Forkynnelsen fra hus til hus mest effektiv

NÅTIDENS mennesker har mange midler de kan benytte seg av når de vil prøve å påvirke andre til å anta sin tenkemåte. De har radio, fjernsyn og det trykte ord. Men ingen metode er så effektiv som den Jehovas vitner har benyttet seg av i mange, mange år, nemlig vitnearbeidet fra hus til hus.

Jehovas vitner i vår tid gjør ikke krav på æren for at de benytter denne metoden, for det er ikke de som har uttenkt den. De etterligner bare den framgangsmåten apostlene fulgte for over nitten hundre år siden. Det står jo skrevet at «de fortsatte hver dag i templet og fra hus til hus uten opphold å lære og kunngjøre det gode budskap». Apostelen Paulus benyttet den samme metode: «Jeg [unnlot ikke] å fortelle dere noe av det som var gagnlig, eller lære dere offentlig og fra hus til hus.» — Ap. gj. 5: 42; 20: 20, NW.

Kristenhetens prester har imidlertid lenge holdt seg spesielt til prekestolen og bare nådd inn i folks hjem ved hjelp av radio. De har ikke bare sett ned på forkynnelsen fra hus til hus, men de har også gang på gang benyttet sin innflytelse til å få vitnene arrestert fordi de driver forkynnelse fra hus til hus. Dette har kostet vitnene meget tid og innviklet dem i kostbare rettssaker. Men det har ført til at domstolene i mange land, for eksempel De forente staters Høyesterett, gang på gang har felt den kjennelse at forkynnelse fra hus til hus ikke er omførselshandel i lovens forstand, men har krav på de samme rettigheter som forkynnelse fra talerstol eller prekestol. Og hvordan er forholdene nå etter så mange år? Jo, ledende talsmenn for kristenheten har fått øynene opp for at forkynnelsen fra hus til hus er effektiv!

En av dem er den katolske presten John A. O’Brien, som hadde en artikkel i det amerikanske bladet, Our Sunday Visitor for 3. februar 1957. Under overskriften «Paulus, en hus-til-hus-selger» sier han følgende:

«Paulus benyttet seg overalt av å søke kontakt med folk for å vinne sjeler . . . Det er særlig viktig at Lukas to ganger i Apostlenes gjerninger forteller at Paulus hadde for vane å gå fra hus til hus — dette gjorde han da han forfulgte de kristne, og dette fortsatte han med da han søkte å vinne konvertitter for Kristus. Denne metoden fikk han også sine disipler til å følge, og den ble benyttet i stor utstrekning av de første kristne i deres iherdige anstrengelser for å utbre troen. . . .

«Hvordan har det gått med denne hus-til-hus-metoden for utbredelse av troen, den framgangsmåten som satte Paulus i stand til å vinne hopetall av konvertitter i alle lag av befolkningen og blant alle stammer og folkeslag? Paradoksalt og bittert nok er den gått av bruk blant katolikkene og med begeistring blitt overtatt av sektene, særlig av dem som befinner seg lengst ute i periferien. . . .

«Den sekt som har gjort mest systematisk bruk av hus-til-hus-metoden, er Jehovas vitner. Det finnes neppe et hjem i noe landdistrikt eller noen tettbebyggelse, småby eller storby som ikke minst en gang er blitt besøkt av utsendinger fra denne merkelige sekten. Og resultatet? De har hatt langt større vekst enn noen andre.»

Deretter siterer O’Brien fra tidsskriftet The New Yorker: «Mens de 254 andre kirkesamfunn i De forente stater har oppnådd en økning på 75 prosent i samlet antall medlemmer i det siste kvarte sekel, har vitnene hatt en voldsom økning på hele 2300 prosent. De har altså vokst 31 ganger så hurtig som alle de andre sett under ett.» Og O’Brien fortsetter:

«Hva skyldes denne fenomenale økningen? Jo, vitnenes brennende misjonsånd. . . . Deres viktigste framgangsmåte når det gjelder å rekruttere medlemmer, er å gå fra hus til hus og besøke folk. Dette forlanger de at alle deres voksne medlemmer skal gjøre, både menn og kvinner. . . . Tusenvis av vitner bruker flere kvelder i uken på å undervise familier i deres egne hjem. Deres ledere sier til dem at de er Ordets tjenere og at de må avlegge vitnesbyrd ved å undervise neofytter [nye]. Derfor kan de skilte med å ha et større antall Ordets tjenere enn sekter som har mange ganger flere medlemmer.

«Vitnene søker seg ikke bare ut noen få som de har godt håp om, og besøker dem. De går fra dør til dør og oppsøker hvert eneste hjem, også prestenes hjem. . . . Derfor er det neppe et hjem i den sterkt katolske provinsen Quebec som ikke har hatt besøk av et vitne.»

Det er imidlertid ikke bare katolikkenes talsmenn som begynner å få øynene opp for betydningen av å forkynne fra hus til hus. Det samme er tilfelle med visse protestanter. Bladet Parade som kommer ut i store opplag i U.S.A. som et tillegg til søndagsavisene, forteller i nummeret for 8. juli 1956 om metodistiske tenåringer i Connecticut som gikk fra hus til hus og forsøkte å vekke interesse for religion hos andre tenåringer.

Mest slående er imidlertid en uttalelse av evangelisten Billy Graham, som ble nevnt i et brev fra en prest, som ble offentliggjort i The Christian Century for 27. februar 1957. Han kommenterte de antatte resultater av Grahams kampanje i Buffalo i New York, og fortalte at bare 30 av de 600 som overga seg til Kristus, ikke tilhørte noen katolsk eller protestantisk menighet. Han sa videre: «De samlede omkostninger i forbindelse med kampanjen, kommer opp i over 6000 dollar. Dette innbefatter ikke det beløp som er overlatt Billy Graham og hans medarbeidere utenom de lokale utgifter. En kan undre seg over om dette virkelig er effektiv evangelisering. Det tjener Billy Graham til ære at han ved predikantenes møte framholdt at det er mer effektivt å evangelisere ved å foreta husbesøk enn ved å benytte hans metode.»

Legg merke til at det er mer effektivt å «evangelisere ved å foreta husbesøk», det vil si å forkynne fra hus til hus, enn det er å benytte Billy Grahams metode. Den bibelske metoden å forkynne fra hus til hus blir anerkjent som den mest effektive måten å forkynne religion på. Ifølge O’Brien må også legfolket benytte apostelen Paulus’ metode. Men hva om det katolske presteskap foregikk med et godt eksempel på samme måte som Paulus? Ville det være å vente for meget?