Unngå opprørske tendenser
’Jeg ropte, og I ville ikke høre, . . . I forsmådde alle mine råd og ville ikke vite av min tilrettevisning.’ — Ordspr. 1: 24, 25.
1, 2. Hva slags synd var den første som ble begått? Hva kan være årsaken til en slik synd, og hva blir sluttresultatet?
OPPRØR var den første synd som ble begått, både i himmelen og på jorden. Det førte til en ugunstig dom for dem som fulgte en opprørsk handlemåte. Fordi den første opprører nå stiller opp til sin siste kamp mot Jehova og hans lojale tjenere og benytter seg av alle slags lumske midler, bør alle foreta en nøye granskning av tanker, motiver, handlemåte og oppførsel, slik at de kan være på vakt.
2 Når vi skal være på vakt med hensyn til våre tanker, bør vi forstå at menneskenes meninger eller avgjørelser er rette bare når de er i samsvar med Jehovas tanker slik de kommer til uttrykk i hans Ord. Hvis menneskenes tanker avviker på en eller annen måte, røper det at de har en tendens til å bli ledet av skapningers tanker. Dette er en form for opprør. Det kan kanskje være ganske lite til å begynne med, men når tankegangen stadig farges av menneskers egensindige tanker og avgjørelser, kan det føre til den tilstand som Jakob taler om: «Men enhver blir prøvd ved å bli dratt og lokket av sitt eget begjær. Deretter, når begjæret er blitt befruktet, føder det synd, og når så synden er blitt fullbyrdet, frambringer den døden.» — Jak. 1: 14, 15, NW.
3. Hva er det som bestemmer menneskenes handlemåte, og hvordan kan den forandres?
3 Når vi iakttar handlingene til dem som tilhører den gamle verden, ser vi at deres tanker og handlemåte er formet etter mønster av «denne verdens gud», den første opprører som ble Satan. På samme måte som barnas karaktertrekk og væremåte påvirkes av deres foreldre, er hele menneskeslekten påvirket av det første opprørske foreldrepar og deres syndige handlemåte i Edens hage, og opprørskhetens synd har et sterkt grep på menneskene i dag. Det er derfor nødvendig for alle at de vender seg til den foranstaltning Jehova Gud har truffet for å gi menneskene en ny far, nemlig hans Sønn Jesus Kristus. (Joh. 3: 16) Det betyr ikke at menneskene derved får en ny fødsel fysisk sett, men det at de tar imot Sønnen, foregår ved at de fornyer sitt sinn og får en ny «personlighet som gjennom nøyaktig kunnskap blir fornyet i samsvar med bildet av ham som skapte dem». — Kol. 3: 10, NW.
4, 5. a) Hva var Jesu fullkomne eksempel basert på? b) Hvorfor er fullstendig undergivenhet under Faderens vilje så viktig?
4 Kristus Jesus fulgte en fullkommen handlemåte. Han var fullstendig fri for opprørske tilbøyeligheter og var derfor det fullkomne mønster. Han traff ingen beslutninger på egen hånd. «Jeg kan ikke gjøre noe av meg selv; som jeg hører, så dømmer jeg, og min dom er rettferdig; for jeg søker ikke min vilje, men hans vilje som har sendt meg.» «Jeg er kommet ned fra himmelen, ikke for å gjøre min vilje, men for å gjøre hans vilje som har sendt meg.» ’Jeg gjør alltid det som er ham til behag.’ Her har vi et vakkert eksempel på fullstendig og udelt hengivenhet for Faderen — et eksempel på en som var fullstendig blottet for opprørske tendenser. Dette var i sannhet en uforlignelig tilkjennegivelse av fullstendig undergivenhet. Akkurat som han helt uforbeholdent fulgte sin Far, innbød han andre til å følge seg: «Dersom I holder mine bud, da blir I i min kjærlighet, liksom jeg har holdt min Faders bud og blir i hans kjærlighet.» Denne uttalelsen var selvfølgelig rettet til dem som var kommet ut av verden og hadde sluttet seg til Mesteren, som han også selv vitnet om det: «De er ikke av verden, liksom jeg ikke er av verden.» — Joh. 5: 30; 6: 38; 8: 29; 15: 10; 17: 16.
5 Av hans egne ord framgår det klart at man er nødt til å være fullstendig i overensstemmelse med ham og hans Far for å kunne bli anerkjent som barn. Avvikelser vekker derfor deres mishag og er opprør mot det som er rett. Man må derfor passe nøye på avgjørelser som bestemmer virksomhet, handlinger og motiver, slik at opprør kan unngås.
6. Hva skjer når en skapning tar seg friheter i forhold til Jehovas Ord?
6 Faderen har fastsatt rettferdige instrukser, og etter som de er fullkomne og kreves overholdt, kan hverken engler eller mennesker ta seg friheter. En fremtredende himmelsk skapning valgte en troløs og opprørsk handlemåte i Edens hage og fikk deretter andre til å følge etter. De som har en opprørsk natur, forsøker nesten alltid å få andre til å ha den samme sinnsinnstilling som de selv har, og prøver på den måten å få etterfølgere i sin opprørske handlemåte. Opprørerens handlemåte i denne henseende førte til at han ble fordrevet. Senere ble «de engler som ikke tok vare på sin opprinnelige stilling», men som stolte på sin egen forstand, også utstøtt eller utelukket. Det første menneskepar, Adam og Eva, ble forvist fra det paradisiske hjem og bosted som Jehova hadde gitt dem, på grunn av deres selviske og begjærlige ønske, ved at de valgte å høre på Slangen og derved fornektet Guds sanne ord. Etter som Jehova ’ikke forandrer seg’, var Adam og Eva sikkert fullt klar over slike råd fra Jehova som dette: «Sett din lit til Jehova med hele ditt hjerte, og stol ikke på din egen forståelse. Gi akt på ham på alle dine veier, og han vil selv gjøre dine stier rette,» som senere ble nedskrevet i Ordspråkene 3: 5, 6 (NW). — Jud. 6, NW.
7. Hva var forskjellen mellom Evas og Adams overtredelser, selv om de begge syndet?
7 Evas opprørske handlemåte kom i stand på grunn av at hun ble bedratt, som det framgår av beretningen i 1 Mosebok: «Følgelig så kvinnen at treets frukt var god til å spise, og at den var en fryd for øynene, ja, treet var attråverdig å se på. Og hun begynte å ta av dets frukt og spise den. Senere ga hun også noe til sin mann da han var sammen med henne, og han begynte å spise den.» Adams opprørske handlemåte var overlagt og uten anger, og den førte med seg en ugunstig dom fra Jehova over ham og også over hans hustru. — 1 Mos. 3: 6, 16—19, NW.
De forlot Jehova
8, 9. Hvilken opprørsk feil begikk israelittene?
8 Til tross for at israelittene hadde denne historiske beretning om det som skjedde først i Edens hage og senere på vannflommens tid, og de dessuten hadde sett hvordan Jehova la sin makt for dagen til beste for israelittene da han befridde dem fra egypternes undertrykkende hånd, vendte de seg til en handlemåte som viste at de satte sin lit til seg selv, og de forlot den begunstigede stilling som Jehova hadde gitt dem blant folkeslagene. I tillegg til at de hadde Guds skrevne ord til å rettlede seg, hadde de direkte vitnesbyrd fra sine forfedre om den styrke og kjærlighet Jehova hadde lagt for dagen for dem på en så bemerkelsesverdig måte. Jehova gikk til og med enda lenger med hensyn til å beskytte sitt folk da han ga dem en lov ved Moses. Han ga dem ikke bare de ti bud, som han skrev med sin egen finger, men han ga dem også mange andre lover om mindre viktige anliggender, slik at de fikk trygg veiledning for all sin oppførsel og virksomhet.
9 Da de dro inn i det landet Jehova ga dem, advarte han dem spesielt mot de avguderiske skikker de hedenske innbyggerne praktiserte. Det ble gitt befaling om at de skulle rive ned alle de steder hvor Ba’al ble dyrket, forat de ikke skulle bli en snare for dem. Det at de unnlot å gjøre dette, var direkte ulydighet. Når det ble slappet av på den nøye overholdelse av Jehovas Ord, vendte mange av israelittene seg til denne falske tilbedelse som de hadde fått befaling om å ødelegge, og derfor førte deres opprør til at de kom i trelldom under falsk tilbedelse. Det var engang nødvendig for Joas å utfordre den falske guden Ba’als makt ved å si til israelittene: «Vil I stride for Ba’al, vil I hjelpe ham? Den som strider for ham, skal miste livet innen i morgen.» (Dom. 6: 31) Det at han kom med denne utfordringen, viser at enkelte praktiserte denne avguderiske tilbedelse og forsøkte å støtte og kjempe for denne fremmede religion, trass i Jehovas befaling om å ødelegge ethvert spor av den.
10. Hvilken stilling hadde israelittene i Jehovas øyne når de var lydige, og når de var ulydige?
10 Israelittene fikk videre beskjed om at de ikke skulle reise opp et utskåret bilde av stein eller tre i sitt land og bøye seg ned for det, for det ville være å praktisere en tilbedelse som var lik den de hedenske nasjoner omkring dem praktiserte. Legg merke til hvor tilbørlige de instrukser er som gis i tjuesjette kapitel i 3 Mosebok: «Dersom I vandrer i mine lover og tar vare på mine bud og holder dem, da vil jeg gi eder regn i rette tid, og jorden skal gi sin grøde, og markens trær skal gi sin frukt. Og tresketiden skal vare hos eder like til vinhøsten.» (3 Mos. 26: 3—5) I dette samme kapitlet fortsetter han med å vise hvordan han vil sørge for alt de trenger, og hjelpe dem og være med dem når de fjerner de fremmede fra landet. Men i versene 14—16 blir det gitt en advarsel om de straffer som ville ramme dem hvis de ikke var lydige: «Dersom I ikke lyder meg og ikke holder alle disse bud, dersom I forakter mine forskrifter, og . . . bryter min pakt, da vil også jeg gjøre således mot eder: Jeg vil hjemsøke eder med redsler.» Dette var meget klar tale, men likevel finner vi at israelittene ringeaktet disse påbudene. Dette var en opprørsk handlemåte. Det kan i virkeligheten ha begynt i det små, men når det fortsatte på den måten, førte det til fullstendig ulydighet og resulterte i Jehovas ugunst. Av dette må vi lære å adlyde, ikke å gjøre opprør.
11. a) Hvilken straff ble overtrederne gjenstand for? b) Hvilken plikt påhvilte dem som hadde ansvarlige stillinger?
11 Hvis en mann eller en kvinne i Israel gjorde opprør mot bestemmelser som var fastsatt i pakten, ble det uomgjengelig iverksatt disiplinære tiltak. De i folket som satt i ansvarlige stillinger, fikk beskjed om å påse at overtredere ble fjernet og stenet, for de fortjente døden (utstøtelse) som en følge av at de hadde krenket Guds Ord. Ja, hvis de som var betrodd det ansvar å holde folkets gjøremål rene og fri for opprørskhet, sviktet, ble de også gjenstand for Jehovas fordømmelse, for det viste at de stolte på sine egne ideer, hvilket igjen førte til at de unnlot å gjøre det Gud krevde. De hadde det største ansvaret. Dette blir godt illustrert i 5 Mosebok 17: 2—7: «Dersom der i din midte, i en av de byer som [Jehova] din Gud gir deg, finnes en mann eller kvinne som gjør det som ondt er i [Jehovas], din Guds øyne, så han bryter hans pakt, og han mot mitt bud går bort og dyrker andre guder og tilber dem eller solen eller månen eller hele himmelens hær, og dette blir meldt deg, og du får høre om det, da, skal du nøye granske saken; og er det da sannhet, er det sikkert og visst at denne vederstyggelighet er gjort i Israel, da skal du føre den mann eller den kvinne som har gjort denne onde gjerning, ut til byens port, og enten det er mann eller kvinne, skal du stene dem, så de dør. . . . således skal du rydde det onde bort av din midte.» De som hadde ansvarlige stillinger, var forpliktet til å påse at det ble gjort slutt på alle slags opprørske handlinger fra deres side som hadde forlatt Jehova. Det var tydelig at Jehova avskydde opprør og forlangte at hans folk skulle bevares for opprørskhetens urenhet.
12. Hvordan kan enkelte mennesker tenke i forbindelse med overtredelser bare fordi de ikke blir iakttatt?
12 Åpent samkvem med dem som tilhørte de hedenske folkeslagene, avmerket begynnelsen på frafallet fra Jehova, som krevde fullstendig atskillelse fra slike folkeslag. Dette samkvemet førte til at israelittene ble besmittet, og snart hadde mange av dem den samme hjertetilstand som hedningene. Derfor sa de: «Gud ser aldri hva vi gjør!» (Jer. 12: 4, Mo) De trodde øyensynlig at Gud ikke så deres skammelige gjerninger og deres åpenlyse opprør, og de tenkte at de skulle slippe heldig fra det de gjorde, men Guds synsevne var aldri svekket. Dette gjør han klart ved å si: «Så ha da skam av eders grøde for [Jehovas] brennende vredes skyld!» (Jer. 12: 13) Når de ble avslørt, høstet de i sannhet torner. Deres overlagte opprør kunne på ingen måte føre til en rik høst — det kunne bare bli torner. Det kommer ingen god høst fra avskyelige gjerninger. Mennesker med dette sinnelaget blir skuffet i dag også når Guds vrede kommer mot dem gjennom hans organisasjon og de blir kastet utenfor; eller selv om deres hemmelige onde gjerninger ikke er kjent for Jehovas synlige organisasjon, slik at de tilbørlige disiplinære forføyninger kan treffes, er Jehova likevel klar over det hele, og denslags mennesker blir snart meget syke åndelig sett fordi de ikke lenger har Jehovas gunst, hans velsignelse eller hans ånd. Jehova tolererer ikke de lovløse. Selv i dag blir en opprørsk holdning møtt med den samme forføyning som på israelittenes tid. En opprører blir derfor støtt utenfor Jehovas gunst fordi han ikke gir akt på hans strenge og rettferdige prinsipper. Hans sanne tjenere har på den annen side hengitt seg til fullstendig lydighet.
13, 14. a) Hva fører det til hvis man stoler på sin personlige dømmekraft? b) Hvilke former for straff anvender Jehova?
13 Den synd å forlate Jehova er en opprørssynd og skyldes at man setter sin lit til seg selv eller til et annet menneskes meninger. Jeremias uttalte noe i denne forbindelse: «Forbannet er den mann som setter sin lit til mennesker og holder kjød for sin arm, og hvis hjerte viker fra [Jehova].» Hvis en Guds tjener har forlatt Jehova, vil han befinne seg i den stillingen som er beskrevet med disse ordene: «For to onde ting har mitt folk gjort: Meg har de forlatt, kilden med det levende vann, og hugget seg ut brønner, sprukne brønner som ikke holder vann.» Mennesker som ikke drikker åndelige sannheter, vil lide av åndelig tørst, og hvis dette fortsetter, vil det til slutt føre til døden. Gud spurte også fortidens Israel: «Hvorfor skulle jeg tilgi deg? Dine barn har forlatt meg og svoret ved guder som ikke er guder; og jeg mettet dem, men de drev hor og flokket seg i skjøkens hus. . . . skulle min sjel ikke hevne seg på et folk som dette?» — Jer. 17: 5; 2: 13; 5: 5—9.
14 De som vendte seg til andre instrukser eller annen veiledning enn den som Jehova ga, ble refset direkte av ham. Hans refselse står nedtegnet i 5 Mosebok 28: 20: «[Jehova] skal sende forbannelse, forferdelse og trusel mot deg i alt det du rekker din hånd ut til og tar deg fore, inntil du blir ødelagt og hastig går til grunne for dine onde gjerningers skyld, fordi du forlot meg.» For en tom og ulykksalig tilstand de kom i som ved sin opprørske handlemåte forlot Jehovas lov!
15. Beskriv den form for opprørskhet som enkelte av Jesu etterfølgere la for dagen.
15 Til tross for at det ble gitt mange beviser for hvilken snare det var å unnlate å gi nøye akt på Jehovas Ord etterat man var kommet i paktsforhold til ham, ble det ikke dengang gjort slutt på det at menneskene forlot ham. Selv på Jesu tid forsto Jesus at enkelte av hans disipler ville komme til å knurre når de ble utsatt for vanskeligheter, og like før tiden var kommet da han skulle bli arrestert, sa han: «Det er noen av eder som ikke tror.» Når et menneske ikke lenger tror på Jehovas Ord, betyr det at han ved å stole på sin egen visdom eller på andre ufullkomne skapningers meninger har fått sin oppmerksomhet ledet bort fra visdommens vei. Dette er et tegn på opprør. Under slike forhold spurte Jesus sine disipler: «Vil også I gå bort?» Det rette svaret ble gitt av Peter: «Herre! hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds hellige.» De som fortsatte med sin knurring, forlot Mesteren den gangen. En stadig knurring i dag vil føre til at Jehova vender seg vekk fra den som knurrer. — Joh. 6: 64, 67—69.
16. Vis hvilken form for opprør som ville finne sted i menigheten litt senere.
16 Siden advarte Paulus om at et større frafall fra Guds vei ville finne sted senere, da han uttalte: «Jeg vet at etter min bortgang skal det komme glupende ulver inn blant eder, som ikke skåner hjorden; ja, blant eder selv skal det framstå menn som fører forvendt tale for å lokke disiplene etter seg.» Dette viser at flere ville stole på sin egen forståelse og ville gjøre opprør og lede et enda større antall til å gjøre det samme. Jesus advarte også om at det i «de siste dager», den tiden vi nå lever i, ville finne sted et lignende frafall, særlig i tiden for hans usynlige annet nærvær. Han illustrerte det ved å snakke om en ’dårlig jomfru’-klasse som ville komme til å ha for lite olje på sine lamper for den mørke tiden som ville råde. De hadde fått formaning om å stole på Jehovas Ord og la det være den avgjørende veiledning i deres liv, men deres lamper var utilstrekkelig fylte, og derfor hadde de ikke åndelig lys til å lede seg. Dette var et resultat av at de stolte på sin egen dømmekraft i åndelige ting, og derfor falt mange fra, på veien. — Ap. gj. 20: 29, 30; Matt. 25: 1—13.
17. Hvilken feilaktig handlemåte må en kristen være på vakt mot i dag?
17 La oss derfor være våkne og på vakt så vi ikke faller i den snare å treffe våre egne avgjørelser og vende oss til en opprørsk handlemåte. For å beskytte oss mot en slik lovløs handlemåte inneholder Bibelen side opp og side ned med opplysninger til veiledning for dem som søker rettferdighet og gjerne vil følge en trofast handlemåte. Jehova tillater ingen mennesker å beherske hans organisasjon på jorden etter sin menneskelige dømmekraft, men han krever at menneskene føyer seg fullstendig etter hans guddommelige dømmekraft. De som av egen fri vilje har kommet til Gud for å tjene ham og innvie sitt liv til ham, er forpliktet til å vise ham udelt hengivenhet. — Jos. 24: 19, 20, NW.
Opprør i kristenheten
18. a) På hvilken måte har kristenheten gjort opprør mot Jehovas styre og hans prinsipper? b) Hvilke uriktige læresetninger som vanærer Jehova, har de gjort seg til talsmenn for?
18 De forskjellige religiøse grupper i kristenheten har i vår tid gjort opprør ved å nekte å anerkjenne det herredømme Jehova utøver ved sin regent Kristus Jesus. De har ikke bare forkastet det vitnesbyrd som er avlagt av dem som har tatt standpunkt for Guds styre ved hans Sønn, men de forfølger også Guds sanne tjenere. Til tross for at Guds Ord sier at en kristen skal holde seg atskilt fra verden, omgås de og allierer de seg med de politiske og kommersielle elementer i verden. (Jak. 4: 4; 2 Kor. 6: 17) Gud krever av de kristne at de skal avholde seg fra blodskyld; men kristenheten deltar likevel åpent i denne synd ved å slutte forbund med krigførende nasjoner. Kristenheten har i den grad gjort opprør mot Jehovas rettferdige prinsipper at den tolererer ekteskapsbrudd innenfor sitt område. Ved at den nekter å utstøte dem som begår ekteskapsbrudd og andre overtredelser, godkjenner den denslags gjerninger. (1 Kor. 6: 9, 10) Den har gjort opprør mot Jehova Guds overhøyhet ved å støtte og gjøre seg til talsmann for treenighetslæren, som sier at Jehova og Jesus er like store og like evige. (Joh. 14: 28; Åpb. 3: 14, LB) Opprøret kommer også til uttrykk ved at den forkaster Bibelens sannhet om at sjelen dør, og ved at den godtar den falske og hedenske læren om sjelens iboende udødelighet. (Esek. 18: 4, eldre norsk overs.; Pred. 9: 5, 10; 1 Kor. 15: 53) Den er en del av verden akkurat som de israelittene som dyrket Ba’al, og dens ledere kan sammenlignes med de skriftlærde og fariseerne på Jesu tid. — Matt. 23: 9, 13, 15.
19. Hvilken innsikt må en kristen vise?
19 Det er derfor innlysende at en sann kristen må holde seg fullstendig atskilt fra all den politiske, geistlige og kommersielle og materialistiske innflytelse som denne tingenes ordning øver. Å vende tilbake til denslags handlemåte som verden nå følger, ville i sannhet innebære at man stolte på sine egne slutninger, og det ville være å vende seg bort fra Guds Ords sunne veiledning. Det finnes bare en eneste sikker veileder som kan lede ens handlemåte rett, og det er Jehovas Ord, Bibelen.
Unngå materialistiske tendenser
20. Hvilke eksempler har vi som viser det rette kristne motiv?
20 De kristnes motiv må være rent, og det må være enerådende. De må se hverken til høyre eller til venstre. Dette eksemplet ble satt av Kristus Jesus, som sa: «Å gjøre din vilje, min Gud, er min lyst.» Ingen andre tilbud som ble lagt fram for ham, som for eksempel den materialistiske fristelsen fra den store opprører Satan, som gikk ut på at han skulle få alle verdens riker, hadde noen virkning på ham. Paulus hadde den samme urokkelige innstilling da han uttalte at ingenting kunne få ham til å vende seg vekk fra den løpebanen han fulgte i fullstendig undergivenhet under Jehova. (Fil. 3: 7—14) Ingen andre interesser kunne overliste apostelen Paulus, og det innbefattet også hans eget jeg eller materielle ting som kunne gjøre livet lettere for ham.
21. Hvordan advarer bergprekenen de kristne mot en uriktig verdsettelse av de ting som har betydning i livet?
21 Dette rådet mot å være materialistisk finner god støtte i bergprekenen, hvor Jesus ga denne formaning: «Vær ikke bekymret for eders liv, hva I skal ete og hva I skal drikke, eller for eders legeme, hva I skal kle eder med! Er ikke livet mer enn maten, og legemet mer enn klærne?» (Matt. 6: 25) Jesus regnet med at enkelte mennesker ville være meget opptatt av de ting som hører dette livet til, ja i den utstrekning at de ville la disse materielle ting og kjærlighet til dem hindre dem i å bruke sitt liv i Rikets tjeneste. Hvis våre tanker er rettet mot og stadig kretser om slike kjødelige ting, da betyr det at vi setter vår lit til oss selv og til vår personlige dømmekraft. Jehova Gud er oppmerksom på at hans folk trenger forskjellige materielle ting, og han sørger for at deres behov blir dekket. Ved vår handlemåte demonstrerer vi om vi virkelig tror dette eller ikke. Det vi ønsker oss, kan ofte være langt mer enn det vi egentlig trenger, og det kan få mange til å bli overlistet eller til å bli altfor opptatt av det de ønsker seg. Jesus advarer mot dette med disse ord: «Derfor skal I ikke være bekymret og si: Hva skal vi ete, eller hva skal vi drikke, eller hva skal vi kle oss med?» (Matt. 6: 31) Dette er bekymringer som den gamle verdens mennesker får erfare på grunn av sitt umettelige begjær etter komfortable hjem, luksusbiler, vakre omgivelser og mange andre av livets bekvemmeligheter. «For alt slikt søker hedningene etter.» Det er ikke disse tingene som er nødvendige for at vi skal kunne utføre forkynnergjerningen på en vellykket måte. Guds Ord gir dette pålitelige råd: «Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal I få alt dette i tilgift! Vær altså ikke bekymret for den dag i morgen, for den dag i morgen skal bekymre seg for seg selv.» — Matt. 6: 32—34.
22. Hvilke goder nyter den som bygger på den symbolske fjellgrunn?
22 En kristen som former sitt liv helt og fullt etter Jehovas Ord, vil være lik den forstandige mannen som bygde sitt hus på fjell. Da kan skyllregn og flom og vind slå mot det, men ikke noe av dette vil være i stand til å flytte det fra dets solide grunnvoll. Men når et menneske stoler på sin egen forståelse og vender seg bort fra Jehovas vise råd i denne henseende og retter sine tanker og sin oppmerksomhet mot en handlemåte som er lik den som verdens mennesker følger, det vil si, som går utpå å opphope seg stor rikdom, da begynner han med overlegg å fraflytte sitt hus med de solide grunnvoller og vender seg til et hus som er bygd på materialismens løse sandgrunn. Hans handlemåte er et opprør mot bedre viten, etter som han er blitt grundig advart om dårskapen i en slik handlemåte. Den dårlige grunnvollen er hans egen personlige dømmekraft som får ham til å søke denne verdens rikdom først og sette Rikets interesser på annenplass. — Matt. 7: 24—27.
23. Hvilke mål blir en snare for mange?
23 Mennesker som er kristne, blir enkelte ganger så opptatt av sine egne planer og av å stole på ting av materialistisk verdi at de taper av syne det aller viktigste, som er å leve i samsvar med det innvielsesløfte de har gitt Gud, og derfor bruker de sine krefter på å vinne seg rikdom. Denne dåraktige handlemåten ble forutsagt av Salomo: «Jeg så en annen tomhet under solen — en enslig mann, uten slektninger, uten sønn eller bror, og likevel strever han videre for å tjene penger; han kan ikke skaffe seg nok av det han tjener, og han spør aldri for hvis skyld han strever og ikke unner seg glede. Dette er også tomt, en bedrøvelig beskjeftigelse.» En slik mann, som søker penger og denne verdens gleder, gjør snart opprør mot Guds tjeneste og vender seg bort fra dens gleder. Apostelen Paulus ga dette rådet: «Byd dem som er rike i den nåværende verden, at de ikke skal være overmodige eller sette sitt håp til den uvisse rikdom, men til Gud.» Når et menneske setter sin fortrøstning til materiell rikdom, betyr det at han stoler på at den kan bringe ham frelse. Penger er en makt og et forsvar; men de fører ikke den som søker dem, til evig liv. Det er i stedet gudsfrykt med nøysomhet som er en stor vinning. Den trofaste Moses formante: «Vokt deg . . . når . . . ditt sølv og ditt gull økes, og all din eiendom økes, at du da ikke opphøyer deg i ditt hjerte, så du glemmer [Jehova] . . . som i ørkenen ga deg manna å ete.» Det er derfor bedre å stole på Jehovas sterke arm enn på den svake støtte rikdom gir, eller endog på fyrsters makt. — Pred. 4: 7, 8, Mo; 1 Tim. 6: 17; 5 Mos. 8: 12—14, 16; Sl. 118: 9; 146: 3.
24. a) Er det å eie rikdom i seg selv en synd? b) Vis hvordan kjærlighet til penger kan være en form for opprør.
24 De som eier rikdom, vet at det ikke er det å eie den som er av det onde, men at det er kjærlighet til den og det å tillegge den sin frelse som fører til onde resultater. Med hensyn til dem som ikke eier rikdom, men som lengter etter å eie den, så er det deres stadige lengsel etter den og streben etter å skaffe seg den som fører til de dårlige resultatene; for det betyr at de bruker tid og krefter som er innvigd til Jehovas tjeneste, for å oppnå rikdom, og det er en handlemåte som ikke kan føre til annet enn skuffelse for dem, for selv i beste fall er rikdommens livsoppholdende kraft av kort varighet. Hvor fullstendig dåraktig er det ikke da å forlate Jehovas tjenestes rikdommer for å skaffe seg dette flyktige lille grann av sikkerhet. «Menneskets travle liv er virkelig bare en illusjon, for han er opptatt med tomt mas, hoper opp rikdom og vet ikke hvem som skal ha hans skatt.» (Sl. 39: 7, Mo) Det er uhyggelig hvordan kjærlighet til penger kan trenge inn i et menneskes sinn og bli som en ondartet svulst. Den fortrenger snart kjærligheten til Gud og blir til et umettelig begjær. Men selv ikke de som kommer i besittelse av penger, får noen varig glede av det, som vist i Predikeren 5: 9—11: «Den som elsker penger, blir ikke mett av penger, og den som elsker rikdom, får aldri nok; også det er tomhet. Jo mer gods dess fler til å fortære det; og hva gagn har dets eier av det, annet enn at han får se det? . . . den rikes metthet lar ham ikke få sove.» Det svikefulle ved materielle ting vises også i Ordspråkene 11: 4: «Gods hjelper ikke på vredens dag, men rettferdighet frir fra døden.» Det kan ofte være slik at når en mann begynner å ha hell med seg i forretningslivet eller på et annet materielt felt, så sier han: ’Jeg vil bruke min tid på denne måten bare en kort stund til, og så vil jeg ha nok til å klare meg, slik at jeg kan begynne i heltidstjenesten.’ Så får han mer hell med seg, og de samme tankene gjentar seg. Et slikt menneske bør vise den ytterste forsiktighet og ta seg i akt så han ikke blir overlistet, som vist av Jesus i lignelsen om den rike mann som også hadde medgang. Etterat det var gått en tid, sa han: «Jeg har ikke rom til å samle min grøde i.» I stedet for å være fornøyd med det han eide, sa han: «Dette vil jeg gjøre: Jeg vil rive mine lader ned og bygge dem større, og der vil jeg samle hele min avling og mitt gods; og så vil jeg si til min sjel: Sjel! du har meget godt liggende for mange år; slå deg til ro, et, drikk, vær glad!» Dette er den naturlige måten å resonnere på når man stoler på sine egne tanker. Men legg merke til de sørgelige resultater man kan vente seg, ifølge det svar som ble gitt til en som resonnerte på denne måten: «Gud sa til ham: Du dåre! i denne natt kreves din sjel av deg; . . . Således er det med den som samler seg skatter og ikke er rik i Gud.» Apostelen Paulus vitner også om det svikefulle i å stole på sine egne tanker og følge den kurs som verden trekker opp. «Derfor sier jeg og vitner dette i Herren, så dere ikke lenger skal fortsette å vandre liksom folkeslagene også vandrer i sitt sinns gagnløshet, mens de er i mørke åndelig sett og fremmedgjort for det liv som tilhører Gud, på grunn av den uvitenhet som er i dem på grunn av deres hjertes følelsesløshet.» Verdens mennesker er av naturen i mørke åndelig sett og er derfor fremmedgjort for Jehova. Å følge det eksempel denne verden setter, er derfor en ’gagnløs’ handlemåte, og det ville være en opprørsk handlemåte overfor Jehovas vise veiledning. De kristne må skyen slik handlemåte og ikke bli forledet av andres tanker og eksempler. — Luk. 12: 16—21; Ef. 4: 17, 18, NW.
Knurring
25, 26. a) Hvordan viste israelittene en opprørsk ånd? b) Hvordan advarte Paulus mot knurring? Hva slags knurring bør unngås i dag, og hvorfor?
25 Israelittene mottok mange velsignelser under sin vandring fra Egypt til det lovte land, og det ble utført mange mirakler til beste for dem. Likevel knurret de mot Jehova. Med en slik sinnsinnstilling varte det ikke lenge før de tapte av syne de goder de hadde mottatt av Jehovas kjærlige hånd. De sluttet å sette sin lit til Jehova og begynte så å stole på sin egen forstand, og det førte til at de knurret mot ham fordi de ikke hadde nok av denne verdens goder. Til tross for at de fikk all den mat de trengte, forlangte de mer og bedre mat. De forlangte kjøtt, og de klaget og sa at det ville ha vært bedre om de hadde fortsatt å være i trelldom i Egypt. Dette var en helt igjennom opprørsk holdning overfor Jehova. Dette kan være et godt eksempel for de kristne i dag, slik at de kan unngå å gjøre seg skyldig i opprør ved å knurre mot Jehova eller mot hans organisasjon i vår tid. Paulus advarte om hva som ville skje med dem som knurrer, og han rådet de kristne bestemt til å unngå dette ved å si: «Knurr heller ikke, liksom noen av dem knurret og ble ødelagt av ødeleggeren!» (1 Kor. 10: 10) Dette ble gitt som et eksempel forat kristne som lever i dag, kan unngå en slik tragisk handlemåte. Hvis man ikke er våken og på vakt mot denne sinnsinnstilling, vil man snart oppdage at man ikke er tilfreds med den måten Jehova leder sin organisasjon på, og hvordan han utnevner sine forskjellige tjenere til ansvarlige stillinger som han vil at de skal tjene i.
26 Når en som hevder å være en trofast, innvigd tjener, knurrer, betyr det muligens at han har begynt å få en opprørsk holdning, og hvis han fortsetter med denne form for opprør, vil det til slutt føre til at han blir refset. Jehova var misfornøyd med den opprørske ånd hans folk la for dagen i fortiden, og han gjorde kjent hvordan han følte det i den anledning, slik at de som eventuelt ville holde fast ved en slik handlemåte i dag, skulle være klar over at de ville bli gjenstand for hans mishag. En knurrekampanje mot Jehova eller mot en hvilken som helst del av hans organisasjon ville ikke bli tålt. De som har til oppgave å føre tilsyn i menighetene, er forpliktet til å gripe inn mot dem som sår misnøye ved sin knurring og sin opprørske handlemåte.
27. Hvilken opprørsk innstilling avsløres i Jakob 3: 14—17?
27 En opprørsk handlemåte er vanligvis forbundet med en ånd som er preget av rivalisering og skinnsyke. Denne rivaliseringens og misunnelsens ånd er i strid med den kjærlighetens ånd som råder i Jehovas organisasjon; og en ville gjøre sin bror til sin fiende ved å følge en slik handlemåte. I Jakob 3: 14—17 (NW) blir det gitt en formaning i denne henseende: «Men hvis dere har bitter misunnelse og trettesyke i deres hjerte, da ros dere ikke mot og lyv ikke mot sannheten. Dette er ikke den visdom som kommer ned fra himmelen, men den er jordisk, kjødelig, demonisk. For der hvor det er misunnelse og trettesyke, der er det forvirring og alle slags onde ting.» Legg så merke til motsetningen: «Visdommen ovenfra er først og fremst ren, dernest fredsommelig, rimelig, rede til å lyde, full av barmhjertighet og gode frukter, ikke partisk, ikke hyklersk.» Misunnelse og rivalisering er tegn på åndelig sykdom og kan, i likhet med andre former for opprør, føre til at man mister livet.
Egensindighet og gjenstridighet
28. Hva er egensindighet og gjenstridighet et tegn på?
28 Egensindighet og gjenstridighet er ikke kristne egenskaper og blir ikke praktisert innenfor Jehovas organisasjon. Jehovas sanne tjenere handler i fullstendig overensstemmelse med hans guddommelige Ord. De blir oppmuntret til å fortsette på den måten, og til stadig å beflitte seg på å gjøre framskritt i den modne oppførsel som sømmer seg for en kristen. Når et menneske legger gjenstridighet og egensindighet for dagen, er det tydelig at han ikke i tilstrekkelig grad har Guds Ord i tankene. Jehova uttalte seg meget bestemt om dette i 2 Kongebok 17: 14, 15: «De ville ikke høre og var hårdnakkede som sine fedre, som ikke trodde . . . de forkastet hans bud og . . . pakt . . . og etterlignet de hedningefolk som bodde rundt omkring dem.» I Jeremias 7: 24 uttalte Jehova seg videre om dette: «Men de hørte ikke og bøyde ikke sitt øre til meg, de fulgte sine egne tanker, sitt onde, hårde hjerte, og de vendte ryggen, ikke ansiktet til meg.»
29. Hva gjør man i virkeligheten hvis man nekter å høre på Guds råd?
29 Når et menneske nekter å høre på Guds råd eller nekter å ta imot tilrettevisning, om det nå er fra Jehovas Ord eller fra hans organisasjon, da avviser han den allmektige Guds råd. «Vend om og gi akt på min tilrettevisning! . . . Fordi jeg ropte, og I ikke ville høre, . . . fordi I forsmådde alle mine råd og ikke ville vite av min tilrettevisning, . . .» — Ordspr. 1: 23—25.
30. Hvilken straff idømte Jehova gjenstridige barn?
30 Når det gjelder barn, hender det ofte at de viser et gjenstridig sinn. Det er foreldrenes ansvar å lede barnet på den rette måte i denne henseende for å forhindre at denne tendensen vokser og blir en del av barnets natur når det vokser opp. Hvis den rette tukt og veiledning ikke blir gitt når barnet begynner å vise de første tendenser i denne retning, kan det lett føre til at det blir gjenstand for Jehovas ugunst senere i livet. Når foreldrene ikke klarer å mestre situasjonen, kan de be om hjelp fra en moden bror eller fra medlemmer av menighetens tjenerutvalg. Jehovas ord om denne saken finner vi i 5 Mosebok 21: 18—21: «Når en mann har en ustyrlig og gjenstridig sønn, som ikke vil lyde sin far og mor, og som, endog de tukter ham, er ulydig mot dem, da skal hans far og mor ta og føre ham ut til de eldste i hans by, til byens port. Og de skal si til de eldste i byen: Denne vår sønn er ustyrlig og gjenstridig, han vil ikke lyde oss, han er en ødeland og en drikker. Og alle mennene i hans by skal stene ham til døde; således skal du rydde det onde bort av din midte, og hele Israel skal høre det og frykte.» En ung tjener for Gud kan i dag være sikker på at han vil komme i en ugunstig stilling hos sin Gud, Jehova, hvis han følger en gjenstridig og egensindig handlemåte. Det er bare i den verden som tilhører Satan, at slike egenskaper legges for dagen; og hvis et av Jehovas barn, ungt eller gammelt, viser slike egenskaper og holder ved med dem, da vil vedkommende bli avskåret fra Jehovas rene og plettfrie organisasjon.
Såkalt frihet
31. Hvorfor gjør mange opprør mot Guds rettferdige lov?
31 Mange mennesker utenfor Jehovas organisasjon praktiserer i dag det de kaller tankens og handlingens «fullstendige frihet». De antar en livsanskuelse som tillater dem å tilfredsstille alle sine innfall og luner. Fordi de ikke ønsker å være hemmet i noen henseende, nekter de å akseptere Guds rene Ord som sin veiledning, og de turer fram i sin såkalte frihet. Dette er en opprørsk handlemåte, og den fører til at de som praktiserer den, bare er skikket til ødeleggelse i Harmageddon-slaget. Mange av dem inntar denne holdning fordi de ser den konflikt som råder mellom den nominelle religions lære, som er falsk, og de religiøse lederes livsanskuelse, og de mener at de er likså godt skikket til å velge og fastsette sin egen morallov.
32. Hvorfor er «fritenkernes» livsanskuelse populær, og hvorfor er den besnærende? Hva vil skje med dem som overlistes av denne livsanskuelse?
32 Denne form for livsanskuelse tillater så den enkelte å gjøre hva han ønsker å gjøre til enhver tid, uten at det legges noe bånd på hans ønsker og begjær. Han kan selv bestemme sine normer og sin moralske vandel. Etter som det er så populært i verden å danne seg sine meninger på denne måten etter eget forgodtbefinnende, går det ikke lenge før de som ikke er bundet av Guds rettferdige og prisverdige moralnormer, er blitt forledet og narret inn på en tarvelig, egensindig vei, slik at de til og med omgås andre av samme innstilling for å være delaktige i deres sanselige og utuktige kjødelighet. Uten Jehovas rene Ord og organisasjon til å lede seg kunne kristne mennesker også bli bedratt av denne falske tenkemåten og bli fanget i den snaren som har snaret hele verden med alle dens «fritenkere».
33. Hva er imidlertid de kristne klar over? Hvordan beskytter de seg selv?
33 Jehova har ikke sviktet sitt folk og overlatt dem til å bli bedratt og villedet på denne måten. Verdens fritenkere kan nok tillate seg å synke ned i den umoralske handlemåte som følger med denne måte å resonnere på, men Jehovas tjenere er fullt klar over at ekteskapsbrytere og utuktige mennesker ikke kan få del i Riket. De er derfor alltid oppmerksomme på dette rådet, og det er en veiledende kraft i deres liv som holder dem helt rene og uplettede slik at de kan benyttes i Jehovas tjeneste. De er fullt klar over de mektige krefter som virker i det menneskelige legeme, og som kan føre til en fordervet handlemåte hvis de ikke kontrolleres på den rette måten. Unge menn og kvinner innenfor Jehovas organisasjon er derfor på vakt for å holde seg rene og hevet over all umoralsk oppførsel, forat de ikke skal bli ført i fordervelse av sine egne selviske lyster. Hvis de ikke holder sine følelser under kontroll, vil det si det samme som at de følger sin egen vilje, eller kjødets vilje, i stedet for Jehovas vilje, og det ville være direkte opprør mot Jehovas vise råd. Jehova går ikke med på å la denslags handlemåte trenge inn i hans organisasjon bare fordi kristenheten omkring den lar det gå upåaktet hen.
34. a) Hvilken holdning bør inntas av foreldre som har barn som er blitt forledet til å begå umoralske handlinger? b) Hvordan kan foreldre bli delaktige i en urett handlemåte?
34 Når foreldre får rede på at deres barn har feilet i denne henseende, at de har hatt umoralsk forbindelse med en av det motsatte kjønn, da hender det undertiden at de unnlater å rapportere dette til dem i organisasjonen som har ansvaret for å holde organisasjonen ren for slike gjerninger. På den måten blir foreldrene delaktige i en lovløs handlemåte bare fordi den som saken gjelder, er deres eget kjøtt og blod. Dette nære slektskapet burde ikke ha noen innvirkning på rettferdigheten, og en slik handlemåte bør rapporteres til de ansvarlige i menigheten, enten det gjelder en som står en så nær som ens eget barn, eller det gjelder en annen i den kristne menighet. Hvis en i menigheten er kjent med en slik situasjon og unnlater å melde fra, blir han direkte delaktig, og da blir han også med i en opprørsk handlemåte. Uriktig oppførsel hører ikke noen steds hjemme i Jehovas rene organisasjon, og en trofast tjener vil ikke la en slik sak passere ved å tie stille og unnlate å rapportere den til dem som har myndighet til å gripe inn. Hvis man svikter, denne sin kristne plikt, er man egenrådig og stoler på sine egne tanker, og det er en handlemåte som fører til opprør mot Jehovas rene organisasjon.
35. Hvorfor legger en innvigd kristen stor umodenhet for dagen hvis han gifter seg med en uinnvigd?
35 En innvigd kristen innser at han må fortsette å holde seg fullstendig atskilt fra verden. Dette innbefatter også å holde seg atskilt fra verden i spørsmålet om valg av ektefelle. Akkurat som Jehova ikke ville tillate israelittene i fortiden å inngå ekteskap med hedenske kvinner, er det direkte i strid med Jehovas råd hvis kristne i dag velger en ektefelle som ikke er innvigd til Jehovas tjeneste. Åket fra en slik forening ville bli tungt og uutholdelig fordi Jehovas velsignelse ikke hviler over den. (2 Kor. 6: 14) Hvis noen handler direkte i strid med Jehovas befaling og råd i denne henseende, er ikke det da et tegn på egenvilje og på at han stoler på sin egen dømmekraft, og at han har en tendens til å være opprørsk? Å gjøre noe slikt ville vise at vedkommende er meget umoden, og den som velger en slik handlemåte vil ikke være kvalifisert til å representere Jehovas rene organisasjon i egenskap av tilsynsmann i menigheten.