De bevarte sin ulastelighet

 1. Hvilket fremtredende eksempel på menn som nektet å tilbe dyret, har vi fra den tid da villdyrets tredje hode hersket over verden?

SOM forklart både i romersk-katolske og andre bibelkommentarer, omfatter villdyret i Åpenbaringen 13: 1—8 det gamle Babylon eller Kaldea, den tredje verdensmakt. Og i Bibelens historie om Babylon som det symbolske villdyrs tredje hode finner vi et fremtredende eksempel på menn som nektet å tilbe dette dyret for 2500 år siden. Daniel 3: 1—30 forteller oss at de tre menn som bevarte sin ulastelighet, het Sadrak, Mesak og Abed-Nego. Da deres fiender anklaget dem overfor Babylons konge, Nebukadnesar, omtalte de dem som «noen jødiske menn». Etter anmodning av profeten Daniel var disse tre jøder av kong Nebukadnesar blitt utnevnt til høye stillinger i provinsen Babel, mens Daniel selv ble ved kongens hoff som hersker over hele provinsen Babel og som øverste forstander for alle Babels vismenn. — Dan. 2: 48, 49.

 2, 3. Hvorfor brøt ikke disse jøder sin pakt med Jehova ved å tjene i slike høye stillinger hos en hedensk politisk regjering?

² Men hvordan kunne det ha seg at disse jøder, som var under en nasjonal pakt med Jehova Gud gjennom mellommannen Moses, nå tjente i slike høye stillinger for en hedensk regjering? Brøt de ikke da sin pakt med Gud, som hadde gitt dem de ti bud gjennom Moses? Nei. Og hvorfor ikke? Fordi deres egen jødiske regjering, kongedømmet i Jerusalem, ikke lenger eksisterte. Nebukadnesars hærer hadde ødelagt det i 607 før den kristne tidsalder. Alt elleve år før dets ødeleggelse var Daniel og hans tre jødiske kamerater blitt ført vekk fra Jerusalem og til landflyktighet i Babylon. Så både før og etter Jerusalems ødeleggelse var disse fire jøder Babylons fanger og slaver.

³ Jehova Gud hadde brukt Nebukadnesar som sin tjener til å fullbyrde visse dommer over ulydige folkeslag, og Han hadde sagt til prestene og folket i Jerusalem: «Tjen Babels konge, så skal I leve.» Men dette hadde de nektet å gjøre, og de måtte så lide døden. Falske profeter, Sedekias og Akab, hadde rådet folket til ikke å overgi seg til Nebukadnesar. For dette stekte Babels konge disse fiendtlige profetene i ilden. (Jer. 27: 16, 17; 29: 21—23) Men Daniel, Sadrak, Mesak og Abed-Nego tjente lydig Nebukadnesar som hans fanger og slaver. Når det imidlertid kom til det å betale Nebukadnesar noe han forlangte i strid med deres Guds høyeste lov, da nektet de å adlyde denne høyeste av de herskere som da var på jorden. De gjorde som Peter og de andre apostlene; de adlød Gud som Hersker mer enn mennesker. — Ap. gj. 5: 29.

 4. Hvorfor fikk Nebukadnesar reist gullbildet i Duradalen, og hva anklaget fiendene Daniels tre kamerater for?

⁴ I Dura-dalen i provinsen Babel lot Nebukadnesar reise et bilde av gull, som var om lag tretti meter høyt og tre meter bredt. Det sies ikke noe om hvorvidt det var et bilde av hans yndlingsgud Marduk eller ei. Ett er iallfall sikkert, det representerte kongens beslutning om å få samlet alle rikets innbyggere om én felles tilbedelse for å holde dem alle sammen som lydige undersåtter og få dem til å tilbe «dyret». Nebukadnesar innstevnet alle embetsmenn fra alle rikets provinser til innvielsen av bildet. Herolden ropte ut at ved lyden av det sammensatte orkestret skulle alle falle ned og samlet tilbe dette gullbildet. Hvis de ikke gjorde det, skulle de kastes i en ildovn. Da orkestret spilte opp, enten det nå var til en nasjonalsang eller ei, «falt alle folk, ætter og tungemål ned og tilba det gullbilde kong Nebukadnesar hadde stilt opp». Men ikke Daniels tre jødiske kamerater, som var til stede. Dette fikk noen kaldeere til å klage til Nebukadnesar: «De dyrker ikke dine guder, og det gullbilde du har stilt opp, tilber de ikke.»

 5. Hva ga Nebukadnesar de tre jødiske embetsmenn ordre om å bryte, med ledsagelse av trusler?

⁵ Nebukadnesar innkalte de jødiske embetsmenn. Han truet dem. Han ga dem ordre om å bryte de første to av de ti bud, nemlig: «Jeg er [Jehova] din Gud, som førte deg ut av Egypts land, av trellehuset. Du skal ikke ha andre guder foruten meg. Du skal ikke gjøre deg noe utskåret bilde eller noen avbildning av det som er oppe i himmelen, eller av det som er nede på jorden, eller av det som er i vannet nedenfor jorden. Du skal ikke tilbe dem og ikke tjene dem; for jeg, [Jehova] din Gud, er en nidkjær Gud.» (2 Mos. 20: 2—5) Hvilket svar ga de tre slavene til statsoverhodet, hvis fanger de var, i betraktning av dette?

 6. Hvordan svarte de tre menn statsoverhodet?

⁶ De ga et svar som ga uttrykk for ulastelighet overfor Jehova Gud ved at de holdt fast på de prinsipper som ble uttrykt i hans bud. De sa: «Nebukadnesar! Vi har ikke nødig å svare deg et ord på dette. Vår Gud, som vi dyrker, er mektig til å frelse oss; av den brennende ildovn og av din hånd, konge, vil han frelse. Men hvis ikke, da skal du vite, konge, at vi ikke vil dyrke dine guder eller tilbe det gullbilde du har stilt opp.»

 7. Hva skjedde med de tre i ildovnen, og hva måtte Nebukadnesar så erkjenne vedrørende deres Gud?

⁷ Nebukadnesar var en meget ivrig tilbeder av den falske guden Marduk, og han ble rasende over de tre jøders trassige holdning. I sitt raseri sørget han for at de ble kastet bundet inn i ildovnen. Den ble spesielt varmet opp til en hete som var sju ganger større enn tidligere, forat Nebukadnesar kunne vise hvor rasende han var på dem. De som kastet mennene inn i varmen, ble selv fortært av flammene fra den overopphetede ovnen. Og da var det jo klart at de tre tilbedere av Jehova også måtte bli fortært av ilden! Men nei! Idet Nebukadnesar så på fra lang avstand, sa han: «Men jeg ser fire menn som går løse omkring inne i ilden, og det er ingen skade å se på dem, og den fjerde ser ut som en gudesønn.» Forskrekket ropte han, ikke til den fjerde som så ut som en gudesønn, men til de tre tilbedere av Jehova: «I den høyeste guds tjenere! Kom hit ut!» Da de gjorde det, så alle omkring dem at «ilden ikke hadde hatt noen makt over disse menns legemer, og at håret på deres hoder ikke var svidd, og at deres skjorter ikke hadde lidd noen skade; det kunne ikke engang kjennes lukt av noe brent på dem». Da priste den høyeste daværende hersker på jorden deres Gud, «som sendte sin engel og frelste sine tjenere, som satte sin lit til ham og gjorde mot kongens ord og vågde sitt liv for ikke å dyrke eller tilbe noen gud uten sin gud. . . . det er ingen annen gud som makter å frelse således». Med dette mente Nebukadnesar den Gud som hadde gitt de ti bud, Jehova.

 8. Hvis interesser kunne det se ut som om disse tre jøder satte i fare ved sitt standpunkt mot kongen og statstilbedelsen, men hvordan har deres trofaste standpunkt berørt Guds folk fram til vår tid?

⁸ Jehova befridde dem på grunn av deres ulastelighet overfor ham. Ved det fryktløse, urokkelige standpunkt de tok imot verdensherskeren og stats-tilbedelsen, kunne det se ut til at de truet interessene til alle de andre jøder som også befant seg i fangenskap i Babylon. De tre jødiske slaver som var gjort til embetsmenn, var klar over det: Men heller ikke for tilsynelatende å hjelpe sin jødiske neste ville de gå på akkord overfor en hersker som var mindre enn deres Gud. De elsket Gud mer enn seg selv og sin neste. Og i virkeligheten ansporte deres trofaste standpunkt deres jødiske neste til å elske Gud over alt annet. Det har styrket alle andre jødiske slaver, de som var deres neste, og alle sanne kristne fram til vår tid, til å bevare sin ulastelighet overfor Jehova som Gud og ikke tilbe noe bilde som en politisk hersker kan sette opp og forlange tilbedt. Dette innbefatter også tilbedelse av det symbolske villdyr og dets bilde.

 9. Hvordan vet vi rent bibelsk hvem Daniel og hans tre kamerater var vitner for?

⁹ Det er utvilsomt Daniel og de tre andre jødiske slave-embetsmenn for Nebukadnesar det spesielt hentydes til i Hebreerne 11: 33, 34 når det der tales om troens menn som «stoppet gapet på løver, slukket ilds kraft». I Hebreerne 11: 1, 2 sies det: «Tro . . . på grunn av den fikk de gamle godt vitnesbyrd.» Etterat ellevte kapitel har nevnt og beskrevet mange av de troens menn og kvinner som fikk «godt vitnesbyrd», sier Hebreerne 12: 1 til de kristne: «Vi har så stor en sky av vitner omkring oss.» Hvem var Daniel, Sadrak, Mesak og Abed-Nego vitner for? De var Jehovas vitner, i lydighet mot hans befaling i Esaias 43: 10—12 (AS): «Dere er mine vitner, sier Jehova, . . . og jeg er Gud.»

10. Hvis eksempel må vi da følge i vår tid, og hvem bør vi særlig se hen til som vårt eksempel?

¹⁰ Alle vi som er innvigde kristne, er i likhet med apostlene omgitt av så stor en sky av vitner. Vi må følge det eksempel de har gitt, og da særlig se hen til det største av alle vitner for Jehova, Jesus Kristus, «vår tros leder og fullender». (Heb. 12: 1, 2, NW) Jesus Kristus tilba ikke «villdyret».

11. Hvordan unnlot Jesus under fristelse å handle lik «villdyret», og hvilket prinsipp framholdt han da til rettledning for oss?

¹¹ Straks etterat Jesus var døpt i vann, ble han ført ut i ørkenen, drevet av Guds ånd som hadde kommet ned over ham og hadde salvet ham. Der ble han satt på prøve av Satan Djevelen. Satan var den symbolske drage som hadde fått villdyret til å komme opp av havet, og som ga villdyret «sin kraft og sin trone og stor makt». (Åpb. 13: 1, 2) Da Jesus ble fristet av denne drage, handlet han ikke lik villdyret, men holdt seg i harmoni med Guds hensikt vedrørende Guds rike, himlenes rike. For å friste Jesus viste Djevelen ham «alle rikene på den bebodde jord i et øyeblikk» og sa: «Jeg vil gi deg all denne myndighet og deres herlighet, for den er overgitt til meg, og jeg gir den til hvem jeg vil. Hvis du altså vil foreta en tilbedelseshandling overfor meg, skal det alt sammen være ditt.» I stedet for å gripe etter denne gamle verdens riker, i likhet med det uforstandige «villdyret», holdt Jesus fast på prinsippet om tilbedelse av Jehova og sluttet opp om Guds rike i himlene. Som kristendommens Leder ga Jesus et klart svar til «guden for denne tingenes ordning», og framholdt det spesielle prinsipp som leder hans oppførsel og også vår oppførsel, hvis vi er kristne: «Det er Jehova din Gud du skal tilbe, og det er ham alene du skal yte hellig tjeneste.» — Luk. 4: 5—8, NW; 5 Mos. 6: 13.

12. Hvilket rike var det Jesus gikk inn for?

¹² Det er grunnen til at Jesus ikke blandet seg opp i politikken og ikke hadde noen verdslige, politiske ambisjoner. Hans rike var ikke av samme opprinnelse som keiserens eller som det symbolske villdyrs. (Joh. 18: 36) Jesus samlet ingen hær for å få frigjort det gamle Israel fra keiserens skattlegning og kontroll eller for å opprette en politisk stat på jorden. Han forutsa ødeleggelsen av det kjødelige Israel, og han lot det bli ødelagt ved at Jerusalem og dets tempel falt for den romerske keisers hærer i år 70 e. Kr. Hvorfor? Fordi Jesus gikk inn for det åndelige Israel. Det rike han ville ha, var det åndelige himlenes rike, det rike han forkynte om, og som han befalte sine sanne etterfølgere å forkynne om nå i endens tid for den gamle verden. — Matt. 24: 14.

13. Hvilken «Jehovas trone» ønsket Jesus å sitte på?

¹³ Den «Jehovas trone» som Jesus ønsket å sitte på som salvet Hersker, var ikke den trone som kong David hadde sittet på, og som kong Nebukadnesar styrtet i 607 f. Kr., men det var Jehovas virkelige trone i de høyeste himler, der det var satt av en plass for Jesus ved Jehovas høyre hånd. — Sl. 110: 1, 2; Heb. 10: 12, 13.

14. Hvis vi elsker Jehova med alt vi har, hvem må vi da også elske og etterligne, og hvorfor?

¹⁴ Når vi har fått befaling om å elske Jehova med hele vårt hjerte, vår sjel og vårt sinn, da må vi også elske Jehovas levende Bilde, Jesus Kristus. (Heb. 1: 2, 3; Kol. 1: 15; Joh. 14: 9) De kristne må derfor etterligne sin Leder Jesus Kristus. Det å etterligne ham må være et ledende prinsipp i hans innvigde etterfølgeres liv. Vi må være et folk med den rette tilbedelse. Bare hvis vi er det, vil vi bli frigjort.

Samkvem med den nye verdens mennesker

15. a) Hva sa David i Salme 26 for å bevise at han hadde vandret etter prinsippene for Jehovas tilbedelse? b) Hva kunne han derfor bønnfalle Jehova om ikke å gjøre overfor ham?

¹⁵ For å bevise at han hadde vandret etter de prinsipper som ligger til grunn for tilbedelsen av Jehova, og som en representant for Jehovas rike, sa David: «Jeg har vandret i din sannhet. For jeg har ikke sittet sammen med løgnaktige menn, og jeg kommer ikke sammen med dem som legger skjul på hva de er. Jeg har hatet de ondes forsamling, og sammen med de ugudelige sitter jeg ikke. Jeg skal vaske mine hender i selve uskylden, og jeg vil gå rundt ditt alter, o Jehova, for å la takksigelsen lyde høyt og for å kunngjøre alle dine vidunderlige gjerninger. Ta ikke bort min sjel sammen med syndere og heller ikke mitt liv sammen med menn med blodskyld, som har løsaktig oppførsel i sine hender og sin høyre hånd full av bestikkelse.» (Sl. 26: 3—7, 9, 10, NW) Kong David ønsket ikke å ha samkvem med slike mennesker i sin levetid. Han ønsket ikke engang å bli funnet død sammen med dem, enten de nå kunne være herskere eller politiske embetsmenn eller alminnelige borgere. Med dette ønske i sitt hjerte unngikk han dem mens han levde, og holdt seg borte fra usannhet og hykleri, fra blodskyld og løsaktig oppførsel, og fra å ta imot eller forlange bestikkelse. På dette grunnlag kunne han bønnfalle Gud om ikke å ta bort hans sjel eller liv sammen med syndere og menn med blodskyld. Han ønsket å bli befridd fra den ødeleggelse som ville komme over slike syndere og blodplettede menn fra Guds hånd. Selv om det teokratiske Israels rike, som kong David var hersker over, lå midt i verden der i Midt-Østen, så ønsket han ikke at hans rike skulle være en del av denne verden.

16. Hvem må vi følgelig, som etterfølgere av den større David, unnlate å ha samkvem med, og i samsvar med hvilket prinsipp som Jesus kom med?

¹⁶ Dette bringer fram det prinsipp som må lede oss som følger den større David, nemlig Jesus Kristus, som var Davids sønn etter kjødet, men som nå er Davids Herre etter det åndelige liv han nå har i himmelen. Hvis vi hevder å være hans etterfølgere, må vi unngå å ha samkvem med denne gamle verden, som nå er så full av den slags menn som David unngikk. Fordi vi er kjøtt og blod som andre mennesker, må vi leve i denne verden i dens «endens tid». Men vi kan ikke være av denne gamle verden og samtidig være av Guds nye verden som vi forkynner. Jesus selv uttrykte dette prinsipp i følgende ord: «Hvis dere var en del av verden, ville verden være glad i det som er dens eget. Men fordi dere ikke er noen del av verden, men jeg har tatt dere ut av verden, av den grunn hater verden dere.» Det var i henhold til det samme prinsipp Jesus sa følgende i bønn til Gud: «Jeg har gitt dem ditt ord, men verden har hatet dem, fordi de ikke er en del av verden, liksom jeg ikke er en del av verden. Jeg ber deg ikke om å ta dem ut av verden, men å våke over dem på grunn av den onde.» — Joh. 15: 19; 17: 14, 15, NW.

17. Hva kunne vi ikke gjøre under Guds beskyttelse hvis vi ble tatt ut av denne verden?

¹⁷ Hvis vi ble tatt ut av denne verden, kunne vi ikke være vitner om at Jehova er Gud, og heller ikke vitner om at Jesus som Guds salvede Konge har regjert siden 1914. Vi er derfor ikke blitt tatt ut av denne verden, men har fått lov å bli i den for å bære vitnesbyrd om Guds rike. Men Jesus har bedt for oss om at hans himmelske Far skal våke over oss på grunn av den onde, Satan Djevelen, som nå er blitt kastet ut av himmelen og ned til jorden.

18. I hvilken universell strid kan vi ikke være nøytrale, og hvordan viser vi at vi ikke er nøytrale, i henhold til prinsippet i Romerne 10: 9, 10?

¹⁸ Det viktigste som må bevises overfor hele det fornuftbegavede skaperverk, er Jehova Guds universelle overhøyhet, og den fremste lære i hans skrevne Ord, Bibelen, er derfor læren om Guds rike, himlenes rike. Alle innvigde kristne har fått befaling om å forkynne dette rike som den beste nyhet som kan finnes. Striden raser nå innbitt mellom Guds rike som i 1914 ble opprettet i himlene, og denne gamle verdens riker. I denne universelle strid kan vi ikke være nøytrale. Vi må naturligvis betale skatt til keiseren for å gi keiseren det som hans er, selv nå i endens tid. Men først, sist og hele tiden må vi være for Guds rike ved Kristus. Vi må åpent gjøre kjent at vi er for det ved å forkynne det for keiseren og alle andre. Ingen politisk regjering i denne dødsdømte verden er utelukket fra å få vitnesbyrdet om Riket forkynt for seg. (Matt. 24: 14) Selv om vi av hele vårt hjerte tror at den oppstandne Kristus nå er Konge, må vi også komme med en offentlig kunngjøring av vår tro hvis vi ønsker å bli frelst, hvis vi ønsker å bli frigjort. Det er dette uforanderlige prinsipp som er nedskrevet i Romerne 10: 9, 10.

19. Hvordan hadde Peter, og enda før Joel, framholdt det samme prinsipp?

¹⁹ For nitten hundre år siden framholdt apostelen Peter det samme prinsipp på pinsedagen da han sa: «Før Jehovas store og strålende dag kommer. . . . enhver som da påkaller Jehovas navn, skal bli frelst.» (Ap. gj. 2: 20, 21, NW) Profeten Joel, som Peter siterte fra, framla det samme prinsipp enda tidligere, hundrevis av år før Peter, i Joel 3: 4, 5. I dag kan vi bare bevare ulasteligheten ved å handle i samsvar med dette prinsipp, ved å påkalle Jehovas navn eller kunngjøre det offentlig.

20. Hvilket hus foretrakk David, for å handle i harmoni med det samme prinsipp, og til gagn for hvem virket så hans salmer?

²⁰ For lang tid siden handlet kong David i samsvar med dette prinsippet samtidig med at han ba om å slippe å bli henrettet sammen med de onde og i stedet bli løskjøpt og vist gunst av Jehova Gud. Det var derfor han foretrakk huset for Jehovas tilbedelse framfor vennskap og samkvem med de onde. Han sa: «Jehova, jeg har elsket ditt huses bolig, og det sted hvor din herlighet bor.» Tilbedelse i Guds hus ga ham anledning til å gå rundt Guds offer-alter, til å la takksigelsen lyde høyt og til å kunngjøre alle Jehovas vidunderlige gjerninger. Med dette som sin hensikt avsluttet David den 26. salme med å si: «Blant de forsamlede folkemengder skal jeg velsigne Jehova.» (Sl. 26: 8, 12, NW) Den offentlige kunngjøring David kom med og deretter lot nedskrive i form av salmer, arbeidet for hans egen frelse inn i Guds nye verden og arbeider også til frelse for de kristne som leser Davids salmer.

21. Hva blir gjort for å få oss til å svikte vår forpliktelse og rett til å forkynne det gode budskap, og hvorfor kom ikke Paulus med noen bestikkelse da han appellerte sin sak?

²¹ Måtte vi innvigde kristne aldri svikte når det gjelder vår forpliktelse og rett til å forkynne det gode budskap om Riket som Kristus befalte det skulle gjøres. Han og hans disipler advarte om at denne verdens politiske og religiøse makter ville prøve å frata oss vår gudsgivne rett til å forkynne for å bringe budskapet til taushet, om de da ikke også ville drepe oss for å få brakt oss til taushet. Hva denne rett angår, ville apostelen Paulus ikke gå på akkord. Religiøse mennesker, også menn som bekjente å tilbe Herren Gud, fikk skapt motstand mot Paulus i Filippi, i Tessalonika, i Berøa og til slutt i Jerusalem. Det var ikke med tanke på noe kompromiss at Paulus til slutt appellerte til keiseren for å få gjort slutt på denne innblanding fra religionslederne og juridisk sett få grunnfestet retten til å forkynne Guds rike. Hvorfor var det da Paulus appellerte? For å føre kampen til siste instans, til den høyeste domstol i det romerske keiserrike, uten å be fienden om noe pusterom og uten å gi noe pusterom. Ikke engang keiserens lover ga den gang religionslederne noen myndighet til å blande seg inn i forkynnelsen av Guds rike. Guds lover støttet dessuten helt denne forkynnelsen. Paulus kjempet derfor med alle de våpen han hadde rett til å bruke. Ikke engang for sitt personlige velbehags skyld ville Paulus benytte seg av fordektige midler, som ville la stridsspørsmålet forbli uløst, uten noen rettslig avgjørelse. Han avslo derfor å bestikke landshøvdingen Felix forat denne skulle slippe ham ut av fengslet. — Ap. gj. 24: 26, 27.

22. Hvilket formål gikk Paulus inn for i denne forbindelse?

²² Som romersk borger æret Paulus Rikets budskap ved å appellere til den høyeste dømmende myndighet som fantes på jorden på den tiden, keiseren, som Paulus som kristen også betalte skatt til. (Ap. gj. 25: 10—12) Paulus gikk helt inn for den oppgave å «forsvare og juridisk sett grunnfeste [retten til å forkynne] det gode budskap». (Fil. 1: 7, NW) Denne handlemåte førte til at Jesu profeti i Matteus 10: 18 ble oppfylt.

23. Hvordan går derfor Jehovas vitner i likhet med Paulus fram der de ikke er forbudt å virke, og der deres arbeid er forbudt, og hvem håper de på frelse fra?

²³ I dag hevder vi at det prinsipp den kristne apostel Paulus fulgte, var riktig. Der det ikke eksisterer forbud mot Jehovas vitner, vil vi som borgere og skatteytere appellere til vår tids keiser for å få stanset fiendene av Rikets forkynnelse med keiserens egne lover. Der det eksisterer forbud, kan ikke de Jehovas vitner som befinner seg under forbudet, appellere til keiseren innenfor hans eget territorium. Men hva angår Jehovas befaling til Hans vitner om å forkynne hans rike, adlyder de Gud som Hersker mer enn mennesker som kjemper mot Gud, og som vil gå til grunne, om ikke før så iallfall i den universelle Harmageddon-krigen. (Es. 51: 12) Frelse til evig liv i Guds nye verden skal komme, ikke gjennom keiseren, som må gå til grunne om kort tid, men ved Gud Jehova og gjennom hans regjerende konge Jesus Kristus.

24. Hvordan vil vi så handle akkurat som David sa i Salme 26, og hvordan vil derfor våre bønner bli besvart?

²⁴ Vi, levningen av arvingene til Guds rike og også den store skare av mennesker med god vilje overfor Guds rike, elsker i likhet med kong David Jehovas huses bolig og dette sted hvor hans herlighet bor. Her vil vi fortsette å tilbe ham, i kjærlig lydighet mot de prinsipper han har fastsatt i sitt skrevne Ord for å lede og dirigere vår kristne oppførsel. Her, blant de forsamlede folkemengder av hans tilbedere, vil vi nå og for evig velsigne Jehova. Inntil slutten på denne gamle verden vil vi samvittighetsfullt vandre videre i den ulastelighet overfor Gud som Bibelen trekker opp for oss. Etter som vi gjør dette, vil våre bønner være antagelige for ham, og han vil løskjøpe oss gjennom Kristus. Når han tar bort sjel og liv fra denne verdens syndere og blodplettede menn, vil han bevare oss mens de går til grunne i katastrofen. Som lønn for dem som alvorlig søker ham, vil han frigjøre oss og la oss komme inn i denne hans lovte nye verden, en verden med guddommelige prinsipper og ulastelighet.