Spørsmål fra leserne

På det nåværende tidspunkt blir det i Jehovas vitners menigheter drøftet hvilke brødre som er kvalifisert til å tjene som eldste og assisterende tjenere. I den forbindelse er det blitt stilt følgende spørsmål:

● Må mindreårige barn til en bror som blir anbefalt, være troende?

Ja, Titus 1: 6 sier at en slik bror bør ha «troende barn». Dette betyr ikke at barna må være døpt, men det må være tydelig at de retter seg etter sin fars veiledning i religiøse spørsmål. I noen land er loven slik at det er umulig for mindreårige barn å skifte religion så lenge moren holder fast ved sin religion. Men også i slike tilfelle bør faren bestrebe seg på å gjøre hva han kan for å gi sine barn åndelig veiledning, og det bør være slik at andre kan se at barna reagerer positivt på hans veiledning i den utstrekning det lar seg gjøre på grunn av de restriksjoner loven legger på dem.

● Hva betyr det at en bror må holde sine «barn i lydighet med fullt alvor»? — 1 Tim. 3: 4, NW.

Det betyr at barna i sin lydighet bør vise et alvor som står i forhold til deres alder og omstendighetene. De må også vise lydighet i religiøse spørsmål, som har med den viktigste side av en kristens liv å gjøre. Den måten barna reagerer på overfor den veiledning deres far gir dem ut fra Guds Ord, bør derfor vise at han er en mann som vil være i stand til å hjelpe andre i menigheten til å bringe sitt liv i samsvar med Guds rettferdige krav.

● Hva menes med ordene i Titus 1: 6: «Barn som ikke har ondt ord på seg for ryggesløshet eller er gjenstridige»?

Den greske tekst er her blitt oversatt på forskjellige måter: «som ikke blir beskyldt for løsaktig livsførsel og ikke er uregjerlige» (New English Bible), «som . . . ikke har ord på seg for løssloppent liv eller er ulydige» (UO) og «som ikke blir beskyldt for utsvevelser eller er uregjerlige». (NW) Barna til en bror som blir anbefalt, bør derfor vise at de er lydige mot sin far, og har en oppførsel som er i samsvar med Jehovas rettferdige lover. De må ikke ha et dårlig rykte i nabolaget eller i menigheten. Barnas oppførsel og vaner bør ikke gi anledning til å tvile alvorlig på hvorvidt broren virkelig ivaretar sin oppgave som familiens overhode på en bestemt, men likevel kjærlig måte.

● Har den oppførsel en brors hustru viser, noen innvirkning på hvorvidt han er kvalifisert til å være en eldste eller en assisterende tjener?

Hustruen er en del av en manns husstand, og hennes oppførsel kan stille ham i et gunstig eller ugunstig lys. Men i mange land er det slik at en hustru har en viss rettslig status, som ofte begrenser det hennes mann kan gjøre med hensyn til å pålegge henne restriksjoner i forbindelse med hennes oppførsel, særlig hvis hun er vantro. Ifølge loven har han vanligvis langt mindre myndighet over sin hustru enn han har over sine barn. Så lenge en mann i den utstrekning loven tillater, bestreber seg på å få sin hustru til å ha en god oppførsel, vil han derfor være kvalifisert, forutsatt at han ellers oppfyller alle de øvrige bibelske krav. Han bør naturligvis ikke selv på noen måte bidra til at hans hustru oppfører seg på en egensindig måte. Det viktigste er at broren virkelig «styrer sitt eget hus vel». — 1 Tim. 3: 4.

● Kan en person som har vært satt på en prøve som ikke har vært kunngjort, bli anbefalt som assisterende tjener når prøvetiden har utløpt?

Angående assisterende tjenere sies det i 1 Timoteus 3: 10 (NW): «La dem først bli prøvd med hensyn til dugelighet; la dem så bli tjenere, om de er fri for anklage.» Det at prøvetiden for en som har vært satt på prøve fordi han har handlet galt, har utløpt, betyr ikke i seg selv at han er «fri for anklage». Det er ikke forstandig å være for snar til å gi en slik person ansvar. (1 Tim. 5: 22) Det bør gå tilstrekkelig lang tid, slik at han kan få anledning til å bevise at han fullstendig har overvunnet den svakhet som ble åpenbart ved hans urette handlemåte. I løpet av tilstrekkelig lang tid etter at prøvetiden har utløpt, bør han ha bevist at han er hengitt til rettferdigheten, og at han har oppriktig kjærlighet til Jehova og til hans folk. Andre bør kunne betrakte ham som et godt eksempel, som følge av at han viser en fin, kristen oppførsel. Hvis han virkelig har skapt seg et godt omdømme etter at hans prøvetid har utløpt, bør det bli overveid å anbefale ham, ikke som en eldste, men først som assisterende tjener.

● Hva betyr Ordspråkene 20: 19, og hvordan kan dette skriftstedet anvendes i forbindelse med konfidensielle saker? — E. M., USA.

Det ovennevnte skriftsted lyder slik: «Den som går omkring som baktaler, åpenbarer hemmeligheter, og med den som er åpenmunnet [den som fristes av sine lepper, NW], skal du ikke ha noe å gjøre.» Betydningen av første del av skriftstedet er nokså innlysende. En baktaler er en person som farer med skadelig snakk i den hensikt å stille en annen i et dårlig lys. For å oppnå sin hensikt forteller og fordreier han ofte med vitende og vilje noe som skulle være konfidensielt.

Den andre del av skriftstedet er til en viss grad parallell med den første del, men dreier seg om en «som er åpenmunnet» eller «som fristes av sine lepper». En kan bli fristet eller forledet av sine lepper på samme måte som en kan bli fristet eller forledet av sine øyne eller hender ved at de frister eller drar en til å gjøre noe ondt. (Matt. 5: 27—29) En som fristes av sine lepper, blir ledet vill og kommer i vanskeligheter fordi han åpenmunnet snakker om alt hva han hører. Han har ingen beskyttelse, for han holder ikke sin tunge i tømme. Kong David sa: «Jeg vil vokte mine veier, så jeg ikke synder med min tunge; jeg vil legge munnkurv på min munn.» (Sl. 39: 2) Den som «fristes av sine lepper», gjør akkurat det motsatte; han holder sjelden noe hemmelig. Ordspråkene 20: 19 gir oss derfor dette råd: «Med den som er åpenmunnet, skal du ikke ha noe å gjøre,» for han kan volde deg like mange vanskeligheter som en baktaler.

Det er i virkeligheten to sider av dette spørsmålet som en bør ta i betraktning. Siste del av Ordspråkene 20: 19 henleder vår oppmerksomhet på en av dem. En får her det råd å passe på hvem en betror konfidensielle ting. Det hender at en sitter inne med visse opplysninger eller har visse planer av privat karakter, som en ikke i øyeblikket ønsker å gjøre kjent. En forteller kanskje en bekjent om dem, idet en venter at vedkommende holder opplysningene for seg selv, og en ber ham kanskje til og med om å gjøre det. Senere blir en klar over at han har brakt disse opplysningene videre til andre, trass i at de ikke vedkom dem. En som er forstandig, vil ta lærdom av en slik erfaring med en bekjent, og bestemme seg for hvor mye han vil si i framtiden.

Uten på noen måte å unnskylde en som har for vane å røpe ting som blir fortalt ham i all fortrolighet, må det innrømmes at alle mennesker er ufullkomne. Disippelen Jakob skrev: «Tungen kan intet menneske temme.» (Jak. 3: 8) Selv mennesker som har de beste hensikter, begår av og til feil og kommer uforvarende til å nevne eller antyde noe som de vet er konfidensielt. Hvis det er noe en ikke ønsker skal være alminnelig kjent, bærer en derfor selv et visst ansvar. Jo flere mennesker en betror en ting til, jo større er muligheten for at den blir alminnelig kjent. Og når en betror den til et menneske som har vist seg å være «åpenmunnet», blir muligheten en sannsynlighet.

Den andre siden av saken er at en selv må være pålitelig. Ordspråkene 25: 9, 10 viser dette: «Før din sak mot din motpart, men åpenbar ikke annen manns hemmelighet, for at ikke den som hører det, skal skjelle deg ut, og ditt dårlige rykte vare ved [det dårlige rykte du har spredt, ikke kan kalles tilbake, NW]!» Den som unødvendig og uten bemyndigelse røper opplysninger som det blir ventet av ham at han vil holde hemmelig, stempler således seg selv, og så snart en konfidensiell sak er blitt publisert, nytter det ikke å kalle opplysningene tilbake selv om de kan medføre mange komplikasjoner.

La oss ta for oss noen situasjoner og forhold hvor det kan bli aktuelt ikke å røpe opplysninger av privat karakter.

Ektefeller, som er «ett kjød», vet om mange familieanliggender, planer og svakheter, ting som de ikke ønsker at andre skal få rede på. (Matt. 19: 5) Hvis den ene av ektefellene får for vane tankeløst å fortelle andre mennesker om slike ting, kan det oppstå mange vanskeligheter. En ektemann kommer kanskje spøkefullt med en bemerkning om et eller annet karaktertrekk hos sin hustru. Når hans hustru får høre om det, kan hun lett føle seg støtt. Selv om dette bare er et eksempel, viser det hvor lett det kan komme noe mellom den ektefellen som ventet at saken ble holdt hemmelig, og den som røpet den. På den annen side styrkes båndet mellom ektefellene når de ser at de kan stole på hverandre både i personlige anliggender og i familieanliggender. (Ef. 5: 25, 28) Barn kan også lære å vise diskresjon med hensyn til de ting de hører bli drøftet i familien.

Nære venner, arbeidskamerater og forretningsforbindelser får ofte kjennskap til forhold av konfidensiell karakter. Det er ikke mulig å fastsette noen regler for hva en bør holde hemmelig i slike saker, men en bør huske at en av de ting som utgjør et sterkt bånd mellom nære venner, er gjensidig tillit. (Ordspr. 18: 24) Hvis du nærer noen som helst tvil om hvorvidt noe din venn har fortalt deg, kan nevnes for andre, er det best ikke å nevne det, eller iallfall vente inntil du har fått tillatelse til det. Det samme prinsipp gjelder i forretningsanliggender. En bør huske at en kan tilføye sin arbeidsgiver eller en forretningsforbindelse stor økonomisk skade hvis en røper forretningshemmeligheter. Bibelen oppforder dem som arbeider for andre, til å vise arbeidsgiveren «all god troskap». — Tit. 2: 9, 10.

I den kristne menighet er det også visse saker som er konfidensielle. I Jehovas vitners menigheter finnes det modne tjenere som er utnevnt til å ivareta forskjellige oppgaver. (1 Tim. 3: 2, 12) Når de utfører sine plikter, får de ofte kjennskap til forhold av konfidensiell karakter, og det er viktig at de respekterer den tillit som blir vist dem. Det framgår for eksempel av Jakob 5: 13—16 at hvis et medlem av menigheten har et åndelig problem eller kanskje til og med har begått en synd, bør han søke hjelp hos menighetens eldste. I Esaias 32: 2 blir disse menn profetisk framstilt som menn en kan søke trøst og beskyttelse hos. Det er i sannhet en god ting å kunne legge fram et problem for en annen og få åndelig veiledning, samtidig som en kan ha full tillit til at saken ikke blir kjent i menigheten eller blant folk i alminnelighet.

Disse modne tjenere vil ikke engang snakke med sin hustru eller med sine nærmeste venner om slike ting som blir fortalt dem i all fortrolighet. De vet at hvis de gjorde det, ville det undergrave respekten for deres stilling; det ville få andre til å avholde seg fra å komme til dem, ja, med tiden kunne det til og med hindre dem i å ivareta sin oppgave som åndelige hyrder. En annen grunn til at de ikke røper slike konfidensielle saker, er at de vil unngå å legge byrder på andre. Hvis for eksempel en mann gir sin hustru en konfidensiell opplysning om et menighetsanliggende, blir det lagt det ansvar på hustruen at hun holder opplysningen for seg selv. Er det riktig å gjøre dette mot henne som er «det svakere kar»? (1 Pet. 3: 7) Selv om hun i et øyeblikks svakhet av nysgjerrighet spurte sin mann om hva som har skjedd, eller hvorfor han snakket med en bestemt person, vil det være riktig og kjærlig av ham å si at det dreier seg om et konfidensielt menighetsanliggende. På denne måten blir det ikke lagt unødige mentale byrder på henne, og hvis noen spør henne om saken, kan hun ærlig si at hun ikke kjenner noe til den.

Alle i menigheten bør samarbeide med de utnevnte tjenerne ved ikke å forsøke å skaffe seg opplysninger angående konfidensielle anliggender. Mennesker er av natur nysgjerrige, og de liker å høre nytt. Dette er ikke noen dårlig egenskap. Det finnes en ubegrenset mengde nye ting vi kan lære angående Bibelen og den kristne tjeneste, ting som vi kan dele med andre. (Fil. 4: 8) Men vi må holde vår nysgjerrighet i tømme når det gjelder konfidensielle anliggender. Tenk på Samson og Dalila. Da han ikke ville fortelle henne en hemmelighet angående sitt teokratiske arbeid, sa hun i virkeligheten: ’Du elsker meg ikke.’ Og «da hun nå hver dag plaget ham med sine ord og trengte sterkt inn på ham, ble han så lei av seg at han nesten kunne dø, og så åpnet han hele sitt hjerte for henne». (Dom. 16: 15—17) Som følge av dette ble Samson påført store lidelser, og han skadet også midlertidig den sanne tilbedelse ved at Israel ble berøvet hans ledelse. (Dom. 16: 20, 21) Det er naturligvis ingen kristen i dag som ønsker å gjøre som Dalila, overfor en venn eller slektning.

Det hender at menighetstjeneren må meddele menigheten at dens representanter har måttet utstøte en synder som ikke angrer, eller har måttet tukte en person hardt på grunn av hans ukristne oppførsel. Menighetens medlemmer blir underrettet om dette, slik at de enten kan unngå vedkommende eller ta seg i vare for ham, alt etter hva tilfellet krever. (1 Kor. 5: 11—13; 2 Tess. 3: 14, 15) Men de bør ikke forsøke å få rede på enkelthetene i saken. De er konfidensielle og bør fortsette å være det.

Vi kan være takknemlige for at Jehova i sitt Ord har sørget for å gi fullkommen veiledning angående dette viktige spørsmål. Han har for eksempel sørget for at følgende ordspråk er blitt nedskrevet: «Den som går omkring som baktaler, åpenbarer hemmeligheter; men den som er trofast i ånden, skjuler saken.» (Ordspr. 11: 13) Han visste tydeligvis at det var en alminnelig svakhet hos ufullkomne mennesker å snakke om ting som burde holdes hemmelige, men ved å gjøre oppmerksom på denne faren hjelper han alle som ønsker å behage ham, til å handle på en måte som vil bidra til fremme av fred, vennskap og enhet.

● Hva er grunnen til at apostelen Paulus utførte en seremoni i templet i Jerusalem i forbindelse med et løfte til Gud, når han lærte at de kristne ikke er underlagt Moseloven? — M. G., USA.

Det er hevet over enhver tvil at apostelen Paulus var klar over at de kristne ikke er bundet av Moseloven. Han skrev under inspirasjon: «Nå er vi løst fra loven, idet vi er død fra det som vi var fanget under.» «I er jo ikke under loven, men under nåden.» «Dersom I drives av Ånden, da er I ikke under loven.» — Rom. 7: 6; 6: 14; Gal. 5: 18.

Dette betyr imidlertid ikke at han betraktet kravene i loven som syndige. Han skrev: «Så er da loven hellig, og budet hellig og rettferdig og godt.» (Rom. 7: 12) Poenget er at Guds tjenere ikke er forpliktet til å holde loven for å behage Jehova og oppnå frelse. Det er for eksempel ikke noen synd å la seg omskjære; det er ikke en ukristen handling. Men det ville være galt å tro at en kristen må la seg omskjære for å bli frelst. — Ap. gj. 15: 1, 2, 5, 22—29; 16: 3.

Det var ikke uvanlig blant jødene at en som hadde unnsloppet en fare eller en ulykke, ga Jehova et løfte, kanskje om å avholde seg fra alkohol en viss tid. Dette kunne være noe i likhet med et nasireer-løfte. (4 Mos. 6: 1—21) Når tiden hadde utløpt, ville jøden skjære håret og sannsynligvis frambære offer i templet i Jerusalem.

I Apostlenes gjerninger 18: 18 leser vi at Paulus «i Kenkreæ [i nærheten av Korint] hadde klipt sitt hår; for han hadde et løfte på seg». Det sies ikke noe om hvorvidt han hadde avgitt dette løftet før han ble en kristen, og vi vet heller ikke om dette var i begynnelsen eller slutten av den tiden løftet gjaldt. Vi kan ikke se bort fra den mulighet at dette har forbindelse med det som senere skjedde i Jerusalem.

Da Paulus var i Jerusalem etter sin tredje misjonsreise, fortalte de kristne mennene som utgjorde det styrende organ, at jødene var nokså forbitret på ham. Jødene trodde på rykter som de hadde hørt om at Paulus forkynte imot Moseloven. Som vi har sett, tok de feil med hensyn til dette. For at alle og enhver skulle bli klar over det, ga Jakob og de andre eldste Paulus dette rådet: «Vi har her fire menn som har et løfte på seg; slå deg sammen med dem og la deg rense med dem, og ta på deg omkostningene for dem, så de kan få rake sitt hode! så vil alle skjønne at det ikke er noe i det som de har hørt si om deg, men at du også selv vandrer så at du holder loven.» — Ap. gj. 21: 23, 24.

Paulus og de fire andre kristne som hadde et løfte på seg, gjorde dette. (Ap. gj. 21: 26) De fulgte ikke en frafallen handlemåte og gikk ikke på akkord med kristendommen. De viste at de jødiske forskriftene om løfter ikke var onde, bare fordi de kristne ikke behøvde å følge dem. Det kom ikke i klasse med å ofre røkelse til en hedensk guddom, noe som absolutt ville ha vært i strid med den sanne, kristne tilbedelse. Det var ikke noe urett ved det de gjorde, og det så ut til at det ville motvirke jødenes fordommer og gjøre det mulig for mange andre å høre det gode budskap om frelse, som Paulus var så interessert i å forkynne.