Godkjenner Gud bruk av slanger i tilbedelsen?

«Et NIDKJÆRT medlem . . . ble bitt av en klapperslange søndag kveld da han som et ledd i en seremoni i en liten, landsens kirke tok slangen i hendene», og vedkommende døde senere. Denne meldingen sto i New York Times for 29. september 1972. Bare fire dager før hadde den samme avisen fortalt om en kvinne i en pinsemenighet som døde «etter å ha blitt bitt to ganger av en klapperslange den 16. september».

Et år tidligere hadde New York Times en artikkel med tittelen «Sekt hvis medlemmer tar slanger i hendene, overlever i Appalachene». Avisen hadde også bilder av medlemmer av «Guds hellighets kirke i Jesu navn» som holdt slanger i hendene. Fire medlemmer av gruppen «sendte slangene fram og tilbake og holdt dem forsiktig, idet de sørget for å ha den ene hånden fri og holde slangenes hoder vekk fra kroppen og strøk dem og beroliget dem. . . . Slangene lot de farlige tungene sine spille, men gikk ikke til angrep i de fem minuttene det varte». — New York Times, 25. september 1971.

Hva er grunnen til at disse menneskene tar slanger i hendene som et ledd i sin tilbedelse? Det skyldes det som står i Bibelen i Markus 16: 17, 18: «Og disse tegn skal følge dem som tror: . . . de skal ta slanger i hendene, og om de drikker noe giftig, skal det ikke skade dem; på syke skal de legge sine hender, og de skal bli helbredet.»

Er det virkelig dette Guds inspirerte Ord lærer? Noe som hendte i forbindelse med apostelen Paulus, kan kanskje tyde på det. Da han hadde lidt skibbrudd på øya Malta, bet en orm seg fast i hånden hans mens han holdt på med å samle opptenningsved. Da det ikke skjedde ham noe, sa de innfødte «at han var en gud». — Ap. gj. 28: 1—6.

Gjorde Paulus seg spesielle anstrengelser for å få tak i giftige slanger og holde dem i hendene? Nei! Vi leser heller ikke noe sted i de kristne greske skrifter at noen andre av Kristi etterfølgere gjorde det. Paulus ristet jo straks av seg den ormen som hadde bitt seg fast i hånden hans.

Hvilken hensikt tjener det?

En kan med rette spørre: Hvilken hensikt tjener det å ta slanger i hendene som et ledd i tilbedelsen? Alle de mirakuløse gaver Gud ga Kristi første disipler, for eksempel evnen til å helbrede syke, oppvekke døde, rense spedalske og drive ut onde ånder, tjente svært praktiske formål. (Matt. 10: 8) Det samme gjorde gaven å tale i tunger. På pinsedagen gjorde denne gaven det mulig for jøder som kom fra over 12 forskjellige land, å høre om Guds store gjerninger på sitt eget språk. (Ap. gj. 2: 4—11) Senere skulle denne gaven brukes til oppbyggelse av den kristne menighet. Det var derfor apostelen Paulus understreket at ingen skulle tale på et fremmed tungemål hvis det ikke var noen til stede som kunne tolke det som ble sagt, slik at alle kunne ha utbytte av det. — 1 Kor. 14: 28.

Det er også noe annet som må tas i betraktning. Hvis det som står i Markus 16: 17, 18 om å ta slanger i hendene uten å bli skadd, bemyndiger de kristne til å gjøre det, hvordan stiller det seg da med de andre tingene som er nevnt i disse versene? Skulle ikke da Kristi etterfølgere også kunne drikke gift uten å dø av det? Og hva med deres evne til å helbrede folk bare ved å legge hendene på dem?

Skrevet av disippelen Markus?

Hvilken slutning får alle disse spørsmålene oss til å trekke? Jo, det må foreligge en feil et eller annet sted. Det er faktisk det nesten alle moderne bibelforskere har kommet til, nemlig at disse ordene — og ikke bare de, men alt det som står i Markus 16: 9—20 — ikke ble skrevet av Markus, men ble tilføyd senere. Hvilket grunnlag har forskerne for å hevde det? De har både ytre og indre beviser.

For det første er det ganske betegnende at to av de eldste og mest pålitelige bibelhåndskrifter, Det vatikanske manuskript nr. 1209 og Det sinaittiske manuskript, ikke inneholder denne delen; begge disse manuskriptene avslutter Markus’ evangelium med vers 8. Det finnes også en rekke gamle håndskrifter som inneholder en kort avslutning på bare cirka ett vers etter vers 8, og andre manuskripter igjen inneholder begge avslutningene. Det er med andre ord noen manuskripter som slutter med vers 8, mens noen har en kort avslutning, andre har en lang avslutning, og andre igjen har tatt med begge avslutningene. I tillegg til dette vitnesbyrdet fra greske håndskrifter, som alle får oss til å tvile på at Markus har skrevet noe videre fra vers 8, er det en rekke av de eldste bibeloversettelser som ikke inneholder de versene det er tale om. Blant disse er gamle syriske, armenske og etiopiske oversettelser. Den kjente bibelhåndskriftautoriteten dr. Westcott sier at «de følgende vers [9—20] er ikke en del av den opprinnelige beretning, men en tilføyelse». Andre kjente forskere som er av samme oppfatning, er Tregelles, Tischendorf, Griesbach og Goodspeed.a

Kirkehistorikeren Evsebios og bibeloversetteren Hieronymus støtter dette vitnesbyrdet fra greske håndskrifter og oversettelser. Evsebios skrev at den lengste avslutningen ikke fantes i de «nøyaktige avskrifter», for «på dette punkt [vers 8] blir slutten på Markus’ evangelium avmerket i nesten alle avskrifter av Markus’ evangelium». Og Hieronymus skrev i år 406 eller 407 e. Kr. at «nesten alle greske manuskripter har utelatt disse versene».

Det er også interessant å se hva New Catholic Encyclopedia (1966), bind 9, side 240, sier om disse versene: «Manuskripttradisjonen tyder på at evangeliet opprinnelig sluttet med 16: 8, men at den lengre avslutningen som er tatt med i Vulgata, senere ble tilføyd, og at den ble alminnelig godtatt i løpet av det femte århundre. . . . Ordvalget og stilen er så totalt annerledes enn ordvalget og stilen i resten av evangeliet at Markus neppe kan ha skrevet det. . . . Markus 16: 1—8 utgjør en tilfredsstillende avslutning på evangeliet, ettersom disse versene viser at Jesu profeti om hans oppstandelse er blitt oppfylt.»

Markus’ stil?

Legg merke til at New Catholic Encyclopedia hevder at ordvalget og stilen i Markus 16: 9—20 er så totalt annerledes enn ordvalget og stilen i resten av Markus’ evangelium at Markus neppe kan ha skrevet disse versene. Ja, Markus’ stil er likefram og direkte; avsnittene hans er korte, og overgangene er enkle. Men i denne avslutningen, sier New Catholic Encyclopedia, «har vi en rekke uttalelser som er omhyggelig ordnet, hver med et passende, innledende uttrykk». Den er med rette blitt sammenlignet med et stykke sateng som er blitt lagt sammen med en rull med vadmelsstoff.

Så har vi ordvalget. I versene 9 til 20 finnes det ord som ikke forekommer andre steder i Markus’ evangelium, noen ord som ikke forekommer i noen av de andre evangeliene, og noen som ikke forekommer noen andre steder i de kristne greske skrifter. Disse versene består av 163 ord på gresk, og av disse er det 19 ord og to uttrykk som ikke forekommer andre steder i Markus’ evangelium. For å si det på en annen måte — det forekommer 109 forskjellige ord i disse versene, og av disse er det 11 ord og to uttrykk som er særegne for disse versene.

Men det som bedre enn noe annet viser at Markus ikke kan ha skrevet disse versene, og at de ikke er noen del av Guds inspirerte Ord, er innholdet. Som vi allerede har nevnt, finnes det ingen beviser for at Kristi etterfølgere kunne drikke livsfarlig gift uten å bli skadd, slik det sies i vers 18. Og når det gjelder det å ta slanger i hendene, er det tydelig at de som gjør det, gjør alt de kan for å hindre at slangene biter, og de holder dem bare i fem minutter om gangen.

Disse versene sier dessuten at de 11 apostlene ikke ville tro de to disiplene som Jesus hadde møtt på veien og åpenbart seg for. Men ifølge Lukas’ beretning sa de 11 og de som var med dem, følgende da de to disiplene fant dem: «Herren er sannelig oppstanden, og er sett av Simon!» — Luk. 24: 13—35.

Hvilken slutning må vi så trekke i betraktning av alt det foregående? Jo, at Markus 16: 9—20 ikke er en del av Guds inspirerte Ord, og det av følgende grunner: 1) Disse versene forekommer ikke i to av de eldste og mest pålitelige greske håndskrifter og mangler også i andre. 2) De forekommer heller ikke i mange av de eldste og beste bibeloversettelser. 3) Slike gamle lærde som Evsebios og Hieronymus stempler dem som uekte. 4) Stilen i disse versene er helt annerledes enn Markus’ stil. 5) Ordvalget i disse versene er annerledes enn Markus’ ordvalg. 6) Og det viktigste — selve innholdet i disse versene er i strid med kjensgjerningene og med resten av Bibelen.

Med hensyn til disse tvilsomme versene kan det også bemerkes at de som tilføyde dem, ikke bare gjorde et svært dårlig arbeid, men at de kanskje heller ikke hadde noe grunnlag for det de gjorde. Hvordan det? Det kan være at Markus virkelig avsluttet sitt evangelium med det som nå er vers 8. I betraktning av Markus’ knappe stil er dette ikke umulig, slik det blir påpekt av Evsebios og Hieronymus og i New Catholic Encyclopedia og Aid to Bible Understanding.

Det får virkelig alvorlige følger når noen legger noe til Guds Ord og derved ignorerer gjentatte advarsler, ja, det kan til og med føre til døden. (5 Mos. 4: 2; 12: 32; Ordspr. 30: 6; Åpb. 22: 18) Men «Herrens ord blir evinnelig». — 1 Pet. 1: 25.

[Fotnote]