var Afrodite-templet målet for pilegrimer fra hele imperiet. Romerske keisere var blant dets skytsherrer. Pilegrimene ankom til den naturlige havnen i Nye Pafos. I Hieros-Kipos (den hellige hagen), som ligger i nærheten, samledes pilegrimene til de årlige vårfestene, som ble holdt til ære for Afrodite. Til akkompagnement av musikk gikk høytidelige prosesjoner til gudinnens tempel, som lå noen kilometer lenger borte. Der ble det frambåret offer og utført mystiske ritualer. Fruktbarhetsgudinnen ble ikke framstilt i samme skikkelse som et menneske. Hun-ble symbolisert ved en konisk stein, som ble salvet med olje under de store festene. På romerske mynter var det et bilde av templet og dets koniske avgud. Det fortelles at et trekk ved tempelritualene var religiøs prostitusjon.

I det fjerde århundre etter Kristus ble Nye Pafos hjemsøkt av store jordskjelv. Byen ble forvandlet til en liten by og gjenvant aldri sin tidligere herlighet. I dag er både ruinene av Afrodite-templet og Nye Pafos en stor attraksjon, og stedet blir besøkt av turister fra hele verden. De kan se de fine mosaikkarbeidene i Nye Pafos og ruinene av den romerske landshøvdingens palass og bymurene.

Forskjellige arkeologiske ekspedisjoner har resultert i at det stadig graves fram skatter, som ligger gjemt i jorden i den gamle byen. En innskrift fra omkring år 55 e. Kr., hvor det blant annet står: «Da Paulus var prokonsul», er blitt avdekket på øya. Dette bekrefter det Bibelen sier om at romerne administrerte øya gjennom prokonsuler eller guvernører. På apostelen Paulus’ tid het prokonsulen Sergius Paulus.

Det er tydelig at øyas innbyggere, som tilba Zeus og Afrodite, virkelig trengte det kristne budskap som Paulus og Barnabas forkynte. Bar de anstrengelser som disse første misjonærene gjorde seg på Kypros, god frukt? For å få svar på dette kan vi lese følgende bibelske beretning:

«[Paulus og Barnabas] seilte . . . til Kypros. Der kom de til Salamis, hvor de forkynte Guds ord i jødenes synagoger. De hadde Johannes med seg som hjelper.

De dro tvers over øya helt til Pafos, og der støtte de på en jødisk trollmann og falsk profet som hette Barjesus, og som holdt til hos guvernøren Sergius Paulus. Denne var en forstandig mann, og han bad Barnabas og Saulus til seg fordi han ønsket å høre Guds ord. Men Elymas, trollmannen — navnet hans [Barjesus] betyr det — motarbeidet dem og forsøkte å få guvernøren bort fra troen. Da ble Saulus, som også hette Paulus, fylt av Den Hellige Ånd. Han så skarpt på ham og sa: ’Du djevelens sønn, full av all slags svindel og bedrag, en fiende av alt som er rett, skal du aldri slutte med å fordreie Herrens rette veier? Nå legger Herren sin hånd på deg, så du en tid skal være blind og ikke se solen.’ Straks ble det svart for Øynene på ham, og han famlet omkring og lette etter noen som kunne leie ham. Da guvernøren så det som skjedde, ble han helt overveldet av Herrens lære og kom til troen.» — Apg. 13: 4—12.

Hva Bibelen sier

Hva innebærer det å være ’utnevnt ved den hellige ånd’?

«GI AKT på deg selv og på hele hjorden, som den hellige ånd har utnevnt dere til tilsynsmenn i, for at dere skal vokte Guds menighet, som han kjøpte med blodet til sin egen Sønn.» (Apg. 20: 28, NW) Apostelen Paulus rettet disse ordene til de eldste i menigheten i Efesos da han traff dem i Milet, en by på vestkysten av Lilleasia.

Som følge av det evangeliseringsarbeid som Paulus og hans trofaste medarbeidere hadde utført under ledelse av Guds hellige ånd, var det blitt opprettet mange nye menigheter. Han kunne ikke selv ta seg av alle disse menighetene, men trengte hjelp av åndelig kvalifiserte menn som kunne være hyrder og lærere for sine medtroende.

Ettersom apostelen og hans medarbeidere i evangeliseringsarbeidet hadde Guds ånd, var de i stand til å bedømme hvem av brødrene som hadde de nødvendige åndelige kvalifikasjoner for å kunne være tilsynsmenn eller eldste. Akkurat som Jesus Kristus hadde tilbrakt lang tid i bønn før han valgte ut de 12 apostlene, ba Paulus og hans medarbeidere før de traff det endelige valg med hensyn til hvem de skulle utnevne til å tjene som eldste. Gjennom bønn søkte de den hellige ånds veiledning. (Luk. 6: 12, 13; jevnfør Apostlenes gjerninger 6: 6.) Den egentlige utnevnelsen ble foretatt ved en symbolsk handling. Paulus og andre som allerede var eldste, la hendene på dem som skulle begynne å utføre en spesiell tjeneste i menigheten. (1. Tim. 4: 14; 2. Tim. 1: 6) Dette tjente til å innskjerpe overfor de menn som ble utpekt til å tjene, at deres utnevnelse kom gjennom menn som var ledet av Guds ånd. Ettersom de som foretok utnevnelsene, hadde Guds ånd og søkte guddommelig ledelse, kan det sies at de eldste ble utnevnt ved den hellige ånd. I vår tid søker de menn som foretar anbefalinger og utnevnelser, å la seg lede av den veiledning som er nedskrevet under inspirasjon av den hellige ånd, i 1. Timoteus, kapittel 3, Titus, kapittel 1, og 1. Peter, kapittel 5.

I betraktning av det faktum at mennesker har å gjøre med utnevnelser av eldste, er det en mulighet for at de kan komme til å velge en mann som ikke er kvalifisert til å tjene, for mennesker er ikke i stand til å se hva som bor i et annet menneskes hjerte. Det var derfor apostelen Paulus ga Timoteus følgende advarsel: «Vær ikke for snar til å legge hendene på noen, og bli ikke medskyldig i andres synder. Hold deg selv ren.» (1. Tim. 5: 22) Hvis Timoteus fulgte en forhastet handlemåte i forbindelse med en utnevnelse av en eldste, måtte han bære en viss del av ansvaret for det gale en slik ukvalifisert mann gjorde seg skyldig i.

Det at en kan komme til å måtte bære en del av ansvaret for de synder andre begår, bør også i dag bli vigd tilstrekkelig oppmerksomhet før en mann blir valgt til å tjene som tilsynsmann. Vi bør aldri glemme at menigheten tilhører Gud, som har kjøpt den med blodet til sin Sønn. Hvis hjorden derfor på noen måte