Ånden, organisasjonen og ordet

 1. Hva blir en kristen holdt ansvarlig for å rådføre seg med og studere? Hvorfor?

ETTER som Bibelen framholder Guds vilje og en kristen er innvigd til å gjøre Guds vilje, påhviler det ham det ansvar å rådføre seg med Guds ord og studere det. Bare på den måten kan han lære hvordan han skal vinne evig liv. Apostelen Paulus skrev til Timoteus: «Fra barndommen av har [du] kjent de hellige skrifter, som er i stand til å gjøre deg vis til frelse gjennom troen i forbindelse med Kristus Jesus. Hele Skriften er inspirert av Gud og nyttig til opplæring, til irettesettelse, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet, forat gudsmennesket kan være fullt dugelig, fullstendig utrustet til all god gjerning.» — 2 Tim. 3: 15, 16, NW.

 2. Hvordan blir det vist at lesning og studium av Bibelen ikke er begrenset til de offisielle tjenere?

² Paulus skrev riktignok disse ordene til en mann som var tilsynsmann i den kristne menighet. Men dette betyr ikke at personlig lesning og studium i den hellige skrift bare er begrenset til en offisieli tjener-klasse, og at menighetens alminnelige medlemmer ikke behøver å studere den selv. Timoteus kjente de hellige skrifter før han i det hele tatt ble tilsynsmann; og den kjensgjerning at en tilsynsmann skal være et eksempel for hjorden, betyr at hjordens medlemmer skal følge hans eksempel ved at de selv studerer Guds ord. På den måten kan de avgjøre om det som blir lært dem er sant, det vil si, om det er i harmoni med Guds vilje og ord.

 3, 4. Kan en kristen forstå Guds ord bare ved hjelp av Bibelen? Og hva er grunnene for det svar som blir gitt?

³ Men så har vi et spørsmål. Kan en enkelt kristen av seg selv forstå alt det Skriften lærer bare ved hjelp av Bibelen? Er Bibelen alt han trenger for å avgjøre hva som er Guds vilje? Han har rett til å ha sitt personlige eksemplar av Guds bok, og han er under apostolisk påbud om å foreta et privat studium av denne boken. Men han kan ikke stole bare på seg selv for fullt ut å forstå den. I et brev rettet til alle kristne skriver apostelen Peter: «Følgelig er det profetiske ord gjort fastere for oss, og dere gjør vel i å legge merke til det som til en lampe som skinner på et mørkt sted, inntil dagen gryr og en dagstjerne står opp, i deres hjerter. For først vet dere dette, at ingen profeti i Skriften har sitt utspring fra noen privat kilde. For aldri er noen profeti blitt ført fram ved et menneskes vilje, men menn talte fra Gud som de ble drevet til det av hellig ånd.» (2 Pet. 1: 19—21, NW) Guds ord ble altså gitt oss gjennom menn som ble drevet av Guds hellige ånd eller virksomme kraft, og derfor er det nødvendig å få hjelp av Guds ånd for å kunne forstå dette ord.

⁴ Den autoriserte samling eller kanon av de inspirerte hebraiske skrifter var ferdig i det femte hundreåret før Kristus, men likevel kunne ikke hebreerne som kjente dens grunnspråk, forstå dens fulle betydning. De profetiske forfattere forsto ikke selv betydningen av de profetier de uttalte og skrev ned. Hvordan var det da at de første kristne fikk forståelse av disse skriftene? Ved hjelp av Guds ånd eller virksomme kraft, for dens opplysende kraft virket på deres sinn.

 5. Hvordan forklarer Paulus det behov vi har for ånden i forbindelse med Guds hellige hemmelighet?

⁵ For å ta et eksempel: I Guds ord finnes det en hellig hemmelighet, som holder fram håpet om himmelsk herlighet for de kristne. Guds ånds opplysende kraft må til forat vi kan granske inn til dybdene i denne hemmelighet og oppdage hva den betyr for oss. Paulus viser vårt behov for åndens hjelp og skriver: «Vi taler Guds visdom i en hellig hemmelighet, den skjulte visdom, som Gud forutbestemte til vår herlighet før tingenes ordninger. Denne visdom fikk ingen av herskerne i denne tingenes ordning kjenne, for hadde de [jødiske herskere med de skrevne hebraiske skrifter] kjent den, da hadde de ikke pelfestet den herlige Herre. Men akkurat som det er skrevet: ’Øye har ikke sett og øre har ikke hørt og heller ikke er det oppstått i noe menneskes hjerte, de ting som Gud har beredt for dem som elsker ham.’ For det er for oss Gud har åpenbart dem gjennom sin ånd, for ånden gransker alle ting, selv Guds dype ting. Således har heller ingen fått kjenne det som hører Gud til, unntagen Guds ånd. Nå har ikke vi fått verdens ånd, men den ånd som er fra Gud, forat vi kan kjenne de ting som i godhet er blitt gitt oss av Gud. ... for de blir undersøkt åndelig.» — 1 Kor. 2: 7—10, 11—14, NW.

 6, 7. a) Hvordan tilkjennega ånden sin makt for disiplene på deres tid? b) Hva er det at man har ånden, et segl på?

⁶ Ja, vi har behov for ånden i tillegg til Guds skrevne ord. Paulus legger igjen vekt på dette når han skriver: «Når dere leser dette, [kan dere] forstå den innsikt jeg har i den hellige hemmelighet om Kristus. I andre generasjoner ble ikke denne hemmelighet gjort kjent for menneskenes sønner slik som den nå er blitt åpenbart for hans hellige apostler og profeter ved ånden.» (Ef. 3: 4, 5, NW) I apostlenes dager fikk de kristne troende Guds skrevne ord klargjort for seg ved hjelp av Hans ånd. Og ikke bare det, men de fikk også gaver fra ånden, som tilkjennega seg på forskjellige måter ved mirakuløs kraft, så de kunne tale fremmede tungemål, oversette dem, utføre helbredelser, gjøre kraftige gjerninger og uttale profetier. I det samme brevet forteller apostelen hvordan de, etterat de hadde trodd ordet, fikk utgytelsen av Guds ånd med dens forskjellige tilkjennegivelser. Dette var et offisielt segl som ble satt på dem, og som viste at de hørte Gud til og var hans eiendom.

⁷ Paulus skriver: «Vi skulle tjene til pris for hans herlighet, vi som har vært de første til å håpe på Kristus. Men dere håpet også på ham etterat dere hørte sannhetens ord, det gode budskap om deres frelse. Ved hjelp av ham ble dere også, etterat dere trodde, beseglet med den lovte hellige ånd, som er et tegn på forhånd på vår arv, med det formål å frigjøre Guds egen eiendom med en løsepenge, til hans herlige pris.» «Kristus Jesus er selv den grunnleggende hjørnesten. I forening med ham blir dere også bygd opp sammen til et sted der Gud kan bo ved ånden.» — Ef. 1: 12—14; 2: 20, 22, NW; 2 Kor. 1: 21, 22.

 8. Hvilken åndens frukt styrker oss til å tåle mange ting?

⁸ Denne hellige ånd bringer glede til de troende selv når de blir forfulgt og undertrykt. Paulus sier at det forholdt seg slik med tessalonikerne, som han skriver følgende til: «Dere mottok ordet under stor trengsel med hellig ånds glede, så dere ble et eksempel for alle de troende i Makedonia og i Akaia.» En av de frukter eller et av de produkter den hellige ånd frambringer i oss, er en glede over Guds ord, arbeid og folk. Denne glede gir oss styrke til å tåle mange ting som vi ellers ikke kunne bære, særlig ved at vi får den rette sinns- og hjertetilstand. — 1 Tess. 1: 6, 7, NW; Gal. 5: 22; Neh. 8: 10.

 9. Hvordan bør vi ikke bedrøve ånden, og til hvilken hjelp er den for oss når vi studerer Guds ord?

⁹ På grunn av den viktige oppgave ånden utfører i oss som kristne, burde vi ikke bedrøve den ved å motarbeide dens virksomhet eller ved å leve i strid med det som den forsegler oss som, nemlig som Guds eiendom, barn som tilhører ham. «Bedrøv ikke Guds hellige ånd, som dere er blitt forseglet med for en dag med frigjøring med løsepenge.» (Ef. 4: 30, NW) Når denne hellige ånd eller virksomme kraft er virksom i oss alle, og når vi lar den frambringe sin frukt ved uttrykk for kjærlighet, blir vi alle bundet sammen av en kraft som er sterkere enn menneskelig slektskapsforhold. At de kristne har denne ånd, fritar dem ikke for å studere og rådføre seg med Guds ord for å forvisse seg om hva hans vilje er. Men når de virkelig studerer det skrevne ord, da hjelper Guds ånd dem til å forstå og verdsette det.

BEHOV FOR HANS ORGANISASJON

10, 11. Hva har de kristne behov for foruten ordet og ånden, og hvorfor er det slik?

¹⁰ Guds ånd er en virksom kraft som utfører noe. Den ble brukt til å kalle disiplene Barnabas og Saulus, så de ble gitt som oppgave å utføre et spesielt misjonsarbeid. Den ble brukt til å forby dem å tale Guds ord i distriktet Asia. Den lot heller ikke Paulus reise østover til Bitynia, men ledet ham vestover til det europeiske Makedonia. (Ap. gj. 13: 2; 16: 6—10) Men kan vi i dag vente oss at Guds ånd skal føre oss omkring på den måten i våre personlige anstrengelser i Guds tjeneste? Nei, ånden tilkjennegir seg ikke på den måten i dag. Ikke desto mindre kan vi være på vakt for å se hvilken pekepinn Guds ledelse kan gi oss, mens vi flittig rådfører oss med hans ord. Men hvis hver enkelt av oss ble overlatt til seg selv bare fordi han har et eksemplar av Bibelen, og skulle lede sine skritt uavhengig av andre slik han selv forsto dette ord, hvordan ville det gå da? Det er sannsynlig eller mulig at det ville bli en hel del forvirring blant oss eller at vi ville arbeide i konkurranse med hverandre.

¹¹ Ved siden av at hver enkelt av oss er i besittelse av Guds ord, trenger vi derfor også en teokratisk organisasjon. Ja, foruten å ha Guds opplysende ånd, har en kristen behov for Jehovas teokratiske organisasjon for å kunne forstå Bibelen. Han har behov for å overvære de møter som denne organisasjon arrangerer og for å studere sammen med andre kristne. Han har også behov for organisasjonen for å kunne arbeide i harmoni med Guds hensikter og for å kunne bli ledet riktig i sine handlinger. Grunnen er at Jehova Gud handler med sin organisasjon, og ikke handler med enkeltpersoner som står utenfor hans organisasjon eller som trassig prøver å handle uavhengig av den.

12. Hvorfor er det så nødvendig å se den teokratiske organisasjon og motta dens tjeneste?

¹² Bortsett fra det som gjaldt Jesus Kristus, har ikke Guds profetiske ord forutsagt noe om et enkelt individs personlige arbeid, løpebane og virksomhet. Hans ord forutsier hvordan han skulle handle med sin teokratiske organisasjon under Kristus, og om dens arbeid, erfaringer, forfølgelser, utfrielse og triumf. Hvis vi ikke ser organisasjonen, men prøver å anvende profetiene på oss selv enkeltvis, kan vi følgelig ikke se profetienes virkelige oppfyllelse og forstå Guds ord. Hvis vi ikke er knyttet til hans organisasjon og arbeider i harmoni med den og gjennomgår dens erfaringer, kan vi ikke bli klar over betydningen av Guds ord og gjøre hans arbeid på rette måte. Det var nødvendig at Jesus, hodet for Guds organisasjon, åpnet sine disiplers sinn så de fullt ut kunne fatte betydningen av Skriften. Etterat Jesus hadde fart opp til himmelen, var det nødvendig at apostlene under kraften av Guds ånd som ble gitt gjennom Jesus, forklarte de dype ting i Guds ord og hensikt. Apostlene var dem som utgjorde grunnvollen i Guds synlige organisasjon den gang. I dag har Jehova Gud bygd opp sin synlige organisasjon med dem som han har utfridd fra det store hemmelighetsfulle Babylon, i oppfyllelse av Bibelens profetier. I våre dager er det ved hjelp av denne teokratiske organisasjon, som er fylt med hans ånd, at Guds skrevne ord jevnt og sikkert er blitt åpenbart og gjort forståelig.

13. Hvem er det Esaias’ profeti viser får gagn av Jehovas undervisning og handlinger?

¹³ Jehova handler med sin synlige organisasjon, og han kjenner dem som hører den til uansett hvor isolert de fysisk sett kan være fra andre av hans organiserte folk. Det er sin organisasjon han underviser gjennom dens hode Jesus Kristus. De som i kjærlighet holder fast på denne organisasjon, får gagn av hans handlinger og undervisning. Det er ikke til noen av oss, men til den organisasjon som han tiltaler som sin hustru, at han sier følgende ord: «For din skaper er din ektemann, [Jehova], hærskarenes Gud, er hans navn, og Israels Hellige er din gjenløser, all jordens Gud kalles han. Og alle dine barn skal være lært av [Jehova], og dine barns fred skal være stor.» — Es. 54: 5, 13.

14. Hvorfor kan ikke det at vi har Bibelen fjerne det behov vi har for organisasjonen hvis vi skal få gagn av Guds rettledning og ledelse?

¹⁴ Selv om du har Bibelen, og har den som din rettesnor og grunnleggende lærebok, så kan du ikke bare av den grunn handle uavhengig og innbille deg at du har direkte forbindelse med Jehova når du går utenom den teokratiske organisasjon og har forakt for den. Hans ord lærer ikke at du kan arbeide helt på egen hånd med bare Bibelen, og så få en personlig utgytelse av den hellige ånd over deg. Det er nødvendig å se Guds henders gjerning og å anerkjenne den organisasjon han har bygd opp og handler med. Det er denne organisasjon, som er fylt med hans ånd og som nøye retter seg etter hans ord, som han nå bruker til å lede oss i våre forente anstrengelser verden over. Denne organisasjon må til forat anstrengelsene fra oss alle der vi lever i mange land med mange forskjellige språk, kan bli gjort til et samlet hele. Den må til forat alle de troende i forening kan bli betjent med åpenbaringene fra Guds ord. Den får alle Rikets forkynnere til å samarbeide i å bruke det ene «rene språk», sannheten. Den forhindrer at vi arbeider i strid med hverandre, eller gjør samme arbeid om igjen, eller at distriktene går i hverandre, eller at det oppstår svakheter på grunn av uenighet, eller annet som hindrer oss i å få utført Guds arbeid. Jehova leder sin organisasjon gjennom dens hode Jesus Kristus. Hvis vi ønsker å få gagn av hans ledelse og rettledning, må vi arbeide sammen med organisasjonen. Hvis fienden isolerer deg, så fortsett som du er blitt lært og trent opp gjennom organisasjonen.

15. Hva er det vi hører bak oss som sier oss hvor vi skal gå?

¹⁵ Dette er den rette måten å gå fram på, istedenfor å vente at en engel skal vise seg liksom i gamle dager og gi oss særlige anvisninger for hva vi skal gjøre i det ene eller det andre tilfelle, eller at en overnaturlig røst skal tale til oss fra det usynlige og si til oss hva vi skal gjøre eller hvor vi skal gå hen. Det er ikke betydningen av Esaias 30: 20, 21: «Da skal dine lærere ikke mer skjule seg, men dine øyne skal se dine lærere, og når du viker av til høyre eller til venstre, skal dine ører høre et ord lyde bak deg: Dette er vegen, gå på den!» Lyden bak oss er Guds røst fra fortiden, som taler gjennem hans skrevne ord slik det blir klargjort gjennom hans organisasjon.

16. Hvorfor gjør vi vel i å gå til organisasjonen for å få tildelt distrikt?

¹⁶ Vi kan gå til den synlige teokratiske organisasjon for å få tildelt et distrikt å arbeide i, og dette vil forhindre at vi forviller oss inn i en annens distrikt og derved skaper forvirring, irritasjon og friksjon. Det vil bringe våre bestrebelser i harmoni med de bestrebelser som blir gjort av alle andre Rikets forkynnere i den lokale menighets distrikt, og vil resultere i fred og enhet. Dette vil behage Gud, for det er skrevet: «Gud er ikke uordens Gud, men freds Gud. Liksom i alle de helliges menigheter, ... la alt skje sømmelig og med orden!» — 1 Kor. 14: 33, 40.

17. Vi får velledning i store trekk fra organisasjonen, men hva har vi frihet til å avgjøre, og hvordan blir dette vist i Bibelen?

¹⁷ Selv om vi arbeider under Guds generelle ledelse ved at vi samarbeider med hans teokratiske organisasjon, overlater han til oss å avgjøre våre mer personlige eller private skritt. Ved flere forskjellige anledninger ble apostelen Paulus ledet direkte ved at ånden virket eller ved at han fikk syner fra Herren. Dette var for å gi ham en veiledning i store trekk; men i andre henseender måtte han legge sine egne planer og avgjøre hvilken ordning som kunne være den beste. Han ble sendt ut på sin første misjonsreise med Barnabas etter direkte kall fra den hellige ånd. Men hva den andre misjonsreisen angår, så var det Paulus som sa til Barnabas: «La oss framfor alt vende tilbake og besøke brødrene i alle de byene hvor vi kunngjorde Jehovas ord, for å se hvordan de har det.» (Ap. gj. 13: 1—4; 15: 36, NW) De ble uenige om hvem de burde ta med seg, men det ble ikke grepet direkte inn av en engel eller den hellige ånd forat vanskeligheten kunne bli avgjort. Og da Herren Jesus viste seg for Paulus og opplyste ham om det arbeid Paulus skulle komme til å utføre, sa han: «Dra av gårde, for jeg skal sende deg ut til folkeslag langt bort.» Dette var en veiledning i store trekk, og det ble overlatt til Paulus å planlegge sine skritt og deretter sette planene i verk og se i hvor stor utstrekning de passet med Guds vilje. Han forteller oss at han selv bestemte at han ville dra til et helt fremmed distrikt hvor Kristus ennå ikke var blitt forkynt, for ikke a bygge på en annens grunnvoll. — Ap. gj. 22: 17—21 og Rom. 15: 18—21, NW.

«OM JEHOVA VIL»

18. Hva stolte Paulus på at Gud ville gjøre etterat han hadde lagt sine planer, og hvordan blir det vist om Gud lot noe gripe forstyrrende inn i Paulus’ planer?

¹⁸ Paulus skrøt ikke av det han skulle gjøre, men han utarbeidet planer for det som så ut til å tjene til gagn for arbeidet og dets utvidelse. Han stolte på at Gud ville lede ham i å utføre disse planene og støtte ham i dem så lenge det hele virket i harmoni med Guds hensikt. Lot Gud noe gripe forstyrrende inn i Paulus’ planer? Da Paulus skrev til menigheten i Roma, viste han at Gud hadde gjort det, for han sier: «Jeg ble mange ganger hindret fra å komme til dere; men nå når jeg ikke lenger har uberørt distrikt i disse områdene, og i noen år har lengtet etter å komme til dere når jeg engang er på veg til Spania, håper jeg framfor alt at jeg, når jeg er på reise dit, skal få se dere og få følge av dere et stykke på veg etterat jeg først i noen grad har nytt godt av samværet med dere. Men nå skal jeg reise til Jerusalem for å tjene de hellige.» Paulus skrev til tessalonikerne og fortalte om hindringer på et annet sted: «Brødre: da vi for en liten stund hadde måttet skilles fra dere — dog var dere ikke ute av sinn, bare av øye —, så gjorde vi oss i vår store lengsel så meget mere umak for å få se dere igjen. Vi hadde nemlig foresatt oss å komme til dere, jeg Paulus både én og to ganger; men Satan hindret oss.» — Rom. 15: 22—25, NW; 1 Tess. 2: 11, 18, LB.

19. La Paulus med urette skylden for noe på Djevelen, og hvordan viser beretningen at han traff avgjørelser og prøvde å utføre dem?

¹⁹ Paulus la ikke med urette skylden for noe på Djevelen. Ved hjelp av sine fanatiske håndlangere på jorden reiste Satan utvilsomt effektive hindringer forat Paulus skulle komme tilbake til Tessalonika da han ønsket å reise dit. Alt dette viser i alle fall at Paulus hadde stor personlig frihet og et stort personlig ansvar når det gjaldt å planlegge hvordan han skulle utføre sitt arbeid med å spre det gode budskap. Han så ikke etter Guds engel ved hver tenkelig anledning eller etter et syn eller en overnaturlig utalelse fra den hellige ånd. Han traff selv sine avgjørelser. Han bestemte for eksempel i sin ånd at han ville «reise til Jerusalem, idet han sa: ’Når jeg er kommet dit, må jeg også se Roma.’» Han var så bestemt på å dra til Jerusalem der fra Efesus at da den hellige ånd ved forskjellige midler antydet at Paulus ville komme opp i vanskeligheter i Jerusalem, gikk han likevel i gang med å gjøre det han hadde besluttet seg til. I Cesarea, bare ni mil fra Jerusalem, fikk han den siste advarsel fra profeten Agabus. Disiplene der prøvde derfor å fraråde ham det. Men Lukas forteller oss: «Da han ikke ville la seg fraråde, gikk vi med på det og sa: ’La Jehovas vilje skje.’» Og Jehovas vilje skjedde også. Paulus kom til slutt til Roma, selv om det var som fange. — Ap. gj. 19: 21; 20: 22—24; 21: 4, 10—14, NW.

20, 21. a) Hva bør vi speide etter etterat vi har lagt våre personlige planer? b) Hvilken formaning får vi om ikke å skryte av våre planer?

²⁰ På samme måte er det med oss i dag. Når vi samarbeider med den teokratiske menighet av Jehovas folk, har vi temmelig stor bevegelsesfrihet. Vi får selv ansvaret for å planlegge vår personlige virksomhet i distriktet vårt. Etterat vi har bestemt vår personlige kurs, kan vi speide etter Jehovas velsignelse, ledelse og bruk av oss i sin tjeneste. Hvis vi sår meget, etter å ha truffet gode forberedelser til det, kan vi vente å høste meget; i motsatt fall blir det dårlige resultater.

²¹ Vi burde ikke skryte av våre planer eller stole på vår egen styrke og visdom for å få dem utført. Jakob advarer mot dette med følgende enkle ord: «Hør nå, dere som sier: ’I dag eller i morgen skal vi reise til den byen og være der et år, og vi skal drive forretning og tjene penger,’ mens dere ikke vet hvordan deres liv vil være i morgen. For dere er en tåke som viser seg en liten stund og så forsvinner. I stedet burde dere si: ’Om Jehova vil, skal vi leve og også gjøre det eller det.’ Men nå er dere stolt av deres selvsikre skryt. All slik stolthet er ond. Hvis en derfor vet hvordan en skal gjøre det rette, og likevel ikke gjør det, da er det en synd for ham.» — Jak. 4: 13—17, NW.

22. Når vi har lagt våre planer, hvis vilje bør vi da underlegge dem, og hvordan bør vi betrakte våre erfaringer mens vi går på i arbeidet?

²² Når vi har lagt våre personlige planer for hvor, når og hvordan vi skal være aktive på feltet som et offentlig vitne for den høyeste Gud, bør vi derfor i harmoni med dette si: «Om Jehova vil, skal jeg gjøre hans arbeid på den tiden og det stedet.» Når han lar deg leve og lar deg komme dit og tjene, kan du takke ham for en slik forrett. Når du har fine opplevelser og dine anstrengelser gir oppmuntrende resultater, kan du takke ham for disse uttrykk for hans gunst, for all god gave og all fullkommen foræring kommer fra ham, himmellysenes Far. Hvis det kommer motstand eller prøvelser, hvis de gode resultater lar vente på seg, kan du studere saken og avgjøre hvorvidt Satan er ansvarlig, som i Paulus’ tilfelle, eller hvorvidt feilen er å finne hos deg selv, fordi du ikke har forberedt deg til tjenesten, ikke har vist taktfullhet, har ført skjensel over budskapet ved din personlige oppførsel, eller av andre årsaker. Bli ikke mer motløs på grunn av vanskeligheter, motstand eller forfølgelse enn Jesus og Paulus var. Du vet at du gjør Guds vilje, og fortsett derfor å utføre hans tjeneste i trofasthet, og gjør fiendens hensikt til skamme ved din iherdighet.

EN BESKYTTENDE RUSTNING

23. Hvorfor og hvordan samarbeider organisasjonen med deg i ditt arbeid?

²³ Myndigheten til å utføre Guds arbeid som en av hans forkynnere av det gode budskap om hans rike har du direkte fra hans ord. Hans teokratiske organisasjon anerkjenner din myndighet fra hans ord, Bibelen. Den bruker deg derfor som en av sine representanter på feltet, og samarbeider med deg, skaffer deg det du trenger, og gir deg hjelp. Den støtter deg med den rettslige hjelp og beskyttelse den kan gi deg. Den hjelper deg til å kjempe for sannheten i forening med dine brødre jorden over.

24. Hvordan blir vi rådet til å kjempe, men ikke mot hvem?

²⁴ Du kan ikke stå alene. Du må kjempe skulder ved skulder med dine medvitner, som Paulus beskriver det: «Dere står fast i én ånd, med én sjel og kjemper side ved side for det gode budskaps tro, og ikke i noen henseende lar dere skremme av deres motstandere. Dette er et bevis på ødeleggelse for dem, men på frelse for dere; og det er en antydning fra Gud, for til dere ble det privilegium gitt for Kristi skyld, ikke bare å tro på ham, men også å lide for hans skyld. For dere har den samme kamp som dere så jeg hadde, og som dere nå hører jeg har.» (Fil. 1: 27—30, NW) Du må ikke utkjempe bokstavelige kamper med menn og kvinner utenfor den teokratiske organisasjon. Det er klart at du heller ikke må gjøre det innen organisasjonen. Du må kjempe mot den felles fiende, og ikke mot dine brødre. Hele tiden bør dere sørge for at dere «alvorlig bestreber dere på å bevare åndens enhet i fredens forenende bånd [mellom brødrene]. Ett legeme er det, og én ånd, ... én Herre, én tro, én dåp; én Gud og alles Far, som er over alle og gjennom alle i alle». Denne enheten er en garanti for seier! — Ef. 4: 3—6, NW.

25. Skal organisasjonen og englene ta seg av hele vårt forsvar? Hvilket redskap spiller en rolle?

²⁵ Den teokratiske organisasjon gir oss stor hjelp og beskyttelse, for ikke å snakke om de usynlige hellige engler under Kristus. Men det er også personlige forsvarstiltak som vi må treffe hver for oss. I forbindelse med disse tiltakene spiller det skrevne Guds ord en nødvendig og vesentlig rolle; det er en kraftig beskyttelse for oss. Paulus gjør dette klart ved det han videre sier til menigheten i Efesus, som han oppfordret til å vise kristen enhet.

26. Hvem er våre virkelige fiender? Hva må vi derfor gjøre personlig bruk av?

²⁶ Vi er oppe i en virkelig kamp, og Paulus peker på hvem som er våre virkelige fiender, som vi må kjempe mot. Han sier: «Ta på hele den rustning Gud har gitt, så dere kan være i stand til å stå fast imot Djevelens renkespill; for vi har ikke kamp mot blod og kjøtt, men mot herredømmene, mot myndighetene, mot verdensherskerne i dette mørke, mot de onde åndemakter i de himmelske steder.» Tenk på hvem vi er i strid med — hele denne veldige usynlige hærskare er imot oss! Den arbeider på en organisert måte ved hjelp av Djevelens synlige organisasjon med all dens propaganda og all dens makt til å legge press på oss for å ødelegge vår tro og lokke eller tvinge oss vekk fra Guds tjeneste. Vi ville gi oss over av skrekk hvis vi ikke forsikret oss om at Gud har sørget for å beskytte oss. Men vi kan ikke overlate hele ansvaret for vår beskyttelse til Gud. Han har skaffet oss visse ting som vi skal bruke for å beskytte oss selv og våre brødre, og vi må bruke dem. Hva er det? Det er de enkelte deler som hører med til hele den åndelige rustning. Hvis vi ikke bruker den, vil vi være ubeskyttet.

27. Hva er vårt belte eller vår gjord, vår brystplate og vårt fottøy i denne rustningen?

²⁷ «Ta derfor opp hele den rustning Gud har gitt,» fortsetter Paulus, «så dere kan være i stand til å gjøre motstand [mot alle de ovennevnte åndelige fiender] på den onde dag, og stå fast etterat dere har gjort alt grundig. Stå derfor fast [hvordan?] med deres lender omgjordet med sannhet, og med rettferdighetens brystplate på, og med deres føtter skodd med den utrustning som hører med til fredens gode budskap.» Rettferdigheten er en brystplate som beskytter våre hjerter, og det fredelige evangeliebudskap utruster våre føtter til å gå på i felttjenesten på en fredelig måte. Når vi bevarer freden i stedet for taktløst å oppvekke strid, blir det lettere for oss å gå over lengre strekninger. Rettferdighet og fredens gode budskap er ting du lærer fra Bibelen og ved hjelp av den teokratiske organisasjon.

28. Hva er vårt skjold, og hvordan blir det gjort stort?

²⁸ «Ta framfor alt opp det store troens skjold, for med det blir dere i stand til å slokke alle den ondes brennende piler.» Vår tro er basert på vår kunnskap fra Guds ord og på vår kjennskap til ham og hans gjerninger, og denne tro forhindrer at de brennende piler, bitre ord med hån og falske anklager, får stikke oss og tilføye vårt åndelige liv et ulivssår. Jo mer vi kjenner Guds ord og jo mer erfaring vi får angående hans måte å handle på, desto større blir det troens skjold vi har. — Sl. 64: 4; Jer. 9: 8.

29, 30. Hva er vår hjelm og vårt sverd? Hvordan får vi dem?

²⁹ Men det er mer du trenger: «Ta også imot frelsens hjelm, og åndens sverd, som er Guds ord, mens dere ved alle anledninger ber i ånden med all slags bønn og påkallelse.» Til beskyttelse for ditt hode eller sinn har Gud skaffet frelsens hjelm eller «håpet om frelse». Ved å føde Kristi «lille hjord» av etterfølgere med sin ånd, har den himmelske Far oppvakt i dem et håp om himmelsk frelse. Men i dag gjør Gud den ’store skare’ av andre får kjent med et håp om frelse til liv i menneskelig fullkommenhet på en paradisisk jord, og det gjør han ved hjelp av sitt ord og sin organisasjon. Når vi holder trofast ut som kristne og derved vinner Guds godkjennelse, øker vi vårt håp eller vår forventning om å få de ting vi ønsker ifølge hans løfte. Med dette fornuftbegrunnede håp om frelse fortsetter vi å kjempe med «åndens sverd, som er Guds ord».

³⁰ Det er et åndelig sverd, som skal brukes mot fienden i nærkamp. Guds ånd smidde, herdet, formet og skjerpet dette sverdet, for de som skrev Guds ord var bare mennesker og trengte følgelig Guds ånd eller virksomme kraft til å drive seg til å skrive ned Guds budskap. Guds ånd taler derfor til oss gjennom dette ord, og ordet er et uttrykk for Guds ånd. Hans ånd er uovervinnelig, og det er derfor dette sverdet, Guds ord, er uovervinnelig når det brukes mot mennesker og djeveler. — Ef. 6: 11—18, NW; 1 Tess. 5: 8, 9.

31. Hvordan ga Jesus oss et eksempel som en dyktig fekter? Hvordan ba han?

³¹ Jesus ga eksemplet for hvordan vi skal bruke dette åndelige sverd, Guds ord. Da Djevelen satte ham på prøve i ørkenen, avparerte Jesus hvert slag Djevelen kom med i sine forslag, med Guds ords sverd, idet han sa: «Det står skrevet.» Og når Djevelen og alle hans organiserte demoner angrep Jesus gjennom sin onde synlige organisasjon og anfalt hans budskap og hans handlemåte, møtte han deres angrep med et støt med det åndelige sverd, ved at han siterte det skrevne Guds ord. «Det står skrevet» gjorde det av med de tradisjonelle argumenter og verdslige filosofier eller ubibelske resonnementer som demonenes religiøse håndlangere benyttet seg av. Men ved siden av å bruke dette Guds sverd på en mesterlig måte, ba Jesus. Han ba regelmessig og oppriktig og i fullstendig harmoni med Guds hensikt slik den var satt fram i Hans skrevne ord. Derfor ble hans bønner hørt.

32. Hvorfor er dette den «onde dag»? Hva er derfor meget nødvendig?

³² Nå er Satan og hans demoner kastet ned fra himmelen. De skaper veer på jorden, og fører krig mot dem som hører med til Guds kvinne eller organisasjon, og vi lever derfor på den onde dag. Vi må kjempe med besluttsomhet mot de mektige åndelige fiender. Derfor er det nødvendig for oss å ta på hele Guds rustning og beholde den på. Rustningen er den samme for hver og én av oss. Med den kan vi stå fast forent, og holde fienden fra livet og slå deres angrep tilbake. Så hold fast på hver del av den. Ha hjertet innstilt på rettferdigheten, Guds rettferdighet. Det blir til beskyttelse for deg. Hold fast på din tro som et skjold, og gjør den større. Fortsett å gå med den utrustning som hører med til fredens gode budskap, så du kan være beskyttet mot vegens hardhet. Spenn på deg sannhetens belte for å få styrke til å bære byrden og holde ut. La hodet være iført hjelmen med det rette håp, som ikke leder til noen skuffelse. Grip fastere tak om åndens sverd, Guds ord. Nå når vi er kommet i nærkamp med fienden, må du lære å svinge dette sverdet. Bruk det til å slå vekk ethvert fiendtlig støt, og driv dette tveeggede våpen inn i de livsviktige deler av fiendens propaganda, tradisjoner, filosofi og bedragerske argumenter.

33. Kan vi kjempe og be på denne måten mens vi er i fangenskap? Hvordan?

³³ Når vi har en slik rustning, behøver vi aldri gjøre tilbaketog for våre angripere, og Djevelen og hele hans hærskare av demoner vil ikke kunne gjøre oss den minste åndelige skade. Vi kan komme til å bli drept som følge av deres usynlige innflytelse på deres jordiske redskaper, men Gud vil trygge og bevare vår arv til liv i den nye verden, og gi oss en oppstandelse i sin rette tid. Vi kan være i fengsler eller konsentrasjonsleirer på grunn av demonbesatte mennesker og regjeringer, men våre fiender kan ikke ta fra oss vår åndelige rustning. Vi kan likevel ha på oss denne rustningen og kjempe i den mens vi er i fangenskap, for Paulus selv bar denne rustningen i fengslet i Roma da han skrev til oss at vi skulle bære den. Og mens vi kjemper i den, kan vi holde oss i forbindelse med Gud og hans usynlige organisasjon ved hjelp av bønn, all slags bønn, lovprisning, takksigelse, verdsettelse, bønnfallelse og alvorlige påkallelser, for oss selv og for våre brødre, våre medkjempere. Bønnen får oss til å føle at den guddommelige hjelp er nær.

34. Hvilken plass må vi derfor gi Guds ord, og hva blir resultatet?

³⁴ I betraktning av alt dette kan vi ikke undervurdere Guds ords verdi, betydning og kraft. Vi må alltid la det ha en plass i vårt liv, og må, selv under forfølgelse, la det komme foran ord og påbud fra mennesker som vil gjøre Guds ord ugyldig og uten kraft. Til rettledning for oss sier Salme 119: 161: «Fyrster forfulgte meg uten årsak, men mitt hjerte fryktet for dine ord.» Derfor holder vi fast på Guds skrevne ord og adlyder det. Ved å holde oss etter hans ord, kan vi rense vår sti og holde den ren og ryddig gjennom denne skitne verden. Når vi tar hans ord inn i hjerte og hode, vil det omdanne vårt sinn, og på den måten kan det forvandle vårt liv så vi ikke etterligner denne fordervede tingenes ordning, men følger en veg som er antagelig for Gud, som er i full harmoni med ham og som fører oss fram til evig liv i hans nye verden. — Rom. 12: 1, 2, NW.