Når legene forsøker å påtvinge en pasient blodoverføring

NÅR du går til en lege, hvilke egenskaper ønsker du da at han skal ha? Du ønsker naturligvis at han skal ha gode medisinske kunnskaper og være en dyktig lege. Jo dyktigere han er, desto større hjelp vil han kunne gi deg.

Men hvordan ville du reagere hvis han nektet deg å ha et ord med i laget når det gjaldt hva som skulle gjøres med kroppen din? Hva ville du si hvis han bandt deg fast på et bord og tvinget i deg en eller annen medisin eller utførte et eller annet kirurgisk inngrep på deg mot din vilje? Du ville sannsynligvis finne deg en annen lege neste gang.

Det folk ønsker og trenger, er en lege som ikke bare er kunnskapsrik og dyktig, men også forståelsesfull. En slik lege glemmer aldri den kjensgjerning at han er en offentlig tjener. Han yter sine pasienter den beste tjeneste han kan, men han forsøker ikke å bestemme over dem. Han tar deres ønsker i betraktning. Heldigvis finnes det mange slike leger. De er klar over at det stadig blir tatt i bruk nye metoder, og at meningene er forskjellige selv blant eksperter. Så selv om de anbefaler en bestemt behandling, påtvinger de ikke pasienten den.

Det finnes imidlertid også en annen slags lege. Han er uten tvil også oppriktig interessert i pasienten. Men han er så overbevist om at en bestemt behandlingsmåte er den riktige, at han vil gå rettens vei for å kunne påtvinge pasienten denne behandlingen. En slik lege er ikke alltid klar over at nyere metoder har gjort hans behandlingsmåte av visse sykdommer avlegs. Og det er ofte denne typen som ikke fullt ut forstår sin rolle som en offentlig tjener, og som nekter å anerkjenne pasientens rett til å velge eller å forkaste visse behandlingsmåter.

Det er således stor forskjell på legene. Hvilken av disse to typene av leger ville du foretrekke å bli behandlet av hvis du var syk eller trengte en operasjon?

En «tendens i retning av ’blodløs kirurgi’»

Ikke noen gang kommer denne forskjellen så tydelig fram som i spørsmålet om blodoverføring. Hvordan det?

I de senere år har stadig flere leger forandret oppfatning i forbindelse med blodoverføring. De har lært å foreta alle slags større kirurgiske inngrep uten å gjøre bruk av blod. Andre leger ignorerer imidlertid de nye oppdagelser som er blitt gjort. De forsøker fremdeles å påtvinge folk blodoverføring.

De nye metoder som er blitt utviklet på dette området, er blitt bekjentgjort med slike overskrifter som denne, som sto å lese i avisen Times, som kommer ut i Palo Alto i California: «NY KIRURGISK TEKNIKK FJERNER BEHOVET FOR BLODOVERFØRING.» En annen overskrift, i avisen Press, som kommer ut på Long Island i New York, lød: «EN STADIG STØRRE TENDENS I RETNING AV ’BLODLØS KIRURGI’.» Den sistnevnte avisen sa videre:

«Blodoverføring var tidligere uløselig knyttet til kirurgien. Det er ikke lenger tilfelle. I de senere år har legene utviklet nye operasjonsmetoder, som gjør det mulig å redusere, om ikke helt å eliminere, blodoverføringer. De hevder at de nye metodene også er bedre for pasientene.»

Den kjente hjertekirurgen dr. Denton A. Cooley, som er knyttet til hjerteinstituttet i Houston i Texas, sier: «Det er nå tydelig at de fleste større kirurgiske inngrep kan foretas uten blodoverføring. . . . Målet er å finne ut hvor lite vi kan bruke.» Og dr. Jerome H. Kay skriver følgende i den amerikanske legeforenings tidsskrift, The Journal of the American Medical Association: «Vi har unngått blodoverføringer i så stor utstrekning som mulig. . . . Vi har nå foretatt cirka 6000 hjerteoperasjoner hvor hjertet er blitt åpnet, ved Saint Vincent’s Hospital i Los Angeles. De fleste av pasientene har ikke fått blod, og det er vårt inntrykk at de klarer seg bedre.»

Det er flere grunner til denne tendensen i retning av «blodløs kirurgi». Én av grunnene er at stadig flere er blitt klar over de farer som er forbundet med blodoverføringer.

Farer

Bladet Newsweek for 30. april 1973 sa at blodoverføring er «en prosess som kan forårsake alvorlige komplikasjoner hvis det nye blodet er infisert eller er uforlikelig med pasientens». Hvor alvorlig er dette? Winfield Miller sier i Medical Economics: «Det finnes ikke noe biologisk produkt som innebærer en større mulighet for skjebnesvangre feiltagelser innen legevitenskapen, enn blod. Mer enn én lege har til sin store sorg fått erfare at hver flaske blod i blodbanken er en potensiell flaske nitroglyserin.»

Hvor dødbringende kan blodoverføringer være? Tallene varierer. Ifølge én undersøkelse får hvert år over 30 000 amerikanere hepatitt eller gulsott som følge av blodoverføringer, og 3000 av dem dør av sykdommen. Ifølge en annen undersøkelse er det «hvert år 180 000 amerikanere som pådrar seg serumhepatitt som følge av blodoverføring». Enda høyere tall er blitt offentliggjort i De forente staters Congressional Record, som sier:

«Sykdomskontrollsentret har hevdet at det virkelige antallet av hepatitt-tilfelle kan være langt høyere enn det offisielle tallet, som følge av at mange leger ikke melder fra om serumhepatitt-tilfellene. Sentret anslår at hele 35 000 dødsfall og 500 000 sykdomstilfelle hvert år skyldes at det har vært serumhepatitt i blod som er blitt benyttet ved blodoverføringer.»

Alle disse beregningene gjelder bare én av komplikasjonene ved blodoverføring, nemlig hepatitt. Andre komplikasjoner er imidlertid også blitt registrert, for eksempel hemolytiske reaksjoner og overbelastning av kretsløpsorganene, som blir nevnt i boken Complications in Surgery Management. Denne boken sier så: «Hva uførhet og tap av liv angår, . . . utgjør blodoverføringer et av våre største helseproblemer.» Ifølge boken Textbook of Medicine av Cecil-Loeb kan en i De forente stater regne med «i hvert fall 120 000» påviselige uheldige reaksjoner som følge av blodoverføringer hvert år.

Avisen Sunday News, som kommer ut i Bulawayo i Rhodesia, fortalte sent på året i fjor om en annen alvorlig komplikasjon. To spebarn, en gutt og en pike, var blitt smittet av syfilis ved blodoverføring. De hadde fått blod fra den samme blodbanken. Denne afrikanske avisen sa: «Barna hadde fått friskt blod, som var blitt underkastet de vanlige prøver for å påvise hvorvidt det inneholdt venerisk smittestoff, og erklært smittefritt.» Hvordan kunne noe slikt skje? Davis-Christopher sier i boken Textbook of Surgery: «Syfilis på et tidlig stadium er vanskelig å oppdage, og blodgiverne er kanskje ikke klar over at de er smittet.»

Hvor lett blod blir infisert, framgår av nyere oppdagelser. Ved en undersøkelse av 29 000 blodgivere i Wisconsin fant forskerne en ualminnelig høy karbonmonoksydmengde i blodet. Karbomnonoksyd, populært kalt kullos, er en av de mest dødbringende gifter en kjenner til. Hvordan hadde den kommet inn i disse blodgivernes blod? Blant de faktorer som ble nevnt, var eksos fra biler, personens arbeid og det sted han bodde på. Det blodet som var verst, var blodet til tobakksrøykerne. De hadde mellom tre og fire ganger så mye av denne giften i blodet som de andre.

Det er således tydelig at det knytter seg mange, mange alvorlige problemer til blodoverføringer. Det var derfor med god grunn New York-tidsskriftet State Journal of Medicine sa: «Blodoverføring bør aldri gis hvis annen terapi er tilstrekkelig.» Og denne konklusjonen kom legene til for flere år siden, før mange av de nye metodene som blir benyttet ved «blodløs kirurgi», var blitt utviklet.

Ingen fullt ut sikker prøve

Forskerne har gjort seg store anstrengelser for å finne fram til metoder som kan benyttes for å avgjøre om blod inneholder smitte eller er uforlikelig. Men selv om det er blitt gjort framskritt, har en ikke funnet fram til en fullt ut sikker metode.

Denne konklusjon kom Californias lovgivende forsamling til, og den ble tatt med i dens lovforslag nr. 793, av 15. mars 1973. Og tidsskriftet Medical World News innrømmer: «Selv om alt blod fra blodgivere blir gjenstand for de mest nøyaktige undersøkelser som en nå kan foreta . . ., får mange pasienter hepatitt etter en blodoverføring.»

Det er heller ikke bare et spørsmål om å påvise hepatittfaktoren. Den berømte hjertekirurgen ved St. Barnabas Hospital i New York, dr. Charles P. Bailey, sier: «Selv om skader som skyldes uforlikelighet, og nyreskader etter blodoverføringer kan reduseres ganske mye, kan de aldri unngås helt, uansett hvor påpasselig en er med å bruke ’forlikelig’ blod.»

En av grunnene til disse store problemene kom tidsskriftet Let’s Live inn på. I en artikkel som er skrevet av to leger, blir «det unike forhold mellom en kropp og dens eget blod» omtalt. Artikkelen sier:

«I sin bok Who Is Your Doctor and Why? skriver dr. Shadman: ’En persons blod er i virkeligheten personen selv. Det inneholder alle de trekk som særmerker den personen det kommer fra. Dette innbefatter arvemessige trekk, mottagelighet for visse sykdommer og giftstoffer som skyldes personens livsførsel og spise- og drikkevaner. . . .ʼ

’Hvert individ har sin egen blodtype, og ettersom ikke to er nøyaktig like, kan en ikke ustraffet føre en annen persons blod inn i sine blodårer, uansett hvor nøyaktig blodtypen er blitt fastslått. Blodsystemet må kvitte seg med det, og det begynner å gjøre det straks og fortsetter å gjøre det inntil alt er blitt fjernet. . . .’

’Det er blitt drevet en god del propaganda for det å rense blodet og bare benytte de rene restene. Det lar seg ikke gjøre. Årelatingen i gamle dager er blitt avløst av blodoverføring. Av alle de latterlige medisinske metoder i fortid og nåtid er denne blodoverføringsgalskapen den verste.’»

I artikkelen ble også følgende uttalelse av dr. Shadman sitert: «Ved de bortimot 20 000 operasjoner jeg har foretatt, har jeg aldri gitt noen blodoverføring, og det har aldri hendt meg at en pasient har dødd fordi han ikke fikk det. Jeg har foretatt mange ’overføringer’ med alminnelig saltoppløsning. Det er bedre og sikrere. Jeg har brukt det ved alle grader av blodtap, og ingen har dødd. Noen var hvite som kalk og kalde som stein, men de klarte seg.»

Noen vil kanskje synes at en slik uttalelse virker overdreven. Men legg merke til hva autoriteten Davis-Christopher sier i boken Textbook of Surgery: «Det er blitt anslått at mellom 35 og 50 prosent av alle blodoverføringer er unødvendige, og at bare én prosent blir gitt for å redde liv.»

Det er dessuten ikke sannsynlig at den menneskelige faktor kan utelukkes ved tappingen og oppbevaringen av blod. Det blir gjort feil, og skjødesløshet forekommer også, noe som blir innrømmet i Hospital Practice for januar 1974.

Fritatt for ansvar

Skader som følge av blodoverføringer har skapt store juridiske problemer. Det er blitt reist store erstatningskrav mot leger og sykehus. Dette ble et langt alvorligere problem da høyesterett i en av de amerikanske stater for ikke lenge siden fastslo at sykehus virkelig kan bli holdt ansvarlige for skader som skyldes en blodoverføring.

Som følge av dette har mange pasienter som skulle få blodoverføring, måttet undertegne en spesiell erklæring. Ved å undertegne denne erklæring fritar pasienten sykehuset og dets personale for ethvert ansvar for eventuell skade som han blir påført gjennom blodet. Én slik erklæring har følgende ordlyd:

«Jeg er fullt ut klar over at jeg ved å få en transfusjon eller overføring av blod eller blodbestanddeler kan pådra meg VIRUSHEPATITT eller få andre uheldige reaksjoner som kan resultere i en alvorlig sykdom, i komplikasjoner og i hospitalisering, føre til at jeg får behov for ytterligere medisinsk pleie og behandling, eller til midlertidig eller varig uførhet og andre mulige skadevirkninger (døden innbefattet).»

På denne erklæringen er det satt av plass hvor foreldre eller formyndere kan underskrive når pasienten er mindreårig.

Er det konsekvent?

Det er ikke tvil om at pasienten har rett til å få vite hvilke farer som er forbundet med blodoverføring, hvis det er slik at pasienten ønsker blod. Ved å undertegne erklæringen samtykker han i å ta imot blod på egen risiko.

Men sett at han IKKE ønsker blod. Er det konsekvent av leger og sykehus å forlange at det blir undertegnet erklæringer som fritar dem for ansvar for å gi blod, når de i andre tilfelle vil gå rettens vei for å tvinge blod på pasienter som ikke ønsker å få det?

Den samme inkonsekvente handlemåte blir fulgt overfor pasienter som er mindreårige, overfor barn. På den ene side blir foreldre og formyndere bedt om å undertegne erklæringer som fritar leger og sykehus for ansvar hvis barnet blir påført skade som følge av en blodoverføring. Likevel er foreldre eller formyndere på den annen side blitt ignorert når de undertegner eller ønsker å undertegne en erklæring som fritar leger og sykehus for ansvar for at barnet IKKE blir gitt blodoverføring.

Det kan i denne forbindelse ikke være mer enn én konsekvent og fornuftig framgangsmåte, og det er å ta i betraktning pasientens rett til å nekte en bestemt form for medisinsk behandling. Denne rett er spesielt verdifull når det innrømmes at behandlingsmåten er farlig og til og med kan føre til døden.

Angående dette sa dr. Arthur Kelly, tidligere sekretær i den kanadiske legeforeningen: «Ingen lege kan med sikkerhet si at en pasient vil dø hvis han ikke får en blodoverføring, eller at han vil leve hvis han får det. Det er kanskje bedre at en enkeltperson dør enn at den fundamentale rett til å nekte en medisinsk behandling blir krenket.»

En viktigere grunn

Jehovas vitner nekter som kjent blodoverføring. De er riktignok klar over farene ved denne behandlingsmåten, men de nekter blodoverføring i første rekke av religiøse grunner, og disse grunner er langt viktigere for dem.

Guds Ord, Bibelen, befaler uttrykkelig sanne kristne å «avholde seg fra avgudenes urenhet og fra hor og fra det som er kvalt, og fra blod». (Ap. gj. 15: 20, 29) Bibelen sier også at de skal «vokte seg for . . . blod». — Ap. gj. 21: 25.

Dette forbudet mot bruk av blod ble nedskrevet i de kristne greske skrifter. Men det var ikke nytt den gangen. Den samme loven ble gitt av Gud flere tusen år tidligere, og den står nedskrevet i de hebraiske skrifter. Det var heller ikke bare en lov som ble gitt til Israels folk i gammel tid. Menneskene fikk denne loven flere hundre år før denne nasjonen ble til, og den gjelder hele menneskeheten. — Se 1 Mosebok 9: 4; 3 Mosebok 17: 11, 12, 14; 5 Mosebok 12: 23.

Mange mennesker hånte disse budene den gang blodoverføringer begynte å bli populære. Men nå har de samme menneskene kommet på andre tanker. De ser at det som til å begynne med så ut til å være et «universalmiddel», er blitt det rene mareritt. Den moderne legevitenskaps nyeste oppdagelser har således etter alle disse årene vist hvilken visdom som ligger bak Guds forbud mot bruk av blod.

Noen forsøker fortsatt å påtvinge folk blod

En skulle ikke tro at leger og sykehus i vår tid ville tvinge blodoverføring på folk, særlig ikke i betraktning av de opplysninger som har kommet fram i den senere tid, og de nye metoder som nå er blitt tatt i bruk. Men det forekommer.

Sent på året i fjor nektet en ung, gravid kvinne i De forente stater, Connie Reavis, å følge legens anbefaling om å ta imot blod. Legen og sykehuset i Portland i Oregon brakte da saken inn for en domstol. Dommeren, Berkeley Lent, godkjente anmodningen om å få påtvinge pasienten blod. Fru Reavis nektet å rette seg etter domstolens avgjørelse. Hun henvendte seg til noen leger i Seattle som sa seg villige til ikke å bruke blod. Ved universitetssykehuset i Washington utførte legene et vellykket keisersnitt, og en pike på over fem kilo kom til verden. Det ble ikke brukt blod.

I et annet tilfelle fikk to Jehovas vitner, Curtis Dunn og hans hustru, Patsy, erfare hvor lite pålitelige undertegnede erklæringer kan være. Fru Dunn ventet sitt tredje barn, og de undertegnet en erklæring som fritok legene og sykehuset for ethvert ansvar på grunn av at hun ikke fikk blod.

Etter at barnet var født, fikk det anemi. Legene ved et sykehus i Houston i Texas fratok ved hjelp av en rettskjennelse foreldrene myndigheten over barnet og ga det blodoverføring. Dette ble gjort plutselig. Det ble ikke gitt tillatelse til at partene først ble avhørt. Men hva hadde skjedd med den erklæringen de undertegnet?

En nøyere undersøkelse av erklæringen var avslørende. Erklæringen sa bare at den fritok legene og sykehuset for ethvert ansvar for foreldrenes avgjørelse. Den sa ikke at foreldrenes avgjørelse ville bli respektert under enhver omstendighet. Slike erklæringer kan således være nokså verdiløse. De kan være misvisende og gi foreldre som stoler på dem, en falsk følelse av trygghet.

Det er interessant å merke seg at en lege som undersøkte tilfellet, senere sa: «Denne anemien var høyst sannsynlig en følge av forlenget bruk av infusjonskateter som var blitt innført i navlevenen [for tilførsel av væske eller blod] da barnet var sju timer gammelt.»

Ikke «liv eller død»

Legene har mange ganger sagt til Jehovas vitner som har måttet gjennomgå en større operasjon, at de måtte få en blodoverføring hvis de ikke skulle dø. Dette har imidlertid gang på gang vist seg ikke å være tilfelle. Mange har fått lov til å velge en alternativ behandlingsmåte og har klart seg meget godt. På den måten er de heller ikke blitt utsatt for de farer som en blodoverføring medfører.

Et ektepar i Kentucky fikk for eksempel beskjed om at deres én dag gamle barn måtte få en blodoverføring. Legene på et sykehus i Fort Thomas sa at barnet ellers ville dø på grunn av Rh-faktoren. Da legene forsøkte å få lov til å gi barnet en blodoverføring ved å henvende seg til en domstol, satte faren, William Bergeron, seg i forbindelse med en annen lege. Han tok barnet ut av dette sykehuset og overførte det til et annet sykehus, i Houston i Texas. Der ga legene barnet en vellykket lysbehandling, og det kunne utskrives etter tre dager.

Den 16 år gamle Aaron Lee Washburn opplevde noe lignende. Han hadde vært utsatt for en trafikkulykke og hadde fått flere brudd på hodeskallen og også andre brudd. Ved et sykehus i Dallas sa foreldrene hans tydelig ifra at de satte seg imot blodoverføring. Dette ble til å begynne med respektert. Men tre dager senere forsøkte den kirurgen som skulle operere, ved hjelp av en rettskjennelse å påtvinge pasienten en blodoverføring. Han sa til dommeren at operasjonen ikke kunne utføres uten at det ble gitt blod. Men så ble andre kirurger kontaktet. De respekterte foreldrenes standpunkt og gikk i gang med å operere. Hele operasjonen varte i sju og en halv time. Det ble ikke gjort bruk av blod. Operasjonen var vellykket og ble omtalt i mange aviser.

Ting en har lært

De erfaringer Jehovas vitner har gjort i forbindelse med blodoverføringer, har ført til at en har lært en rekke ting. Noe av det mest positive er det som ble omtalt i en Associated Press-melding:

«Behovet for å utvikle metoder innen kirurgien som ikke krevde blodoverføringer, ble delvis stimulert av de begrensninger Jehovas vitner la på de vanlige former for kirurgi i og med at deres religion er imot overføring av blod fra en blodgiver.»

Ja, mange av de nye framgangsmåtene og tendensen i retning av «blodløs kirurgi» er en følge av at legene har vært på utkik etter bedre måter å operere Jehovas vitner på. Noen av disse framgangsmåtene har vist seg å være så effektive at et stadig større antall leger bruker dem i forbindelse med alle sine pasienter.

Noe annet en har lært, er at selv om det nå er flere leger som respekterer pasientens rett til å nekte blodoverføring, er dette på ingen måte tilfelle overalt. Mange leger viser ikke respekt for pasientens ønske, og de vil gå til domstolene for å forsøke å påtvinge ham blod.

En annen sørgelig ting som en har lært, er at det at pasienten har underskrevet en erklæring, på ingen måte er noen garanti for at ønsket om ikke å få blod vil bli respektert. Det er ikke nok å undertegne en erklæring som fritar sykehuspersonalet for ansvar hvis noe skulle gå galt som følge av at pasienten ikke har fått blod. Slike erklæringer må innbefatte en garanti for at sykehuspersonalet ikke under noen omstendigheter vil gi blod. Slike erklæringer kan også innbefatte en uttalelse om at pasienten er villig til å benytte en alternativ behandlingsmåte som han godkjenner.

Selv om Jehovas vitner fremdeles har mange vanskeligheter i forbindelse med dette spørsmålet, har de erfart flere store forandringer. De har hørt mange leger innrømme at blodoverføringer kan skade og til og med være dødbringende. De har hørt stadig flere autoriteter gå imot den praksis å gi blod. Og de har erfart at det nå er flere og flere leger som respekterer deres rett til å nekte å ta imot blod. Pasienter som er Jehovas vitner, er meget takknemlige for at det finnes slike forståelsesfulle leger.