Spørsmål fra leserne
● Jehova Gud er imot alle former for demonisme. Av Esekiel 21: 21, 22 og versene før og etter synes det imidlertid å framgå at han ledet spådommen, slik at Nebukadnesar førte sine militærstyrker mot Jerusalem. Hvordan kan det forklares? — K. M., USA.
Ifølge Esekiel 21: 21, 22 sa Jehova til profeten Esekiel: «For Babels konge står på veiskjellet, ved begynnelsen av de to veier, for å la seg spå; han ryster pilene, han spør husgudene, han ser på leveren. I sin høyre hånd får han loddet: Jerusalem; der skal han stille opp murbrekkere, åpne munnen til krigsskrik, løfte røsten med hærrop — stille opp murbrekkere mot portene, kaste opp en voll og bygge skanser.» Nebukadnesar hadde bestemt seg for å underlegge seg nye landområder. Han ble imidlertid stilt overfor et valg. Han kunne enten la sin hær dra mot Rabba i Ammon eller mot Jerusalem i Juda. Babylons hedenske hersker lot seg spå, og det førte til at han rettet sitt angrep mot Jerusalem.
Når en undersøker beretningen i Esekiel 21: 18—23, vil en legge merke til at Judas og Jerusalems innbyggeres misgjerning var blitt meget stor. Av den grunn hadde Jehova Gud bestemt seg for å føre ødeleggelse over Jerusalem. Det var i samsvar med hans vilje at babylonierne dro for å beleire byen. Gud sørget derfor for at Nebukadnesar valgte den vei som førte til Jerusalem.
Men skal vi tro at Jehova Gud ville bruke demonene for å få gjennomført sine hensikter? Absolutt ikke! Han ville ikke tilskynde eller inspirere dem til å opptre som hans redskaper og påvirke forholdene ved hjelp av spådom. Demonene har imidlertid ikke så stor makt at de kan motstå Guds vilje eller hindre at den blir gjennomført. Jehova kunne i virkeligheten gjøre det som behaget ham, da Nebukadnesar forsøkte å treffe en avgjørelse med hensyn til sine militære operasjoner. Han ville ikke tillate at spådommen fikk et utfall som var i strid med hans vilje. Om nødvendig kunne den Høyeste gripe inn i det som skjedde da kongen lot seg spå. Det betyr ikke at han ville benytte seg av demonisme, men tvert imot at han ville sette den ut av kraft. Jehova kunne for eksempel om nødvendig sørge for at den leveren som det ble spådd av ved denne anledningen, hadde et bestemt utseende, og på den måten gripe inn i det som skjedde.
Når Jerusalem og Juda var blitt straffet for sin misgjerning, skulle det finne sted en gjenopprettelse. Jehova sier i forbindelse med denne gjenopprettelsen og i forbindelse med sitt overherredømme at han er den «som gjør snakkernes tegn til intet og spåmennene til dårer [ved at han sørger for at deres forutsigelser ikke går i oppfyllelse], som driver de vise tilbake og gjør deres visdom til dårskap, som stadfester sin tjeners ord og fullbyrder sine sendebuds råd, som sier om Jerusalem: Der skal bo folk, og om Judas byer: De skal bygges opp igjen, deres ruiner vil jeg reise.» (Es. 44: 25, 26) Historien bekrefter at Jerusalem ble bygd opp igjen, og at de forskjellige byene i Juda igjen ble bebodd.
Vi vet ikke nøyaktig hvordan Jehova grep inn da Nebukadnesar lot seg spå, og hvordan det ut fra den måten spåmennene tolket og utla tingene på, ble bestemt at de babyloniske hærer skulle dra mot Jerusalem og ikke mot Rabba. Det skulle være nok å vite at Jehova alltid gjennomfører sine hensikter. — Es. 55: 8—11.
● Er en kristen forpliktet til å underkaste seg en blodoverføring bare fordi han av en domstol blir dømt til det? — M. C., USA.
Sanne kristne lar seg lede av Guds lover. De adlyder derfor alle menneskelige lover som ikke er i strid med Guds lover. (Mark. 12: 17) Guds lov til det gamle Israel er i denne forbindelse av interesse for de kristne: «Hold bare fast ved at du ikke eter blodet! For blodet er sjelen, og du skal ikke ete sjelen sammen med kjøttet.» (5 Mos. 12: 23) Gud forlangte derfor av israelittene at de skulle ’holde fast ved’ at de ikke spiste blod, selv om noen forsøkte å tvinge dem til å gjøre det. — Se også 1 Mosebok 9: 4; 3 Mosebok 17: 11, 12, 14.
Stiller saken seg annerledes for dem som tilber Jehova i vår tid? Nei, for Guds lov angående blod er fortsatt den samme, slik det framgår av de kristne greske skrifter: «Den Hellige Ånd og vi har besluttet ikke å legge noen annen tyngsel på eder enn disse nødvendige ting: at I avholder eder fra avgudsoffer og blod og det som er kvalt, og hor.» (Ap. gj. 15: 28, 29, 25) Legg merke til at dette forbudet mot å bruke blod som næring for menneskekroppen sidestilles med et forbud mot en handling som ville være ensbetydende med avgudsdyrkelse. Ville du utføre en avguderisk handling hvis en domstol krevde det av deg? Hvis en dommer befalte deg å bøye deg ned for et avgudsbilde, ville du da gjøre det? Eller ville du være fast besluttet på å la Guds lov komme på førsteplassen og adlyde Gud mer enn mennesker? (Ap. gj. 5: 29) De første kristne nektet å utføre avguderiske handlinger, selv om det førte til at de mistet livet på en romersk arena.
Innvigde kristne i vår tid må derfor være like fast besluttet på å adlyde Gud som de trofaste israelittene og de første kristne var. I noen tilfelle da domstoler har avsagt kjennelse om at det skal gis blodoverføring, har det imidlertid vært tydelig at den som har gitt seg ut for å være en kristen, ikke har vært fast besluttet på å adlyde Guds lov. Noen har overfor domstolen antydet at de ikke frivillig ville gå med på å få blodoverføring, men at de ikke ville motsette seg det hvis domstolen avsa en kjennelse om det. I ett tilfelle avsa dommeren etter en slik uttalelse en kjennelse om at det skulle gis blodoverføring, og han la spesielt vekt på at vedkommende syntes å antyde at så lenge han ikke selv ga tillatelse til blodoverføringen, var det helt i orden. Men er det slik Gud ser på det? Kan en si at vedkommende var fast besluttet på å adlyde Guds lov angående blod?
Det er riktig at domstolen bærer ansvaret for hva den gjør, hvis den avsier en kjennelse om at det skal gis blod, men hvis en kristen sier til en dommer at han, selv om han ikke frivillig vil gå med på å få blodoverføring, ikke vil motsette seg det hvis domstolen avsier en kjennelse om det, samarbeider han i virkeligheten med domstolen om å bryte Guds lov. Kan det virkelig være hans ønske? Hvis en kristen er fast besluttet på å adlyde Guds lov angående blod, er det vanskelig å forstå hvordan han kan forholde seg passiv i denne sak. Hvor langt en kristen vil gå når det gjelder å motsette seg blodoverføring i sitt eget eller i en av sine pårørendes tilfelle, er noe han selv må avgjøre, og menigheten vil senere undersøke hvor langt han har gått.
En kristen som er fast besluttet på å adlyde Gud, kan i de fleste tilfelle ta visse skritt for å unngå at noen forsøker å påtvinge ham en blodoverføring. Hvordan? Ved å drøfte dette spørsmålet med sin lege før han lar seg innlegge på et sykehus. Han bør også huske at det i de fleste tilfelle er nødvendig at både narkoselegen og kirurgen respekterer hans ønske. Han kan også undertegne en erklæring hvor han anmoder om at det ikke må bli gitt blodoverføring, og fritar sykehuset for ethvert ansvar for følgene av at det ikke vil bli gitt blodoverføring. Men det er også noe annet han kan gjøre.
Når en legger seg inn på et sykehus, kan en [i noen land] bli bedt om å undertegne en erklæring som gir sykehuset rett til å gi en «den kirurgiske eller medisinske behandling som anses for å være nødvendig eller tilrådelig». Når en undertegner en slik erklæring, gir en sitt generelle samtykke til en hvilken som helst behandling. Hvis en ikke spesielt nevner at dette ikke gjelder blodoverføring, kan det at en gir sitt samtykke til den «medisinske behandling som anses for å være nødvendig», fortolkes slik at dette også gjelder blodoverføring. En kontorfunksjonær ved sykehuset mener kanskje at det ikke er nødvendig å gjøre en slik tilføyelse, men en bør likevel sørge for at det blir gjort.
I denne tiden, da menneskene i sin alminnelighet ignorerer Guds lov, som forbyr bruken av blod, trenger de som ønsker å behage Gud, å være våkne og ’holde fast ved’ det som er rett.