Kan en regjering være fri for korrupsjon?
«Når de rettferdige kommer til makten, gleder folket seg.»
HVORDAN ser du på dem som sitter dem som med makten? I mange land viser folk stor misnøye med og mangel på tillit til de styrende. Mange forlater de største politiske partiene. Noen stiller seg utenfor alle partiene eller går over til et nytt parti, mens andre igjen tar fullstendig avstand fra politikk. Mange er av den oppfatning at de ved hjelp av streiker og demonstrasjoner kan oppnå visse forbedringer.
Det er likevel ikke slik å forstå at folk ikke er interessert i å ha en regjering. De mangler bare tillit til dem som sitter med makten. Denne innstillingen til de styrende blir i høy grad lagt for dagen av mennesker over hele verden, spesielt i land hvor folket har anledning til å gi uttrykk for sin mening når det gjelder styre og stell.
Fordi det er så mye korrupsjon blant de styrende, har Arnold A. Hutschnecker, som er lege og forfatter, anbefalt at «kandidater til politiske stillinger bør godkjennes av et utvalg av leger og psykiatere før de får anledning til å delta i en valgkamp, slik at en kan forvisse seg om at de er sunne både på sinn og kropp».
Nesten alle er enige i at det er nødvendig med en eller annen form for styre. Det uønskede alternativ er pøbelvelde eller anarki. Men folkets lykke avhenger i høy grad av de styrendes dyktighet og rettskaffenhet. Ikke noe menneske eller noen gruppe av mennesker har i seg selv evnen til å styre på en fullt ut rettferdig måte. Alle mennesker er ufullkomne og er derfor utsatt for press og påvirkninger som de ikke kan motstå i egen kraft når de får makt over sine medmennesker. En mann som selv var konge, og som var en skarp iakttager, talte om alt det onde som hadde funnet sted i løpet av den tiden «da det ene menneske hersket over det andre og voldte ham ulykke». — Pred. 8: 9.
Det må følgelig tilveiebringes en regjering av en som er høyere enn menneskene. Bare Skaperen kan lage lover som er fullstendig rettferdige og til gagn for alle, og bare han kan håndheve dem på en rettferdig og upartisk måte. Det er bare han som fullt ut kjenner menneskenes natur, og som vet hva de trenger for å være lykkelige. Men er så Skaperen villig til å tilveiebringe en slik regjering? Har han til hensikt å gjøre det?
Ja, han er villig til å gjøre det. Han har lovt å opprette en slik regjering, og han har utvalgt en hersker som aldri har gjort seg skyldig i korrupsjon. Kan vi være sikre på at han har truffet et rett valg? Kan vi stole på og ha full tillit til den herskeren han har utnevnt, til at han vil sørge for å holde sin regjering fri for korrupsjon? Det er i vår egen interesse at vi foretar en grundig undersøkelse for å forvisse oss om dette.
En pakt om en ukorrupt regjering
Gud har allerede inngått en pakt eller overenskomst om en slik regjering. Denne pakten inngikk han langt tilbake i tiden med en konge han selv hadde utvalgt. Hvorfor ble denne pakten inngått for så lang tid siden når menneskene ennå ikke har fått et fullkomment styre?
Gud inngikk denne pakten på et så tidlig tidspunkt til beste for oss mennesker. Han sørget på den måten for at det ble tilstrekkelig tid til at tingene kunne utvikle seg slik at vi kunne se hvordan menneskelagde regjeringer har mislykkes, og derved bli i stand til å velge hvilken regjering vi ønsker å tjene. Vi kan trygt sette vår lit til den regjering Gud har lovt å opprette. La oss undersøke hva denne viktige pakten går ut på og gir løfte om.
På det tidspunkt da Gud inngikk denne pakten om en regjering over jorden, hadde han dannet Israels folk og gjort det til et folk for sitt navn. Han opprettet sitt rike her på jorden til gagn for dette folket, ikke på grunn av partiskhet, men for å åpenbare for hele menneskeheten hvilken handlemåte han følger, og hva slags regjering han har til hensikt å opprette. Dette riket var bare forbilledlig. Ved å betrakte den måten Gud handlet med dette riket på, får vi et grunnlag for tro på Guds regjering som skal herske over hele jorden. — 5 Mos. 4: 5—8; Sl. 67: 2—8.
Jehova Gud inngikk denne pakten om riket med en mann som het David, og som var konge i Israel på den tiden. Grunnen til at Gud inngikk denne pakten med David, var at David var en helhjertet tilbeder av Jehova. Han bestrebet seg av hele sin sjel på å fremme den sanne tilbedelse i hele sitt rike. Hvis du leser de salmene eller lyriske diktene som er skrevet av David, vil du forstå hvilken innstilling han hadde til Guds styre. I Salme 40 sa han for eksempel: «Å gjøre din vilje, min Gud, er min lyst, og din lov er i mitt hjerte.» — Sl. 40: 9.
David ønsket å ære Guds navn og fremme tilbedelsen av ham ved å bygge et tempel. For å vise at han verdsatte dette, inngikk Jehova en pakt eller en høytidelig overenskomst om å bygge et hus for David, ikke et bokstavelig hus, men et hus som besto av en kongerekke i Davids slekt. Han sa til David: «Fast skal ditt hus og ditt kongedømme stå til evig tid for ditt åsyn; din trone skal være grunnfestet til evig tid.» — 2 Sam. 7: 11—16.
Selv om Davids trone, representert ved en hersker i hans kongelige ættelinje, ble omstyrtet av babylonierne i år 607 f. Kr. for aldri mer å bli gjenopprettet på jorden, glemte ikke Gud denne pakten og satte den ikke ut av kraft. Hvordan kan vi si det? — Esek. 21: 25—27; Es. 9: 6, 7; Ap. gj. 13: 34.
En ukorrupt hersker tilveiebrakt
Det hadde aldri vært Guds hensikt at tronen skulle være grunnfestet for evig her på jorden. Den evige kongen skulle være av Davids ætt. Jehova sørget for at denne ættelinjen forble ubrutt, både gjennom kong Salomo, Davids sønn og etterfølger, og gjennom Natan, en annen av Davids sønner. Omkring år 2 f. Kr. utvalgte Gud en ung jomfru ved navn Maria i Natans ættelinje og lot henne bli fruktsommelig ved hjelp av den hellige ånd. Gud overførte i virkeligheten sin himmelske Sønns, sin første skapnings, liv til en eggcelle i Marias morsliv. Det barnet som ble født, var derfor Guds Sønn. Det var ikke noe vanhellig ved dette. (Luk. 1: 26—33) Gjennom sin engel forklarte Gud saken for Josef, den unge mannen som Maria var trolovet med. Denne rettskafne mannen tok i trofasthet og lydighet Maria til seg som sin hustru, og da barnet ble født og under Guds ledelse fikk navnet Jesus, adopterte Josef ham som sin sønn. Senere fikk Josef og Maria andre barn. — Matt. 1: 18—25; 13: 53—56.
Jesus var således Davids kjødelige arving gjennom sin mor, som var en etterkommer av Davids sønn Natan. Men hva med den kongelige arveretten, som tilhørte Salomos ættelinje? Jesus var juridisk sett også i besittelse av denne retten, for hans fosterfar Josef var en etterkommer av kong Salomo. Det var derfor som kong Davids rettmessige arving at Jesus framstilte seg for Guds representant, døperen Johannes, for å bli døpt da han var om lag 30 år gammel. Jesus begynte da på en løpebane som skulle sette ham på prøve og bevise at han var en fullt ut pålitelig og ukorrupt hersker som i all evighet kunne sitte på Davids trone. — Heb. 10: 5—10; 5: 8—10.
Han skulle imidlertid ikke utøve sitt herredømme fra noen jordisk trone. Ved sin dåp ble Jesus Messias eller Kristus, Guds salvede. Andre konger i Davids ættelinje var blitt salvet med olje, men Jesus ble salvet med hellig ånd og avlet som en åndelig Sønn av Gud. (Matt. 3: 13—17; Ap. gj. 10: 38) Han skulle til slutt dø og bli oppreist til liv i himmelen, hvor han tidligere hadde vært sammen med sin Far helt fra før verden ble grunnlagt. — Joh. 1: 1—3, 18; 8: 58; Kol. 1: 13—17.
En prøvd og godkjent hersker
Hvordan kan vi være sikre på at Messias’ regjering vil være fri for korrupsjon? Vi kan være det fordi Gud har forberedt den gjennom mange hundre år. Selv før denne Guds Sønn kom til jorden, brukte Gud ham som Israels folks usynlige beskytter. (2 Mos. 33: 1, 2; 23: 20—23) I denne stillingen fikk Guds Sønn stor erfaring i å anvende Guds lover og ble godt kjent med Guds måte å handle med menneskene på. Lenge før dette var dessuten denne Sønn, som senere ble Jesus Kristus, «verksmester» under Jehovas ledelse ved skapelsen av alle ting. Han var derfor meget interessert i menneskene. — Ordspr. 8: 22, 30, 31.
Med hensyn til hvorvidt han er ukorrupt, beviste han i sitt liv på jorden at han ikke lot seg bestikke, presse eller tvinge til å gjøre noe galt, nei, ikke noe fikk ham til å avvike det aller minste fra rette prinsipper. Han oppfylte de krav Gud hadde fastsatt for en hersker. Gud ga følgende påbud til dem som skulle innsettes som dommere eller få andre stillinger i hans forbilledlige rike i Israel: «Du skal ikke bøye retten, du skal ikke gjøre forskjell på folk og ikke ta imot gaver; for gaven blinder visinenns øyne og forvender de rettferdiges sak. Rettferdighet, rettferdighet skal du strebe etter, for at du må leve.» — 5 Mos. 16: 19, 20.
Ta for eksempel det listige forsøket på bestikkelse som Jesus ble utsatt for på et tidlig tidspunkt under sin tjeneste her på jorden. Satan Djevelen, som Bibelen sier er «denne verdens gud», og som i virkeligheten er den som styrer de menneskelagde rikene i denne verden, kom med et tilbud til Jesus som ingen menneskelig hersker i vår tid ville ha motstått. (2 Kor. 4: 4) Jesus fikk se alle denne verdens riker i et syn. Han skulle få disse rikene på betingelse av at han ville utføre en enkelt tilbedelseshandling overfor Djevelen. Tenk på det — tilbudet om verdensherredømmet kom fra en som kunne gi ham det øyeblikkelig! Hvilken politiker ville kunne motstå et slikt tilbud, enten han nå tenkte at han som hersker kunne gjøre noe godt for verden, eller var fullstendig selvisk?
Jesus visste imidlertid at én troløs handling var ensbetydende med å fornekte Jehovas overherredømme. Han visste at det bare er Jehova som er god, og at det bare er fra ham det kan komme en regjering som kan innføre fred og rettferdighet på jorden. (Mark. 10: 18) Han visste også at selv om han kunne regjere i lang tid som en slik verdenshersker over politiske riker, ville Jehova til slutt komme til å ødelegge hans regjering. (Dan. 2: 44) Uten så mye som et øyeblikk å reflektere over tilbudet svarte han: «Bort fra meg, Satan!» — Matt. 4: 1—11.
Jesus prøvde ikke engang å gjøre seg selv til en jordisk konge over Davids hus eller over Jakobs hus. Han avviste et forsøk fra folkets side på å gjøre ham til konge. (Joh. 6: 14, 15) Han stolte på at Jehovas pakt med Davids ætt skulle gi ham kongedømmet når Guds tid var inne til det. Han viste seg å være den pålitelige og ukorrupte mann som Gud hadde valgt til å være konge i hans himmelske regjering. Da han sto foran den romerske landshøvdingen Pontius Pilatus, vitnet han om sitt kongedømme, men samtidig forklarte han: «Mitt rike er ikke av denne verden.» — Joh. 18: 33—37.
Jesus ble utsatt for det største press. Han ble hatet av sitt eget folk, bakvasket og forfulgt. Til slutt ble han henrettet på en torturpel falskelig anklaget for den verste forbrytelse, nemlig gudsbespottelse og oppvigleri. Han kunne ha unngått en slik død ved å gå på akkord, ved å utvanne sannheten for å behage de religiøse og de politiske ledere. Men han sto fast for sannheten til tross for at han ble utsatt for hån og spott, hat og lidelser, ja, selv da han sto ansikt til ansikt med døden. — Joh. 8: 31, 32; 1 Tim. 6: 13.
Jesus lot seg heller ikke bestikke til å forvende retten, noe mange politikere har gjort. Det var ingen som kunne finne en eneste feil ved ham som kunne bli brukt for å legge press på ham eller bringe ham i vanskeligheter, nei, ikke engang slike «små» synder som er vanlige for mennesker i sin alminnelighet. Hans religiøse fiender ville uten tvil ha slått ned på selv den minste avvikelse fra Guds fullkomne lov. Men Jesus kunne si rett ut til dem: «Meg tror dere ikke, fordi jeg sier sannheten. Hvem av dere kan finne meg skyldig i en synd?» (Joh. 8: 45, 46, UO) Like før sin død kunne han si: «Verdens hersker [Djevelen] kommer [for å få Jesus drept]. Og han har ikke noe tak på meg.» — Joh. 14: 30, NW.
Noe som viser at Jesus virkelig har kjærlighet til de menneskene han skal herske over, er at han ga sitt liv for at de skulle kunne få sine synder og ufullkommenheter fjernet. Han kjøpte hele menneskeslekten — fra den største til den minste. (1 rim. 2: 5, 6) Som Konge i Guds rettferdige regjering vil han ha et juridisk grunnlag for å kunne bruke sin makt til å helbrede dem både åndelig og fysisk i den grad at de oppnår menneskelig fullkommenhet og har utsikt til å oppnå evig liv. — Heb. 9: 28.
Hvem er det så i himmelen eller på jorden som kan finne feil ved det liv Jesus levde her på jorden som Messias, Kristus, han som ble salvet til å herske som konge over hele menneskeheten? Det finnes ikke noen. Apostelen Peter omtalte Jesu Kristi syndfrie liv her på jorden da han sa følgende til den romerske høvedsmannen Kornelius og hans hedenske venner: «Det ord kjenner I, det som utgikk over hele Judea etter å ha tatt sin begynnelse fra Galilea etter den dåp som Johannes forkynte — hvorledes Gud salvet Jesus fra Nasaret med den Hellige Ånd og kraft, han som gikk omkring og gjorde vel og helbredet alle som var overveldet av djevelen, fordi Gud var med ham. Og vi er vitner om alt det han gjorde både i jødenes land og i Jerusalem.» — Ap. gj. 10: 37—39.
Den korrupsjon som preger regjeringene i vår tid, viser at menneskenes styre, som har vært under påvirkning av Satan, nærmer seg sin avslutning. Det at enden er så nær, gjør det tvingende nødvendig for alle å se hen til Guds rettferdige og ukorrupte regjering. Alle som ønsker å leve, må støtte denne regjering ved å lære om den og forkynne for andre om den. Jehovas vitner, som bruker mye tid og krefter til å forkynne om denne regjering, vil med glede hjelpe deg til å bli en som aktivt støtter Guds ukorrupte regjering under Jesus Kristus.