Sjokkerende angrep på friheten i Puerto Rico
Av «Våkn opp!»s korrespondent i Puerto Rico
DET var like over midnatt. Fem bevæpnede menn nærmet seg en høy bygning i San Juan i Puerto Rico. Tre av dem var politimenn i uniform. De to andre var sivilkledde politiagenter.
Det var nokså stille i bygningen da de gikk opp i øverste etasje, hvor tre kvinner sluttet seg til dem. Disse åtte personene gikk langsomt mot døren til et lite rom.
Var det en farlig forbryter i dette rommet? Eller var det kanskje en terrorist som truet folk i området på livet? Å dømme etter det som nå skjedde, skulle en nesten tro det.
En av politimennene ble satt til å holde vakt utenfor døren, mens de sju andre personene gikk inn i rommet etter at døren var åpnet. De gikk mot en seng hvor det lå en 45 år gammel kvinne som så ut til å være døende. Da hun ble klar over hva de hadde tenkt å gjøre med henne, ropte hun høyt og satte seg til motverge. Men til ingen nytte. Hun ble tatt med makt og bundet til sengen. Hennes mann og tre barn som protesterte mot det som ble gjort, ble hindret i å komme henne til hjelp.
Noen få timer senere ble den alvorlig syke kvinnen mot sin egen vilje og mot sin manns og sine barns vilje brakt inn i et annet rom. Der ble det rettet en kniv mot halsen hennes, det ble laget et innsnitt, og en vene ble blottlagt.
Kvinnen greide ikke lenger påkjenningen i forbindelse med denne forkastelige behandlingen og fikk sjokk. Hun kom seg aldri. Hennes mann, barn og venner sørget dypt over hennes død.
En umenneskelig forbrytelse
I mange land vil den forferdelige måten denne kvinnen ble behandlet på, bli betraktet som en sjokkerende forbrytelse. Den vil bli stilt på linje med kidnapping og overfall og vold. Det var en umenneskelig forbrytelse, en forbrytelse mot friheten til å velge, en frihet alle mennesker bør ha.
Hvorfor må dette betraktes som en slik forbrytelse? Fordi offeret, Ana Paz de Rosario, på ingen måte hadde gjort seg skyldig i noen urett handlemåte. Hun ble betraktet som en fredselskende, lovlydig borger. Hvorfor ble hun da behandlet på denne brutale måten?
Hun var blitt operert for en alvorlig sykdom. Hun var villig til å gjennomgå denne operasjonen, og hun hadde også gjort det klart at hun var villig til å underkaste seg forskjellige former for medisinsk behandling. Men hun hadde framsatt én anmodning. Hun hadde gjort oppmerksom på at blant de forskjellige former for medisinsk behandling som var tilgjengelige, var det én bestemt behandling hun ikke ønsket. Hun satte seg ikke bare imot den av medisinske grunner, men fordi den krenket hennes samvittighet.
Legen var enig i at det ikke var nødvendig å gi henne denne behandlingen. Han utførte i virkeligheten operasjonen uten å gjøre bruk av den. Han uttalte at behandlingen ikke på noen som helst måte ville ha spesiell betydning i hennes tilfelle på grunn av sykdommens karakter.
Både før og etter operasjonen innhentet ikke desto mindre en slektning (gjennom ekteskap) uten at hverken den syke kvinnen eller hennes mann eller barn visste om det, en rettskjennelse som gikk ut på å tvinge legen til å gi kvinnen den behandlingen hun hadde nektet å ta imot, og som i dette tilfelle var en blodoverføring.
Nå inntraff en rekke begivenheter i rask rekkefølge. Offentlige anklagere, dommere, politimenn, sykepleiersker og andre sammensverget seg mot henne og nektet henne friheten til selv å bestemme hva som skulle gjøres med kroppen hennes. Tre forskjellige rettskjennelser ble avsagt, alle tre uten å konsultere hverken pasienten, hennes mann eller deres barn, hvorav to var myndige. To rettskjennelser ble avsagt uten så mye som å konsultere pasientens lege!
Nødvendig å ha frihet til å velge
Skulle du like å bli behandlet på denne måten hvis du er voksen og har dine mentale evner i behold? Hvis for eksempel en lege anbefalte en bestemt diett som han mente ville være bra for deg, men du ikke ønsket å holde den, ville du da sette pris på at han bandt deg fast til en seng og tvang maten ned i deg til tross for dine innvendinger? Eller hvis han anbefalte et legemiddel som du ikke kunne godta, hvordan ville du da føle det hvis han sprøytet det inn i årene dine med makt?
Hva da med en behandling som du motsatte deg av flere forskjellige grunner? Sett at du hadde noe å innvende av samvittighetsgrunner og fordi det var en kjensgjerning at behandlingen drepte tusener av mennesker hvert år og skadet titusener av andre. Som et voksent menneske ville du helt sikkert selv ønske å bestemme hva slags behandling du skulle godta i forbindelse med en sykdom.
Når det gjelder fru Rosario, døde hun etter den brutale behandlingen. Det er høyst sannsynlig at hennes død ble framskyndt og kanskje til og med forårsaket av det sjokk denne skadelige behandlingen framkalte i hennes organisme. Det er også høyst sannsynlig at denne blodoverføringen var en påkjenning som kroppen hennes ikke greide. I dette tilfelle er det også interessant å merke seg at den legen som opererte henne, tidligere hadde operert andre pasienter uten å bruke blod. Han hadde aldri mistet en eneste pasient som følge av at han hadde operert uten å gjøre bruk av blodoverføring.
Stadig flere operasjoner uten blod
Flere og flere leger opererer nå uten blod. Hvorfor? På grunn av de komplikasjoner som er forbundet med bruk av blod.
Den verdenskjente hjertekirurgen dr. Denton A. Cooley, som arbeider ved Texas Heart Institute i Houston, sa: «Det er nå et faktum at de fleste større operasjoner kan utføres uten blodoverføring. . . . Vårt mål er å se hvor lite vi behøver å bruke.» Dr. Jerome H. Kay skrev følgende til The Journal of the American Medical Association: «Vi har unngått blodoverføringer så mye som mulig. . . . Vi har nå utført omkring 6000 operasjoner på åpent hjerte ved Samt Vincent’s Hospital i Los Angeles. Ettersom vi i forbindelse med de fleste av pasientene ikke har gjort bruk av blod, er det vårt inntrykk at pasientene klarer seg bedre» uten blod.
Tidsskriftet Medical World News meldte: «Selv om alt blod fra blodgivere blir analysert ved hjelp av de mest følsomme metoder som nå er tilgjengelige, . . . er det fortsatt mange pasienter som får hepatitt etter blodoverføringer.» Og statistikker viser at minst ti prosent av dem som pådrar seg hepatitt på denne måten, dør som følge av dette. Den kjente hjertekirurgen dr. Charles P. Bailey, som arbeider ved St. Barnabas Hospital i New York, sier: «Uansett hvor omhyggelig en er med blodtypingen, kan nyreskader og skader som følge av uforlikelig blod ved blodoverføringer aldri helt utryddes, selv om antallet er blitt redusert.»
I bladet Let’s Live sa en kirurg: «Under de nesten 20 000 operasjoner jeg har utført, har jeg aldri gitt en blodoverføring, og jeg har aldri mistet en pasient på grunn av dette.» Den autoritative Textbook of Surgery av Davis-Christopher sier at «bare én prosent blir gitt for å redde liv».
Det er derfor tydelig at det er en risikabel framgangsmåte å gjøre bruk av blodoverføring. Som nevnt er det hvert år tusener som dør, og titusener som blir påført skader. I betraktning av dette er det ingen tvil om at en pasient bør ha rett til å godta en slik behandling eller forkaste den. Det er den samme retten som du sikkert ønsker å ha med hensyn til selv å velge hva du skal gjøre bruk av når det gjelder mat, medisiner, vitaminer, leger eller tannleger. Det er din kropp som er berørt. Som et voksent menneske med sine mentale evner i behold ønsker du å ha rett til selv å bestemme hva som skal skje med deg.
Men å nekte noen denne retten og bruke makt overfor dem er noe som hører hjemme i den mørke middelalder eller i en nazistisk konsentrasjonsleir. Det hører absolutt ikke hjemme i et sivilisert samfunn.
En religiøs innvending
Når det dessuten blir reist en religiøs innvending, kommer pasientens samvittighet inn i bildet. Hans tilbedelse av den allmektige Gud blir berørt. Loven og de som skal håndheve den, bør da i enda høyere grad verne om friheten til å velge.
Fru Rosario nektet ikke bare å ta imot blodoverføring av medisinske grunner, men først og fremst av religiøse grunner. Hun fulgte den formaning som er framsatt i Bibelen, som hun godtok som Guds inspirerte Ord. Hun betraktet den som en veiledning for dem som ønsker å tilbe Gud på rette måte.
Fru Rosario visste at Bibelen forbyr menneskene å føre blod inn i kroppen. Hvor sier Bibelen dette? En rekke steder, både i de hebraiske skrifter og i de greske skrifter. Som et eksempel kan nevnes at Apostlenes gjerninger, kapittel 15, versene 20 og 29, sier at de kristne ’skal avholde seg fra blod’. Dette påbudet blir også nevnt andre steder i Bibelen. — 1 Mos. 9: 3, 4; 3 Mos. 17: 10—14.
Noen vil kanskje si at det her tales om å spise blod, å føre det inn i kroppen gjennom munnen. Men forbudet omfatter det å føre blod inn i kroppen, uansett hvordan det blir gjort. Hvis for eksempel en lege sa til deg at du ikke måtte nyte alkoholholdige drikker, ville du da følge hans påbud hvis du fylte alkohol i en kanyle og sprøytet alkoholen inn i årene? Nei, naturligvis ikke.
Det er nok så at mange ignorerer det bibelske forbudet mot blod. Det blir deres sak og noe de selv må ta ansvaret for. Men fru Rosario tok forbudet alvorlig. På bakgrunn av hennes religiøse samvittighet så vel som av medisinske grunner og også på grunnlag av retten til selv å velge hva som skal gjøres med ens kropp, var det som skjedde med henne, et sjokkerende angrep på hennes frihet. Det er skammelig at hun ble utsatt for slike barbariske handlinger. Det var intet mindre enn overfall og vold.
Hvordan saken utviklet seg
Saken begynte da fru Rosario oppsøkte en klinikk i nærheten av hjemstedet sitt på grunn av smerter i magen. Hun fikk noen smertestillende tabletter og ble sendt hjem. Men omkring en uke senere ble hun i all hast innlagt på Doctor’s Hospital i San Juan under tilsyn av en lege.
I løpet av sju dager tok legen mange prøver, men han erklærte at han ikke kunne finne noe. Han sa imidlertid til fru Rosario at hvis hun måtte opereres, ville han ikke gjøre det uten blod. Fordi fru Rosario og hennes mann følte at hun ikke fikk den rette behandlingen, bestemte de seg for å oppsøke en annen lege, som ville respektere deres syn på blod.
Fru Rosario ble utskrevet fra Doctor’s Hospital og innlagt på San Martin Hospital i San Juan. Der ble hun undersøkt av en lege som respekterte hennes syn på blod. Undersøkelsene viste at hun hadde koldbrann i tynntarmen, og at det derfor var nødvendig med operasjon.
Innblanding
Dagen før operasjonen tok en mann som fru Rosario var i slekt med gjennom ekteskap, seg imidlertid den frihet å oppsøke den offentlige anklager ved distriktsdomstolen i San Juan. Han sa at fru Rosario måtte opereres, og at legene ønsket å få tillatelse til å bruke blod. Dette var naturligvis ikke tilfelle med legen på San Martín Hospital. Det var legen på det andre sykehuset som ønsket det.
Distriktsdommer Carlos Delgado godtok mannens ord, og uten å snakke med hverken herr eller fru Rosario eller den legen som nå behandlet henne, avsa han en rettskjennelse. Denne ga sykehusdirektøren på det første sykehuset, Doctor’s Hospital, tillatelse til å bruke blod. Men fru Rosario hadde naturligvis da allerede forlatt dette sykehuset.
Den neste dag ble fru Rosario, som nå befant seg på San Martín Hospital, operert. Legen fjernet omkring to og en halv meter av tynntarmen, som var angrepet av koldbrann. Operasjonen ble foretatt uten blod, slik som pasienten og hennes mann hadde bedt om. Fru Rosarios tilstand etter operasjonen var alvorlig, men stabil, og hun var ved bevissthet.
Dagen etter fikk legen på San Martín Hospital overlevert den rettskjennelse som dommer Delgado hadde avsagt. Den var blitt forsinket fordi den var blitt sendt til det første sykehuset, Doctor’s Hospital. Men ettersom operasjonen allerede var utført på San Martin Hospital uten blod, mente legen at det nå ikke var nødvendig å gi blod.
Med dette burde saken ha vært avsluttet. Men innblandingen fortsatte. Dagen etter operasjonen gikk den tidligere nevnte slektningen tilbake til den offentlige anklager for distriktsdomstolen og framsatte en annen svoren uttalelse. Han sa nøyaktig det samme som han hadde sagt tidligere. Retten ignorerte den legen som hadde ansvaret, og som hadde utført operasjonen. Den henvendte seg hverken til ham, pasienten, hennes mann eller hennes barn.
Distriktsdommer Alberto Toro Nazario avsa deretter en ny rettskjennelse. Den var ord for ord en avskrift av den kjennelsen som var blitt avsagt noen dager tidligere. Den eneste forskjellen var at den denne gangen var adressert til legen på San Martín Hospital.
Legen spurte da fru Rosario om hun ønsket en blodoverføring. Hun svarte ettertrykkelig NEI! Hun var voksen. Hun var ikke i tvil om hvilket standpunkt hun inntok til blod, og hennes mann var enig med henne. Legen fikk deretter de tre sykepleierskene som førte tilsyn med pasienten, til å underskrive en erklæring som bekreftet at pasienten var ved full bevissthet og hadde nektet å ta imot en blodoverføring.
En arrestordre
Fordi det ikke var blitt gitt blod, utstedte retten en arrestordre mot legen! Han ble anklaget for forakt for retten. Han fikk tilsagn om å møte i retten for distriktsdommer Edgardo Márquez Lizardi samme dag. Hverken pasienten, hennes mann eller hennes barn ble innkalt til rettsmøtet. De ble ikke engang konsultert. De visste i virkeligheten ikke noe om dette rettsmøtet eller om at det var blitt utstedt en arrestordre mot legen.
Dommeren forhørte legen inngående. Legen sa at han ikke hadde vist forakt for retten, for den rettskjennelse som dommer Toro Nazario hadde avsagt, hadde ikke uttrykkelig sagt at han skulle påtvinge pasienten blod mot hennes vilje. Han sa også at han på grunn av sykdommens progressive karakter ikke kunne garantere at pasienten ville overleve selv om det ble gitt blod.
Dommer Márquez Lizardi avsa da en ny kjennelse som ble datert samme dag som rettsmøtet ble holdt. Men denne gangen var den mer detaljert. Den ga uttrykkelig befaling om at det skulle gis blod trass i pasientens ønske. Den forbød enhver å hindre den påtvungne blodoverføring. Dommeren uttalte at politiet i Puerto Rico skulle sørge for at ordren ble gjennomført.
Til tross for alle de inntrengende anmodninger som ble rettet til dommeren, ville han ikke annullere sin kjennelse. Den skulle gjennomføres neste dag.
Pasienten får sjokk
Klokken halv to om natten sluttet bevæpnede menn — tre politimenn og to politiagenter — seg til de tre sykepleierskene på sykehuset. De gikk inn i det halvprivate rommet og ba alle om å forlate det. Pasientens mann insisterte på å få lov til å bli, og det fikk han. Men han ble hindret i å gjøre noe for å stanse det som skulle skje.
Fru Rosario satte seg til motverge og ropte: «Ikke gjør dette mot meg! Jeg er ingen forbryter!» Hun forsøkte å stanse sykepleierskene. Men hun ble straks overmannet. Hennes hender og føtter ble bundet til sengen. På den måten kunne hun ikke hindre den blodoverføring som de nå var i ferd med å påtvinge henne. På dette tidspunkt fikk fru Rosario sjokk.
Legene var imidlertid ikke i stand til å gi henne blodet gjennom årene i armen. De traff derfor forberedelser til å foreta en operasjon utelukkende i den hensikt å gjøre et innsnitt i halsen for å blottlegge en vene, slik at hun kunne få blodet på den måten. Hun ble derfor overført til operasjonsstuen, venen ble blottlagt, og blodet ble tvunget inn i henne.
Fru Rosario befant seg i en halvveis bevisstløs tilstand noen få dager og ble aldri i stand til å snakke med noen igjen. Hun fikk deretter krampe. Sykepleierskene tok straks i bruk en kunstig nyre, en lungemaskin og annet utstyr. Legen foreskrev mer blod. Ikke lenge etterpå døde fru Rosario.
Tenk på de mulige skadelige virkningene av en blodoverføring. Legg til dette det sjokk det medfører å påtvinge en uvillig pasient en blodoverføring og til og med binde hennes hender og føtter. Ja, det er høyst sannsynlig at alt dette var skyld i eller i det minste bidro til hennes tidlige død. De som var ansvarlige for hele denne skjendige og rystende affæren, har pådratt seg blodskyld. — 2 Mos. 20: 13; Ap. gj. 20: 26.
«Hvor er jeg?»
Herr og fru Rosario hadde bedt sine venner og også flere tilsynsmenn i sitt religionssamfunn om hjelp. Men heller ikke de var i stand til å hindre det som skjedde. Alle deres henvendelser til myndighetene var forgjeves.
En av disse tilsynsmennene oppholdt seg utenfor rommet mens den skjendige handlingen ble begått. Han hørte fru Rosario skrike og jamre seg. Men med en politimann på vakt rett utenfor døren var det ikke noe han kunne gjøre.
På ett tidspunkt ble døren revet opp, og pasientens mann, herr Rosario, kom ut. «Se hva de gjør med min hustru!» ropte han. Men noen inne i rommet trakk ham tilbake idet politimannen vendte seg mot ham. Døren ble deretter lukket igjen.
Tilsynsmannen orket ikke mer. Han gikk ned, syk om hjertet og direkte kvalm. Det som hadde skjedd, fant han fullstendig opprørende. Han beskriver den følelsen han hadde, med disse ordene, som han sa til seg selv: «Hvor er jeg? Er dette Puerto Rico? Er det her i dette landet at en hjelpeløs og alvorlig syk kvinne blir overfalt på et sykehus? Det syntes å være fullstendig umulig at noe så forferdelig kunne skje i Puerto Rico! Men det gjorde det!»
Til legens ros skal det sies at han samarbeidet med pasienten og hennes mann så godt han kunne. Men akkurat som hans pasients hender var bundet bokstavelig talt, var hans hender bundet billedlig talt. Han kunne ikke gjøre noe mer for å hjelpe. Men som San Juan-avisen El Vocero senere meldte, hadde legen sagt i retten at «i hennes tilstand vil en blodoverføring ikke gi noen sikkerhet for at hun vil overleve, på grunn av den progressive karakter denne sykdommen har i de fleste tilfelle».
Avisen nevnte også en uttalelse som en kjent statsadvokat i Puerto Rico hadde kommet med. Denne advokaten erklærte at tvungen gjennomføring av en praksis som er i strid med en religiøs overbevisning, «er en overtredelse av de borgerlige rettigheter» når denne overbevisning ikke er i strid med loven.
Andre tilfelle
Dette sjokkerende angrep på friheten er ikke noe isolert tilfelle. Det er ikke første gang det har hendt noe slikt i Puerto Rico. I de senere årene har det vært en rekke lignende tilfelle. Både voksne og barn er blitt påtvunget blodoverføringer etter at det er blitt innhentet rettskjennelser.
Det var for eksempel for en tid siden en 36 år gammel mann som nektet å ta imot blod i forbindelse med sin sykdom. Han undertegnet en erklæring som fritok sykehuset og legene for ethvert ansvar for eventuelle komplikasjoner som følge av at det ikke ble brukt blod. Hans hustru var fullstendig enig med ham. Men legene insisterte på å bruke blod. Pasienten og hans hustru ble utsatt for en forferdelig påkjenning. Mannen fikk medikamenter som fikk ham til å sove, og mens han var uten bevissthet, fikk han mot sin vilje en blodoverføring.
I likhet med fru Rosario respekterte denne mannen landets lov. Han var en samvittighetsfull borger. Men akkurat som fru Rosario var han av den oppfatning at når det mennesker ønsker, er i strid med det Gud ønsker, er det rett å «lyde Gud mer enn mennesker», slik Guds Ord sier. — Ap. gj. 5: 29.
For andre er kanskje en slik sak ikke et samvittighetsspørsmål. Men for dem det er det, bør det være tillatt å bruke sin gudgitte rett til å velge den legebehandling de ønsker. Å påtvinge en pasient en uønsket medisinsk behandling vitner om en arrogant holdning. Det er en krenkelse av de friheter som folk i århundrenes løp har kjempet så hardt for å vinne. Det er en krenkelse av den menneskelige verdighet. Og det er i aller høyeste grad en hån mot Gud. Som Bibelen sier i Romerne 14: 12: «Hver av oss [skal] gjøre Gud regnskap for seg selv.» Dette innbefatter dem som forsøker å hindre oppriktige tilbedere av Gud i å adlyde hans lover.
[Bilde på side 10]
Hvert år dør tusener, mens titusener blir påført skader som følge av blodoverføringer. Dr. Charles P. Bailey sier: «Uansett hvor omhyggelig en er med blodtypingen, kan nyreskader og skader som følge av uforlikelig blod ved blodoverføringer aldri helt utryddes, selv om antallet er blitt redusert.»
[Bilde på side 11]
Herr Rosario studerer regelmessig Bibelen sammen med sin familie. Hans hustru studerte også Bibelen og lærte om Guds lov om blod
[Bilde på side 13]
San Martín Hospital i San Juan i Puerto Rico. Det var her fru Rosario ble bundet til sengen og påtvunget en blodoverføring mot sin vilje og uten hennes manns samtykke