’En dør som fører til virksomhet, står åpen’
«En stor dør som fører til virksomhet, er blitt åpnet.» — 1 Kor. 16: 9, NW.
1. Hva gjorde Jehova Gud i det første århundre ifølge Apostlenes gjerninger 14: 15; 17: 30, Titus 3: 4, 5 og 1 Johannes 5: 13, og hvilket privilegium åpnet det for enkeltpersoner?
FOR over 1900 år siden begynte en ny æra. Den åpnet en dør til enestående muligheter, en dør som ennå ikke er blitt lukket. Den høyeste Gud ga gjennom sin førstefødte Sønn mennesker av alle stammer, nasjoner og raser det privilegium å tjene ham med utsikt til å oppnå evig liv. — Ap. gj. 14: 15; 17: 30; Tit. 3: 4, 5; 1 Joh. 5: 13.
2. a) Hvem hadde Jehova Gud handlet utelukkende med i mange hundre år før vår tidsregning? b) Hvorfor var det bare jødene som kjente den Gud de tilba?
2 I mange hundre år før Jesus kom til jorden, hadde Jehova Gud handlet utelukkende med israelittene eller jødene. De alene hadde fått ’Guds ord betrodd’. (Rom. 3: 2) Bare kjødelige jøder eller hedninger som hadde sluttet seg til dem i tilbedelsen, kunne få forståelse av Jehovas åpenbarte hensikt. Det var derfor Jesus sa til en samaritansk kvinne: «I tilber det I ikke kjenner, vi tilber det vi kjenner.» (Joh. 4: 22) Samaritanene godtok Pentatevken eller de fem mosebøker, men forkastet resten av de inspirerte hebraiske skrifter. Deres kunnskap om den sanne Gud, Jehova, var derfor mangelfull. De kjente ham ikke i den utstrekning han hadde åpenbart seg selv. Jødene, som godtok alle de hebraiske skrifter som inspirert av Gud, og som bestrebet seg på å tilbe ham i samsvar med den måten disse skriftene foreskrev, kjente imidlertid den Gud de tilba. De tilba ham i samsvar med den ordning han hadde truffet i tilknytning til templet i Jerusalem. — 5 Mos. 12: 5, 6; 1 Kong. 14: 21.
3. a) Hvilken forandring i tilbedelsen pekte Jesus Kristus på da han talte til en samaritansk kvinne? b) Hvilket bevis har vi i de hebraiske skrifter for at det med tiden ville bli en forandring i forbindelse med den sanne tilbedelse?
3 Da Jesus talte til den samaritanske kvinnen, viste han imidlertid at en forandring foresto. Han sa: «Den time kommer da I hverken skal tilbe Faderen på dette fjell [Garisim, som samaritanene betraktet som hellig] eller i Jerusalem.» (Joh. 4: 21) En slik forandring var allerede blitt omtalt i de hebraiske skrifter. Gjennom sin profet Jeremias hadde Jehova Gud erklært at den gamle lovpakten ville bli erstattet av en ny pakt. (Jer. 31: 31—34) Den Høyeste hadde åpenbart gjennom salmisten David at embetet som yppersteprest ville bli tildelt en som ikke var av Arons slektslinje. Han skulle være konge og prest i likhet med Melkisedek i det gamle Salem. I Salme 110: 4 leser vi: «[Jehova] har svoret, og han skal ikke angre det: Du er prest evinnelig etter Melkisedeks vis.» Denne forandringen i presteskapet gjorde det også nødvendig med et annet offer. Dette var også blitt omtalt profetisk. I Salme 40: 7 sies det: «Til slaktoffer og matoffer har du ikke lyst — du har boret ører på meg [«men et legeme beredte du», den greske oversettelsen Septuaginta] — brennoffer og syndoffer krever du ikke.»
4. Hvorfor kan en antagelig tilbedelse bare bli utøvd gjennom Jesus Kristus?
4 I de kristne greske skrifter lærer vi at Jesus Kristus er mellommannen for den nye pakt, at han er konge og prest etter Melkisedeks vis, og at hans fullkomne menneskelegeme utgjør det sonoffer Gud kan godta. (Heb. 7: 15—28; 8: 6; 9: 15; 10: 1—10) Det ble derfor nødvendig for alle som ønsket å tilbe på rette måte, å godta Jesus Kristus som den eneste de kunne nærme seg Faderen gjennom. Guds Sønn sa: «Jeg er veien og sannheten og livet; ingen kommer til Faderen uten ved meg.» (Joh. 14: 6) Sammen med denne forandringen i tilbedelsen kom den storslåtte anledning for enkeltpersoner til å bli en del av den nye nasjon av åndelige israelitter, som har sitt «borgerskap» i himlenes rike. — Fil. 3: 20, NW.
5. Hva måtte Jesu disipler gjøre for at andre skulle få lære hvordan de skulle tilbe Gud på en antagelig måte?
5 Men hvordan skulle folk få lære om dette? Svaret finner vi i det oppdrag Jesus Kristus ga sine disipler etter at han var blitt oppreist fra de døde. Han sa: «Gå derfor og gjør disipler av mennesker av alle folkeslag, idet dere . . . lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere.» (Matt. 28: 19, 20, NW) Ja, det var et arbeid som skulle utføres, et arbeid som besto i å kunngjøre Guds sannhet for andre og undervise dem i den. I løpet av de tre og et halvt år Jesus Kristus lærte offentlig, ble apostlene og andre disipler opplært til å utføre dette betydningsfulle arbeid. På grunn av denne virksomheten ble det åpnet andre muligheter for dem som var villige og i stand til å være opptatt i denne tjenesten.
DEN KRISTNE MENIGHET BEGYNNER Å FUNGERE
6. Når fikk den kristne menighet sin begynnelse, og hvordan viste Jehova at han ikke lenger brukte den jødiske menighet?
6 Så kom pinsedagen i år 33 e. Kr. Dette årstallet avmerker begynnelsen til den kristne menighet. Det ble da gitt tydelige beviser for at den menigheten Gud nå brukte, besto av hans Sønns disipler. Gjennom Herren Jesus Kristus utgjøt den Høyeste på den dagen den hellige ånd over omkring 120 disipler som var samlet i en sal i et hus i Jerusalem. Forut for utgytelsen av den hellige ånd hørtes det «en lyd fra himmelen som av et framfarende veldig vær». Denne lyden tiltrakk seg mange jøders og proselytters oppmerksomhet, og de samlet seg i nærheten av det huset hvor disiplene holdt til. Disse disiplene begynte ved den hellige ånds kraft å tale på fremmede språk «om Guds store gjerninger». De jøder og proselytter som var kommet til Jerusalem fra forskjellige fjerntliggende steder, var forundret over å høre galileere snakke deres språk. — Ap. gj. 2: 1—12.
7. Hvordan kunne jøder og proselytter bli medlemmer av den kristne menighet?
7 Apostelen Peter begynte deretter å forklare forsamlingen at Guds ånd var blitt utgytt som en oppfyllelse av Joels profeti. Han viste hvordan Jesus, som de hadde pelfestet, var blitt oppreist fra de døde, og at han virkelig var Kristus, kong Davids Herre, og nå satt ved Guds høyre hånd. Hvordan reagerte forsamlingen på Peters ord? Beretningen lyder: «Da de hørte dette, stakk det dem i hjertet, og de sa til Peter og de andre apostler: Hva skal vi gjøre, brødre?» Peter svarte: «Omvend eder, og enhver av eder la seg døpe på Jesu Kristi navn til syndenes forlatelse, så skal I få den Hellige Ånds gave!» Omkring 3000 fulgte denne oppfordringen. — Ap. gj. 2: 14—41.
8. Hvilke foranstaltninger ble truffet for at de som hadde kommet langveis fra til Jerusalem, skulle kunne bli i byen og høste gagn av apostlenes undervisning?
8 Disse nye troende og mange andre som kom i kontakt med den kristne menighet, hadde deretter mye å lære. Apostlene, som var blitt opplært av Jesus Kristus, hadde de beste forutsetninger for å kunne undervise dem. Men apostlene kunne ikke reise til alle de forskjellige steder på jorden som disse jøder og proselytter hadde kommet fra til Jerusalem. For å kunne høste gagn av apostlenes undervisning forlenget disse nyomvendte derfor sitt opphold i byen. De ble hjulpet til dette av mange av sine trosfeller som frivillig solgte sine eiendeler og ga det de fikk for dem, til apostlene, slik at de kunne foreta en utdeling til dem som trengte det. — Ap. gj. 2: 44, 45; 4: 34, 35.
9. Hvilke utnevnelser ble foretatt etter hvert som menigheten i Jerusalem vokste, og hvorfor?
9 Menighetens vekst i Jerusalem ga andre enn apostlene mulighet til å tjene. På et meget tidlig tidspunkt i menighetens historie leser vi om unge menn som tydeligvis utførte manuelt arbeid for apostlene. Det er mulig at de regelmessig sto til tjeneste for å utføre nødvendige ærender. (Ap. gj. 5: 6, 9, 10) Hvilken god opplæring med tanke på framtiden fikk ikke disse unge mennene ved å ha et slikt nært samarbeid med apostlene! Med tiden ble det for mye for apostlene å føre tilsyn med dette hjelpearbeidet. Da det oppsto et problem i forbindelse med utdelingen av mat til trengende enker, ble apostlene klar over at det ikke passet seg at de tilsidesatte sine forpliktelser i forbindelse med undervisningen for å sørge for slike mindre viktige ting. De oppfordret derfor brødrene i menigheten til å velge ut sju kvalifiserte menn som kunne ta seg av den daglige utdelingen av mat. Etter at apostlene hadde bedt, utnevnte de disse mennene ved å legge hendene på dem. Alle disse sju mennene hadde gode åndelige kvalifikasjoner; de var «fulle av Ånd og visdom». (Ap. gj. 6: 1—6) Etter hvert som menigheten vokste, må apostlene også ha utnevnt andre dyktige menn som var «fulle av Ånd og visdom», menn som kunne tjene sammen med dem som eldste og ta seg av disiplenes åndelige behov.
KONTAKTEN MED NYE MENIGHETER BLE OPPRETTHOLDT
10. a) Hvilken innvirkning hadde en hard forfølgelse av menigheten i Jerusalem på forkynnelsen av det gode budskap? b) Hvordan opprettholdt eldsterådet i Jerusalem kontakten med andre menigheter?
10 Kort tid etter at menigheten i Jerusalem var blitt opprettet, ble den utsatt for en hard forfølgelse som tvang de fleste av disiplene til å forlate byen. De som ble spredt på denne måten, benyttet anledningen til å utbre det gode budskap. Som et resultat av dette ble det opprettet menigheter i slike byer som Samaria og Antiokia. (Ap. gj. 8: 1, 4—8; 11: 19—21) Da nyhetene om disse menighetene og deres behov nådde Jerusalem, ble det truffet foranstaltninger for å gi dem åndelig hjelp, noe eldsterådet uten tvil ordnet med. Apostlene Peter og Johannes ble sendt til byen Samaria, og på veien tilbake til Jerusalem gjorde de seg anstrengelser for å forkynne det gode budskap i mange av samaritanenes byer. (Ap. gj. 8: 14—17, 25) Vi leser også at Peter senere besøkte menighetene i Lydda og Joppe. (Ap. gj. 9: 32—43) Det var fra Joppe at Peter under Guds ånds ledelse dro til Cesarea, hvor det for første gang ble gitt uomskårne hedninger — Kornelius og hans hus og nære venner — anledning til å bli Jesu Kristi disipler. — Ap. gj. 10: 23—48.
11. Hvorfor reiste Barnabas til Antiokia, og hvordan fikk han hjelp til å bygge opp menigheten der?
11 Menigheten i Jerusalem sendte disippelen Barnabas til Antiokia, hvor han gjorde mye for å oppmuntre sine trosfeller. (Ap. gj. 11: 22—24) Ettersom Barnabas trengte hjelp i arbeidet med å fremme sann tilbedelse i denne byen, oppsøkte han Paulus i Tarsus og innbød ham til å ta del i arbeidet i Antiokia. Dette var sannsynligvis omkring 12 år etter at Paulus, som tidligere hadde forfulgt Kristi etterfølgere, var blitt en troende. Paulus og Barnabas tilbrakte et helt år sammen med menigheten i Antiokia. (Ap. gj. 11: 25, 26) I løpet av denne tiden kom det profeter fra Jerusalem på besøk til menigheten i Antiokia. (Ap. gj. 11: 27) En av disse profetene var Agabus, som forutsa at det skulle komme en stor hungersnød. Dette fikk menigheten i Antiokia til å treffe tiltak for å hjelpe de brødre som bodde i Judea, og de sendte Paulus og Barnabas med bidrag til Jerusalem. (Ap. gj. 11: 28—30) Sammen med Johannes Markus, Barnabas’ fetter, vendte de to mennene tilbake til Antiokia. — Ap. gj. 12: 25.
12. a) Hvorfor reiste Paulus og Barnabas fra Antiokia? b) Hvordan fikk de nye menigheter de opprettet, eldsteråd? c) Hvordan fikk menigheten i Antiokia høre om Paulus’ og Barnabas’ virksomhet?
12 Under den hellige ånds ledelse ble Paulus og Barnabas deretter tatt ut for å utføre et spesielt arbeid. (Ap. gj. 13: 1, 2) I samsvar med den hellige ånds ledelse reiste Paulus og Barnabas gjennom Kypern og deler av Lilleasia, hvor de forkynte det gode budskap og opprettet nye menigheter. Da de igjen besøkte disse menighetene, utnevnte de eldste som skulle ta seg av disiplenes åndelige behov. (Ap. gj. 14: 21—23) Da de kom tilbake til Antiokia, «samlet de menigheten og fortalte hvor store ting Gud hadde gjort ved dem, og at han hadde åpnet troens dør for hedningene». — Ap. gj. 14: 27.
13. a) Hvorfor oppsto det et problem i menigheten i Antiokia i forbindelse med de hedninger som var blitt kristne? b) Hvorfor var det logisk at spørsmålet skulle avgjøres i Jerusalem?
13 Nå oppsto det et problem. Noen brødre fra Judea kom til Antiokia og insisterte på at ikke-jøder som tok imot kristendommen, skulle omskjæres og adlyde Moseloven, ellers kunne de ikke bli frelst. (Ap. gj. 15: 1) Hvor kunne dette spørsmålet bli avgjort? Det mest logiske sted ville være Jerusalem, ettersom det var menigheten der apostlene var knyttet til. Det var dessuten derfra det arbeid som besto i å forkynne og gjøre disipler, hadde spredt seg til alle de steder hvor det nå var menigheter. De eldste i menigheten i Jerusalem utgjorde det sentrale råd, som andre eldste kunne rette spørsmål til. Vi leser derfor at Paulus og Barnabas ble sendt «til apostlene og de eldste i Jerusalem» for å «legge dette spørsmål fram for dem». — Ap. gj. 15: 2.
14. a) Hvordan løste det sentrale eldsteråd i Jerusalem spørsmålet angående omskjærelse? (Ap. gj. 15: 6—21) b) Hvordan ble andre menigheter underrettet om den avgjørelsen som var blitt truffet? (Ap. gj. 15: 22—29)
14 Det sentrale eldsteråd, som innbefattet apostlene, drøftet spørsmålet inngående. Det ble avlagt vitnesbyrd som viste at Gud hadde godtatt ikke-jøder i deres uomskårne tilstand og utgytt sin ånd over dem. Det var tydelig at det at hedningene ble ført inn i den kristne menighet, var en oppfyllelse av profetier i de hebraiske skrifter. Det ble så truffet en avgjørelse som ble skrevet ned i form av et brev. (Ap. gj. 15: 6—21) Dette brevet lød slik:
«Apostlene og eldste-brødrene hilser brødrene av hedningene i Antiokia og Syria og Kilikia. Ettersom vi har fått høre at noen som er kommet fra oss, har forvirret eder ved sin tale og vakt uro i eders sjeler — vi har ikke gitt dem noe pålegg — så har vi, etter at vi var kommet til enighet i denne sak, vedtatt å velge noen menn og sende dem til eder sammen med våre elskede brødre Barnabas og Paulus, menn som har våget sitt liv for vår Herre Jesu Kristi navns skyld. Vi har da sendt Judas og Silas, som også skal forkynne eder det samme muntlig. For den Hellige Ånd og vi har besluttet ikke å legge noen annen tyngsel på eder enn disse nødvendige ting: at I avholder eder fra avgudsoffer og blod og det som er kvalt, og hor; dersom I vokter eder for disse ting, vil det gå eder vel. Lev vel!» — Ap. gj. 15: 23—29.
15. Hvordan var de avgjørelser som det sentrale eldsteråd i Jerusalem traff, og trofaste brødres besøk til hjelp for menighetene?
15 Gjennom slike brev fra det sentrale eldsteråd i Jerusalem og forskjellige trofaste brødres besøk ble menighetene oppbygd og styrket til å fortsette å forkynne det gode budskap og hjelpe sine trosfeller til å fortsette å være faste i troen. (Ap. gj. 15: 30—32; 16: 4, 5) De inspirerte brevene fra Paulus, Peter, Jakob, Judas og Johannes gjorde også mye for å styrke disiplene i åndelig henseende.
16. a) Hvilke muligheter til å tjene åpnet den kristne æra for alle disiplene, både menn og kvinner? (Matt. 28: 19, 20, NW; Gal. 2: 9; 6: 10, 1 Tim. 5: 10, Tit. 2: 3—5) b) Hvilke andre muligheter til å tjene ble åpnet for dyktige menn som var villige til å yte en slik tjeneste?
16 Begynnelsen til den kristne æra åpnet storslåtte muligheter til å tjene. Alle disiplene, både menn og kvinner, hadde det privilegium å forkynne det gode budskap og oppmuntre sine trosfeller og hjelpe dem i vanskelige tider eller i åndelig henseende. Det var behov for evangelister som kunne forkynne det gode budskap i nye distrikter. Det var også behov for dyktige brødre som kunne bruke tid til å besøke menighetene og arbeide sammen med dem en tid for å styrke dem og ha en andel i å utnevne eldste og menighetstjenere. Ettersom det hvilte et tungt ansvar på disse reisende brødre, fikk de hjelp av unge menn som kunne gå ærender for dem og på andre måter yte dem personlige tjenester. Hvordan er det i dag? Står slike muligheter til å tjene fortsatt åpne?
[Bilde på side 441]
Peter forklarer oppfyllelsen av Joels profeti for jøder og proselytter
[Bilde på side 443]
Da hedninger fikk adgang til den kristne menighet, ga det sentrale eldsteråd veiledning for å bevare enheten