modige vitnesbyrd for jødenes Høye råd. Noen dager før, på pinsefestens dag, hadde Gud utgytt denne ånd over dem som en oppfyllelse av profetien i Joel 3: 1, 2. Apostelen Peter siterte denne profetien den dagen, da han forklarte det miraklet som hadde funnet sted, for de tusener av jøder som hadde kommet sammen for å feire pinsen. Det var ved denne anledning Peter sa til jødene: «Så skal da hele Israels hus vite for visst at Gud har gjort ham både til Herre og til Messias, denne Jesus som I korsfestet [pelfestet, NW].» (Ap. gj. 2: 14—36) At den jødiske nasjon ikke lenger handlet på en teokratisk måte, ble også antydet av den jødiske lovlæreren Gamaliel, som sa følgende til rådet om de 12 apostlene som var ført fram:

¹¹ «Israelittiske menn! Se eder vel for hva I gjør med disse mennesker! . . . Og nå sier jeg eder: Hold eder fra disse menn og la dem være i fred! for er dette råd eller dette verk av mennesker, da skal det gå til grunne, men er det av Gud, vil I ikke kunne ødelegge dem. Vokt eder at I ikke må finnes stridende mot Gud!» — Ap. gj. 5: 34—39.

12. Hva var det som senere beviste at «dette råd eller dette verk» var «av Gud», og hvilken forandring hadde således funnet sted?

¹² Det som denne jødiske fariseeren Gamaliel kalte «dette råd eller dette verk», viste seg å være «av Gud», for hverken Det høye råd eller jødene i og utenfor Romerriket klarte å ødelegge det, trass i at de forfulgte Jesu Kristi åndssalvede etterfølgere. Men i år 70 e. Kr. ble jødenes hovedstad, Jerusalem, ødelagt, og jødenes Høye råd hadde ikke lenger noen funksjon. Og tre år senere, i år 73 e. Kr., falt jødenes siste festning i provinsen Judea for romerske hærer. Det var Masada, på vestkysten av Dødehavet. Men før alt dette skjedde, hadde de trofaste jødekristne flyktet ut fra Jerusalem og alle andre deler av provinsen Judea. Jesus Kristus hadde befalt dem å gjøre det da han i en profeti beskrev Jerusalems kommende ødeleggelse. (Matt. 24: 15—22; Mark. 13: 14—20; Luk. 21: 20—24) Det var således tydelig at Jehovas teokrati var blitt overført fra den kjødelige, omskårne Israels nasjon til den åndsfylte organisasjon av Jesu Kristi, Guds Sønns, disipler. Fram til denne dag har de forkynt Guds rike, ikke republikken Israel eller noen annen jordisk regjering.

En teokratisk organisasjon i det første århundre etter Kristus

13. Hva bør vi undersøke med hensyn til innvigde lesere av Vakttårnet og hvorfor?

¹³ Bladet Vakttårnet har stadig henledet oppmerksomheten på den teokratiske organisasjon og vil fortsette å gjøre det. Vi bør derfor undersøke om de innvigde, døpte, kristne lesere av dette bladet er tilsluttet den teokratiske organisasjon.

14. Hva slags administrasjon hadde det før-kristne Israel, og hvordan ble dette vist ved det Moses måtte gjøre da han vendte tilbake til Egypt?

¹⁴ Vi må da gå tilbake til det første århundre, til Kristi apostlers tid, for å se hvordan deres teokratiske organisasjon var oppbygd. Alle apostlene var i likhet med Jesus Kristus kjødelige, omskårne jøder eller israelitter. De kjente godt til at det under den før-kristne oppbygning av Israels teokratiske nasjon hadde vært visse utnevnte tjenestemenn eller administratorer. De visste at da Jehova sendte Moses tilbake til Egypt for å utfri Hans trellbundne folk, sa han til Moses: «Gå nå og kall sammen de eldste [hebraisk: zeqe·nim’] i Israel og si til dem: [Jehova], eders fedres Gud, har åpenbart seg for meg.» (2 Mos. 3: 16) Disse «eldste» var ikke bare gamle av år, men innehadde også stillinger som «eldste». Ved denne anledning er det mulig at de representerte hele Israels hus.

15. Hvilken stilling hadde de 70 mennene som Moses tok med seg opp på Sinai berg, og hvordan blir dette vist?

¹⁵ Flere måneder senere, da profeten Moses formidlet lovpakten mellom Gud og Israels folk, sa Gud til ham på Sinai berg: «Stig opp til [Jehova], du og Aron, Nadab og Abihu og sytti av Israels eldste [zeqe·nim’].» Det framgår tydelig av 2 Mosebok 24: 11 at disse 70 «eldste» var representanter for folket. Det står der: «Og han [Jehova] løftet ikke sin hånd mot de ypperste av Israels barn, men de skuet Gud og åt og drakk.» De var altså «de ypperste» og ikke bare menn som var høyt oppe i årene. (2 Mos. 24: 1, 14) De innehadde stillinger som «eldste».

16. Hvilken stilling hadde de 70 mennene som Jehova la noe av den ånd som var over Moses, på?

¹⁶ Senere, da Jehova skulle til å ta av den ånd som var over Moses, og legge på 70 andre israelitter, sa han til Moses: «Kall meg sammen sytti menn av Israels eldste [zeqe·nim’], de som du vet er folkets eldste og dets tilsynsmenn, og du skal ta dem med deg til sammenkomstens telt, og la dem stille seg opp der sammen med deg.» Da denne befalingen var blitt adlydt, tok Jehova noe av den ånd som var over Moses, og «la på de sytti eldste», og «da talte de profetiske ord». (4 Mos. 11: 16—25) Disse 70 mennene var enten knyttet til «tilsynsmenn», eller så var de selv i egenskap av eldste» spesielle tilsynsmenn for folket.

17. Hva skulle israelittene ha i sine byer, og hva er det som viser at de hadde det til og med på Jesu tid?

¹⁷ Ifølge de instrukser Jehova ga Moses, skulle israelittene ha «eldste» i hver by når de kom inn i det lovte land. (5 Mos. 19: 12; 21: 2—20; 22: 15—18; 25: 7—9) Bibelens historie viser at det var slik i byene i Israel. (Dom. 8: 14—16; 1 Kong. 21: 8—11; Esras 10: 14) Slik var det til og med på Jesu Kristi og hans apostlers tid. Da Jesus begynte å fortelle apostlene at han skulle lide en voldsom død, sa han til dem at «han skulle gå til Jerusalem og lide meget av de eldste og yppersteprestene og de skriftlærde, og slås i hjel». (Matt. 16: 21) Dette var ikke bare menn som var gamle av år. De hadde offisielle stillinger som «eldste». De var sammen med yppersteprestene og de skriftlærde da Jesus ble arrestert og forhørt. (Matt. 26: 47 til 27: 41) Sammen med yppersteprestene bestakk de de mennene som hadde holdt vakt ved Jesu grav, for å få dem til å si at han ikke var blitt oppreist fra de døde, men at hans disipler hadde stjålet hans legeme. — Matt. 28: 12.

18. a) På grunn av hvem måtte apostlene i likhet med Jesus lide mye? b) I hvilken forstand var disse «eldste», hva måtte de ha når de holdt møter, og hvor lenge om gangen skulle hver enkelt tjene i en slik stilling?

¹⁸ I likhet med Jesus Kristus måtte hans apostler lide mye på grunn av de «eldste» og yppersteprestene. Beretningen sier at da apostlene Peter og Johannes var blitt løslatt etter å ha vært fengslet og tatt i forhør, «kom de til sine egne og fortalte dem alt det yppersteprestene og de eldste hadde sagt til dem». (Ap. gj. 4: 5—23) Alt dette viser at disse yppersteprestenes forbundsfeller hadde en offisiell stilling som «eldste». Byene i det gamle Israel hadde ikke det som vi kaller «borgermestere», men de hadde et råd av «eldste». Et slikt råd måtte ha en ordstyrer, og dette vervet gikk sannsynligvis på omgang blant medlemmene, slik at hvert medlem tjente som ordstyrer i en viss periode. Det framgår ikke hvordan de som var kvalifisert, ble gjort til «eldste».

19. a) Hvilket spørsmål oppstår derfor med hensyn til Guds nye teokrati siden pinsedagen i år 33? b) Hva har vært framholdt hva de «eldste» angår, og hvilke spørsmål oppstår da?

¹⁹ I betraktning av at det kjødelige, omskårne Israel opphørte som teokrati og Jehova fra og med pinsedagen i år 33 opprettet sitt teokrati over kirken eller menigheten av hans Sønns disipler, kan vi spørre: Hadde denne nye teokratiske organisasjon også menn som var offisielt utnevnt til å være «eldste»? Det har vært framholdt at når det gjelder den kristne menighet, ’er alle Guds salvede eldste’.b Dette ville da omfatte kvinner som etter å ha innvigd seg til Gud og blitt døpt i vann og avlet av Guds ånd er blitt salvet med hans ånd. Men hva viser forholdene i den kristne, teokratiske organisasjon i det første århundre? Viser de at ingen innvigde, døpte menn skulle bli offisielt innsatt som «eldste» i den kristne menighet? La oss se.

20. a) Hva slags menn viste Peter at det skulle være i den kristne menighet, da han siterte Joel 3: 1, 2? b) Hvilke to betydninger kan det ordet som er brukt i Joel 3: 1, ha?

²⁰ Da apostelen Peter siterte Joel 3: 1, 2 på pinsedagen i år 33, viste han at det skulle være «oldinger» i den kristne menighet, og at disse skulle «ha drømmer». Men når den greske oversettelsen Septuaginta gjengir denne profetien, bruker den det greske ordet pres·by’te·ros, som betyr «presbyter» eller «eldste». Dette skyldes at det hebraiske ordet [za·qen’] som er brukt i Joel 3: 1, vanligvis blir brukt om «eldste», slike som de eldste i byene. Dette hebraiske ordet ble imidlertid også brukt om gamle mennesker, for eksempel om Abraham og Sara da de var høyt oppe i årene. (1 Mos. 18: 11; 25: 8) Disse presbytere eller «eldste» som er omtalt i Joel 3: 1 og Apostlenes gjerninger 2: 17, tilhørte i hvert fall det «kjød» som Jehova skulle utgyte sin ånd over i de «siste dager». De kunne være offisielt utnevnte «eldste» eller simpelthen «oldinger».

21. a) Til hvem i Jerusalem ble det sendt hjelp fra Antiokia, og hva viser dette med hensyn til den første menighet? b) Hva er en presbyter?

²¹ Men fantes det offisielt utnevnte «eldste» eller presbytere i den første kristne menighet? For å få svar på det spørsmålet skal vi vende oss til Apostlenes gjerninger 11: 30. Den kristne profeten Agabus hadde varslet at «det skulle komme en stor hungersnød over hele jorderike», og denne hungersnøden kom i keiser Klaudius’ regjeringstid. Kristi disipler i byen Antiokia i Syria vedtok da at de skulle sende hjelp til sine trengende kristne brødre i den romerske provinsen Judea. Hvem sendte de denne hjelpen (gresk: di·a·ko·ni’a) til? Beretningen sier: «Dette gjorde de også, og de sendte det med Barnabas og Saulus til de eldste [presbyterne].» (Ap. gj. 11: 27—30) Det var altså disse «eldste» eller presbytere som mottok gavene, og de sørget så for at de ble delt ut til menighetene i Judea. Gyldendals store konversasjonsleksikon sier at ordet «presbyter» var et «embetsnavn på menighetsledere i den eldste kirke». Ved hjelp av Bibelen kan vi finne ut om denne definisjonen er riktig.

Hvem utgjorde det styrende organ?

22. For hvem la menigheten i Antiokia fram spørsmålet om omskjærelse, hvem tok imot menighetens representanter, og hvem kom deretter sammen for å overveie saken?

²² Hvem var det menigheten i Antiokia i Syria henvendte seg til for å få en avgjørelse da det ble strid om hvorvidt ikke-jøder som var omvendt til kristendommen, skulle omskjæres? «Til apostlene og de eldste i Jerusalem.» Hvem ble Paulus og Barnabas og de andre fra Antiokia mottatt av da de kom til Jerusalem? «Av menigheten og apostlene og de eldste [presbyterne].» I denne beretningen legger vi merke til at «de eldste» og apostlene blir nevnt særskilt, i tillegg til menigheten. Det var ikke hele menigheten i Jerusalem, men «apostlene og de eldste» som «kom . . . sammen for å overveie denne sak.» — Ap. gj. 15: 2, 4, 6.

23. Hvem vedtok å sende noen til menighetene for å fortelle om vedtaket, og hvem undertegnet vedtaket?

²³ Beretningen forteller hva som skjedde da det var blitt vedtatt at det ikke var nødvendig for nyomvendte hedninger å bli omskåret: «Da vedtok apostlene og de eldste [presbyterne] sammen med hele menigheten å velge noen menn iblant seg og sendte dem til Antiokia sammen med Paulus og Barnabas; det var Judas med tilnavnet Barsabbas og Silas, som var høyt aktede menn blant brødrene, og de skrev således med dem: Apostlene og eldste-brødrene hilser brødrene av hedningene i Antiokia og Syria og Kilikia.» — Ap. gj. 15: 22, 23.

24. Hvem var noen av disse «eldste», som hva tjente apostlene og de «eldste», og hvem var ordstyrer på møtet?

²⁴ Det framgår av dette at apostlene og disse «eldste» (presbyterne) tjente som et styrende organ for alle de kristne menigheter på jorden, men de ble støttet av menigheten i Jerusalem. Blant disse «eldste» var Jakob, Jesu Kristi halvbror, og Judas (Barsabbas) og Silas (Silvanus). (2 Kor. 1: 19; 1 Tess. 1: 1; 2 Tess. 1: 1; 1 Pet. 5: 12) Det er en alminnelig oppfatning at det var denne eldste (presbyter) ved navn Jakob, Marias sønn, som var ordstyrer på det møtet som det styrende organ her holdt i Jerusalem. Men det at det var han som foreslo hva som skulle vedtas med hensyn til de forpliktelser som skulle legges på de nyomvendte hedninger, er ikke i seg selv noe sikkert bevis for at han var ordstyrer. — Ap. gj. 15: 13—21.

25. Hvem hadde vedtatt de bud som Paulus og Silas påla brødrene å holde, og hva blir vist ved at de «eldste» var knyttet til apostlene på denne måten?

²⁵ Apostlenes gjerninger 16: 4 forteller følgende om apostelen Paulus og hans følgesvenn Silas (et medlem av det styrende organ): «Etter som de nå dro fra by til by [i Lilleasia], påla de brødrene å holde de bud som var vedtatt av apostlene og de eldste i Jerusalem.» Det at disse «eldste» var knyttet til apostlene og var en del av det kristne, styrende organ, viser at de var offisielt utnevnt til å være «eldste» eller presbytere.

26. Hvem hadde Paulus et avskjedsmøte med i Milet på sin siste reise til Jerusalem, og hva viser Apostlenes gjerninger 21: 17, 18 med hensyn til menigheten i Jerusalem?

²⁶ Flere år senere foretok apostelen Paulus sin siste reise til Jerusalem. Han stanset i havnebyen Milet og satte seg i forbindelse med menigheten i nærheten, i Efesos i Lilleasia. Ba han hele menigheten i Efesos om å komme og ta farvel med ham? Apostlenes gjerninger 20: 17 forteller: «Fra Milet sendte han da bud til Efesos og kalte menighetens eldste [presbytere] til seg.» Menigheten i Efesos hadde altså sine offisielt utnevnte «eldste». I Apostlenes gjerninger 21: 17, 18 får vi vite at menigheten i Jerusalem også hadde slike «eldste». Legen Lukas forteller: «Da vi nå kom til Jerusalem, tok brødrene imot oss med glede. Den neste dag gikk Paulus med oss til Jakob, og alle de eldste kom dit.» Jakob, Jesu Kristi halvbror, var også en av disse «eldste». I Galaterne 2: 9 omtaler Paulus Jakob som en åndelig støtte. Han sier der: «Jakob og Kefas [Peter] og Johannes, de som gjaldt for å være støttene, [ga] meg og Barnabas samfunns-hånd.»

27. Hvem skulle ifølge 1 Timoteus 5: 17 aktes dobbelt ære verd, og hvorfor, og bønner framsagt av hvem var spesielt gagnlige?

²⁷ At stillingen som «eldste» (eller presbyter) i menigheten var av offisiell natur, framgår av det apostelen Paulus skrev til Timoteus omkring år 61—64 e. Kr.: «De eldste som er gode forstandere, skal aktes dobbelt ære verd, mest de som arbeider i tale og lære.» (1 Tim. 5: 17) De «eldste» var altså offisielle forstandere i menigheten og talte og underviste ut fra Bibelen. Ifølge Jakob 5: 14 var bønner framsagt av slike «eldste» spesielt gagnlige.

[Fotnoter]

[Bilde på side 81]

Det styrende organ, som besto av apostlene og andre eldste, traff den beslutning at det ikke var nødvendig for hedningekristne å bli omskåret. Det er mulig at disippelen Jakob tjente som ordstyrer