Egenskaper som kreves for forkynnertjenesten
«Når du gir disse rådene til brødrene, da er du en Kristi Jesu tjener av rette slag.» — 1 Tim. 4: 6, NW.
1, 2. Nevn noen av de midler Jehova bruker for å utføre sine hensikter.
JEHOVA, den levende Gud, som er uendelig i visdom, bruker mange krefter og skapninger til å utføre sine evige hensikter og fullføre spesielle verv til bestemte tider. Før i tiden har han brukt voldsom ild, opprørt hav, en stor fisk, markens dyr, fuglene i luften, insekter, mennesker, engler, og til og med overengelen Mikael. Alle disse gjorde på sin side godt arbeid da de utførte sin store Skapers vilje.
2 Overengelen, som også blir omtalt i Bibelen som Ordet, var Jehovas første og eneste direkte skapning. Det var ham Jehova brukte som sin «verksmester» til å skape alle andre ting. (Ordspr. 8: 30; Åpb. 3: 14) «Alle ting ble til ved ham og atskilt fra ham ble ikke en eneste ting til.» (Joh. 1: 3, NW) Han hadde de nødvendige egenskaper som krevdes for den tjeneste som var tildelt ham, og han adlød og behaget alltid sin himmelske Far og hadde sin lyst i å gjøre hans vilje. Vi vet ikke nøyaktig hvordan alle de andre trofaste englene tjener til hjelp for dem på jorden som skal arve frelse, men at de er Jehovas tjenere som har de egenskaper som kreves forat de skal kunne utføre sin tjeneste, får vi følgende bestemte forsikring om: Jehova «’gjør sine engler til ånder og sine offentlige tjenere til en ildslue.’ . . . Er de ikke alle ånder til offentlig tjeneste, utsendt for å tjene dem som skal arve frelse?» — Heb. 1: 7—14, NW; Sl. 104: 1—4.
3. Hvordan utmerket Abel og Enok seg som Jehovas tjenere?
3 I gammel tid tjente forskjellige menn og kvinner Jehova godt fordi de hadde de nødvendige egenskaper som krevdes for den tjenesten som var tildelt dem. Seksten av disse nevnes med ære i den hellige beretning i Hebreerne 11. Den første av dem, Abel, var et trofast vitne for Jehova, og hans stemme ble ikke engang brakt til taushet da hans misunnelige bror Kain myrdet ham. Jehova sa til Kain: «Hør, din brors blod roper til meg fra jorden.» (1 Mos. 4: 10) «Ved tro bar Abel fram for Gud et bedre offer enn Kain; ved den fikk han det vitnesbyrd at han var rettferdig, idet Gud vitnet om hans gaver, og ved den taler han ennå etter sin død.» (Heb. 11: 4) Enok finnes også i den fortegnelsen fordi han hadde de egenskaper som krevdes til den tjenesten som var tildelt ham. «Disse var det også Enok, den syvende fra Adam, spådde om da han sa: Se, Herren kommer med sine mange tusen hellige for å holde dom over alle og refse alle de ugudelige for alle de ugudelige gjerninger som de gjorde, og for alle de hårde ord som de talte mot ham, de ugudelige syndere.» — Jud. 14, 15.
4. Hva utførte Noah som viser at han oppfylte kravene som Jehovas tjener?
4 Om lag seksten hundre år etterat Adam og Eva ble drevet ut av sitt paradisiske hjem på grunn av opprør og ulydighet, var deres barn sunket så dypt ned i umoral at alle deres tanker og påfunn bare var onde hele tiden. Derfor besluttet Jehova å sende over jorden en veldig vannflom som skulle ødelegge dette onde systemet og alle som støttet det. For å bevare i live de rettferdige mennesker som var på jorden, og visse dyr, befalte Jehova at det skulle bygges et tilfluktssted. Det var et enestående byggverk man kan kalle det en båt om man vil. Jehova ga Noah dette oppdraget, skjønt han ikke var noen båtbygger. Noah var en mann som hadde stor tro på Jehova og på Jehovas fullkomne evne til å utføre sine hensikter, og derfor tok han fatt på arbeidet og fullførte det til rette tid. Foruten å bygge forkynte også Noah muntlig om Jehovas hensikter. (2 Pet. 2: 5) Også han hadde de egenskaper som krevdes for tjenesten.
5. Hvordan oppfylte Abraham gjennom et langt liv kravene til en godkjent tjener?
5 Senere, etter vannflommen, ga Jehova et oppdrag til en annen mann som hadde den tro som var nødvendig for å utføre det. På grunn av denne manns trofaste tjeneste og urokkelige lydighet ga Jehova ham et vidunderlig løfte. Dette løftet ble en pakt og inneholdt håpet for alle troende mennesker. «Og da Skriften på forhånd så at Gud ville erklære mennesker fra folkeslagene rettferdige på grunn av tro, kunngjorde den på forhånd det gode budskap for Abraham, nemlig: ’Gjennom deg skal alle folkeslag bli velsignet.’» (Gal. 3: 8, NW) Abraham ble satt på den strengeste prøve da Jehova forlangte at han skulle ofre sin elskede sønn Isak som et offer på et alter på Moria berg. Dette tjente til å gi en billedlig framstilling i den hellige beretning av Jehova Gud som gir sin elskede Sønn Jesus som et offer for å gjenløse troende mennesker. I tro adlød Abraham, og det nødvendige forbilde ble framstilt. Ved Jehovas ufortjente godhet ble imidlertid Isak bevart i live og gitt tilbake til sin trofaste far, Abraham. — 1 Mos. 22: 1—18.
6, 7. Hvilke krav til en god tjener blir særlig belyst i Moses’ levnetsløp?
6 I sin tid tjente også Moses som et eksempel på en mann som var utrustet for tjenesten, skjønt han til å begynne med ikke trodde at han hadde de egenskaper som krevdes. Da Moses ble født av hebraiske foreldre, var en stor mengde israelitter i egyptisk trelldom. Fra han ble født og helt til den dag han døde, spilte troen en fremtredende rolle i hans liv. På grunn av et påbud fra Egypts konge var det meningen at Moses, i likhet med de andre israelittiske guttebarn, skulle drepes like etter fødselen. Ved tro unnlot hans foreldre å drepe det lille barnet sitt. Ved Jehovas ledelse ble det til at barnet ble adoptert av Faraos datter og ble oppdratt ved det kongelige hoff. Der ble han opplært i all egypternes visdom. Men ikke engang i disse særegne omgivelser forlot Moses den rene tilbedelse av Jehova, Israels Gud. Da han ved en anledning forsøkte å hjelpe sine brødre som ble undertrykt av de egyptiske arbeidsfogder, fikk han vanskeligheter med Farao, og måtte flykte til Midians land for å redde livet. Der ble han i førti år og tjente som hyrde hos Jetro, hvis datter han senere giftet seg med. Da Moses var åtti år, var han moden i rettferdighet, og var utrustet med det han trengte for å utføre den tjeneste som Jehova nå tildelte ham da han sa: «Jeg har sett mitt folks nød i Egypt, og jeg har hørt deres klagerop over arbeidsfogdene; jeg vet hva de lider. . . . Så gå nå du av sted, jeg vil sende deg til Farao, og du skal føre mitt folk, Israels barn, ut av Egypt!» (2 Mos. 3: 7—10) Da Moses hørte dette budskapet fra Jehova, burde han ha gledet seg, men han ble i stedet redd for å påta seg oppgaven, for han kjente egypternes og deres konges sinnelag. Han sa at han ikke var kvalifisert eller utrustet for oppdraget. Dette mishaget Jehova, for han visste mer om Moses’ evner enn Moses selv: Derfor sa Jehova at han ville være med ham. Styrket av denne forsikringen gikk Moses av sted for å fullføre sin oppgave.
7 Moses hadde de egenskaper som krevdes for det oppdraget han hadde fått. Han ble rikt velsignet fordi han utførte det. Dette kan vi alle sammen lære meget av. Når vi blir tildelt et oppdrag av Jehova gjennom hans organisasjon, bør vi ikke komme med unnskyldninger eller beklage oss og si at vi ikke kan gjøre det. Jehova kan ikke godta unnskyldninger. Hvis han gjorde det, ville det bety at han ikke kjenner sine tjeneres begrensninger. En slik mangel på dømmekraft er en umulighet når det gjelder Gud, som har uendelig visdom. Lydighet fra vår side er bedre enn unnskyldninger. Lydighet fører til liv; unnskyldninger fører til evig død.
8. I hvilke henseender er Jeremias arbeid som en trofast tjener en hjelp for oss?
8 Etterat Israels folk hadde dratt ut av Egypt og var kommet inn i løftets land, hadde Israels folk framgang og ble meget tallrike og velstående. Men de vendte seg snart bort fra den sanne tilbedelse av Jehova, og praktiserte den tåpelige demondyrkelse som de hedenske nasjoner rundt omkring dem drev med. Dette mishaget Jehova i høy grad. Jehova sendte nå sin profet Jeremias, en mann som også var vel utrustet for tjenesten, til Jerusalem for å advare de troløse prester og de falske profeter og også Judas konger om at han ville bruke Babylons konge til å ødelegge byen og deres praktfulle tempel. Han opplyste om at han ville tillate at folket ble ført som slaver til Babylon, hvor de skulle tjene andre guder i sytti år. (Jer. 25: 8—13; Dan. 9: 1, 2) Disse prester og falske profeter forfulgte Jeremias, men han fullførte sitt oppdrag og beviste fullt ut at han hadde de egenskaper som krevdes for tjenesten. Ved en anledning førte de Jeremias til høvdingene, anklaget ham for oppvigleri og sa at han fortjente døden. Hvorfor? Fordi han sa til folket at de burde overgi byen til kongen av Babylon. Hva gjorde så Jeremias? Var han beredt til å klare denne situasjonen? Han sa til sine forfølgere: «Jeg er i eders hånd; gjør med meg således som godt og rett er i eders øyne! Men det skal I vite at dersom I dreper meg, da fører I uskyldig blod over eder selv og over denne by og dens innbyggere; for [Jehova] har i sannhet sendt meg til eder forat jeg skulle tale alle disse ord for eders ører. Da sa høvdingene og alt folket til prestene og profetene: Denne mann er ikke skyldig til å dø; for i [Jehovas], vår Guds navn har han talt til oss.» (Jer. 26: 14—16) Dette illustrerer også hvordan Jehovas vitner i fortiden ble forfulgt på foranledning og tilskyndelse av prester og falske profeter. Det er slik i dag også! Satan har ingen nye knep; han bare pynter på de gamle. Vi kjenner hans renker, som Paulus sa: «Forat vi ikke skal bli overlistet av Satan, for vi er ikke uvitende om hans renkespill.» (2 Kor. 2: 11, NW) Som en motsetning framholder Paulus: «O dyp av Guds rikdom og visdom og kunnskap! Hvor uransakelige hans dommer er, og hvor umulig det er å utforske hans veier!» — Rom. 11: 33, NW.
Den største tjener blir introdusert
9. Hvilke enestående tjenesteprivilegier ble brukt på rette måte av Johannes døperen?
9 Da tiden var inne, var det Jehovas hensikt at Messias skulle komme, og at han først skulle bli introdusert for Israel. Jehova valgte ikke en av de skriftlærde eller fariseerne til å utføre den dyrebare tjeneste å introdusere Messias. Nei, han valgte en mann fra landdistriktet, en som ikke var innpodet med de overleveringer og villfarelser som de religiøse herskere i Jerusalem lærte. Det var Johannes døperen Jehova valgte til å berede veien for Messias, og Johannes introduserte ham for folket da han kom. Johannes ble innvigd til denne tjenesten for Jehova før han ble født. Han ble oppdratt og opplært av innvigde foreldre, og tilbrakte sine tidligste ungdomsår i ødemarkens ensomhet. Der kunne han lese og meditere over det som var skrevet i de hebraiske skrifter, og forberede seg til det arbeid som lå foran ham. Slik ervervet han seg de egenskaper som trengtes til tjenesten. Når du leser beretningen om Johannes forkynnervirksomhet, vil du finne at han var en fryktløs mann som ikke holdt noe tilbake. Ofte fantes det skriftlærde, fariseere og sadduseere blant hans tilhørere, men han viste dem ikke ære ved å gi dem de beste plasser. Han sa tvert imot til dem: «Ormeyngel! hvem lærte eder å fly for den kommende vrede?» — Matt. 3: 7.
10. Hvilke trekk av en god tjeners atferd er særlig verd å legge merke til i forbindelse med Jesus i hans korte tjenestetid på jorden?
10 Seks måneder etterat Johannes begynte sin forkynnervirksomhet kom Jesus til ham for å bli døpt. Johannes hadde betenkeligheter, og sa: «Jeg trenger til å bli døpt av deg, og du kommer til meg?» Jesus svarte: «La det nå skje! for således sømmer det seg for oss å fullbyrde all rettferdighet.» (Matt. 3: 14, 15) Bortsett fra beretningen om at Jesus ble avlet ved Jehovas ånd og født i Betlehem, gir Bibelen svært få opplysninger om hans første år. Han ble født av jomfru Maria av Davids slekt. I bibliotekene i Roma og Konstantinopel finnes det i dag opptegnelser som sier at Jesus som ung mann ikke var interessert i tidens politikk eller i folkets anliggender og stridsspørsmål. Han gjorde ikke noe forsøk på å befri folket fra romernes trykkende åk. Han tilbrakte tiden med å studere de hebraiske skrifter og snakke med folk om himlenes rike. Det sies også i disse opptegnelsene at ingen lærte ham å lese, men likevel kunne han sitere Bibelen etter hukommelsen, og det overrasket og ergret de lærde rabbier på den tiden. Hans mor var også i villrede fordi Jesus ikke var noe interessert i Israels nasjons problemer, for hun husket at engelen Gabriel hadde sagt til henne at hennes sønn skulle arve sin far Davids trone og at det ikke skulle være noen ende på hans kongedømme. Hun snakket engang til ham om dette, men Jesus svarte: «Kvinne, du vet ikke hvem jeg er.» Men disse beretningene er ikke noen del av Bibelen. Ifølge Bibelen visste Jesus hvem han var og hvilket oppdrag han var bestemt til å fullføre. Dette oppdraget fullførte han.
11. Hvilke vanskeligheter møtte både Johannes døperen og Jesus i sin tjeneste?
11 Johannes døperen og Jesus hadde mange vanskeligheter og hindringer å overvinne mens de gikk omkring og forkynte: «Himlenes rike er kommet nær! Omvend dere derfor og bli døpt til syndenes forlatelse.» Jødene regnet med at deres ventede Messias skulle opprette et rike på jorden, et slikt rike som David og Salomo hadde hersket over; men Johannes og Jesus talte om et himmelsk, åndelig rike. Jødene speidet etter en hersker og profet, større en Moses, som skulle komme og frelse dem fra de hedenske nasjoners undertrykkelse og gjøre Israel til den største nasjon på jorden, slik at alle folkene skulle søke hen til det. De husket at deres egen profet Esaias hadde sagt: «På den tid skal hedningefolkene søke til Isais rotskudd, som står som et banner for folkeslag, og hans bolig skal være herlighet.» (Es. 11: 10) Og det var også en annen lære som forvirret mange av jødene, nemlig Johannes’ forkynnelse av syndenes forlatelse gjennom anger og omvendelse. Dette undret de seg over, for i over femten hundre år hadde jødene overholdt et detaljert system med ritualer og ofringer i tabernaklet og senere i templet. Formålet med disse ritualer og ofringer var at folkets synder skulle bli satt ut av betraktning, slik at det stadig kunne bli bevart i harmoni med Jehova under lovpaktordningen, som var innført gjennom Moses. At det nå kom en og lærte at syndene kunne bli tilgitt som følge av anger, symbolisert ved vanndåpen, var mer enn de religiøse ledere kunne fordøye. Men mange av det almene folk tok imot Johannes som en profet, og kom med glede til ham for å bli døpt.
12. Hvilket forhold i vår tid, som er et resultat av falsk lære, viser seg å være en parallell til forholdene på Jesu tid?
12 De jødiske religiøse ledere kunne ikke forstå at dyreofrene som ble ofret år etter år av yppersteprestene, ikke tok bort og ikke kunne ta bort folkets synder. Det var nødvendig med et fullkomment, menneskelig offer for å tilfredsstille kravene i Jehovas lov i forbindelse med menneskene. Det måtte ofres et fullkomment menneskeliv for å kjøpe tilbake det som gikk tapt ved Adams synd i Eden. Ikke engang disiplene kunne forstå hvorfor det var nødvendig at Jesus måtte dø før hans rike kunne bli opprettet og det kunne bli utøst velsignelser over alle lydige mennesker. De ønsket å gjøre ham til konge straks, og å gjenopprette Israels jordiske herlighet. Dette var for øvrig et forhold som var motsatt av det som er i dag, for den falske religion har i lang tid lært at de eneste som skal bli frelst, er de som er bestemt til å komme til himmelen, og at Guds rike bare har med de himmelske velsignelser å gjøre. Det budskap Gud sender ut til menneskene på jorden i dag, er imidlertid om et himmelsk rike som skal utøse velsignelser over jorden, fylle den med Jehovas herlighet og gjøre den til et gledens paradis hvor lydige menn og kvinner skal leve evig i lykke og lovprise og tjene Jehova med glede.
13. Hvordan oppfylte Jesus andre viktige krav til en rett tjener da han var på jorden, og med hvilke resultater?
13 Vi forstår altså at også Jesus var grundig utrustet til sin tjeneste. Han studerte meget omhyggelig Guds Ord, husket det han leste, og fulgte de instrukser som var nedskrevet for ham. Han samlet også omkring seg mange disipler, og lærte dem opp til tjenesten. Til folket talte han i lignelser, men for sine disipler forklarte han tydelig sunne læresetninger. Når Jesus lærte opp sine disipler til deres arbeid, gjorde han det på en meget praktisk måte. Han tok dem med seg fra by til by, fra landsby til landsby og fra hus til hus, og viste dem hvordan og hva de skulle lære menneskene. Etter denne opplæringen sendte han dem senere ut to og to forat de kunne få verdifulle praktiske kunnskaper ved personlig erfaring. De menn han lærte opp, ble dyktige Ordets tjenere med de egenskaper som krevdes for deres tjeneste.
14. Hvordan illustrerer Peters rette forståelse og utførelse av dåpssymbolet et annet viktig krav i tjenesten?
14 Tenk for eksempel på Peter. På pinsedagen prekte Peter for en stor offentlig forsamling, uten tvil den største han hadde talt for inntil da. Som et resultat av denne talen ble tre tusen mennesker omvendt og senere døpt. (Ap. gj. 2: 14—41) De som tror på dåp ved stenking i stedet for ved neddukking i vann, lærer at Peter må ha døpt hele denne store skaren ved å stenke vann på dem, fordi det ikke var noen mulighet for å døpe så mange ved neddukking i Jerusalem. Men de som lærer dette, tar feil, for det var mange dammer i og omkring Jerusalem, hvor man med letthet kunne døpe mange. Salomo beskriver dammer som han bygde for å få vann til sine hager: «Jeg plantet meg vingårder, jeg gjorde meg hager og parker og plantet i dem alle slags frukttrær, jeg gjorde meg vanndammer til å vanne en skog av oppvoksende trær.» (Pred. 2: 4—6) Tre av disse dammene finnes fremdeles i Jerusalem. De var forbundet med hverandre med rør av brent leire, og er om lag 15 meter lange, 6 meter brede og 3 meter dype og har steintrapper i hver ende. Foruten disse dammene var også Siloa-dammen der, hvor det lett kunne foretas massedåp. Peter døpte altså ikke disse tusener ved å stenke vann på dem; de ble uten tvil døpt ved neddukking i vann. Denne trofaste apostelen var sannelig godt opplært for tjenesten, og ledet av Jehovas ånd brukte han den første av «nøklene til himlenes rike» og åpnet Rikets privilegier for jødene. — Matt. 16: 19.
Paulus’ tjeneste
15, 16. a) Når og hvordan utvalgte Jesus den siste av sine tolv apostler? b) Hva gjorde Paulus som viste at han var en sann tjener?
15 Etter pinsedagen spredte Rikets budskap seg hurtig, til stor ergrelse for Jesu fiender. Noen fremtredende menn på den tiden tok imot Rikets budskap og begynte å forkynne det for andre. Blant dem var en begavet ung mann fra Tarsus som het Saulus. Hans navn ble senere forandret til Paulus, og han ble en av Jesu tolv apostler.
16 Paulus hadde en vidunderlig opplevelse, som førte til at han omvendte seg til sannheten. Da han var på vei til Damaskus for å forfølge de kristne, fikk han på mirakuløs måte et glimt av den herliggjorte Kristus, som fortalte ham at han var et utvalgt redskap til å bringe Rikets budskap til mange folk. Paulus tok opp tjenesten med stor iver. Etter en tids omhyggelig studium for å sette seg inn i det som krevdes i tjenesten, ga han seg helt hen til å tjene Jehova Gud. Han reiste til fjerne land, og forkynte og lærte det gode budskap overalt hvor han kom. Ved en anledning besøkte han Aten i Grekenland, hvor han ventet å treffe sine medarbeidere i tjenesten. I synagogen der prøvde han å få de gresktalende jøder interessert i budskapet om Messias, men ingen ville høre på ham. På torget fikk han senere anledning til å diskutere Skriften med noen filosofer, idet han også kom i kontakt med epikureerne og stoikerne. Epikureerne trodde ikke at deres mange guder var noe større interessert i menneskenes affærer. Deres hovedformål i livet var å tilfredsstille sansene. Stoikerne trodde at alle livets hendelser var styrt og bestemt av skjebnen.
17. Hvordan klarte ikke holdningen til visse nysgjerrige tilhørere i Aten å fordunkle eller ødelegge Paulus’ følelse av sitt ansvar som Jehovas tjener?
17 Begge disse gruppene som, øyensynlig følte seg ubehagelig berørt av Paulus’ iherdighet, ble til slutt ergerlige på ham; noen kalte ham en ordgyter, og andre begynte å undres på hva det egentlig var han hadde fore. (Ap. gj. 17: 18) De brukte uttrykket «ordgyter» foraktelig; de mente at han hadde samlet opp biter av kunnskaper her og der, og nå prøvde å framføre dem som sine egne tanker. Men disse filosofene var ikke i stand til å svare på Paulus’ spørsmål eller gjendrive hans argumenter angående Jesus og oppstandelsen. I desperasjon «tok de ham ved hånden og førte ham opp på Areopagus, og sa: Kan vi få vite hva dette er for en ny lære som du forkynner?» På den tiden var det en romersk lov som, bestemte at ’ingen skal ha noen særskilte guder eller nye guder; heller ikke skal noen tilbe fremmede guder privat, med mindre de er offentlig tillatt’. Denne loven støtte Paulus først på i Filippi, der hans anklagere sa til styresmennene: «Disse mennesker forstyrrer rent vår by; de er jøder, og forkynner skikker som vi ikke har lov til å ta imot eller leve etter, vi som er romere.» — Ap. gj. 17: 19; 16: 19—40.
18. Hvordan trer Aten og Jerusalem her fram som motsetninger?
18 Nå var Paulus på det stedet som i mange hundre år hadde berømmet seg av å være sentret for kultur og opplysning, en uavhengig eller fri by, et mønsterdemokrati. Når dens store filosofer la fram sin såkalte visdom, hadde de vakt oppmerksomhet blant opplyste mennesker i hele verden. Atenerne hadde vært et stolt og rikt folk, men nå var også de underlagt den sjette verdensmakt, Roma. Paulus var derimot fra Jerusalem, den byen som det hadde behaget Jehova å knytte sitt navn til, og der Jesus hadde undervist menneskene og ført fram den sanne religion. Og hva mer er, Paulus var en aktiv borger av det virkelig frie «Jerusalem der oppe», Jehovas organisasjon. (Gal. 4: 26) Hva ville denne oppfordringen til å framholde visdommen ovenfra for disse talsmennene for denne verdens visdom føre til? La oss se.
19—21. a) Hvem utgjorde Paulus’ tilhørere på Areopagus, og hvordan sto han rustet til å tjene dem? b) Hvordan gikk Paulus fram for å opplyse sine tilhørere?
19 Det århundregamle Areopagus eller Mars-høyden, som engang var friluftsmøtestedet for den berømte byens høyesterett, var nå nærmest bare et offentlig forsamlingssted. Der setter nå de stolte, velkledde, velfødde epikureerne seg på de beste plassene. Bak dem anbringer de alvorlige stoikerne seg fulgt av sine elever fra fjern og nær. Dommeren Dionysius kommer også, og tar plass der han kan høre alt hva Paulus vil komme til å si. Til slutt kommer en dame som heter Damaris og tar en plass. (Den talen Paulus holdt ved denne anledningen, omvendte henne til å bli en Kristi etterfølger.) For en tilhørerskare! — representanter for domstolen, intelligensen og sosieteten i dette dekadente hovedsete for lærdom og kultur.
20 La oss nå se på den innbudte taler, apostelen Paulus, Jehovas tjener. Han er en liten mann, ikke noe særlig å se på og ikke fint kledd. Han har allerede vært i fengsel en tid før han kom til Aten, og på grunn av hans reiser var klærne hans sannsynligvis ikke helt velstelt. Her sto han alene, uten noe menneske til å støtte og styrke seg. Var han motløs og nedslått? Det var han neppe, for han var bevæpnet med «åndens sverd», som er skarpere enn noe bokstavelig sverd, og han visste hvordan han skulle svinge det, for han hadde de egenskaper som krevdes for tjenesten. Ledet av Jehovas ånd taler Paulus:
21 «Atenske menn! I alle måter ser jeg at I er ivrige i eders gudsfrykt. For da jeg gikk omkring og så på eders helligdommer, fant jeg også et alter som det var satt denne innskrift på: For en ukjent Gud. Det som I altså dyrker uten å kjenne det, dette forkynner jeg eder.» (Ap. gj. 17: 22, 23) For en fin innledning! For en måte å henvende seg til denne forsamlingen av filosofer på! Disse ordene fra en «ordgyter» hadde en elektriserende virkning på hans nysgjerrige, strenge tilhørere. De hadde så visst ikke ventet seg noe slikt som dette. Ja, med en kort bemerkning hadde Paulus gitt saken en annen vending. Nå var de lærde filosofene blitt ’ordgytere’ som så dumme og uvitende ut, mens den lille og uanselige mannen fra Jerusalem var blitt den lærde lærer. Disse stolte atenerne innrømmet offentlig at de i uvitenhet tilba en gud som de ikke visste noe om, mens Paulus visste meget om ham og lykkelig tok fatt på å opplyse dem. Han kunne ikke snakke slik til disse menn på torget, hvor de regelmessig møttes for å undervise andre, men her var Paulus deres innbudte taler og kunne si hva han ville.
22, 23. Hvordan identifiserte Paulus på en taktfull måte den levende Gud?
22 Kan du ikke forestille deg hvordan disse filosofene sier til hverandre, temmelig ille til mote: ’Hvem var det som fant på å bringe denne mannen hit og sette oss i slik forlegenhet?’ Men vent nå! Paulus har bare såvidt begynt sin avsløring av disse menns uvitenhet. Han fortsetter: «Gud, han som gjorde verden og alt som i den er, han som er herre over himmel og jord, han bor ikke i templer gjort med hender; heller ikke tjenes han av menneskelige hender som om han trengte til noe, han som jo selv gir alle liv og ånde og alle ting; og han lot alle folkeslag av ett blod bo over hele jorderike, og satte dem i faste tider og grenseskjell mellom deres bosteder, forat de skulle lete etter Gud, . . . enda han ikke er langt borte fra noen eneste av oss. For i ham er det vi lever og rører oss og er til, som også noen — av eders skalder har sagt: For vi er også hans ætt.» For noen mektige ord fra den lille «ordgyter» fra Jerusalem — ja, livets ord! — Ap. gj. 17: 24—28.
23 Noen mener at Paulus her siterte fra et dikt av Aratos fra Kilikia, og også Kleanthes: «La oss begynne med Gud. La alle dødelige løfte sin røst og istemme Guds evige pris. Gud fyller himmelen, jorden, havet, luften; vi føler hans ånd røre seg her og overalt, og vi er hans avkom.» Taleren støttet altså ikke sitt forbausende argument med sitater fra de hebraiske profeter, som hans tilhørere ikke ville ha anerkjent som noen autoritet, men han minnet dem om noe en av deres egne hadde skrevet. Hør hvordan han fortsetter: «Da vi nå altså er Guds ætt, bør vi ikke tro at guddommen er lik gull eller sølv eller sten, et billedverk av menneskelig kunst og tanke.» Å, så små disse stolte filosofene ble, og så ille til mote de begynte å føle seg! Slik som de lengtet etter at han skulle slutte å snakke, og så glade de ville ha vært om de kunne ha sneket seg bort fra sine plasser uten å bli sett! — Ap. gj. 17: 29.
24, 25. a) Hvilke krav fra Jehova understreket Paulus videre? b) Hvilken sunn lære var det Paulus framsatte for sine tilhørere, og hvilken avslutning på dette eiendommelige offentlige møte førte dette til?
24 Men ta det rolig, høye herrer — Paulus har mer å si dere. Han bruker teokratisk takt og lar sine neste bemerkninger være vennlige. Hvis disse dårlig opplyste, såkalte «vise» var villige til å gi akt på dem, kunne de vinne livet. Han tilføyer: «Etterat Gud da har båret over med vankundighetens tider, byder han nå menneskene at de alle allesteds skal omvende seg, ettersom han har fastsatt en dag da han skal dømme verden med rettferdighet ved en mann som han har bestemt til det, etterat han har gitt fullgodt bevis for alle ved å oppreise ham fra de døde.» — Ap. gj. 17: 30, 31.
25 De dødes oppstandelse? Ja, det var en forbausende påstand, men de atenske filosofer grep den øyeblikkelig som et middel til å redde seg ut av dette. «Da . . . spottet noen, men andre sa: Vi vil høre deg ennå en gang om dette.» Således erklærte den demokratiske majoritet etter avstemning brått og på en temmelig krass måte møtet for avsluttet. De trodde, «vise» som de var, at ingen mennesker av noen betydning i Aten trodde på oppstandelsen. Men de tok som vanlig helt feil. «Dermed gikk da Paulus bort fra dem. Men noen menn holdt seg til ham og kom til troen.» Blant dem var dommeren Dionysius og en kvinne ved navn Damaris. (Ap. gj. 17: 32—34) Det ble organisert en menighet i Aten, og ved Jehovas ufortjente godhet fortsetter også i dag mange av Jehovas vitner å forkynne i den byen. Ved fri og fryktløs bruk av Guds Ord viste Paulus at all den «visdom» som var frambrakt av disse atenske filosofene, var dårskap, ikke verdt alvorlig overveielse, men at Jehovas Ord derimot inneholdt veien til livet. Det alene vil bestå for evig. Ved denne opplevelsen som Paulus hadde, blir vi minnet om at han hadde de egenskaper som krevdes for den tjeneste som var blitt tildelt ham. Til tross for at han ble avbrutt, avslørte han i denne kraftige og klare talen på en taktfull måte de nysgjerrige, verdsligvises villedende resonnementer, og la også grunnen til troen for noen få som var klar over sitt åndelige behov.